Angola

Svart gullalder i Angola

Etter 30 år med borgerkrig og invasjoner opplever Angola en ny gullalder takket være enorme oljeinntekter. Det sorte gullet sørger for hele 60 prosent av landets BNP. Selv om skyskrapere spretter opp som paddehatter i hovedstaden Luanda, er oljepengene først og fremst forbeholdt eliten. Og sårene etter borgerkrigen er langt fra helet. Le Monde diplomatique har besøkt Luanda.

Posted on

I januar startet byggingen av det initiativtakerne kaller «det største symbolet på det moderne Angola» i Luanda: Et tårn på 325 meter med en utsikt over hovedstaden og omegn som ingen nye bygg kan forstyrre. De framhever fornøyd at det er det høyeste på det afrikanske kontinentet, og lister opp alle konkurrerende bygg, de fleste i Sør-Afrika. Byggverket får form etter bokstaven «A» og 70 etasjene som skal inneholde et luksushotell med 1400 rom, et kjøpesenter, en privatklinikk, restauranter, kinoer og leiligheter som legges ut for salg til 6500 dollar kvadratmeteren (omlag 34 400 kroner). Prislappen på det hele beregnes til 800 millioner dollar (omlag fire milliarder kroner). Tallet har knapt nok gjort inntrykk på mediene, som er vant til å se milliardene flomme når det dreier seg om å beregne oljeinntektene eller nye prosjekter. Svært symbolsk er det også at bygget, med tilnavnet Angola-tårnet, blir én meter høyere enn Eiffeltårnet. Sammenligningen kan imponere folk i Luanda. For dem er Gustave Eiffel vel kjent. Like etter første verdenskrig ble det reist et elegant metallpalass til ære for ham i hjertet av kolonibyen. I likhet med de fleste andre bygningene fra den tiden, i de karakteristiske gule og rosa fargene, er det i en sørgelig forfatning.


ETTER MANGE ÅR med krig fant Angola igjen fred i og med Luanda-avtalen av 4. april 2002.1 Den ble inngått mellom regjeringen til Movimento Popular de Libertação de Angola (Folkebevegelsen for frigjøring av Angola, MPLA) og União Nacional para a Independência Total de Angola (Den nasjonale unionen for Angolas fullstendige uavhengighet, UNITA) ledet av Jonas Savimbi fram til hans død 22. februar 2002. Like før Angola skulle få sin uavhengighet fra Portugal 11. november 1975, ble landet invadert av den sørafrikanske hæren som ville forhindre at MPLA kom til makten, og i tre lange perioder har det vært delvis okkupert. Kampene mot Pretorias hær var voldsommere enn noen man har sett sør for Sahara. Slaget ved Cuito Cuanavale i 1988 ble vunnet med hjelp av kubanske forsterkninger som overvant sørafrikanernes luftherredømme. Seieren ble et avgjørende vendepunkt for regionen: Namibia fikk sin uavhengighet, og raseskillestyret led et fatalt nederlag. Det var dette som fikk ANC-lederen Jacob Zumas, som var invitert til markeringen av 20-årsdagen for slaget ved Cuito 23. mars 2008, til å si at «MPLA og det angolanske folks bidrag i kampen for å avskaffe apartheid i Sør-Afrika er uten sidestykke på det afrikanske kontinentet».

Med freden er Angola blitt en enorm byggeplass. På noen få år har skyskraperne dukket opp som paddehatter. Det er for det meste hovedkontorene til oljeselskaper, banker og forsikringsselskaper. Som så mange enklaver blir de bygget uten at eiendomsutviklerne tar hensyn til de umiddelbare omgivelsene: sølete gater, gapende hull og trafikkaos. Midt i mot den fantastiske naturlige bukten utenfor Luanda kneiser det nye hovedkvarteret til Sonangol, det allmektige nasjonale oljeselskapet. Det svarte gullet utgjør 60 prosent av brutto nasjonalprodukt, 90 prosent av eksportinntektene og 83 prosent av statsinntektene. På taket av bygningen står et helikopter, en uunnværlig innretning for å unnslippe hovedstadens overfylte gater som er inntatt av tusenvis av store, skinnende blanke SUV’er. Noen ganger må man påregne én time per kilometer. Å gå til fots er ikke tilrådelig, for i tillegg til ulike ubehageligheter som sprekker, søppel og vanndammer, gjør arbeidene på byens avløpssystem mange fortau uframkommelige.

