Nord-Amerika

Endelig fred i Kashmir?

USA har lagt press på Pakistan og India for å få en slutt på konflikten i Kashmir, i håp om at Pakistan da vil konsentrere seg om stammeområdene i nord og Afghanistan. Selv om det var trefninger mellom regjeringssoldater og opprørere i den indiske delen 20. mars, tyder det meste på at innbyggerne nå ser på ikke-vold og dialog som den beste framgangsmåten for å få slutt på krigen som i løpet av seksti år har krevd 60 000 liv.

Posted on

Den kalde kvelden 21. februar hadde flere tusen kasjmirere samlet seg til feiring ved en sufi-helligdom i nærheten av byen Sopur, nord i Kashmir. Horder av menn, unge som gamle, sto og hang utenfor butikkene langs veien, pratet med venner og kjente som var på vei hjem fra feiringen. I tjue år nå har kasjmirerne skyndet seg hjem før solnedgang i frykt for å havne i skuddlinjen mellom separatister og indiske soldater, eller for å bli tatt for å være opprørere og bli drept av hæren. Men de religiøse høytidene, og ikke minst de som foregår ved de hellige minnestedene for sufier, hører til de sjeldne anledningene da kasjmirerne beveger seg utendørs på kveldstid, ettersom både soldater og opprørere forventes å respektere en religiøs høytid.

Denne kvelden var det derfor få som ventet bråk da en konvoi fra den indiske hæren passerte folkemengdene i Bomai-området. Omkring en halv million indiske soldater og paramilitære har som oppdrag å holde kontroll med Kashmir. Konvoien stoppet opp, og plutselig åpnet soldatene ild mot en gruppe unge menn i veikanten. Muhammad Amin Tantray og Javid Ahmad Dar ble drept på stedet.

Så snart nyheten om drapene ble kjent, strømmet tusener av mennesker ut i gatene. De ropte slagord om uavhengighet fra India, og bar kroppene til de døde i prosesjon fram til den lokale politistasjonen. Flere demonstrasjoner fulgte over hele Kashmir. Skoler i Bomai-området holdt stengt i protest og krevde flytting av de indiske militærleirene. Skolegutter gikk i tog med plakater som fortalte at skolene deres ligger vegg i vegg med militærleire og at dette gjør dem redde.

Tidlig på 1990-tallet var jeg selv elev på en skole sør i Kashmir som lå ved siden av en militærleir: Mang en natt krøp vi sammen i frykt etter å ha hørt skrikene fra fangene som ble torturert. Noen ganger ble leiren angrepet av opprørerne og vi måtte gjemme oss under sengene våre for ikke å bli truffet av kuler.


I 1947 VAR KASHMIR det viktigste av de om lag fem hundre indiske fyrstedømmene under britisk styre. Det hadde muslimsk flertall, men ble styrt av hinduen maharaja Hari Singh. Siden 1930-tallet hadde kasjmirerne, under ledelse av den populære læreren og sosialisten Sjeikh Mohammad Abdullah, arbeidet for å få slutt på hans undertrykkende styre. Da britisk India med makt ble delt i de to statene Den indiske union og Pakistan, tok Singh seg god tid med å avgjøre Kashmirs skjebne. Men i oktober 1947 ble regionen invadert av stammer fra grenseprovinsen nordøst i Pakistan støttet av den pakistanske hæren. Singh bestemte da å slutte seg til India. Sjeikh Abdullah var en venn av den nye indiske statsministeren Jawaharlal Nehru og hadde liten sans for de pakistanske lederne, og støttet derfor Singh.

I januar 1949 opphørte kampene da FN innførte våpenhvilelinje. Den deler fortsatt Kashmir i en Pakistan-kontrollert del (Azad Kashmir) og en del under India (Jammu og Kashmir) og går nå under navnet «kontrollinjen» (Line of Control, LoC).

Avtalen Singh undertegnet i oktober 1947 ga Jammu og Kashmir en høy grad av selvstyre. India kontrollerte bare forsvaret, utenrikssaker og telekommunikasjon: Jammu og Kashmir hadde egen grunnlov og eget flagg, en president og en statsminister. Men gradvis forsvant dette selvstyret. I 1953 fengslet India Sjeikh Abdullah. Han var da statsminister i Jammu og Kashmir og hadde satt i verk en radikal jordreform, og hadde i en tale snakket om muligheten for et uavhengig Kashmir. I tiårene som fulgte innsatte India marionetteledere. De bidro til å undergrave det kasjmirske selvstyrets legitimitet og tok ikke hensyn til kasjmirernes demokratiske rettigheter.

Etter 20 år i fengsel brøt Sjeikh Abdullah sammen i 1975 og undertegnet et kompromiss med New Dehli. Tolv år seinere, i 1987, organiserte myndighetene i Jammu og Kashmir et fikset lokalvalg som førte til at kasjmirerne mistet sin siste rest av tillit til India og med støtte fra Pakistan startet et væpnet opprør for å løsrive seg. Ungdom fra alle sosiale lag sluttet seg til opprørerne. Den pakistanske hæren skaffet dem våpen, penger og kamptrening. Etter et år med opplæring i leire i Azad Kashmir dro de tilbake til Kashmirdalen for å slåss mot indiske styrker. Midt på 90-tallet hadde India en halv million soldater i Kashmir og pakistanske radikale islamistiske bevegelser som Lashkar-e-Taiba kom med i kampen og tok ledelsen, særlig mot slutten av tiåret da de begynte med selvmordsangrep.


BÅDE INDIA OG Pakistan har tradisjonelt gjort krav på hele Kashmir. Pakistan har tatt opp Kashmir-spørsmålet ved enhver internasjonal anledning og bedt om at FN-resolusjonen fra 1948 ble anvendt for å få i stand en folkeavstemning i Kashmir. India har på sin side avvist all «innblanding utenfra». Siden 1990 har konflikten krevd 70 000 menneskeliv, for det meste kasjmirere, sivile og opprører, men også omlag 6000 indiske soldater og politifolk.

De siste årene har borgerrettighetsbevegelsene, de ikke-voldelige separatistorganisasjonene og de India-vennlige partiene hele tiden krevd demilitarisering og flytting av de indiske militære og paramilitære leirene fra boligstrøk. Både volden og antall opprørere har gått drastisk tilbake, og det uforholdsmessig massive nærværet av indiske styrker blir betraktet som en konstant plage for befolkningen. Et like viktig krav dreier seg om oppheving av lovene for spesialstyrkene (Disturbed Areas Act og Armed Forces Special Powers Act), som tillater indiske tropper å skyte på ethvert individ som mistenkes å true sikkerheten og garanterer dem fullstendig straffrihet i tilfelle rettslige etterspill.2

Mirwaiz Omar Farooq, som leder sammenslutningen av separatistbevegelser All Party Hurriyat Conference (APHC), hadde 1. mars i år møter med en EU-delegasjon. Han minnet etterpå om «nødvendigheten av straks å sette en stopper for hærens ubegrensede makt og for å demilitarisere Kashmir.»3 Bevegelsen hans, som oppfordret til boikott av valget i november-desember 2008, bestrider ikke resultatet, men stiller i motsetning til de to indiskvennlige partiene National Conference og People’s Democratic Party spørsmål ved New Dehlis dominans. Tross sine politiske uoverensstemmelser har de indiskvennlige partiene nærmet seg separatistene i kravet om demilitarisering. Lederen for People’s Democratic Party, den framtredende kvinnelige politikeren Mehbooa Mufti, som også sitter i det indiske parlamentet, har fremmet kravet om demilitarisering og oppheving av troppenes uavgrensete makt overfor den kasjmirske nasjonalforsamlingen.

Omar Abdullah, leder for National Conference, som er Kashmirs eldste politiske parti, er ny statsminister i Jammu og Kashmir.4 Han kunne ikke overse folkemeningen og ga 27. februar ordre om en granskning av omstendighetene rundt drapene på de to unge mennene i Bomai. Han går også inn for endringer i lovene som styrer nærværet til troppene fra New Dehli. Men regjeringen hans kan bare anbefale, avgjørelsen ligger i siste instans hos det indiske innenriksdepartementet.

I mai 2006 opprettet faktisk Indias statsminister Manmohan Singh en arbeidsgruppe ledet av visepresident Mohammad Hamid Ansari. Den har allerede anbefalt at lovene forkastes fordi de «er et angrep på grunnleggende borgerrettigheter og forstyrrer befolkningen». Men med det indiske parlamentsvalget som står for døren i mai, bidrar frykten for å bli anklaget for svakhet i forhold til Kashmir bare til å utsette beslutningen enda mer.


KRAVET OM demilitarisering ble ytterligere styrket da femti uvæpnede demonstranter ble drept under demonstrasjonene som foregikk fra midten av juli til slutten av september 2008 – de største siden opprøret i 1990. De ble utløst av en konflikt om landområder, men forvandlet seg raskt til å dreie seg om nasjonalistiske krav. Hundre tusener samlet seg i gatene bak slagordet «Go, India go». Det mest overraskende var at protestene foregikk i fredelige former. Ikke én kule ble avfyrt mot indiske soldater, og dette gjorde at de islamistiske opprørerne som hadde slåss mot indiske styrker det siste tiåret, plutselig ikke betydde noe. Det så ut til at Kashmir hadde klart en overveldende overgang til ikke-volds-protest i Gandhis ånd. Likevel svarte de indiske soldatene med vold. I tillegg til de 50 drepte ble rundt 700 skadet, de fleste av dem ble brakt til sykehuset i Srinagar. «Jeg opererte femten mennesker, men jeg reddet bare fem av dem. Jeg måtte amputere beina til gutter på 12 og 13 år. Jeg lurer på hvordan de skal klare seg. Etter dette begynte jeg å hate India», innrømmet doktor Saleem Iqbal, leder for akuttkirurgisk avdeling. I midten av oktober innførte regjeringen portforbud. Det mest overraskende var at protestene foregikk i fredelige former
Historier om hvordan de indiske troppene i Kashmir holder befolkningen nede blir brukt av jihad-gruppene når de prøver å verve nye kadre. Kashmir er fortsatt den ypperste saken, ropet om hellig krig for sørasiatiske jihadister slik som lederen for Lashkar-e-Taiba, Hafiz Muhammad Saeed. Fra Lahore i Pakistan har han organisert angrep mot indiske mål i Kashmir og flere indiske byer. I en tale i Lahore seint i august snakket han med lidenskap om Kashmir: «Kasjmirerne går til moskeene og blir beskutt, det ligger døde mennesker overalt i gatene. Dere må stå opp og slåss for deres muslimske brødre i Kashmir. Dere kan ikke fortsette å late som ingenting.»

Likevel har drapene og volden de siste tjue årene endret holdningene. Separatistbevegelsene som hadde fått mange av sine krigsledere drept av styrkene fra New Dehli, trakk ikke lenger til seg opprørere: Bare 500 var fortsatt aktive ifølge det kasjmirske politiet. Det så ut til at ikke-vold lønte seg mer enn opprør. Bildene fra i fjor sommer av hundretusener av uvæpnede kasjmirere som marsjerte fredelig fikk mange indiske intellektuelle, avisredaktører og opinionsledere til å forestille seg muligheten av et India uten Kashmir. «Vi har den eneste muslimske konfliktsonen der befolkningen skyr sammenstøt og går inn for en ikke-volds-politikk», sa Yasin Malik. Den tidligere lederen for den verdslige nasjonalistiske opprørsbevegelsen Jammu and Kashmir Liberation Front er nå gandhi-aktivist. Han ble arrestert for et par måneder i slutten av oktober, da den indiske regjeringen kunngjorde at det skulle holdes valg til Kashmirs regjering i november-desember 2008. Lederne for de kasjmirske separatistbevegelsene har alltid nektet å delta ved valg. Denne strategien ser likevel ut til ikke lenger å tjene saken, slik valgresultatet viste: Befolkningen gikk til urnene i massevis. «Vi må skille mellom valgene som må til for å bedre dagliglivet og den større kampen for Kashmirs politiske framtid,» understreket den moderate separatisten Sajd Lone, etter å ha innrømmet at strategien hans hadde lidd nederlag.
I Batamaloo-området i Srinagar var køene foran valglokalene lange, og 44 år gamle Aijaz Bhat, som har en liten dagligvareforretning her, pekte på de elendige veiene og søppelet som hoper seg opp i gatene. «Vi er i Srinagar, Kashmirs hovedstad, og se hvilken forfatning byen er i! Jeg stemmer fordi vi trenger å gjenoppbygge veiene våre, vi trenger strøm og ungene våre trenger arbeid.» I byområdet er valgdeltakelsen på mer enn 20 prosent, mot 5 prosent i 2002, og i hele Jammu og Kashmir oppnådde man et rekordresultat på 62 prosent. Pakistan har også noe av æren for dette siden de i en viss forstand har bremset islamistenes kamp i området, i og med general Pervez Musharrafs kutt i støtten til de militante gruppene, noe som har ført til en nedgang i volden.5


TROSS SPENNINGENE som tok seg opp igjen mellom New Dehli og Islamabad etter terrorangrepene i Mumbai i november i fjor, ser det ut til at en løsning på konflikten nærmer seg. Verken opprettelsen av en busslinje over kontrollinjen i april 2005, eller åpningen av nye overganger i fjor høst har endret situasjonen grunnleggende sett. Verken India eller Pakistan har forsøkt å overbevise befolkningene sine om å gi opp å få hele Kashmir. Men de to landene har forsøkt forhandlinger, langdryge men seriøse. Indiske og pakistanske diplomater som har deltatt i disse forhandlingene har utarbeidet et dokument som skisserer grunnlaget for en avtale. «Kasjmirerne skal få særlige rettigheter til fritt å forflytte seg og drive handel på begge sider av Kontrollinjen. Hver av det tidligere fyrstedømmets adskilte regioner får en viss grad av selvstyre – detaljene vil bli forhandlet fram seinere. Dersom volden avtar vil begge parter gradvis trekke sine tropper ut av regionen», avslørte Steve Coll i en detaljert redegjørelse i The New Yorker. Den amerikanske journalisten har mottatt Pulitzer-prisen og rapportert fra Sør-Asia i rundt tjue år.6 Et selvstendig Kashmir med myke grenser kan faktisk være akseptabelt for alle de tre partene, kasjmirerne, inderne og pakistanerne.

Og siden Barack Obamas regjering mener fred vil gjøre det mulig for Pakistan å konsentrere seg om den nordvestlige grensen og samarbeide tettere med Washington i Afghanistan, er det håp om at samtalene kommer i gang igjen i løpet av noen måneder. Selv om India har gjentatt at de er imot «innblanding utenifra», har landet involvert amerikanerne i størstedelen av forholdet til Islamabad, særlig i granskningen av terrorangrepene i Mumbai.

Obama har allerede utpekt diplomatveteranen Richard Holbrooke som spesialutsending til Pakistan og Afghanistan. Og selv om Holbrookes mandat ikke omfatter Kashmir, er emnet nødt til å komme opp under møtene han skal ha med de indiske og pakistanske lederne. Da kan jo den amerikanske diplomaten kanskje oppmuntre dem til å ta fatt på Kashmir-forhandlingene igjen, og ikke minst til også å la kasjmirernes stemme høre ved forhandlingsbordet. Med Obamas ord: «Det vil ikke bli lett, men det er viktig.»

Oversatt av K.E.V.


Fotnoter:
1Se Roland-Pierre Paringaud, «Des villageois sans histoire» (Landsbyfolk uten historie), i franske Le Monde diplomatique, januar 2002.

2 Amnesty International, «Des milliers de cadavres retrouvés dans des charniers» (Tusenvis av døde kropper funnet i massegraver) 18. april 2008.

3 Uttalelse til dagsavisen Greater Kashmir, Srinagar, 3. mars 2009.

4 National Conference ble opprettet av Sheikh Mohammad Abdullah, overtatt av sønnen Farooq Abdullah, og ledes altså nå av hans sønn Omar Abdullah. Familien regnes som en av Jammu og Kashmirs viktigste. Overs. anm.

5 Se Jean-Luc Racine, «Entre Washington et les talibans, les ambiguïtés du Pakistan» ( Mellom Washington og Taliban, Pakistans tvetydigheter), og Graham Usher «Liaisons dangereuses en Asie du sud» (Farlige forbindelser i Sør-Asia), franske Le Monde diplomatique, henholdsvis februar 2007 og januar 2009.

6 Steve Coll, «The Back Channel», The New Yorker, 2. mars 2009.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver