Folkemordsstriden

Med unntak av Guinea under Ahmed Sékou Touré, har forholdet mellom Frankrike og et fransktalende afrikansk land aldri vært så dårlig over så lang tid som i tilfellet Rwanda. I snart femten år har fjern og nær fortid ligget som en blytung bør over de to landene, tross alle forsøk på å flikke på fasader og skape et inntrykk av normale relasjoner.

Denne vedvarende krisen dreier seg om to ting. For det første dreier det seg om folkemordet på tutsiene i 1994, da nærmere én million ble drept. Det har selvsagt ikke gått folk flest hus forbi at hutuene, som satt ved makta på den tida, er de hovedskyldige i nedslaktingen. Medlemmene av denne makteliten skal da også svare for seg i FNs internasjonale straffedomstolen for Rwanda (TPIR), som er plassert i Arusha i Tanzania.

Men hva med medskyldighet og indirekte ansvar? Hva var Frankrikes eksakte rolle? Har Rwandas patriotiske front (FPR), som i dag sitter med makten i Kigali, også begått forbrytelser mot menneskeheten?

Det andre handler om en legitimitetsstrid mellom dagens regime i Kigali, som har blitt glorifisert for sin seier folkemorderne, og den dalende nykoloniale makten i Paris. Fortolkningen av de dramatiske begivenhetene i 1994 er en av nøklene til denne symboliske og politiske striden.

Blant debattantene på fransk side finner man politikere, tidligere embetsfolk, pensjonerte offiserer, akademikere og en horde journalister. I motsetning til i Frankrike, der det offisielle synet vekker debatt og strid, er det i hovedsak makteliten som setter tonen i Rwanda. I lange intervjuer har president Paul Kagame utbrodert sin versjon av historien, før den ble formalisert i Mucyo-rapporten som ble offentliggjort i Kigali i begynnelsen av august i år.


KRANGELEN HANDLER først og fremst om folkemordet, men det spente forholdet har langt eldre røtter. Mellom oktober 1990 og juli 1994 ble det utkjempet en borgerkrig mellom det rasistiske regimet til Habyarimana, som Frankrike støttet militært, og Kagames opprørere i FPR. Disse rwanderne, som hadde levd i landflyktighet i på 1950– og 60-tallet, viste seg å være fast bestemt på å vende hjem og kaste makthaverne. Borgerkrigen impliserte franskmennene direkte. Det var ofte styrker sendt av Frankrike som utgjorde forskjellen før FPR begynte å ha virkelig framgang, som ved Ruhengeri i januar 1991. Det var også 400 franske soldater som så vidt greide å hindre FPR i å erobre Kigali i februar 1993. I 1990 ble franske offiserer observert utføre – angivelig på grunn av massakrer – identitetskontroller ved veisperringer for å fakke «tutsi-opprørere».

På et dypere nivå fikk konfrontasjonene mellom Frankrike og FPR tidlig et preg av en strid som bunnet i erfaringene fra kolonitiden. Ved å kjempe mot FPR ønsket Frankrike å demme opp for det angelsaksiske presset i det franske innflytelses-området. De engelskspråklige FPR-folkene som kom fra Uganda ville bli favorisert av USA og England. I hodene til en del franske aktører på den tiden minte dette om nederlaget ved Fachoda i 1898, som betydde bråstopp for de franske imperialistiske ambisjonene i Afrika.1 I Paris i oktober 1990 var det først og fremst å sikre innflytelsesområdet dette handlet om.

Vendepunktet i denne første konfrontasjonen mellom Frankrike og Rwanda, som først og fremst var militær, kom i slutten av 1993, med fredsavtalen i Arusha. Målet var å få til en overgangsregjering med deltakelse fra FPR. For at det skulle lykkes måtte den franske støtten til den rwandiske regjeringen opphøre. Noen måneder seinere tok krigen til igjen. Opprørerne fordømte det ekstremistdominerte hutu-regimet.

Den første konfrontasjonsrunden endte i juli 1994, etter folkemordet og seieren til opprørerne, som var ganske lettkjøpt etter at den franske støtten til regjeringsstyrkene tok slutt. I andre runde flyttes tvistemålet mellom de to landene til den politiske og juridiske sfæren, og til mediene.

De hovedansvarlige er utpekt, og turen er nå kommet til de medskyldige. Fra rwandisk side beskyldes Frankrike for å ha trent og utstyrt regjeringshæren, men også «handlangerne» som tok del i folkemordet. Påstanden ble avvist av Frankrike. Franskmennene vedgår å ha utdannet og bistått militæret, men først og fremst ved å gi strategiske råd. Paris insisterer på at det aldri har vært spørsmål om militser. Etter først å ha blitt uttrykt i politisk korrekte termer, fikk tesen om fransk medansvar etter hvert en krassere form. Under markeringen av folkemordet i april 2004 kom president Kagame med offentlige anklager mot Frankrike, noe som fikk de franske representantene til å forlate Amahoro stadion.

I det store og hele er de franske holdningene en gjentakelse av Quilès-rapporten fra 1998. Den innrømmer visse «feil» i forholdet mellom Paris og Kigali, men utelukker enhver medskyldighet eller innblanding i massakrene. Tvert imot hadde Frankrike ønsket en politisk løsning på krisen ved å støtte fredsavtalen fra Arusha som ble undertegnet av de stridende partene mot slutten av 1993.

Denne versjonen blir imøtegått av de tidligere rwandiske opprørerne som nå sitter ved makta. Ifølge dem har Paris aldri forsøkt å gjøre den politiske prosessen lettere, men har alltid støttet president Habyarimana. Og enda verre: Det franske militærnærværet var knapt blitt mindre etter freden i Arusha. Dessuten kunne de rasistiske holdningene til regimet i Rwanda neppe ha vært ukjent for franskmennene, tatt i betraktning de tette båndene mellom de to landene.

Quilès-rapporten skulle klarlegge den franske holdningen, men viste heller ubehaget og de vedvarende spente forholdene knyttet til denne saken i Frankrike. Mucyo-kommisjonen som ble satt ned i 2006, hadde som oppgave å belyse «Frankrikes rolle i folkemordet». Rapporten fra denne kommisjonen styrket klart Kigalis posisjon vis-à-vis Paris.


FORSKJELLIGE VARIANTER av den offisielle franske påstanden har seinere forsterket motsetningene. Ulike aktører, som forskeren Bernard Lugan, journalisten Pierre Péan og politikerne Bernard Debré og Dominique de Villepin, støtter hypotesen om et «dobbelt folkemord»: Folkemordet på tutsiene skal kunne jevnføres med et tilsvarende folkemord på hutuene, som FPR skal ha gjennomført under offensiven mot Kigali våren 1994, og seinere under de militære aksjonene for å fakke flyktende mordere i østlige Kongo.

I begge disse tilfellene skal soldater fra FPR metodisk ha massakrert hutuer. I dag går FPR med på at noen av deres menn gjorde seg skyldige i kriminelle forseelser, men dette skal de ha blitt straffet for, med rettssaker og henrettelser. Men det har aldri, hevdes det ettertrykkelig i Kigali, funnet sted et planmessig folkemord «som hevn» mot hutuene.

Teorien om det «doble folkemordet» støttes av et fåtall, og står seg dårlig mot fakta. TPIR manøvrerer litt forsiktig i denne saken, men nevner muligheten for at FPR har begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Men tribunalet vokter seg for å forfølge dette på grunn av press fra Kigali, som alltid har holdt en viss distanse til TPIR.

Et annet argument som skal underbygge det offisielle franske synet: FPRs skyld i attentatet 6. april 1994 som drepte president Habyarimana. Dette utløste nærmest automatisk folkemordet. Denne påstanden utgjør kjernen i en syllogisme: De som sto bak attentatet 6. april 1994 er (med)skyldig i folkemordet på tutsiene; FPR begikk attentatet 6. april 1994, ergo er FPR (med) skyldig i folkemordet.

Den første som kom med disse beskyldningene mot FPR i timene etter attentatet, var Paul Baril, en tidligere offiser i det franske gendarmeriet. Dette gjorde han på grunnlag av tvilsomt materiale. Seinere har antiterrordommeren Jean-Louis Bruguière bidratt til å gjøre denne versjonen populær, noe som bidro til at Rose Kabuye, som sto president Kagame nær, ble arrestert i Berlin i begynnelsen av november 2008.

Den rwandiske statslederen oppfatter disse beskyldningene som en skinnmanøver. Han ville selv ha latt denne medarbeideren arrestere for å få tak i dokumentet med ordren om attentat. Noen journalister (som Colette Breackman) opererer med en motsatt hypotese til den offisielle franske: Det var franskmennene som sørget for å myrde president Habyarimana, i håp om en ny samarbeidsavtale med FPR.


STRIDEN HAR FLYTTET seg helt inn i FN. Under debattene om opprettelsen av TPIR mot slutten av 1994, var de franske og de rwandiske forhandlerne svært uenige om hvilket tidsperspektiv tribunalet skulle ha. Kigali ville at det skulle strekke seg til tida før folkemordet, for å tvinge Frankrike til å gjøre rede for sin støtte til det regimet som satte folkemordet i gang. Paris klarte å avgrense det til tida for selve hendelsene og månedene umiddelbart før. Rwanda ville at tribunalet skulle konsentrere seg om selve folkemordet, mens Frankrike drev lobbyvirksomhet for at den framtidige rettsinstansen også skulle etterforske eventuelle lovbrudd begått av FPR. Det vant de ikke fram med.

Ordstriden har ikke gitt fordeler til noen av partene. I Rwanda ser man ikke for seg å ville trekke anklagene mot Frankrike. I Paris er det ingen av regimene etter 1994 som har villet følge det amerikanske eller belgiske eksemplet med å vise anger. Frankrikes utenriksminister Bernard Kouchner jobber likevel iherdig for å få til en tilnærming mellom de to landene, og Sarkozy og Kagame har hatt et kjapt, symbolsk møte i Lisboa, i forbindelse med et europeisk-afrikansk toppmøte.

For begge regjeringene ser ut til å ta risikoen ved å tape denne kampen om virkeligheten svært alvorlig. I Rwanda dreier det seg om å overleve for et regime som har fått æren for å ha stoppet folkemordet. For Frankrike handler det om sjansen for et ødelagt image og redusert politisk innflytelse.

Oversatt av L.H.T.

1 18. september 1898 møter en engelsk-egyptisk armé en liten fransk tropp ved Fachoda, ved Den hvite Nilens bredder. Engelskmennene var opptatt av å etablere en akse Kairo-Kapp, mens franskmennene ønsket en tilsvarende akse Atlanterhavet (Dakar) til Det røde hav (Djibouti). Den franske statsministeren var likevel mer opptatt av å ta Alsace-Lorraine tilbake fra tyskerne, og trengte en allianse med engelskmennene for å få til det. Den franske kommandanten ved Fachoda fikk derfor ordre om å trekke seg tilbake. I den franske allmennheten ble dette et traume. Overs. anm.