Angolanske eiendomsutviklere sitter godt plassert i maktens sirkler. De lar seg inspirere av hovedstedene rundt Den persiske gulf og drømmer om å forvandle Luanda til en futuristisk hovedstad. Med snart to millioner fat olje per dag plikter Angola å vise fram symbolene på makten sin. Den berømte avenyen langs bukten, som strekker seg fra havnen like til det portugisiske fortet fra 1500-tallet, skal gjøres bredere ved utfylling i sjøen. Arbeidene er beregnet til 200 millioner dollar (nær én milliard kroner) og skal utføres av private bygningsfirmaer som til gjengjeld har fått tomtene mot bukten gratis for å bygge luksusbygninger til en verdi av to milliarder dollar (om lag ti milliarder kroner). «Det verste ble avverget» hevder likevel en leder i det offentlige som bor ved bukten. «Prosjektet med å bygge en skyskraper midt i selve bukten etter modell av den som står som symbol for Dubai, gikk man i prinsippet bort fra.»2 Og hva foregår i kulissene?

I maktens korridorer lister man opp de tallrike planene som skal bedre kårene i de overbefolkede musseque’ene (bølgeblikkbyer), men i felten er det ikke store iveren å spore. For oppgaven er svært tung, også midt i hovedstaden. Like bak havnen, i nærheten av et stort, populært marked og ambassadestrøket, fortsetter en av de mest miserable musseque’ene å bre seg utover på et søppelberg.
Mangelen på byggeland i Luanda har gitt ny aktualitet til et gammelt prosjekt: å opprette en ny administrativ hovedstad. Man har valgt å legge den til elven Dandes utløp, om lag seksti kilometer nord for hovedstaden. Prosjektet ble gitt til den brasilianske arkitekten Oscar Niemeyer som sto bak Brasilia (han fylte hundre år i desember 2007!).


ULIKHETENE ER SKRIKENDE: i mellom regioner, mellom urbane og rurale soner, mellom kyst og innland. Og de er blant de største i verden: 62 prosent av nasjonalinntekten er konsentrert på hendene til 20 prosent av befolkningen. Forfallet i sanitære forhold viser seg gjennom gjentatte koleraepidemier (mer enn 70 000 tilfeller i 2006 og 2800 døde). Tross en tosifret vekstrate i noen år (23 prosent i 2007), befinner landet seg på 162. plass (av 177) på indeksen for menneskelig utvikling (HDI),3 og vil ikke nå ett eneste av tusenårsmålene (helse, utdanning, reduksjon av fattigdom) innen 2015.4 Men oljefunnene,5 og siden 2004 de fordelaktige lånene fra Kina (4,5 milliarder dollar), har sammen med lånene fra Brasil, Spania og særlig Tyskland, fått landet ut av en viss dvale. Regjeringen kan vise til de mange og kostbare byggeprosjektene som den har satt i gang over hele landet. Krigens siste fase – etter at MPLA vant det første demokratiske valget i 1992 – ble særlig ødeleggende for landets infrastruktur. Den var allerede skadet av bombene fra den sørafrikanske hæren, som man alt for ofte glemmer at deltok aktivt i krigen.

Luanda regnes blant verdens dyreste hovedsteder, og i byen, som har sett befolkningen fra den krigsherjede landsbygden strømme til, er det konstant bolignød. To tredjedeler av de fem millioner innbyggerne – åtte ganger flere enn ved uavhengigheten og en tredjedel av befolkningen totalt sett6 – lever sammenstuet i forsteder med dårlige trafikkforbindelser der en enorm slum brer seg, bygget i hurten og sturten for å møte etterspørselen. For å reise de kilometerne som skiller dem fra sentrum, bruker arbeiderne fra utkanten av byen daglig opp til 400 kwanza (24 kroner) på transport. Vannet som selges fra private tankbiler koster tilsvarende 51 kroner kubikkmeteren, mens provinsens offentlige foretak, som bare betjener om lag én million mennesker, ikke tar mer enn fire kroner.
Elektrisitet er et annet mareritt. Folk i Luanda opplever jevnlig strømbrudd som følge av den dårlige tilstanden til høyspentlinjene som forbinder hovedstaden med kraftverkene i elven Kwanza. Landets største vannkraftverk, i Capanda, sto nylig ferdig og har en produksjonskapasitet på 520 megawatt. Bare 170 000 husstander betjenes av provinsforetaket, som forklarer sin manglende investeringsevne ved at de holder svært lave priser, en arv fra årene med sentralisert økonomi i tiden etter uavhengigheten.7 Etter krigen forsømte regjeringen gjenoppbyggingen av linjene som UNITAs sabotasjeaksjoner hadde skadet. Tilslutningsarbeider har endelig startet opp ved hjelp av kinesisk finansiering, med det mål for øyet å øke strømforsyningen med 42 prosent.


I BUDSJETTET FOR 2008 (rundt 200 milliarder kroner) legges det opp til å bruke rundt 60 milliarder kroner8 på gjenreisingen. Nær en tredjedel av dette er egne midler, ifølge finansminister José Pedro de Morais. 60–70 prosent av infrastrukturen ble ødelagt under krigen. Tusenvis av kilometer vei, jernbaner, broer og demninger, samt sykehus, skoler og bygg som gjør det mulig å få på plass igjen administrasjon på alle nivå, er planlagt eller under bygging. Siden krigen sluttet har sosialsektorens budsjettandel hatt en kraftig økning (31 prosent i år, som er rekord for Angola, mot bare fire prosent i 2005), på bekostning av forsvaret (18 prosent). Det er vanskelig å vurdere betydningen av denne politikken, for behovene i landet er så enorme: halvparten av befolkningen – som under krigen talte 4, 5 millioner fordrevne – har verken tilgang til grunnleggende helsestell, rent vann eller elektrisitet.

En ambisiøs helseplan (utdanning av personell, utstyr) ble satt i gang i 2007: 443 millioner euro (3,5 milliarder kroner) skulle investeres i løpet av to år. Kinesiske entreprenører har allerede nå levert regions- og distriktssykehus som bare venter på utstyr. Er dette begynnelsen på den så etterlengtede fordelingen av fredens goder? Ikke så lenge «den offentlige politikken ikke prioriterer å inkludere angolanere flest i samfunnet», fastslår sosiologen Paulo de Carvalho.

Forfatteren João Melo er folkevalgt for MPLA og leder tidsskriftet Africa 21. Han mener at «klikken som kontrollerer makten har en tendens til først og fremst å ville ivareta interessene til de velstående. Den er mer opptatt av å privatisere strategiske sektorer – nesten alltid til fordel for de samme medlemmene av eliten – enn av samfunnsspørsmål, eller å rehabilitere områdene der vanlige folk bor». Melo ser ikke individualismen og den samfunnsmessige egoismen til overklassen som noe nytt. Men framveksten av en verdensomspennende «kasinoøkonomi» og «pengekultur» har, slik han ser det, bidradd til å gjøre disse fenomenene mer stuerene.9 «Så lenge landet ikke har en politikk for å få i gang igjen produksjonssektoren, særlig landbruket og foredlingsindustrien», mener han at «det er dømt til å ha svært høye arbeidsløshetstall.10 Det vil fortsette å være en ’importbasert økonomi’[oljen unntatt]».
På slutten av 90-tallet var landet svartelistet av de internasjonale finansinstitusjonene på grunn av utbredt korrupsjon,11 men i dag mottar det gratulasjoner fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Særlig stor pris blir det satt på overskuddet på betalingsbalansen, reduksjonen av inflasjonen (fra 1400 prosent i 1998 til 13 prosent i dag) og av gjelden. Luanda har til og med bygget opp igjen valutareservene sine: De har gått fra én milliard kroner i 2002 til 47 milliarder i 2008. Men selv om IMF fryder seg over bedringen i statsregnskapene,12 er det stadig forbeholdent når det gjelder forvaltningen av Sonangol (olje) og Endiama (diamanter).

Forbindelsene mellom Angola og den Hongkong-kinesiske private gruppen International China Fund Limited, kan også medføre at det settes noen spørsmålstegn. Det nasjonale gjenreisingsministeriet under ledelse av general Helder Vieira Dias, et framstående medlem av kretsen rundt presidenten, forhandlet direkte med denne gruppen på slutten av 2004. Saken gjaldt finansiering av et stort antall arbeider av offentlig interesse for til sammen seks milliarder euro, over noen år, med sikkerhet i olje. Gruppen viste seg å være mindre solid enn først antatt og stoppet brått utbetalingene sine i 2007. Dermed ble regjeringen tvunget til å be de lokale bankene om et lån på 2 milliarder euro. Det dreier seg om den største finansavtalen som noen gang er inngått med landets handelsbanker som anslås å ha 6 milliarder euro i likviditet.

På slutten av krigen i 2002 avslo regjeringen å inngå avtale med IMF13 om strukturtilpasninger fordi man var uenige om hvordan økonomien skulle stabiliseres, men også på grunn av motstanden fra sektorer som hadde fordel av den manglende gjennomsiktigheten i systemet. Dette avslaget kostet regjeringen avlysningen av giverlandenes etterkrigskonferanse. Det er altså med en viss stolthet at regjeringen bekrefter å ha fått i gang gjenreisingen uten hjelp utenfra. Men hvilken utviklingsstrategis er det de tjener?


