Nord-Amerika

Kunstneres blikk på krisene

Den ene skandale har avløst den andre i Tokyo. Bare noen måneder før parlamentsvalgene etterforskes opposisjonsleder Ozawa Ichiro for underslag, mens finansminister Nakagawa Soichi virket beruset under G20-møtet i Roma i februar og ble tvunget til å gå av. Noe er råttent i Japan.

Posted on


8. juni 2008. En vakker, solfylt ettermiddag går en mann i tjueårene fram og tilbake i de folkerike gatene i bydelen Akihabara, et møtested for alt som heter populærkultur i Tokyo. Tokyos innbyggere og turister strømmer hit i hopetall for å se på ungdommene som har kledd seg ut som en mangafigur eller helten fra en anime (animasjonsfilm). En vanlig rolig søndag, helt til en ung mann plutselig trekker fram en kniv og stikker ned 17 personer. Sju av dem mister livet, de ti andre blir alvorlig skadet. Landet er i sjokk.

Som vanlig har ekspertene forklaringene klare: «Japan er i ferd med å bli en kriminalitetsskapende stormakt. For å unngå at dette gjentar seg, er det viktig å styrke sikkerhetstiltakene.» Men antall voldsforbrytelser har sunket jevnt og trutt siden midten av 1950-tallet, så Japans omdømme som et fredelig sted på jord synes ikke ufortjent. Den unge mannen som en søndag ettermiddag bestemte seg for å brutalt drepe flere av sine landsmenn i et strøk av byen som står som et symbol på livsglede, følte seg ikke lenger hjemme i dette samfunnet. «Jeg ønsket å drepe hvem som helst,» erklærte han da han ble arrestert, ute av stand til ytterligere å begrunne sin oppførsel.

I ukene forut for drapene hadde den unge vikaren publisert flere meldinger på et mobilforum der han uttrykte frykt for å miste jobben og å bli overlatt til seg selv. Han var redd for å bli konfrontert med en virkelighet mange japanere forsøker å unnslippe ved å flykte inn i et virtuelt univers. En urofølelse som rammer en stadig stigende andel av befolkningen, som stilles overfor usikre arbeidsplasser og framvekst av sosiale ulikheter – og det i et land hvor over 90 prosent av innbyggerne for knappe tretti år siden mente de tilhørte middelklassen (chûryû).2

Den gang ble befolkningen mobilisert rundt et overordnet mål: Å bli gjenopptatt i klubben av økonomiske stormakter. Denne følelsen av tilhørighet førte til en utrolig politisk og sosial stabilitet. Staten, næringslivet, skolen og familien ble de faste holdepunktene for hvert individ. Det ble sett på som naturlig at japanerne fulgte veien som var staket ut for dem.


INGEN VAR FORBEREDT på omveltningene som kom på 1990-tallet. Verken regjeringen eller næringslivet forventet å se den «japanske modellen» gå i oppløsning så raskt etter at finansboblen sprakk, og dette skjedde også samtidig med kommunistregimenes fall i Øst-Europa. I løpet av noen få måneder ble økonomien svekket, noe som fikk ringvirkninger for Japans internasjonale relasjoner.

Den lange stabile perioden ble nå etterfulgt av en kaotisk tid som framprovoserte et svært omfattende traume. Krisen førte til en svekkelse av banksystemet, etter at japanske banker bare noen år tidligere var blitt rangert blant de beste i verden. Bedriftene var ikke sene med å gå til masseoppsigelser av en arbeidsstyrke som hadde lagt kropp og sjel i sin innsats for å sikre framgang og suksess.

På det geopolitiske området forstår Japan, som var USAs spesielle allierte under den kalde krigen, at selv ikke landets særegne forhold til Washington lar det gå klar av de internasjonale omveltningene. Soloppgangens land må finne sin plass på den internasjonale scenen samtidig som den vaklende økonomien bidrar til å svekke landet. Ingen synes i stand til å si hvilken retning man bør velge.

Ti år etter denne første krisen, og nettopp da Japan lot til å være på fote igjen, faller landet på nytt gjennom. Selv om Japan ikke har latt seg rive med av finansboblen på samme måte som USA og Europa, har landet blitt rammet: BNP har sunket med 12,7 prosent. Denne brå svekkelsen skyldes kraftig fall i eksporten: en nedgang på 45,7 prosent fra januar 2008 til januar 2009.3 «Den japanske eksportindustrien har nytt godt av den gode internasjonale konjunkturen. Nå når krisen sprer seg over hele planeten, er det denne som lider mest,» bemerker Kono Ryutaro, sjeføkonom for BNP Paribas i Tokyo.4
Som symbolene på en eksportrettet økonomi har de japanske bilprodusentene vært blant de første ofrene. Mens de bare ett år tidligere gikk i pluss, fikk Toyota i budsjettåret 2008 (t.o.m. mars 2009) et underskudd på 450 milliarder yen (3,4 milliarder euro). Som en følge av dette har selskapet varslet 4000 oppsigelser. For bilsektoren totalt sett, vil nærmere 28 000 personer ha mistet jobben per 1. april 2009. Den samme trenden gjelder for elektronikkindustrien. Her lå arbeidsledigheten på 4,1 prosent i slutten av januar, og den kan fort gå over seks prosent innen utgangen av året.5 Et lavt ledighetstall sammenlignet med andre i-land, men i et land der «alle mann i arbeid» har vært regelen, kan dette være like vanskelig å akseptere som at samfunnet blir fattigere.

Avreguleringene som kom i stand etter forrige krise i 1997–1998, har svekket landets evne til å møte dagens vanskeligheter. «Det er ingenting igjen i dette landet, det er et dødt land,» sier ungdomsskoleeleven i Murakami Ryûs roman Kibô no kuni ekusodasu,6 – som en illustrasjon på stemningen som råder blant japansk ungdom. I denne boka forestiller forfatteren seg en massiv utreise av tenåringer som så samler seg i Hokkaido for å danne en semi-uavhengig stat styrt etter andre regler enn resten av landet.

I årene da finansboblen ble blåst opp, tjente alle på det. Tjue år senere har bare et mindretall kommet heldig ut av det, mens resten må nøye seg med småjobber. Begrepene freeters (en neologisme dannet av engelske free og tyske Arbeiter, med betydningen en person som overlever på småjobber) og NEET (Not in Education, Employment or Training – de som verken studerer, jobber eller går i lære) begynner å dukke opp i avisene og har blitt synonymer for sosial ekskludering.7 Ved utgangen av 2008 talte man mer enn 1,8 millioner freeters og rundt 640 000 NEET. De det gjelder, tilhører nå «den tapte generasjonen» (på japansk losu jene).


I FILMEN TOKYO SONATA,8 tegner filmskaperen Kurosawa Kiyoshi et bilde av denne aldersgruppen gjennom storebroren i en familie i full oppløsning. Han verver seg i den amerikanske hær og drar for å delta i krigen i Midtøsten, langt borte fra Japan. En vilje til å følge til ytterpunktet en absurd logikk der en japansk statsborger blir amerikansk soldat. Den unge mannen ender likevel med å gå over til fienden, for, sier han, «å finne den absolutte lykke». Dermed tar han skjebnen i egne hender. Dette er også regissørens budskap: en fornying av det japanske samfunn, som nødvendigvis må gå gjennom ungdommen, samt en reetablering av visse holdepunkter. Kurosawa legger vekt på grensen som symbol på forholdet mellom Japan (som i filmen er representert av guttens familie) og resten av verden.
Denne spillefilmen illustrerer vendingen samfunnet tok som følge av den mislykkede politikken til regjeringene ledet av statsminister Koizumi Junichiro (2001–2006). En av karakterene står som symbol på epoken da nyliberalismen rådet, nemlig den unge internettgründeren Horie Takafumi. Med utgangspunkt i ideen om at man «med penger kan kjøpe menneskenes hjerter», dannet han i 1996 selskapet Livedoor, som etterhvert skulle bli det rene imperiet. «Det er ingen tvil om at det er dere som får dagens ungdom til å drømme,» forsikret statsminister Koizumi ham like før den 33-årige direktøren ble arrestert i januar 2006 for brudd på børsreglene. Etterforskningen av saken førte til et mini-krakk, som tvang Tokyo-børsen, for første gang i dens historie, til å stenge tjue minutter før vanlig stengetid.

Om verdisystemet som Horie forsvarte fikk en del av den japanske ungdommen til å drømme, har det bidratt til å marginalisere andre grupper, som ikke har funnet sin plass i et land der det bare er pengenes makt som rår. Tokyo Sonata begynner med at familiefaren blir oppsagt, fordi bedriften flytter produksjonen til Kina. Beslutningen opprører ham, men han bøyer seg. Så lenge systemet fungerer, så lenge det gir bedriftene rekordoverskudd, er det få som tar til orde for å kritisere denne modellen. De som er ekskludert fra systemet, oppfører seg som om de ennå er en del av det, slik som den oppsagte kontorsjefen i Kurosawa Kiyoshis film. Som fortsetter å leve sitt liv som en eksemplarisk arbeidstaker. Hver morgen drar han på arbeid, selv om han har mistet jobben, og later som om han tror at han en dag vil gjenfinne sin plass i systemet. Han må likevel gi seg en begrunnelse: Globaliseringen har beseiret den japanske modellen.

Den har også bidratt til utviklingen av denne kategorien arbeidstakere som man på engelsk kaller working poor (arbeidende fattige), som for å understreke at dette begrepet ikke hører hjemme i den japanske kulturen. Japanere gjenkjenner seg fullt ut i den japanske termen chûryû, som betegnelse på middelklassen, men foretrekker å bruke et utenlandsk begrep når de skal omtale et fenomen som forstyrrer dem kraftig.


DOKUMENTAREN Wâkungu Pua Hataraitemo yutakaninarenai (Fattige arbeidere. Jeg blir ikke rikere selv om jeg har arbeid), som ble sendt i beste sendetid i juli 2006 på den offentlige kanalen NHK, ble en øyeåpner. Det som fram til da hadde blitt oppfattet som en individuell atferd (jiko sekinin), framsto nå i japanernes øyne som et kollektivt nederlag man måtte gripe inn mot.

Lederen for Nettverk mot fattigdommen (Hanhinkon nettowâku), Yuasa Makato, fordømmer det han kaller «sklie-samfunnet» (suberidai shakai) der arbeidere som ikke har arbeidskontrakt, ikke mottar noen form for støtte. «Når man har nådd bunnen, er det umulig å komme seg opp igjen, man kan ikke bruke sklien i motsatt retning,» fastslår han. «Å starte på null igjen er umulig for den som først har blitt ekskludert.» Han har dermed besluttet seg for å gå til krig mot nøden som truer samholdet i landet.

Mellom 31. desember 2008 og 5. januar 2009 ledet han Landsbyen for vikarer med nyttårsfeiring (Toshikoshi Hakenmura). Hensikten med installasjonen som var satt opp i Hibiya-parken, i hjertet av Tokyo, noen hundre meter fra regjeringskvartalet, var å vise de fortvilte forholdene til disse midlertidige arbeidstakerne, som er de som først rammes av resesjonen. De har ingen trygderettigheter, og siden de ofte får losji av arbeidsgiveren, havner de på gata over natten. Ifølge tall fra helse- og arbeidsdepartementet vil 157 000 av dem ha mistet arbeidet innen 1. april 2009.9 Initiativet til Yuasa Makato har virket. Nær 1700 frivillige møtte opp i landsbyen for å gi sin støtte. Juridisk rådgivning til de omlag fem hundre vikaransatte som okkuperte stedet, har i flere tilfeller gjort det mulig for dem å få erstatning. Flere slike «landsbyer» har blitt satt opp i andre regioner av Japan.

Yuasa innser selvfølgelig at dette ikke er nok til å få stablet landet på beina igjen. En annen og mer rettferdig økonomisk modell, der enhver kan finne sin plass, er ennå bare et tankeslott. Men i alle fall virker det som om tiden da regjeringen kunne handle uten å stå til ansvar, er over. Det japanske kommunistpartiet fikk i 2008 rundt 14 000 nye medlemmer, og antall abonnenter på partiets dagsavis Akahata (Rødt flagg) har også fått et oppsving.10

26 år gamle Konno Haruki leder foreningen Posse, som har som formål å definere nye kriterier for de sosiale relasjonene i samfunnet og hjelpe de unge med å organisere seg bedre vis-à-vis arbeidslivet. Han bekrefter japanernes engasjement. I første nummeret av Posse, det kvartalsmessige tidsskriftet som bærer samme navn som foreningen, var et av temaene «Identitet og unge arbeidere sett i lys av drapene i Akihabara». Redaksjonskomiteen visste at med å satte denne tragiske hendelsen i sammenheng med den sosiale uroen, ville de gjøre et blinkskudd. Nummeret solgte svært bra og skapte en livlig debatt.

Oversatt av R.N. og M.B.


Fotnoter:
1

1 Sending på tv-kanalen Nippon Terebi, Tokyo, 9. juni.

2 Undersøkelse publisert av Statsministerens kontor, 1976.

3 Tokyo Shimbun, 25. februar 2009.

4 Asahi Shimbun, 26. februar 2009.

5 Shûkan Asahi, Tokyo, 26. Desember 2009.

6 «Utvandring mot håpets land» (på japansk), forlaget Bunghei Shunjû, Tokyo, 2001.

7 Se Odaira Namihei, «Hardt liv i Solens rike», norske Le Monde diplomatique, mai 2006.

8 Filmen ble vist på Film fra Sør-festivalen i Oslo i høst og nylig på Kosmorama-festivalen i Trondheim, men har foreløpig ikke blitt satt opp for kinodistribusjon i Norge. Red. anm.

9 Mainichi Shimbun, Tokyo, 27. februar 2009.

10 Asahi Shimbun, 11. januar 2009.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver