Indianernes nye våpen

Urinnbyggerne i Canada har for alvor vendt seg mot filmen. Gjennom filmfestivaler i Toronto og Montréal har indianernes grusomme historie med undertrykkelse og misbruk blitt synlige for den gjengse kanadier. Filmen er ikke bare et våpen i kampen for anerkjennelse, men har også blitt en viktig identitetsbygger for en ny generasjon urinnbyggere. Etter flere tiår med «assimilasjonsprogrammer» som berøvet indianerne kulturen og språket deres, er filmen i ferd med å gi dem verdigheten tilbake.

Det var sist juni i Montréal. På Emile Gamelin-plassen kunne man se noe så uvanlig som et område med tipier midt blant enorme moderne bygninger – et forbløffende syn av en liten indiansk øy i hjertet av byen. «Vi befinner oss nå midt i det imaginære urbane landskap,» konstaterte André Dudemaine, initiativtageren til festivalen Présence Autochtone («Urbefolkningen er her»).? Denne festivalen for film, litteratur, musikk og dans som organiseres av foreningen Terres en Vue, samler hvert år stammene i Canada. I ti dager blir verkene deres blir presentert i museene, cinematekene og bibliotekene.

Foreningens president, Alanis Obosamwin, regissør fra abenaqui-stammen og symbolfigur for den indianske filmen – som Museum of Modern Art (MoMA) i New York vil ha en retrospektiv utstilling for i mai i år – uttrykte sin tilfredshet: «17 kulturinstitusjoner har åpnet sine dører for urinnbyggere som ønsker å utdanne seg innen video og kunst. Det vi opplever, er revolusjonerende! For det har vært så vanskelig for festivalens organisatorer å komme i gang. De har måttet velte murer!»

 

USYNLIGHETEN DE OPPRINNELIGE nasjonene («First Nations») led under og ydmykelsen en generasjon urinnbyggere har vært utsatt for i «internatskolene» eller de «indianske pensjonatskolene» – internater hvor de unge, som var blitt tvangssendt dit, ble avskåret fra familien sin og berøvet språk og kultur, og hvor de iblant ble misbruk seksuelt – er med filmfestivalene Imagine Native i Toronto og Présence Autochtone i Montréal blitt forvandlet til vitnesbyrd om egen identitet, takket være filmen og fellesskapets medier. APTN (Aboriginal Peoples Television Network), urbefolkningens TV-kanal i Canada, som ble startet i 1999, deltar aktivt i denne synlighetsprosessen med indianske programmer syv dager i uken, 24 timer i døgnet. «APTN representerer en kamp for at De opprinnelige nasjonene skal overleve kulturelt og språklig,» forklarer direktør Jean Larose, «ved å søke å knuse det negative og stereotype bildet av ’villmenn’. Ennå i dag blir vi betraktet som fylliker og sosialkasus. Men med APTN innser kanadierne at det de har lært, på ingen måte svarer til virkeligheten. Det er tilfellet med ’internatskolene’ eller de ’indianske pensjonatskolene’, hvor en assimileringsstrategi de ikke visste om, ble satt ut i livet. Vi har hatt sendinger om dette emnet som bidrar til å helbrede ofrene.»

«Redd mennesket, drep indianeren.»
Tidligere i internatelev i Réparation

Denne tørsten etter anerkjennelse viser seg også i de unge urinnbyggernes begeistringen for den mobile Wapikonien – en husvogn innredet som videostudio – det første innfødte audiovisuelle produksjonskooperativet, som organiserer omreisende framvisninger rundt om i hele Québec. Det var i anledning innspillingen av L’Armée de l’ombre (Skyggens hær) i 2004, med unge indianere i vanskeligheter, at regissøren Manon Barbeau tok beslutningen om å skape diskusjonsfora som skulle være åpne for alle.

Filmfestivalen i Toronto og festivalen i Montréal – den eneste tverrfaglige tilstelningen – markerer de to høydepunktene i det indianske året i Canada. Men de mindre festivalene i Vancouver og Winnipeg gjør det også mulig å formidle lokale produksjoner. «Barbente videokunstnere lager stadig flere videoer om sin egen folkegruppe,» forklarer Dudemaine. «I visse regioner dreier det seg først og fremst om å dele opplevelsen av virkeligheten med medlemmene av sin egen stamme eller etablere tilknytning til folkegrupper lenger borte.»

«Vi har fått nok av Hollywood-skuespillere som får inuittroller hos oss.»
Zacharias Kunuk, regissør

Zacharias Kunuk, den inuittiske regissøren av Atanarjuat («Den hurtige mannen»), den første langfilmen som er blitt laget på inukitut-språket, og vinner av prisen Gullkameraet i Cannes i 2001, bor i Igloolik, hvor han leder sitt produksjonsselskap, Isuma («Tenke»). For ham er språkspørsmålet stadig det store problemet: «I Canada, hvor fransk og engelsk er de to offisielle språkene, eksisterer vi inuitter ikke. Men vi vil ha programmer på inuittisk, for inuittene uttrykker seg ikke på engelsk. Det er derfor jeg velger å filme dem på inukitut. Foran kameraet snakker de! Vår historie er muntlig; ingenting ble skrevet på fire tusen år, og vi har bare uttrykt oss på engelsk i seksti år. Våre produksjoner på inukitut gjør det omsider mulig for oss å vise oss selv slik vi er. Vi har fått nok av Hollywood-skuespillere som får inuittroller hos oss og på ingen måte gjenspeiler vår virkelighet! Våre filmer gjør krav på å vise vår identitet. Vi trekker inn hele samfunnet vårt, de gamle som de unge … Og våre skuespillere er ikke profesjonelle! For øvrig, når det gjelder Atanarjunat, ville ingen støtte oss, for vi var ikke troverdige!»
AKTIVISTFILMEN ER BLITT språket som krysser grensene mellom folkegrupper som lenge har vært skremt, stumme og rasende, og som ut fra sine territorier nå lar stemmene sine høre. Således er Alanis Obomsawim i Kanehsatake, 270 års motstand – som ble innspilt i 1990 i løpet av de 70 dagene Oka-krisen? varte – en vitnefortelling om beleiringen mohawkene gjennomførte under kampen mot byggingen av en golfbane på deres land. Anne Marie Reynaud tar i Réparation, som ble vist på Montréal-festivalen, opp sårene hos barna som hadde sin skolegang på de «indianske pensjonatskolene», mishandlingen og overgrepene begått av munkene og nonnene. «Redde mennesket, drepe indianeren», ironiserer en av dem. For det var ved å få identiteten sin myrdet at urbefolkningen gjennomgikk denne «pedagogiske» prøvelsen, fra barndom til ungdom.

Jamie, en algonkiner på rundt førti år som gikk på skole hos munkene fra 1969, da han var fem år gammel, og til han var ni, husker: «Gendarmene tok meg med til internatskolen. Der vasket de meg i klorvann og klippet håret mitt militært: Jeg så flettene mine falle … Hver gang jeg uttrykte meg på algonquin, slo presten meg. Den samme presten misbrukte seksuelt naboen min på sovesalen, som var seks år gammel. Vi fikk lære yrker for tredjeklasses samfunnsmedlemmer. Disse minnene forsvinner aldri. Da jeg var seksten år gammel, hadde jeg et slikt hat mot alt som hadde med de hvite å gjøre … Jeg kunne ikke lenger avfinne meg med spøkelsene fra internatet. For flertallet av medlemmene av urbefolkningen er konsekvensene av disse prøvelsene for forholdet mellom generasjonene ubotelige.»

«Vi har forstått hvilken enorm makt bildene har.»
Alanis Obomsawim, regissør

Ut over det som har å gjøre med kulturen og tilstelningen, skaper filmproduksjonene en terapeutisk dynamikk. For folkegruppene som er stengt inne i tausheten, blir det visuelle redskap didaktisk, frigjørende og formidler av en erfaring som ikke kan uttrykkes med ord. Det bryter med offerrollen, lindrer smerten fra minnene. I dag føres urbefolkningens kamp med kamera i hånden.

Virkningen av de audiovisuelle arbeidene i de indianske samfunnene bidrar til utviklingen av APTN-programmene, som urbefolkningene i Australia, Japan og Sør-Amerika ber om, forteller Larose: «Enkelte har allerede sin kanal, som maoriene, men ATPN er enestående. Dessuten henvender samtlige grupper seg til oss for å sette igang fjernsyn som gjelder identiteten deres.» Dets programmer på språkene til De første nasjonene har en avgjørende didaktisk rolle. Ikke desto mindre gir Alexis Wawanoloath, en ung representant for Abitibi-Øst i nasjonalforsamlingen i Québec, uttrykk for uro: «Om femti år vil, av elleve urbefolkningsnasjoner, bare cri- og inuittnasjonene oppleve at språkene deres har overlevd. Byungdommen er akkulturert, og derfor er folkegruppenes medier så viktige, som den mobile Wapikonien og Urbefolkningenes vennskapssentra. Jeg er fransk-kanadisk på farssiden og abenaqui på morssiden, og det var i et av disse sentrene at jeg oppdaget denne delen av meg selv, og at min politiske bevisstgjøring skjedde.»

«Vi visste ikke hvem vi var, samtidig som vi var oss bevisst vår inuittiske identitet.»
Nina, bortført inuittjente

Urbefolkningenes vennskapssentra er etablert i byen, men tjener som identitetsmarkør og som kulturelt sammenknytningspunkt for de unge i bymiljøet. Det var der Nina, en inuittjente fra Nordterritoriene som ble bortført fra familien sin og deretter adoptert i Montréal, lyktes i å finne tilbake til den. «Jeg var svært heldig, for inuittene finner ikke ofte familiene sine igjen. Og av gode grunner: Sosialkontorene er ikke særlig ivrige etter å åpner arkivene sine.» For Nina ble følelsen av kulturskifte opplevd som vanskelig. «Vi befant oss i en ikke-indiansk verden, hvor historien vår var låst ned. Vi visste ikke hvem vi var, samtidig som vi var oss bevisst vår inuittiske identitet. Det var først da jeg møtte fortiden, at jeg fikk virkeligheten min til å henge sammen. Derfor grunnla vi for ti år siden en forening til støtte for adopterte urinnbyggere, for vi gikk alle igjennom de samme identitetskrisene.»

 

STILT OVERFOR ET historisk landskap som er katastrofalt skadet av tvangsadopsjoner, av «internatskolene», av fornærmelsene og ydmykelsene og fornektelsen av egen identitet som mennesker ble utsatt for i repressive strukturer, viser urfolkene i Canada i dag at de har kulturelle våpen som gjenoppretter deres verdighet og gir en stemme å bringe videre til framtidige generasjoner.
Som sanger, forteller, skaper av et tredvetall filmer og engasjert regissør? er presidenten for foreningen Terres en Vue, Alanis Obomsawim, legemliggjørelsen av denne kampen: «Vi er gått fra en tid da vi ikke hadde lov til å snakke språkene våre, til en hvor vi underviser i dem. Og vi har forstått hvilken enorm makt bildene har. Takket være filmene snakker vi i dag språkene våre og er vitne til en renessanse for tradisjonene våre. Filmen er stedet vi går til for å oppdage oss selv. Men kampen fortsetter, for det er umulig å bygge et liv i fravær av historie og tradisjoner. Det er ved en åpen framvisning av historien at helbredelsen begynner.

Oversatt av E.N.