KRITIKKEN DE INTELLEKTUELLE og mediene oftest reiser mot myndighetene, dreier seg om mangelen på visjoner, også når den kommer fra krefter som står nær MPLA som leder Regjeringen for samling og nasjonal forsoning (Governo de Unidade e Reconciliação Nacional, GURN)14. Røster hever seg jevnlig i det sivile samfunnet og kritiserer myndighetene for spekulasjonen som man finner mange eksempler på i nyhetene. Da dreier det seg særlig om interessekonflikter der personer med framtredende poster i regjering og administrasjon karrer til seg (eller oppretter) bedrifter innen den sektoren der de har sin kompetanse. Men det begynner å haste med å tegne opp framtidsperspektiver. Hvis det ikke oppdages nye forekomster, vil ikke oljen innbringe mer enn 55 milliarder kroner i 2025 mot minst 740 milliarder under produksjonstoppen som ventes mellom 2010 og 2014.15 I 2025 vil befolkningen være nesten fordoblet.

Den utilstrekkelige omfordelingen av oljeinntektene opptar MPLA, som er makthavernes parti. Det gikk sterkt inn for å forlate den nyliberalistiske politikken da det utarbeidet sin nasjonale agenda for enighet fram til 2025. En enkel ventil for på nytt å mobilisere aktivistene noen måneder før valget til nasjonalforsamlingen 5. og 6. september i år? Det er i hvert fall et uttrykk for misnøye når aktivistene, som er forarget over så mye prangende rikdom, krever større sosial rettferdighet. Resultatet av valget til nasjonalforsamlingen, som både har vært utsatt flere ganger siden 2004 og ikke lenger er koblet til presidentvalget som er utsatt til 2009 – offisielt er målet med dette å sikre stabiliteten siden presidentens mandat på denne måten forlenges ut over et eventuelt skifte – levner ingen tvil. Opposisjonen er fortsatt svak og mangler et troverdig prosjekt.
UNITA er fanget i sin fortid som «savimbister» og har nektet å ta et oppgjør, slik enkelte av lederne ønsket det, for ikke å si å utøve selvkritikk. Den blinde fortsettelsen av krigen og utrenskningen blant egne kadre er de vanligste ankepunktene.16 Da Isaias Samakuva ble gjenvalgt som leder for UNITA i juli 2007 – under de demokratiske primærvalgene (MPLA ville gjøre lurt i å følge deres eksempel) – markerte det at majoriteten av delegatene, som kom fra rurale områder på det sentrale platået, forkastet mer samlende figurer, slik som Abel Chivukuvuku, som kom på andre plass. UNITA ser ut til å ha skuslet bort muligheten for å åpne seg mot andre sektorer av striden, også i det famlende «sivile samfunn», for å bli selve bildet på den nasjonale opposisjonen. I tillegg kan ønsket om å bli i GURN fram til valget – som sprang ut av fredsavtalen i 1994 og ble opprettet tre år seinere – bare redusere handlingsrommet ytterligere.17 De andre politiske kreftene er fortsatt lite kjent utenfor de store byene. Dessuten holder makten seg på tå hev: med sin finansielle styrke kan den få mange som føler seg kallet til å miste motet.

For historikeren Arlindo Barbeitos18 «ser Angolas politiske klasse, med få unntak, ut til å være fullstendig uten kunnskap om realitetene i landet, for ikke å snakke om kulturene og historien. Det er de (tradisjonelle) kirkene og noen organisasjoner, som gjennom sin nærhet til befolkningen, tar pulsen på situasjonen, lidelsene og traumene som folket har gjennomgått. Men med slutten på krigen utviklet det seg en kritisk ånd, og den katolske kirke har på en måte tatt føringen i den sosiale protesten».

For Barbeitos er det overraskende at krigen ikke på uopprettelig vis delte landet i grupper eller regioner som identifiserte seg med den ene eller den andre leiren. «Den enstemmige avvisningen av krigen har på en merkbar måte gitt opphav til en følelse av tilhørighet til én og samme nasjon,» forklarer han. «Den samlet folk rundt tanken om at de først og fremst er angolanere. En følelse som ble styrket gjennom den lynraske spredningen av portugisisk – dessverre på bekostning av de nasjonale språkene – over alt i landet, også i regioner der bare et ytterst lite mindretall kunne uttrykke seg på det offisielle språket.» Det er lett å falle for fristelsen til å gjøre de politiske uoverensstemmelsene til et spørsmål om rase, eller sjeldnere etnisk tilhørighet, men uoverensstemmelsene finnes likevel, og holdes på subtilt vis oppe av visse medier: Motsetningen mellom en «vestliggjort» og arrogant kyst, og et «ekte afrikansk» innland blir i blant framstilt som en karikatur. Parlamentets forslag fra 1996 om å nevne rase (hvit, svart, blandet) på identitetskort, som i kolonitiden, bidrar ikke til å bygge bro over denne kløften. Ifølge professor ved Agostinho-Neto-universitetet, André Nsingui, vil styrkingen av den angolanske nasjonalfølelsen – som de kulturelle bevegelsene og de antikoloniale politiske bevegelsene har gått inn for – særlig avhenge av statens vilje til å legge seg i selen for «å fjerne regionale og lokale ulikheter og asymmetrier.» Men for å gjøre det, må det mer til enn erklæringer om gode intensjoner eller ambisiøse gjenreisingsprogrammer. Det trengs et virkelig nasjonalt løft, en dyptgripende styrking av moralen til den ledende klassen, og også en fornying av den og ikke minst sterkere og mer effektiv motmakt.

Oversatt av K. E. V.


Fotnoter:
1 Jonas Savimbi ble drept av den angolanske hæren 22. februar 2002. Denne avtalen er et addendum til fredsavtalen fra Lusaka i 1994.

2 Burj Dubai er allerede verdens høyeste skyskraper og forventes å måle 800 meter når den står ferdig i 2009. Den ligger på en øy i en kunstig innsjø. Overs. anm.

3 FNs utviklingsprogram (UNDP), Human Development Report 2007, New York, 2007.

4 African Economic Outlook 2007, OECD.

5 Den nominelle oljeinntekten må sees i forhold til de svært høye investeringskostnadene som kreves for oljeboring på dypt vann, og snart på ekstremt dypt vann, som Angola er med på gjennom kontrakter om «delt produksjon» inngått med oljeselskapene.

6 65 prosent av de 15 millionene angolanere lever i bystrøk.

7 Den plutselige liberaliseringen av økonomien på begynnelsen av 90-tallet ga seg uttrykk i en kraftig forverring av ulikhetene. På fem år falt Angola fra 74. til 170. plass på indeksen for menneskelig utvikling (HDI).

8 Ifølge Economist Intelligence Unit (EIU, London, desember 2007) er prosjektenes realiseringskapasitet fortsatt beskjeden. I 2007 ble bare 21 prosent av de 106 prosjektene som Kina finansierer realisert, 41 prosent var i gang, de andre måtte fremdeles vente på å komme i gang.

9 Se Emmanuel Carneiro, Le blocage historique des économies africaines. Spécialisation rentière et extraversion (Den historiske blokkeringen av de afrikanske økonomiene) L?Harmattan, Paris, 2008.

10 60 prosent av den yrkesaktive befolkningen er arbeidsledige eller har ikke så mye arbeid som de ønsker eller trenger.

11 Dom mot 41 franskmenn som er gransket i saken «Angolagate» faller i september 2008 i Paris. (Salg av våpen fra det tidligere Sovjetunionen til Angola. Flere framstående franske politikere er innblandet for å ha fått provisjon) Les Nicholas Shaxson, Poisoned wells, the dirty politics of African oil, Palgrave Macmillan, New York, 2007.

12 Angolas finansdepartement har åpnet nettstedet: www.minfin.gv.ao.

13 Etter år med konfliktfylte forhold ble forhandlingene for et «Staff monitoring programme» brutt i februar 2007. IMF holder likevel fram med sine regelmessige konsultasjoner.

14 GURN samler alle de angolanske partiene som er representert i Parlamentet. Den ledes av MPLA som vant det siste valget til nasjonalforsamlingen. Men den virkelige makten utøves av statssjefen José Eduardo Dos Santos, som selv kommer fra MPLA.

15 Verdensbanken, Oil Broad-based Growth and Equity, New York, 2007.

16 Jonas Savimbis beslutning om å fortsette krigen hadde framkalt en splittelse i hans eget parti, der flere ministere allerede hadde plass i GURN som ble grunnlagt i 1997. Les Fred Bridgland, «Savimbi et l?exercice du pouvoir, un temoignage» (Savimbi og maktens utøvelse, et vitnesbyrd), Politique africaine, nr 57, Paris, 2007.

17 Les «Cuisant échec des Nations unis en Angola» (FNs sviende nederlag i Angola), Le Monde diplomatique, juni 1999.

18 Forfatter av Portugal et Angola: représentations de soi et d?autrui ou le jeu équivoque des identités (Portugal og Angola: framstillinger av seg selv og den andre eller det tvetydige identitetsspillet), som snart kommer ut på Editions l?Harmattan, Paris.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver