ANCs fordreide nasjonalisme

En navneløs ung svart mann1 brennes levende i en støvete gate i en sørafrikansk «township».2 Bildet kom til å bli visuelt betegnende for det nylige utbruddet av fremmedfiendtlig vold utført hovedsakelig av svarte sørafrikanere mot svarte utlendinger, deriblant mange flyktninger fra Zimbabwe. Det minnet om volden som florerte i Sør-Afrikas townships i apartheidregimets siste år. Men dette skjedde fjorten år inn i Sør-Afrikas postapartheid-demokrati.

Nok en gang ble verden rystet av Sør-Afrika, spesielt siden volden kom så kort tid etter en annen rasistisk hendelse som havnet på forsidene verden over, nemlig det infame videoklippet av fire afrikanderstudenter ved det historiske Oranjefristatens afrikaansuniversitetet i Bloemfontein som «spøkte» på ydmykende vis med de svarte arbeiderne, for det meste eldre kvinner, som jobbet i studentboligene.

Hvordan i huleste kan denne typen rasisme og fremmedfrykt vise sitt stygge ansikt i Nelson Mandelas «regnbuenasjon» som ble trukket fram som en modell for forsoning og et håp for det afrikanske kontinentet og verden i sin helhet?


FOR Å SVARE PÅ spørsmålet må man gå bakenfor den romantiske illusjonen om det postapartheidske Sør-Afrika. Ifølge denne var Sør-Afrikas sentrale historiske utfordring å overvinne skillet mellom hvite og svarte. Dette skal ha blitt oppnådd da Mandela tiltrådte som Sør-Afrikas første demokratisk valgte president 27. april 1994. Man trodde at Sør-Afrikas forbilledlige liberal-demokratiske grunnlov og løftene om en betydelig økonomisk vekst ville gjøre at landet endelig kunne se forbi en splittet fortid mot en lys og forent ikke-rasistisk framtid.

Selv om rase åpenbart er en viktig faktor i Sør-Afrika, sa denne myten mer om det herskende dualistiske verdenssynet og den forenklende tro på at det Gode endelig hadde seiret over det Onde – så vel som om en håpløs global epoke på desperat jakt etter historier om håp – enn om selve Sør-Afrika.

For å forstå det som skjer i Sør-Afrika for øyeblikket, kreves det en mye lengre tidshorisont enn de få årtiene med apartheid. Man må gått tilbake til kolonitiden, som i virkeligheten ikke er over. Det var fra den britiske kolonialiseringen av Kappkolonien i 1806 og framover at hovedkjennetegnene til den moderne sørafrikanske politiske økonomien tok form.

På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet eksporterte Vest-Europa sin modernisme til Afrika og andre deler av verden gjennom kolonialismen. Her ble det blant annet spredt et begrep om en enhetlig nasjonalstat med et dominerende nasjonalspråk, en industriell økonomi, et nasjonalt utdanningssystem og moderne teknologi.

Britene gjennomførte mesteparten av dette i Sør-Afrika i tiden fra oppdagelsen av gull og diamanter i 1860- og 1870-årene til opprettelsen av Unionen Sør-Afrika i 1910. Sistnevnte fullførte kun mer eller mindre samlingen av territoriet til det som er dagens Sør-Afrika, men den smidde en sterk politiske allianse mellom de mektigste hvite befolkningsgruppene i Sør-Afrika, dvs. de av britisk herkomst og afrikanderne.3

På denne tiden var Sør-Afrikas industrialisering, basert på gruverikdommen, allerede godt i gang. Et jernbanenettverk, og senere veier, ble bygd for å koble sammen de viktigste hvite bosetningsområdene og de industriøkonomiske virksomhetene. Og på midten av 1900-tallet ble sikret staten og et par store bedrifter seg kontrollen over mediefeltet, noe som sørger for at mesteparten av informasjonen sjeldent truer status quo. Staten selv var bygd for å holde en minoritet ved regjeringsmakten, og dens viktigste økonomiske funksjon var å fungere som en bro mellom landets rikdom og koloniens moderland, noe som senere ble utvidet til også å gjelde landets viktigste handelspartnere.4


MULIGENS BLE DEN største prisen for å etablere en moderne kolonialistisk politisk økonomi i Sør-Afrika betalt i form av kulturell ydmykelse og økonomisk svekkelse av Sør-Afrikas innfødte befolkningsgrupper – noe som selvfølgelig ikke betyr at Sør-Afrika før kolonitiden var en fredelig idyll. De innfødtes normer for kulturell og økonomisk utmerkelse ble så ødelagte at det ledet til den mest betydningsfulle og langvarige ettervirkningen av kolonitiden i Sør-Afrika: at de ydmykede taust aksepterte den importert, kolonialistiske moderniteten som normen.
Denne stille aksepten kan ses i atferden til to av Sør-Afrikas mest suksessfulle innfødte politiske motstandsbevegelser etter at de kom til makten, nemlig afrikandernasjonalismen og den afrikanske nasjonalismen.
Selv om afrikandernasjonalismen i dag blir sett ut fra dens siste dager – de voldelige, rasistiske 70-årene og særlig 80-årene – blir det ofte oversett at afrikandernasjonalismen på mange måter var en klassisk innfødt antikolonialisme. Disse bevegelsene mente svært ofte at frelsen lå i å ta kontrollen over statsapparatet fra kolonisatorene. Dette målet ble så viktig, og det ble ofte oppnådd etter langvarig væpnet kamp som ikke bidro særlig til utvikling av administrative og økonomiske lederevner, at den virkelige utfordringen ble oppdaget mye senere: Hvordan forsone den importerte kolonimoderniteten med lokale behov.

I stedet for å gi seg i kast med denne utfordringen brukte de nye elitene statsapparatet som et middel til å fordele maktposisjoner (ofte til fordel for deres egne etniske valgkretser) og overta rollen til de tidligere kolonielitene som omverdenens innfallsport til den lokale rikdommen. Dermed endret de nye elitene svært lite i livene til flesteparten av landets borgere.

Da afrikandernasjonalismens politiske redskap, Nasionale Party (Nasjonalistpartiet, NP), vant valget i 1948, var det snart ute med å dele ut maktposisjoner til dens etniske velgermasse. Selv om staten og de offentlige tjenestene primært ble sett på som å tjene landets hvite innbygger, var de vestliggjorte afrikanderne som overtok statsapparatet med sitt morsmål, i likhet med postkoloniale eliter over hele den tredje verden, innbitte nasjonalister samtidig som de søkte Vestens anerkjennelse.5 Afrikandernasjonalistene søkte for det meste på denne anerkjennelse gjennom videre teknologisk, økonomisk og byråkratisk modernisering. Men på tross av mange imponerende bragder mislyktes denne moderniseringen med det viktigste: å forsone en importert, kolonialistisk modernitet med behovene til Sør-Afrikas innfødte befolkningsgrupper.


DET VAR UNDER disse omstendighetene – og da det ble klart på 50-tallet at NP ikke var interessert i en seriøs dialog med de svarte politiske grupperingene – at den afrikanske nasjonalismens viktigste redskap African National Congress (ANC), under det standhaftige og modige lederskapet til folk som Nelson Mandela og Walter Sisulu, fikk vind i seilene.
Som et avgjørende element for en afrikanske motstandsbevegelse var ikke ANCs fiende en fremmed kolonimakt, men en lokal makt som «oppførte seg kolonialistisk», nemlig NP. Dette forklarer hvorfor et av nøkkelbegrepene til lederne i Mandela-generasjon var ikke-rasisme, som de brukte når de avviste NPs rasisme – og som fortsatt ikke er en virkelighet i dagens Sør-Afrika.

Men i stedet for å lære fra NPs feil gjentok ANC den klassiske antikolonialistiske dømmekraftfeilen: Også de antok at hvis det bare fikk makt over statsapparatet ville en i sannhet ny orden oppstå. Her må det legges til at ANC – for det meste under innflytelse av Sør-Afrikas kommunistparti – innså nødvendigheten av også å ta kontroll over økonomien, men fram til Berlinmurens fall trodde man nøkkelen lå i å nasjonalisere viktige deler av økonomien.

Da ANC kom til makten i 1994 var partiet splittet i minst tre mektige fraksjoner, som mer eller mindre tilhørte to forskjellige ledergenerasjoner. Disse tre fraksjonene var: «Robben Islander’ene», den eldre generasjonen under Mandela, der mange hadde vært i fengsel med ham; «eksilantene» under Mbeki, den yngre generasjonen bestående av ledere som var dratt i politiske eksil fra 1960-tallet og fram til 90-tallet; og til slutt, «in-silantene», som også tilhørte den yngre generasjonen og for det meste besto av tidligere sivilsamfunnsaktivister som ikke hadde dratt i eksil, med framtredende personer som advokaten Matthews Phosa og den tidligere fagforeningslederen, nå forretningsmann, Cyril Rmaphosa.
Mandelas «Robben Islander’e» styrte ANC etter partiet ble lovlig i 1990, og dominerte regjeringen fra april 1994. Deres ideologi var en ikke-rasebasert nasjonalisme og de la stor vekt på forsoning. Kombinasjonen av Mandelas ekstraordinære samlende evne, en relativt sterk stat, en relativt godt utbygd infrastruktur, mye godvilje og framtidstro blant flertallet av landets innbyggerne, ga dem en unik historiske sjanse til å veie landets importerte modernitet opp mot de enestående lokale behovene.

Dessverre grep de ikke sjansen, av følgende grunner: De erkjente ikke at selv «ikke-rasistisk» nasjonalisme er en ettervirkning av den kolonialistiske politiske økonomien, og ikke et alternativ til den; de klarte ikke å møte utfordringene «Washington-konsensusen» medførte (noe som i 1996 ledet ANC-regjeringen til å bli den første afrikanske regjeringen som «frivillig» fulgte denne «konsensusens» strategi gjennom den nyliberale GEAR-økonomien (Growth, Employment and Redistribution) under Mbekis ledelse, og dette uten at landet eller selv ANC ble rådført); og at de innførte en rasebasert politikk med positiv diskriminering («affirmativ action») i yrkeslivet og økonomisk styrking av de fattige («Black Economic Empowerment», BEE).

Særlig de to sistnevnte faktorene banet vei for den afrikanske rasenasjonalistiske eksilfraksjonen ledet av Mbeki, som var visepresident på den tiden, men i alle hensender fungerte som statsminister. Deres store øyeblikk kom på ANCs 50. nasjonalkonferanse i desember 2007 i Upington (Northern Cape) da Mandela holdt en tale de fleste mener var skrevet av Mbeki. I talen sa han at tiden med forsoning var over, og at tiden for «sosial endring» var kommet, slik Mbeki-fraksjonen så det for seg med sitt yndlingsprosjekt, den såkalte Nasjonaldemokratiske revolusjonen (NDR).

Formålet med NDR har blitt uttrykt ærlig av Mbekis politiske rådgiver, Joel Netshitenzhe, nemlig at ANC som en «fortropp» for «vårt folks masser» skal bruke sine «lojale kadere» til å ta kontroll over alle samfunnsområdene. Her er BEE, positiv diskriminering og tilbakeføring av land er sentrale politiske virkemidler, og kriteriene for «suksess» sammenfaller mer eller mindre med at man oppfyller beintfram rasemessige kvoter.

Den virkelige katastrofen her er den grunnleggende logiske feilen som ble begått: viljen til å rette opp den sosiale urettferdigheten fra den rasistiske apartheid-tiden med … å bruke rase som styrende prinsipp, i stedet for språk eller inntektsnivå, som begge overlapper de rasebaserte sosiale ulikhetene fra fortiden, men ikke opprettholder den ekle fiksjon om rase i korrigeringspolitikken.


