Vold og valgfusk i Jerevan

Ifølge armenske myndigheter ble syv sivile og én politioffiser drept natt til 1. mars i Jerevan. 103 personer ble såret, hvorav nærmere halvparten var politifolk. Demonstrantene protesterte mot «svindelen» som hadde ledsaget presidentvalget. Det er vanskelig å få bekreftet tallene på grunn av sensuren som har satt munnkurv på pressen etter at det ble innført unntakstilstand. Den humanitære organisasjonen Human Rights Watch har avslørt at politiet brukte livsfarlige våpen som er forbudt etter internasjonal lov. Mer enn et hundretall opposisjonelle ble arrestert og risikerer å bli dømt for «makttilraning og oppvigleri».

Det er altså i et land merket av undertrykkelse og kneblet av brutaliteten under den tjue dager lange unntakstilstanden, at Serzj Sarksjan blir statsoverhode 8. april. Han ble valgt med et meget knapt flertall (52,8 prosent av stemmene), og hans troverdighet er så svekket at seieren ved presidentvalget 19. februar ligner en Pyrrhos-seier. Direktøren for den innflytelsesrike Jerevan-avisen Aravod, Aram Abrahamian, mener den nye statssjefen omsider ble offer for dobbeltspillet til sin forgjenger og venn, som ikke desto mindre er hans rival. Ifølge ham «ble volden mot demonstrantene organisert av [Robert] Kotsjarjan, og vil i alvorlig grad sette Sarksjans legitimitet på spill». De to står imidlertid hverandre svært nær.

SERZJ SARKSJAN kommer opprinnelig fra Nagorno-Karabakh. Dette selvstyrte området i Aserbajdsjan med armensk majoritet vant sin «uavhengighet» med våpen i hånd i 2000, og okkuperte i tillegg en del av Aserbajdsjans territorium. Etter å ha ankommet «moderlandet» i 1990 ledet han innriksdepartementet og departementet for nasjonal sikkerhet. I 2000 ble han satt til å lede forsvarsdepartementet, før han i april 2007 ble regjeringssjef. Dette skredet av forfremmelser skyldes i stor grad president Robert Kotsjarjan, som også kommer fra Karabakh og har samme politiske ståsted.

De to mennene var dessuten i 1998 hovedmennene bak avsettelsen av mannen som hadde hjulpet dem inn i Jerevans styrende elite: Levon Ter-Petrosjan, landets første president. Petrosjan ble tvunget til å gå av fordi han hadde foreslått en kompromissløsning om Nagorno-Karabakh, som de mente var altfor gunstig for den azeriske fienden.¹

Senere ble de to kumpanene mistenkt for å være innblandet i massakren i det armenske parlamentet 27. oktober 1999. Den dagen trengte fem menn med automatvåpen seg inn i nasjonalforsamlingen og drepte åtte personer, blant dem periodens to sterke menn – statsminister Vazgen Sarksjan, betraktet som nasjonalhelt på grunn av sin rolle i Nagorno-Karabakh-krigen, og den karismatiske og populære parlamentspresidenten Karen Demirdjian.²

Unektelig var de som tjente mest på disse mordene president Kotsjarjan – som var blitt forvist av sin statsminister Vazgen Sarksjan til en stilling strippet for makt – og hans venn Serzj Sarksjan, som den gang var minister for nasjonal sikkerhet. All logikk tilsa at sistnevnte burde ha blitt straffet for skjødesløshet eller udyktighet. Men nei, han ble forfremmet til nøkkelstillingen som forsvarsminister.

Massakren 27. oktober var altså ikke nasjonalistiske ekstremisters verk slik det er blitt påstått, men resultatet av en palassrevolusjon som brakte til makten en president som til da hadde måttet nøye seg med å åpne blomsterutstillinger. Riksadvokat Gagik Jahangiryan,³ som forsøkte å utvide den offisielle etterforskningen for å finne ut om det hadde stått noen bak de fem morderne, ble hurtig tatt av saken. Og Aram Sarksjan – som ble utnevnt til statsminister for å ære minnet om hans bror Vazgen – ble avsatt uten videre formaliteter. Veien sto nå vidåpen for en konsolidering av Kotsjarjans regime med støtte fra den ambisiøse Serzj Sarksjan.

ANTYDNINGER TIL uoverensstemmelser mellom de to allierte kom til syne for omtrent to år siden, da det ble spørsmål om en etterfølger til president Kotsjarjan. Ifølge grunnloven kunne han ikke stille til valg for en tredje periode. Imidlertid ønsket han å få valgt en hengiven tilhenger og selv bli en allmektig statsminister – kort sagt et tilsvarende arrangement som det Vladimir Putin har funnet fram til i Russland.

Prosjektet falt ikke i smak hos Sarksjan. Han hadde lenge drømt om å etterfølge sin medhjelper i presidentembetet. Dermed satte de to rivalene seg som mål å vinne flertall i nasjonalforsamlingen ved valget i mai 2007. Forsvarsminister Sarksjan – som kom til å bli regjeringssjef i mai 2007 – foretok et raid mot Det republikanske parti. Han gikk inn i partiet som vanlig medlem før han overtok ledelsen og forvandlet det til et fryktinngytende valginstrument. For sin del satset president Kotsjarjan på støtte fra Det blomstrende Armenia, et parti som var blitt dannet på hans oppfordring i 2006 av hans venn Gagik Tsarukian, en ekstremt rik og grotesk oligark med tilnavnet Dodi Gago (Åndssvak Padde). Med sin enorme formue, beregnet til 500 millioner dollar, og omkring 40 blomstrende virksomheter, var Tsarukian sikker på at hans protesjé ville vinne, siden han regnet med at alt kunne kjøpes.

Til tross for de innbringende stillingene som oligarken rundhåndet delt ut, vant Det republikanske parti en knusende seier i parlamentsvalget 12. mai, langt foran Det blomstrende Armenia, takket være sin nye president og den frie adgang til regjeringens administrative ressurser. I praksis fungerte dette valget som primærvalg til presidentvalget i februar 2008 og ga ikke statssjefen annen mulighet enn – i det minste tilsynelatende – å slå seg til ro med velgernes dom. Plutselig fikk de halvoffisielle talspersonene for presidentembetet og regjeringen det travelt med å hevde at Sarksjan var presidentens «favorittkandidat».

Valgskredet for Det republikanske parti – som sitter med mer enn halvparten av de 131 setene i nasjonalforsamlingen – skyldes ikke ene og alene fusk (som er blitt en konstant faktor ved valgene), men også den politiske fallitten til en opposisjon som er lammet av ledernes personlige ambisjoner, hvorav enkelte manipuleres av statsministerens hemmelige tjenester. Ingenting så derfor ut til å kunne forstyrre Sarksjans nøye programmerte marsj mot landets høyeste posisjon.

DEN UVENTEDE ERKLÆRINGEN fra landets første president, Levon Ter-Petrosjan, i september 2007 om at han var kandidat, overrasket landets ledere, som praktisk talt hadde glemt at han fantes. I løpet av en ørkenvandring på nesten ti år hadde han omhyggelig avstått fra enhver politisk aktivitet og viet seg fullt og helt til sitt universitetsarbeid.

Etter gjentatte ganger å ha blitt oppfordret av sine nærmeste venner og medarbeidere, antydet han at han ville ta en beslutning når tiden var inne, etter å ha studert alle sider ved forholdene. Etter en flere uker lang reise gjennom landet uttalte han at han hadde sett hvor ekstremt upopulært det sittende regime var, og hvor stor støtte han hadde i folket for å vende tilbake til politikken. Han bestemte seg derfor for å kaste seg inn i kampen om presidentembetet mot dem han fra nå av betegnet som den «kriminelle banden ved makten» og det «mafiøse regimet». Fordi han ble boikottet av alle mediene, som makthaverne fullstendig kontrollerte, økte han antallet offentlige folkemøter, der han kritiserte regimet og presentert sin politikk. Den største forbrytelsen til regjeringen var, ifølge ham, at de på ti år ikke hadde gjort noe som helst for å løse striden om Nagorno-Karabakh. Uten en løsningen ville ikke kunne Armenia utvikle seg normalt. Han minnet om hva han tidligere hadde sagt om nødvendigheten av et kompromiss – uttalelser som hadde ført til at han måtte gå av – og pekte på at en slik avtale nå var vanskeligere, for ikke å si umulig, fordi «Aserbajdsjan er stadig mindre innstilt på å gjøre innrømmelser på grunn av oljeforekomstene, som er under full utvikling».

Mens regjeringspressen ga ham tilnavnet «Levon effendi» (tyrkisk for «herr») fordi de mente han var pro-tyrkisk, tok han stilling til det mest følsomme problemet av alle, nemlig folkemordet på armenerne i 1915 under det ottomanske riket. «I motsetning til Robert Kotsjarjan,» sa han, «mener jeg at det er uheldig å gjøre dette problemet til hjørnesteinen i Armenias utenrikspolitikk.» Og han tilføyde: «Tyrkia vil før eller seinere innrømme folkemordet på armenerne, men dette vil bare være mulig i et klima med normale forbindelser og godt naboskap». Han gikk enda lenger og mente armenerne måtte kvitte seg med sine gamle komplekser og tilbøyeligheten til å betrakte seg som evige ofre. Ellers ville Armenia aldri bli en moderne nasjon.
Hans offentlige taler – som ble kjent blant folk ved hjelp av tusenvis av DVDer spredt rundt i hele landet, og hundrevis av videoer sendt ut på YouTube – framsto som rene krigserklæringer mot paret Kotsjarjan-Sarksjan. Han trakk fram massakren 27. oktober 1998 og erklærte at «det korrumperte og kriminelle armenske regimets monolittiske pyramide ikke hadde kunnet eksistere uten Karen Demirdjians og Vazgen Sarksjans tragiske død». Og videre at en av de sentrale oppgavene for den nye presidenten ville være å lete etter de som hadde gitt ordre om denne tragedien.

PETROSJAN SIER HØYT det folket mumler lavt. Han er framfor alt oppsatt på å fordømme «korrupsjonen som forgifter samfunnet på alle nivåer» og «den nådeløse plyndringen» av landets rikdommer av makthaverne og oligarkene, som har fordelt seg i mellom de mest lønnsomme sektorene av økonomien. Bare gjennom sine ord har den tidligere presidenten i løpet av noen måneder klart å skape en folkelig opposisjonsbevegelse, særlig blant ungdommen. Det var dette som ble synlig i de elleve dagene med store fredelige demonstrasjoner mot resultatet av presidentvalget, som fant sted forut for den blodige undertrykkelsen 1. mars.

Den allmektige riksadvokaten Aghvan Hovsepian ga for øvrig en ufrivillig hyllest til Petrosjans karisma ved å anklage ham for – i ordets opprinnelige forstand – å ha «hypnotisert» massene. Han gikk til og med så langt som til å true med å stille ham for retten for hekseri.

Stilt overfor den voksende folkelige protesten ble det helt nødvendig for makthaverne å vinne første omgang av presidentvalget for å unngå farene ved en omgang nummer to.⁴ Derfor ble alt gjort for å fremme fusk og trusler. Mot all forventning kunne ikke – eller ville ikke – valgobservatørene fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) fastslå omfanget av uregelmessighetene. De hevdet at «de få tilfellene av valgfusk» som var blitt observert, ikke ville ha innvirkning på valgresultatet. Denne tvetydige formuleringen har OSSE utrettelig brukt etter hvert valg de siste ti årene. Underlig nok hindrer ikke dette dem i å hevde at man ikke må gjøre noe kan ha en negativ virkning på de få framskrittene Armenia har gjort i retning av et demokrati bygget på frie valg.

MED SIN NYE, tvilsomt valgte president risikerer Armenia å gå inn i en periode med uro. Det «sivile samfunn som nå overser frykten», som Petrosjan roste seg av å ha skapt i landet, vil finne det vanskelig å senke guarden. Det gjenstår å se om Sarksjan er dyktig og klok nok til å få i stand en fruktbar dialog med en ny og fryktløs opposisjon.

Oversatt av E.N.

Fotnoter:
1 Se «Un ?coup? pour rien en Arménie» (Et meningsløst 'statskupp' i Armenia), franske Le Monde diplomatique, desember 1998.

2 Se «Impossible troc entre Arménie et Azerbaïjan» (Den umulige byttehandelen mellom Armenia og Aserbajdsjan), franske Le Monde diplomatique, mars 2001.

3 Jahangiryan ble i 2001 degradert til stillingen som viseriksadvokat. Han ble avsatt fra alle sine funksjoner for å ha reist tvil om at valget 19. februar gikk riktig for seg, og kort tid etter arrestert for «å ha båret ulovelig våpen». Flere framtredende regjeringsfunksjonærer, blant dem en viseutenriksminister og fire høytstående diplomater, ble også fjernet fra sine stillinger for å støttet Ter-Petrosjan.

4 Valgkommisjonen erklærte Sarksjan som vinner med 52,8 prosent av stemmene. Ter-Petrosjan kom på annen plass med 21,5 prosent.