Afrika

Elfenbenskystens tapte generasjon tar makten

Etter å ha blitt utsatt i fire år skal det endelig avholdes presidentvalg 29. november. Selv om freden kom tilbake i 2007, etter fem år med vold og væpnet konflikt, hjemsøkes landet ennå av sosiale spenninger. Og igjen er det ungdommen som veksler mellom å kjempe for å overleve og kjempe om makten, som står i sentrum for urolighetene.

Posted on

Student- og elevorganisasjonen FESCI kan lamme valget i Elfenbenskysten. Man snakker om å avvæpne militsene, men man burde begynne med FESCI», sier Patrick N’Gouan, leder for Den ivorianske menneskerettighetsligaen (LIDHO). Det er fare for at presidentvalget 29. november ender med nye voldshandlinger der FESCI er innblandet – hvis valget faktisk blir gjennomført.2

I nesten tjue år har FESCI spilt en viktig politisk og sosial rolle i Elfenbenskysten. Charles Blé Goudé var generalsekretær i FESCI i 1998–2000. Han er grunnlegger og leder av ungdomsorganisasjonen «Jeunes patriotes» (unge patrioter) som støtter sittende president Laurent Gbagbo. I februar 2007 innførte FN sanksjoner mot Blé Goudé (reiseforbud og frys av midler) fordi han ledet «voldshandlinger utført av gatemilitser» da konflikten på Elfenbenskysten brøt ut i september 2002.

Hans forgjenger i FESCI (1995–1998) var opprørslederen Guillaume Soro, som ble statsminister etter fredsavtalen som ble framforhandlet i Ouagadougou i mars 2007. De gamle «fescistene» Navigué Konaté og Yayoro Karamoko leder henholdsvis ungdomsorganisasjonen til president Gbagbos parti FPI (Front populaire ivorien), og ungdomsorganisasjonen til RDR (Rassemblement des républicains) som ledes av Gbagbos motstander Alassane Dramane Quattara. Sistnevnte ble nektet å stille som kandidat under presidentvalget i 2000 på grunn av manglende «ivorianskhet».3


FESCI BLE STIFTET i 1990 under demokratiseringsprosessen som ble igangsatt av daværende president Félix Houphouët-Boigny. FESCI var et motsvar til den eksisterende elev- og studentorganisasjonen i Elfenbenskysten, som hadde nære bånd til regjeringspartiet PDCI (Parti démocratique de Côte d’Ivoire). Som verdens største kakaoprodusent var Elfenbenskysten på denne tiden hardt rammet av prisfallet på kakao. Situasjonen skapte stor usikkerhet og uro blant de unge, som ble en spydspiss for den voksende opposisjonen. Houphouët-Boigny skjønte godt hva som var i ferd med å skje.

Han hadde nemlig søkt støttet hos såkalte «loubards» – ungdomsgjenger som hadde falt ut av skolesystemet på 1980-tallet. De levde på siden av loven og brukte muskler eller kniv for å sette seg i respekt og ta kontroll over områder. Houphouët-Boigny tilbød den mest kjente av disse gjengene, som ble ledet av John Pololo, å jobbe for ham. De skulle bli en helt ny form for sikkerhetsstyrke, Volontarires pour la sécurité (Frivillige for sikkerheten), som hovedpersonene omdøpte til «Vagabonds salariés» (Lønnede landstrykere). Oppgaven deres var å sørge for ro og orden under støtteopptogene for PDCI og lage bråk under tilsvarende opptog for opposisjonen. Denne alliansen mellom herskeren og gata ble spådd en løfterik framtid.

Disse ungdomsgjengene utviklet sitt eget språk, noushi. Det er en blanding av folkelig fransk, lån fra lokale språk og engelsk, avledninger av ord i nyhetsbildet, egennavn laget av verb og verb laget av fellesnavn. Studentene tok opp i seg dette språket og tilførte det zouglou-musikk,4 en uttrykksform de skapte for å fortelle om sin elendige situasjon og stadig lavere sosiale status. Fram til 1980-tallet fikk alle ivorianske studenter som tok artium, automatisk et stipend for å fortsette studiene (som regel i Frankrike). Men i løpet av 1990-tallet førte kakaokrisen, godt hjulpet av strukturtilpasningsprogrammer, til at stipendene ble mer sporadiske. I studentbyene bodde det ofte åtte personer i rom som var beregnet på to. Studentene kalte seg «kambodsjanere». Fra 1980 til 2009 økte andelen fattige fra 17 til 50 prosent.

FESCI ble et talerør for «kambodsjanerne» og allierte seg med de første opposisjonspartiene, som alle ble stiftet av universitetsprofessorer. Den mest kjente av dem er Laurent Gbagbo, grunnlegger av FPI og republikkens nåværende president.5 De delte «håpet om kamp» (FESCIs slagord) for bedre levekår og demokrati. Sammen demonstrerte de mot Houphouët-Boignys regime og ble utsatt for represalier. Volden bredte om seg på universitetet, og FESCI «loubardiserte» seg ved å kopiere motstandernes voldelige metoder. Thierry Zébié, en fryktet «student-loubard» i studentbyen Mermoz, ble funnet steinet til døde av FESCI-studenter 13. juni 1991. Han var mistenkt for å jobbe for PDCI.

Etter dette ble FESCI oppløst av myndighetene. Da organisasjonen ble legalisert igjen i 1997, var Guillaume Soro generalsekretær. Han var student fra den nordlige delen av Elfenbenskysten. Ettersom han var ettersøkt av myndighetene, gikk han under jorda etter at han hadde holdt taler på offentlige møter. FESCI hadde styrket seg mens organisasjonen var bannlyst. En av FESCIs nasjonale ledere, Charles Blé Goudé, reiste utrettelig land og strand rundt for å etablere lokalavdelinger. Gjennom å kontrollere studentbyene kunne FESCI i løpet av noen timer mobilisere tusenvis av studenter for demonstrasjoner i regi av Front républicain, som besto av Gbagbos FPI og Quattaras RDR. Regimet til president Henri-Kona Bédié (1995–1999) som etterfulgte Houphouët-Boignys, følte seg truet og svarte med å stenge alle studentbyer.


LANDSMØTET TIL FESCI i 1998, der blant andre Gbagbo deltok, ble preget av sterk splittelse i organisasjonen – et forvarsel om at den demokratiske overgangsperioden skulle mislykkes. Møtet endte i macheteslagsmål mellom tilhengere av Gbagbo og Quattara som begge tok sikte på å vinne presidentvalget i oktober 2000. Til slutt ble Blé Goudé valgt til generalsekretær i FESCI. Men vold var blitt deres felles politiske språk. Organisasjonen skulle stadig vekk ty til vold, til stor fortjeneste for den kandidaten som visste å knytte organisasjonen til seg.

Etter statskuppet 24. desember 1999 dannet general Robert Gueï en nasjonal samlingsregjering som både Quattara og Gbagbo var med i. Men bruddet mellom de to mennene var uunngåelig, ettersom Gbagbo kjørte hardt på prinsippet om «ivorianskhet», som Quattara ble et av ofrene for. Machetekampene blusset opp på universitetene. Blé Goudé overtok administrasjonen av romfordelingen blant studentene, noe FESCI tjente gode penger på. I tillegg beslagla organisasjonen en prosentandel av studentstipendene og drev med utpressing av mindre virksomheter som hadde etablert seg i nærheten av studentbyene. Overfloden av våpen fra det krigsherjede nabolandet Liberia skapte en enda mer tilspisset situasjon. Det ble begått stadig flere ran. De opprinnelige «loubardene», som var trent i kampsport snarere enn våpenbruk, ble forfulgt. John Pololo ble drept på åpen gate.

Før presidentvalget i oktober 2000 ble aldersgrensen for stemmerett satt ned til 18 år, slik at 400 000 nye unge velgere kunne stemme.6 General Gueï var sikker på at han var i ferd med å tape. I desperasjon erklærte han seg som valgets vinner på TV. FESCI, som støttet sin mentor Gbagbo, demonstrerte. Aktivister fra RDR gjorde det samme, ettersom deres leder, Quattara, ble nektet å stille som presidentkandidat på grunn av prinsippet om «ivorianskhet». Maktkampen utspilte seg dermed i gatene. Gbagbo-tilhengerne «sympatiserte» med politiet, som henrettet flere titalls RDR-aktivister. 27. oktober 2000 ble 57 lik funnet på en rivningstomt i Yopougon nordvest i Abidjan.

Disse voldshandlingene har satt varige spor. Ikke minst fordi valgvinner Gbagbo ikke gjorde noe for å bremse overgrepene som ble begått i «ivorianskhetens» navn. Langs veiene bedrev politi og soldater utpressing av folk fra det nordlige Elfenbenskysten eller utlendinger, som nå skulle assimileres. I juli 2001 ble tiltalen i saken om Yopougon-likene frafalt, og dette bekreftet at republikkens nye «loubarder» hadde straffrihet. Senere samme år ble det organisert et forum for nasjonal forsoning, men dette fikk liten betydning.

I september 2002 eksploderte frustrasjonen i form av væpnet opprør. I nord ble opprøret ledet av Forces nouvelles (Nye krefter) med Guillaume Soro i spissen. I sør ble den lojalistiske hæren raskt sekundert av Alliance des jeunes patriotes pour le sursaut national (Alliansen av unge patrioter for nasjonalt framskritt), som var iherdige tilhengere av president Gbagbo. Alliansens leder var Charles Blé Goudé. I den ivorianske «westernfilmen» hadde de ungdommelige birolleinnehaverne tatt over for de gamle stjernene. «Machetekrigen» fra universitetene var blitt en nasjonal affære.

I januar 2003 tvang Marcoussis-avtalen (etter kommunen Mar-coussis utenfor Paris) Gbagbo til å dele makten med Forces nouvelles. Presidenten skrev motvillig under på avtalen og ventet to uker før han i en tale til nasjonen ga støttespillerne sine fritt leide. Patriotene raserte franske skoler og det franske kultursenteret. Med denne støtten i ryggen kunne presidenten diskreditere avtalen og gradvis tømme den for innhold. «Hvis jeg ikke hadde vært president for republikken, hadde jeg vært i gatene sammen med dere,» sa han – en utilslørt oppfordring.7

Under de franske represaliene etter operasjon Dignité i 2006, ble Gbagbo nok en gang reddet av gata.8 «Ungdomsgeneralen» Blé Goudé ble en nøkkelperson for mobiliseringen som gjorde at makthaverne kunne se bort fra FN-resolusjoner og stikke kjepper i hjulene for fredsprosessen.


I EN RAPPORT avdekker Human Rights Watch9 FESCIs ekstremt voldelige metoder og fordømmer straffriheten som organisasjonen har nytt godt av siden Gbagbo ble president. «Strukturen» (som medlemmene ofte kaller FESCI) fungerer som en «loubardisk» stat i staten. Politiet begir seg sjelden inn på universitetsområdene. Også utenfor disse områdene avstår de fra å gripe inn, og oppfordrer innbyggerne til ikke å anmelde. Blé Goudés «unge patrioter», som er tilhengere av FESCI, er bevæpnet, kledd og lært opp med midler fra presidenten. De har dannet en milits, Groupement des patriotes pour la paix (Grupperingen av patrioter for fred), som også driver med utpressingsvirksomhet. I løpet av noen år har voldskulturen spredt sin alternative samfunnsmodell over hele Elfenbenskysten, i takt med at fattigdommen har økt.

Etter at makthaverne opphevet Marcoussis-avtalen med støtte fra gata, ble det innledet nye forhandlinger i Ouagadougou. Gbagbo nektet Frankrike å delta i disse forhandlingene, som ble ledet av Burkina Fasos president Blaise Compaoré. I mars 2003 satte partene opp en tidsplan for avvæpning av opprørere og militser og gjenopptakelse av valgprosessen. Soro ble utnevnt til statsminister i Gbagbos regjering. Blé Goudé byttet også ut uniformen med dress og gikk fra å være «ungdomsgeneral» til å bli «president» for ungdomsbevegelsen COJEP (Congrès Panafricain des Jeunes Patriotes).

Både Soro og Blé Goudé har makt og penger og kjører rundt i firehjulstrekkere. Kort sagt, de har lykkes. Deres stridsfeller har også funnet seg nye jobber. En av dem er Kakou Brou, kalt «marskalk KB», en grå eminense fra FESCI og ifølge noen organisasjonens «militærsjef». Etter å ha vært innom den ivorianske statsadministrasjonsskolen ENA, der opptaket ikke lenger baseres på kvalifikasjoner, er han utnevnt til kommandant i sjøfarts- og havnedirektoratet.

Med Soro og Blé Goudé har den lovløse FESCI-generasjonen kommet dit den ville.10 Som det heter på noushi, har disse ungdommene «créé situation» (skapt situasjon) som de nå livnærer seg på. Og det er nok en grunn til å trekke ut og utsette valget, som opprinnelig skulle vært gjennomført i 2005. En skjebnens ironi er at universitetet i Abidjan, som en gang ble kalt Sorbonne, er blitt en talerstol for antifranske ultranasjonalister. Som om den unge generasjonen vil rive ned symbolene som fikk deres forfedre til å drømme. Og tråkke på det som ga Elfenbenskysten framgang under den trofaste Frankrike-vennen Houphouët-Boigny, en framgang som denne generasjonen ikke fikk nyte godt av.

Oversatt av G.E.




Fotnoter:
1 Jeune Afrique, Paris, 2. februar 2009.

2 Prosessen med å registrere velgere (utdeling av identitetskort) og etablering av valglister er forsinket.

3 Snever definisjon av nasjonal identitet som krever bevis på ivoriansk opprinnelse for å kunne stille til valg eller i det hele tatt få lov til å stemme.

4 Zouglou betyr søppel, avfall, skrot. Se Yacouba Konaté, «Génération zouglou», Cahier d?études africaines, Vol. XLII., s. 772?796, Paris, 2002.

5 Historieprofessor. Var på denne tiden medlem av Synares, den største fagforeningen for universitetslærere og -forskere.

6 Se Christian Bouquet, Géopolitique de la Côte d?Ivoire, Armand Colin, Paris, 2006.

7 Radio télévision ivoirienne (RTI), 7. februar 2003.

8 Under en offensiv mot opprørerne (operasjon Dignité) i november 2006 ble en fransk militærleir i Bouaké bombardert av ivorianske fly styrt av ukrainske piloter. Ni personer ble drept. President Jacques Chirac ga ordre om å ødelegge den beskjedne ivorianske flåten. Som hevn for dette tok De unge patriotene til gatene og angrep utvandrede franskmenn.

9 Human Rights Watch, La meilleure école (Den beste skolen), New York, mai 2008.

10 Se Richard Banégas, «Les jeunes se lèvent en hommes. Anticolonialisme et ultranationalisme chez les jeunes patriotes d?Abidjan» (De unge står opp som menn. Antikolonialisme og ultranasjonalisme hos unge patrioter i Abidjan), Les études du Centre d?Etudes et de recherches internationales (CERI), Paris, nr. 137, juli 2007.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver