India som stormakt?

6. september vedtok Nuclear Suppliers Group (NSG) – kartellet av 45 land som i praksis kontrollerer verdens handel med kjernefysisk materiale – enstemmig å endre sine retningslinjer og gjøre det mulig for India å få adgang til teknologi fra medlemslandene. Dette skjedde til tross for at landet fortsatt ikke har skrevet under på Ikkespredningsavtalen (NPT) og nekter å la Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) gjennomføre fullstendige internasjonale inspeksjoner av landets kjernefysiske installasjoner.¹ Indias inntreden i «eliteklubben» av land som har både kjernevåpen og retten til å drive kjernefysisk handel med resten av verden, er en av de mest betydningsfulle endringene i verdensordenen siden Sovjetunionens sammenbrudd og Kinas framvekst. Den endringen skyldes underliggende, objektive geopolitiske endringer som har blitt utløst av Indias pågående økonomiske forvandling.

NSGs beslutning – som Frankrike og Russland som atomleverandører vil tjene på – ville ikke funnet sted uten USA i førersetet. USA ser på denne atomavtalen som det sentrale fundamentet for en framtidig strategisk allianse mellom de landene, en allianse som kan bidra til å styrke USAs hegemoni i denne store Asiatiske regionen, som strekker seg fra Midtøsten til Sentral-Asia, og i Stillehavsområdet. Den amerikanske forsvarsministeren, Robert Gates, betegnet nylig sitt land som et «stillehavsland med en varig rolle å spille i Asia».² Han erklærte også at USA ikke ønsket å bli satt utenfor utformingen av den framtidige regionale sikkerhetspolitikken i Asia.

Lederne i New Delhi – som har en tendens til å tvile på om stormaktene er villige til å akseptere India som en jevnbyrdig aktør – ser ikke negativt på USAs ønske om å bli en asiatisk makt, så lenge Washington bruker denne makten ansvarlig og evner å opprettholde stabiliteten i regionen. Uheldigvis er bevisene på de stabiliserende virkningene av USAs militærnærvær heller tvilsomme. I viktige regioner vest og øst for India har Bush-administrasjonens framgangsmåte medført en katastrofal krig (Irak), trusselen om en annen (Iran) og framveksten av en ny atommakt (Nord-Korea). Selv i tilfellet Afghanistan, en krig som Indias regjeringen støtter, blir det stadig mer tvil om hvor fornuftig det er av Washington å vende det blinde øyet til den pakistanske hærens underjordiske forbindelse med «ny-talibanerne», og å stole nesten utelukkende på militærmakt, framfor å stabilisere landet gjennom økonomisk og sosial utvikling.

Selv om USA og Kina kaster en lang skygge over New Delhis strategiske valg, er den indiske regjeringens syn på verden er ikke fullstendig amerikansk- eller kinesisk-sentrert. Etter hvert som India forsøker å etablere seg selv som en stormakt, blir utenrikspolitikken ført langs fem fronter.

FOR DET FØRSTE i sitt umiddelbare naboskap, Sørøst-Asia. Den indiske strategien tar sikte på å utvikle en fysisk og økonomisk «kobling» med alle sine naboer, selv om Kashmir-konflikten i begrenser de praktiske forpliktelsene overfor Pakistan. Forholdet til nabolandene, deriblant Pakistan, er likevel bedre enn tidligere. Men regionen framstår på ingen måte som et sammenhengende økonomisk område eller noe oppland for en ubestridt ekspansjon av indisk kapital. Til tross for en klar økning i handelen går bare 5,5 prosent av Indias eksport til Sør-Asia, mot 15 prosent for Nordøst-Asia og 21 prosent for området som i det indiske handelsdepartements statistikk går under betegnelsen «Øst-Asia og Nord-Afrika».³
Front nummer to dreier seg om Indias forhold til stormaktene. Ut over de viktige båndene til USA og Kina har landet sørget for å opprettholde og utvide sine relasjoner til EU (særlig Frankrike og Storbritannia) så vel som til Russland og Japan. India legger også stor vekt på andre framvoksende maktsentra som Brasil og Sør-Afrika, som sammen har dannet en viktig gruppering kalt IBSA Forum (India-Brasil-Sør-Afrika). Ved siden av denne deltar India også i RIC-troikaen (Russia-India-China), der utenriksministrene i hvert av landene årlig møtes for å diskutere politiske og økonomiske spørsmål.

I mai 2008 møtte de tre ministrene i RIC sin brasilianske kollega i Jekaterinburg til det første toppmøtet i BRIC – en konstellasjon som den brasilianske president Luis Inacio «Lula» da Silva åpnet for under G8-toppmøte i Heiligendamm (Tyskland) i 2007, da han stilte spørsmålstegn ved nytten av at verdens framvoksende makter skulle være birolleinnehavere i showet verdens økonomiske stormakter regisserte.

Dette er knyttet til den tredje fronten i utenrikspolitikken til India, som de senere årene har engasjert seg i en rekke globale problemer. Enten det dreier seg om handel, terrorisme og klimaendringer, eller energiforsyning og matvaresikkerhet, begynner landet å gjøre seg gjeldende. Inderne danner ofte allianser eller koalisjoner som ved første blikk virker ulogiske.
På den fjerde fronten må New Delhi holde styring med den økende betydning indisk kapital har fått i verden. Fra Bolivia (hvor Jindal-selskapet investerer tungt i jern- og stålsektoren) til Europa (der Tata og andre indiske selskaper er velkjente), står den indiske regjeringen overfor nye utfordringer. Inderne som har vært vant til å forsvare sitt territorium mot økonomiske krav fra utenlandske regjeringer, oppdager nå at de må drive lobbyvirksomhet for «egne» multinasjonale selskaper på så forskjellige områder som olje, gass, stål, farmasøytisk industri, informasjonsteknologi og transport.

Den femte fronten angår Asia som et sammenhengende geostrategisk rom. Like etter uavhengigheten tilla indiske ledere som Jawaharlal Nehru dette kontinentet avgjørende betydning. I 1955 var India en ivrig deltaker på Bandung-konferansen i Indonesia, som komme til gi startskuddet til Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. Men senere hendelser gjorde at «Asia» fikk mindre betydning for landets utenrikspolitikk – når de indiske lederne snakket om «Asia», mente de egentlig Kina. Nå er India blitt seg bevisst at Sør-Asia befinner seg i hjertet av kontinentet. Så lenge det ikke hersker fred og stabilitet her, vil India være ute av stand til å fremme sine strategiske interesser.

DENNE ASIATISKE VEKTOREN interesserer USA. Washington var kjølig overfor det indiske forslaget om å skape et felles asiatiske energinett, og lite entusiastisk overfor Indias deltakelse i Shanghai Cooperation Organisation.⁴

I dag konsentrerer debatten i India seg om relasjonene til Kina og USA. Politiske ledere mener den største utfordringen for India er Kinas vekst, og at Indias store mulighet ligger i at amerikanerne tror de har samme interesser som inderne. Men New Delhi og Beijing har også mange felles interesser, særlig på globalt plan. Dette er ikke tilfellet med USA, noe som også utgjør en utfordring for India. Og mens India sliter med denne komplekse balansegangen, oppdager landet at de konvensjonelle realpolitiske ideene om maktbalanse ikke gir det beste grunnlaget for en rasjonell utenrikspolitikk.

Den indiske eliten ser velvillig på det amerikanske nærvær i Øst-Asia, men nøler med å etablere noe partnerskap med Washington i andre regioner som Sentral-Asia, hvis det innebærer at man fjerner seg fra etablert partnere som Russland eller andre potensielt viktige aktører som Iran. Den amerikanske administrasjonen håper likevel å kunne overtale de indiske myndighetene til et nært samarbeid om hele spekteret av asiatiske problemstillinger. Uansett hvor mye India anstrenger seg, virker det som om lederne har vansker med bestemme seg for hvilke områder som passer for indisk-amerikansk samarbeid.

Hva Iran angår, ville de indiske kunstgjødsel- og energisektorene tjene godt på byggingen av gassledningen til syv milliarder dollar som Iran og Pakistan for tiden forhandler om. Men statsminister Manmohan Singh nølte med å engasjere seg åpent i prosjektet, i frykt for at USA skulle miste interessen for atomavtalen, som ble signert med mye ståhei i juli 2005, og fullbyrdet i september 2008.
Et annet område hvor et strategisk partnerskap kanskje ikke ville fungere, er forsvaret. The Defence Framework Agreement som ble inngått med USA i juni 2005, forutsetter at det utvikles militære bånd mellom de to landene.⁵ Mens India først og fremst er interessert i å skaffe seg avansert teknologi for lokal produksjon av militært utstyr, ønsker amerikanerne framfor alt å erstatte Russland som landets fremste våpenleverandør (foran Israel) uten å forplikte seg til noen teknologioverføring. Amerikanerne håper også på å utvikle et samarbeid med de indiske væpnede styrker med tanke på framtidige fellesoperasjoner i regionen og å få lett adgang til indiske havner. Den indiske regjeringen synes for sin del å være relativt interessert i disse planene. Faktisk har utviklingen og omfanget av militærøvelsene økt i en slik grad at en amerikansk akademiker nylig bemerket at «de militære båndene mellom India og Sovjetunionen under den kalde krigen aldri var så gode som de mellom India og USA i dag.»⁶ Inderne nøler likevel med å gå for langt med denne typen engasjement, og New Delhi viser liten entusiasme for avtalen om logistisk støtte som Pentagon vil at de skal undertegne.
For å forstå hvorfor tanken om et strategisk partnerskap med USA er så populært i store deler av den indiske middelklasse, må man huske nederlaget Kina påførte India i grensekrigen i 1962. Etter hvert som India øker sin økonomiske og militære styrke, føler landet seg mer og mer i stand til å stille opp mot Kina. «Dagens Kina er noe annet enn det vi forsiktig begynte å knytte forbindelser til for tretti år siden,» sa nylig en indisk representant, som ønsket å være anonym. «Vi har en tendens til å glemme at India også har forandret seg. Vi har en tendens til å glemme hva vi har oppnådd … Vi kan i dag innta en fullstendig ny posisjon i forholdet oss imellom.»

KANSKJE FORKLARER DETTE den gradvise endringen av den offisielle diskurs i New Delhi. Så sent som for tre år siden forsvarte daværende utenriksminister Shyam Saran det indisk-amerikanske samarbeidet fordi det bidro til «en mye mer stabil likevekt i regionen».⁷ Den nåværende ministeren, Pranab Mukherjee, snakker mindre om «balanse» med hjelp fra Washington enn om nødvendigheten av en «asiatisk sikkerhetsstruktur» – et elastisk begrep som ikke insisterer på amerikansk deltagelse, for ikke å si dominans.

Dessuten spør inderne seg om Asia er stort nok til for både Indias og Kinas utvikling. En del mener at svaret er nei, og at New Delhi til slutt vil vende seg til Washington for å finne en motvekt mot den kinesiske dragen. For øvrig har Beijing forgjeves forsøkt å samle motstanderne av endringene av NSG-reglene for å blokkere atomavtalen. Trekantforholdet mellom USA, India og Kina er likevel ikke så enkelt som det ser ut. På den ene siden kan ikke den amerikanske politikken sammenfattes som en oppdemming – containment – av Kina. På den andre siden er Indias politikk strategisk tvetydig. Pendelen svinger iblant for mye til den ene eller den andre siden.

Selv om eksportforbudet mot atomteknologi ble hevet først og fremst takket være USA, ville India kunne kjøpe kjernefysisk utstyr fra leverandører som Frankrike og Russland på gunstigere betingelser enn dem de amerikanske selskapene tilbyr. Vil den indiske regjering forbløffe verden med «graden av utakknemlighet» og nekte amerikanerne flere milliarder dollar i utbytte for kjernefysisk import? Eller vil den føle seg forpliktet og slik spille på lag med Washington økonomisk, militært og politisk, selv om prisen stabiliteten i hele Asia?

Oversatt av E.N.

1Bare sivile anlegg vil bli gjenstand for inspeksjon.

2Robert Gates, «Challenges to security in the Asia-Pacific», tale på det syvende toppmøte om sikkerheten i Asia ved International Institute of Strategic Studies (IISS), Shangri-La Dialogue, Singapore, 31. mai 2008. [http://www.iiss.org/conferences/the-shangri-la-dialogue/plenary-session-challenges-to-stability-in-the-asia-pacific/first-plenary-session-thehon-robert-gates/]

3Export-import Data Bank, Department of Commerce, New Delhi, 15. juni 2008; http://commerce.nic.in.in/eidb/ergn.asp

4SCO ble dannet under dette navnet i 2001 og omfatter Kina, Russland, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Usbekistan. India har status som observatør, på samme måte som Mongolia, Pakistan og Iran.

5Se «India is entering unchartered, risky territory», The Hindu, New Delhi, 1. juli 2005.

6Dr. Stephen P. Cohen, foran kommisjonen for utenrikssaker om Midtøsten og Sør-Asia, Washington, 25. juni 2008.

7A.G. Noorani, «China and South Asia», Frontline, 11–24. februar 2006. Se http:/www.hindu.com/fline/fl2303/stories/20060224000607600.htm
(…)