HVA BLE RESULTATET av Mbekis politikk? Dens innledende bragder (som nå er alvorlig truet) overskygget til å begynne med den langvarige krisen den selv skapte, og som nå er i ferd med å manifestere seg for fullt. Gjennom BEE og positiv diskriminering (ledet av det stalinistiske NDR) ble en liten svart middelklasse skapt, som landets nye svarte milliardærer (som Ramaphosa og andre) er stolte symboler for. Men samtidig endret ting seg svært lite for de 60 prosent fattige og svært fattige sørafrikanerne (nesten utelukkende svarte som bor i «townships» eller okkuperte områder).

Statlige selskaper som rikskringkastingen, strømselskapet ESKOM og telekommunikasjonsselskapet Telkom og de offentlige tjenestene, som har mistet mer enn 100 000 faglærte (for det meste hvite) etter 1995, ble redskaper for å sikre partiet makt. Den største konsekvensen av dette var manglende utbedringer og svært ofte kollaps i folkehelsetjenesten, utdanningssektoren, transportsektoren og i infrastrukturen. Og de fremste ofrene er selvfølgelig de 60 prosent fattige, nesten utelukkende svarte sørafrikanerne.

Kombinasjonen av Innenriksdepartementets kollaps, Zimbabwe-krisen (der Mbekis «stille diplomati» har lidd et spektakulært nederlag), opp til tre millioner zimbabwiske flyktninger i Sør-Afrika (som i praksis har blitt gjort til «illegale innvandrere» fordi Innenriksdepartementet ikke har klart å gi dem en rettslig status), og den dårlige kontroll av Sør-Afrikas grenser, har forårsaket en flyktningkrise. Mbeki nekter å innrømme at det er en krise (hovedtaktikken hans i krisetid er å benekte): selv de ti flyktningleirene som i skrivende stund blir opprettet for mer enn 40 000 fordrevne afrikanere fra andre land kalles ikke offisielt «flyktningleire», men «midlertidige tilfluktssteder».
I ettertid var den fremmedfiendtlige volden som brøt ut i mai fullstendig forutsigbar (og ble faktisk forutsett av en rekke intellektuelle, som Rhoda Khadalie i august 2006 i dagsavisen Business Day etter angrepene på somaliske borgere i Western Cape). Mot dette bakteppet av dårlige offentlige tjenester, en infrastruktur i fullt forfall og vedvarende fattigdom i en rekke townships og okkuperte områder (for det meste i den rikeste provinsen, Guateng, og den nest rikeste, Western Cape), vendte desperate svarte sørafrikanere, som svært sjeldent hvis noen gang det 20. århundret har framvist fremmedfiendtlig atferd, seg til slutt mot utlendingene, som de anklaget for å stjele boliger og arbeidsplasser fra sørafrikanerne. I bunn og grunn er dette et klassisk eksempel på det traumatiserte offeret som søker anerkjennelse gjennom vold mot en svakere gruppe.

Det kanskje mest bekymringsfulle tegnet for Mbekis regjering er at dens viktigst redskap for å bekjempe fattigdom, nemlig velferdsordninger av ulike slag (finansiert av høye råvare- og mineralpriser, og som ifølge finansministeren omfattes av 12,4 millioner sørafrikanere), ikke har ført til den politiske stabiliteten regjeringen sannsynligvis håpte å oppnå som erstatning for de ødeleggende virkningene av dens nyliberale politikk og statlige vanstyre.

I den videre, fortsatt pågående koloniepoken i Sør-Afrikas historie har Mbeki-regjeringen, gjennom den stadig mer truede lille svarte middelklassen, på ny stadfestet det gamle postkoloniale mønsteret med å inkludere en liten del av sin velgermasse i den importerte moderniteten – uten virkelig å reformere den for å tilpasse den til de lokale behovene. Men mer avgjørende er det at Mbeki-regjeringen, gjennom å oppsmuldre statsapparatet og infrastrukturen (så vel som at den ikke har klart å stoppe utvandringsflommen av for det meste faglært hvit arbeidskraft), faktisk har ødelagt betydelige deler av selve den importerte moderniteten. Dette er grunnen til at antimoderne sykdommer – som bryter ut under lignende forhold overalt i verden – som rasisme, etnosentrisme, fremmedfrykt og religiøs fundamentalisme, er på frammarsj i Sør-Afrika.


BETYR DET AT ALT håp er ute for Sør-Afrika? Det trenger ikke være det. At Mbeki ble kastet som ANCs leder i desember 2007 og erstattet av Jacob Zuma, som har fotfeste i både «eksil»- og «insil»-fraksjonene, har åpnet et rom for en seriøse nasjonal debatt i Sør-Afrika. Med andre ord fungerte avskjedigelsen av Mbeki ikke bare som en slags kontrollert utblåsning for den ulmende antimoderne misnøyen. Den tillot også sivilsamfunnet kaste nye ideer inn i det offentlige rom.
Om Sør-Afrika synker lenger ned i den antimoderne patologiske tilstandene eller om landet klarer å gjenskape seg selv, avhenger av hvor raskt de eksisterende politiske alternativene, som legger mer vekt på innfødte språk og felleskapsorientert økonomi, blir opptatt i ANC – eller av det nye politiske partiet Sør-Afrika så åpenbart trenger nå.

Problemet med ANC er at de politiske alternativene som partiets viktigste (og stadig mektigere) allierte – fagforeningssammenslutningen Cosatu og Sør-Afrikas kommunistparti – snakker mest om, fortsatt er knyttet til en kommandoøkonomi, som ikke vil fungere i fravær av en effektiv fungerende stat, eller i nærvær av Sør-Afrikas rike kulturelle mangfold. Foruten dette har en ny gruppe tvilsomme skikkelser i Zuma-leiren, inkludert en rekke tidligere straffedømte som i desember ble valgt inn i ANCs styringskomité, vist seg interessert i å opprettholde illusjonen om et sterkt og enhetlig ANC som et virkemiddel for å fortsette sikre seg av posisjoner i statsapparatet, anbud og kontrakter.

Sør-Afrikas viktigste politiske håp hviler nå på landets mektige sivilsamfunn og rike kulturelle mangfold. Sammen har de en omfattende lokal erfaring med å skape fungerende politiske alternativer og et rikholdig rulleblad med reell demokratisk inkludering for å skape endringer. Men de vil trenge hjelp fra Sør-Afrikas venner over hele planeten for å få kraft til å ta det endelige spranget bort fra den importerte moderniteten og nasjonalismen som en dag finne sted i landet.

© norske LMD. Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Etter omfattende undersøkelser av den sørafrikanske journalistveteranen i Johannesburgavisen The Star, Beauregard Tromp, ble han senere identifisert som Ernesto Nhamuave (22), av mosambikisk opprinnelse.

2 Den allmenne termen brukt for områdene i utkantene av de historisk hvite byene der Sør-Afrikas svarte bosatte seg eller ble bosatt under apartheid-tiden (1948?1994), inkludert det store antallet av okkuperte områder eller såkalte «uformelle bosetninger» der mange sørafrikanere og andre svarte afrikanere lever, ofte under vanskelige kår.

3 Med tanke på at ? slik som Hermann Giliomee har påpekt i hans monumentale historieverk om afrikanderne ? det var første i de første tiårene av 1900-tallet at det var de hvite med afrikaansk som morsmål som ble sett på som afrikandere. The Afrikaaners: Biography of a People, Tafelberg, Cape Town, 2003.

4 Av disse er fortsatt Vest-Europas industridemokratier, med Storbritannia i førersetet, viktige, men i løpet av de siste tiåret har også ressurstørste Kina og India blitt sentrale.

5 Som Pankaj Mishra så elegant formulerer det i sin undersøkelse av det postkoloniale indiske subkontinentets kamp med den kolonialistiske vestlige moderniteten i Temptations of the West, Picador, London, 2007.