Nord-Amerika

Fri forurensning for Australias kullindustri

«Verden er på vei ut av krisen,» hevder IMF-direktør Dominique Strauss-Kahn. «Med unntak av arbeidsledigheten». En detalj. I Australia er utsiktene på arbeidsmarkedet dystre. Så dystre at kampen for miljø og helse ofte havner i andre rekke. Som i Gladstone.

Posted on

For en europeer gir ordet «industriområde» assosiasjoner til nedlagte gruver og grå, forurensede byer i Nord-Europa. Eller en mer moderne forestilling om kinesiske megapoler dekket av smog, flukt fra landsbygda eller elver som flommer over av kjemisk avfall. Det er derfor litt av et sjokk å komme til Gladstone, en idyllisk småby med rundt 50 000 innbyggere i delstaten Queensland som bader i stekende solskinn. En havn og en kyststripe avbrutt av gigantiske industrianlegg.

Et raskt overblikk: I midten ligger byen og havna, mot nord hauger av kull som er hentet ut av jordas indre, og i sør skimtes kornsiloene og sementfabrikken. Lenger nord ser vi de tre kolossale pipene fra kraftverket – som hvert år spyr ut fire millioner tonn CO2. Bak kraftverket, tjue minutter kjøring fra byen, ligger Yarwun-området som blant annet omfatter Orica-anlegget (produksjon av ammoniumnitrat og natriumcyanid) og et nytt raffineri for aluminiumoksid. Ti minutter lenger sør, ved havet, ligger det enorme raffineriet Queensland Alumina Limited (QAL). Lenger ute, på øya Boyne, ligger smelteverket Boyne Smelters Limited, som står for tjue prosent av aluminiumsproduksjonen i Australia. Gladstone har spilt en viktig rolle i Australias økonomiske boom, som har vært basert på gruveindustri. Hvordan vil dette området påvirkes av den globale nedgangen i råvareetterspørselen?


ØKONOMER ANSLÅR at det fra oktober 2008 til april 2009 ble lagt ned 12 500 arbeidsplasser i denne sektoren, 5000 av dem i Queensland. Gruvene i Bowen Basin, Australias kullreservoar, er blitt nedlagt i tur og orden. Men det er ingen tilløp til panikk i Gladstone. Det er så mange gruver, og de kinesiske stålverkene sluker energi: På tross av krisen vil kullet bli hentet ut, aluminium vil bli produsert og fraktet bort i fullastede skip. Alt fortsetter som før. Samtidig reiser Queenslands delstatsminister Anna Bligh og den føderale statsministeren Kevin Rudd, begge fra Australias arbeiderparti, rundt og presenterer økonomiske redningsplaner og hastetiltak. Arbeidsløsheten på landsbasis er over fem prosent, den høyeste på fire år. Men nei, ingenting av dette gjør inntrykk på folk i Gladstone, som ser optimistisk på framtida.

Stedet har da også en rekke fortrinn, deriblant en naturlig havn som beskyttes mot det åpne havet av en øy, et tørt og varmt klima og god beliggenhet i forhold til jernbanenettet. I tillegg er det igangsatt store byggeprosjekter, blant annet en utvidelse av aluminium-
oksidraffineriet i Yarwun. Flere andre byggeprosjekter er på trappene, som den nye kullhavna på Wiggins Island og en terminal for eksport av naturgass. I tillegg har statlige og føderale myndigheter gitt Gladstone en ekstra sikkerhet i form av Gladstone Economic and Industry Development Board (GEIDB), som skal bidra til å styre utviklingen av regionen. Ifølge Gary Scanlan, administrerende direktør i GEIDB, har byen et industrimangfold som er unikt i Australia utenfor den nordvestlige delen av delstaten Vest-Australia: «Og der nede dreier det seg dessuten om tre eller fire regionale områder, mens her er det snakk om én region.»

Industrien i Gladstone har til og med blitt en turistattraksjon. Den tiltrekker seg såkalte grey nomads, pensjonister som bor i campingvogner og forflytter seg med årstidene, og det organiseres besøk på anleggene. Tony Beers, lokal representant for det største fagforbundet i Queensland, Australian Workers Union (AWU), beskriver byen som Australias produksjonslokomotiv, et ekte «industrimekka». Takket være «byens evne til å tilpasse seg endringer, fortsetter den å vokse og produsere for Queensland og for nasjonen».

Men på tross av lovord om industrimangfold har Gladstone helt siden 1960-tallet vært avhengig av ett metall, nemlig aluminium, og dermed av selskapet som produserer det, Rio Tinto. Bauksitten som fraktes i kulltransportskip fra Weipa-gruven nord i Queensland, foredles til aluminiumoksid i QAL-raffineriet. Dette gigantiske virvaret av rødfargede bygninger, rør og gangbroer der det stiger opp en rekke hvite røyksøyler, gir assosiasjoner til Dantes inferno. Ifølge eierne er dette «verdens største raffineri for aluminiumoksid».
Aluminiumoksidet blir omdannet til aluminium i smelteverket på øya Boyne. Her forbrukes halvparten av energien som produseres på kraftverket. I juli 2007 kunngjorde Rio Tinto at selskapet planla utvidelser for å doble kapasiteten til det nye raffineriet i Yarwun, noe som viser hvor viktig denne industrien er. Det kom derfor som et sjokk da selskapet 7. april 2009 ga beskjed om at nesten 600 arbeidsplasser skulle legges ned på Yarwun-anlegget og på Boyne-smelteverket.


I GLADSTONE ER så godt som hele den mannlige delen av befolkningen kledd i lyseblå skjorter. Arbeiderne har skjorter med selvlysende borrelåsbånd, av sikkerhetshensyn. De som jobber i administrasjonen har arbeidsgiverens logo på skjortene sine. Kommunikasjonsansvarlig Cale Dendle i kommunen, også han ikledd blå skjorte, forteller: «Før meldingen om oppsigelser kom, tenkte mange at det bare ville bli noen små rystelser og ikke et jordskjelv. Mange ble tatt på senga. Dette kommer til å få ringvirkninger.» Informasjonen er fortsatt forvirrende. Den opprinnelige planen gjaldt 570 personer som jobbet for innleide entreprenører (contractors), pluss 15 fast ansatte i Yarwun og 20 på Boyne-smelteverket. Det endelige antallet kan imidlertid stige til 800, kanskje 1000 personer.

«Vi er vant til oppturer og nedturer,» sier kommunestyremedlem Maxine Brush. Byen er faktisk bygd opp i takt med industriprosjektene. Først QAL-raffineriet på slutten 60-tallet, så smelteverket på begynnelsen av 80-tallet og deretter Orica, renoveringen av kraftverket, havneutvidelsen, Cement Australia og endelig Rio Tinto Yarwun: «Alle disse store industriprosjektene har satt i gang en ’boom-and-bust’-syklus,» forklarer Gary Scanlan.

Mønsteret er at virksomheten starter opp, øker gradvis, når et toppunkt og går langsomt nedover helt til prosjektene er ferdige. Scanlan fortsetter: «I dette tilfellet har vi i stedet for en gradvis nedtrapping fått et brak. Sjokket skyldes at beslutningen om oppsigelser kom så plutselig.» Men også at så mange ansatte rammes: «500 mennesker, det er mange. 2000 mennesker rammes direkte, og hvem vet hvor mange som rammes indirekte?»

Gary Thompson i lokalavisa Gladstone Observer tror at «selv om de innleide entreprenørene forsvinner, vil det være for lite arbeid til dem som blir igjen. Men vi har en hel generasjon i befolkningen som aldri har opplevd dette før. Det er femten år siden sist det var krise».

Sosialetaten har allerede satt i gang forebyggende tiltak, og skal blant annet holde et informasjonsmøte. En dame viser oss en tung bunke brosjyrer som skal deles ut til deltakerne (juridisk og økonomisk rådgivning for par, leietakere og andre). Også hun sier «dette har vi opplevd før.» Den samme visa hører vi også fra Sandra Wiseman på turistkontoret: «Oppturer og nedturer, det vet vi alt om! Folk kommer til å miste jobben, men det gjelder først og fremst entreprenørene som kommer utenbys fra. De er vant til den slags.»
Gary Thompson, Gladstone Observer

Hva tenker så de som står midt oppi dette? Ikke overraskende har de en litt mindre filosofisk holdning til det hele. En servitør på seilerklubben forteller for eksempel at «mannen min har sluppet unna, men mange andre har ikke vært like heldige. Alle er redde». Og ikke alle de eksterne entreprenørene kommer fra utlandet. Bob, som jobber for en lokal entreprenør, sier at «åtti prosent er usikre på hva slags framtid de har i vente». Han forklarer at mesteparten av arbeidet som utføres av entreprenørene, er knyttet til Rio Tinto: «Vi har arbeidere som driver vedlikehold på maskinene deres. Når aktiviteten til Rio går ned, går den også ned hos oss. Dette kommer til å forplante seg nedover gjennom hele byen.»

Ledelsen i Rio Tinto hevder at den ikke har noe valg ettersom den globale prisen på aluminiumoksid har falt med seksti prosent. Oppsigelsene skal dekke gjelden selskapet pådro seg ved å kjøpe opp kanadiske Alcan i november 2007. En utgift på 38 milliarder dollar som gjorde Rio Tinto til verden største aluminiumsprodusent. Konsernet forsøkte å skaffe seg midler gjennom å få det kinesiske konsortiet Chinalco inn på aksjonærsiden. Ifølge fagforeningsrepresentanten Tony Beers erklærte ledelsen i Rio Tinto i desember 2008 at «hvis ikke avtalen med Chinalco ble godkjent av regjeringen, kom de til å legge ned 2500 arbeidsplasser i Queensland. Ren utpressing!»

Det endte med at ledelsen i Rio Tinto allierte seg med det britisk-australske selskapet BHP. Dermed hjalp de Kevin Rudds regjering ut av en kinkig situasjon. Den selverklærte Kina-vennen Rudd er splittet mellom ønsket om at Australia skal fortsette å være en zhengyou (ekte venn) av Kina og frykten for at Chinalco skal sitte på begge sider av forhandlingsbordet – som selger og kjøper av råvarer. Avtalen med BHP skapte også stor lettelse i Gladstone, fordi det hadde gått rykter om at Yarwun-raffineriet skulle legges ned. Situasjonen er kanskje ikke så katastrofal som man trodde etter den første meldingen om oppsigelser. Det mener i hvert fall Gary Thompson fra Gladstone Observer: «En del har mistet jobben, men byen er langt ifra tvunget i kne.» Den største konsekvensen av krisen er kanskje at den viser hvor ekstremt avhengig Gladstone er av Rio Tinto.


IFØLGE TONY BEERS er Gladstone Observer lite villig til å publisere kritiske artikler om industrikonsernet. I praksis kontrollerer «Rio» helt eller delvis «de fem store» (The Big Five) i Gladstone: Boyne-smelteverket, de to aluminiumoksidraffineriene, kraftverket og flere kullgruver. Konsernet sysselsetter direkte et flertall av arbeiderne i byen, og indirekte er alle de lokale bedriftene knyttet til Rio Tinto. Mange håper at byggingen av en terminal for eksport av flytende gass skal skape større industrimangfold, selv om terminalen ikke vil stå ferdig før mot slutten av 2010.2 For øyeblikket skaper maktposisjonen til Rio et ubehag. «Det er mye bitterhet ute og går nå. Mange mener at Rio Tinto ikke har oppfylt sine moralske forpliktelser overfor lokalsamfunnet. Rio bryr seg bare om Rio,» sier Gary Thompson.

Det man i Gladstone kaller «Rio-modellen» – et direkte forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, uten innblanding fra fagforeninger – er et resultat av en prosess som startet i 1993. Da innskrenket Arbeiderpartistatsministeren Paul Keating mulighetene til forbundsvise forhandlinger (industry bargaining) og lokale forhandlinger i bedriftene (enterprise bargaining). Tre år senere kom den svært konservative John Howard til makten og fortsatte i samme spor: Man snakker ikke lenger om «arbeidsrelasjoner» (industrial relations), men om «relasjoner på arbeidsplassen» (workplace relations).

For at en fagforening skulle få adgang til en bedrift, måtte nå et flertall av de ansatte kreve det. Innføringen av Australian Workplace Agreements (AWA), eller individuelle avtaler, innebar tilbud om store lønnsøkninger til dem som ga avkall på kollektive forhandlinger. På den måten ble fagforeningene sterkt svekket.

Da de konservative fikk flertall i Overhuset i 2004, kunne de gjennomføre hele programmet sitt, kalt «WorkChoices». Fagforeningenes rett til å få tilgang til arbeidsplassene ble begrenset, og loven som beskyttet arbeidstakere mot usaklig oppsigelse, gjaldt ikke lenger for bedrifter med under hundre ansatte. Arbeidere som nektet å inngå AWA-avtale, kunne nå få sparken av «tekniske årsaker».

Ifølge Tony Beers finnes det bare én kollektivavtale i hele Gladstone, på QAL-raffineriet: «På Boyne og i Yarwun sier man mer eller mindre rett ut til arbeiderne at de mister jobben hvis de prøver å organisere seg.» Han understreker samtidig at Gladstone var et av stedene der motstanden mot «WorkChoices» var størst, med 6000 i demonstrasjon mot reformen. Motstanden mot reformen bidro til at Howard-regjeringen gikk av i 2007.

Det er nå vedtatt en ny arbeidslov kalt «Fair Work», etter initiativ fra arbeids- og utdanningsminister Julia Gillard, nummer to i den nåværende regjeringen. Nå holder det at en enkelt arbeidstaker ber om at en fagforening griper inn på hans eller hennes arbeidsplass, og vernet mot usaklig oppsigelse gjelder for bedrifter med mer enn 15 ansatte.
Tony Beers, Australian Workers Union (AWU)

Likevel utnyttet Rio Tinto mulighetene i «WorkChoices» til fulle. Gary Thompson forteller at inntil nylig «kunne ikke fagforeningene komme inn på anleggene for å sjekke hva som foregikk der og forhandle med sjefene. De måtte snakke med arbeiderne utenfor. For første gang på fem år får de nå tillatelse til å gå inn på Boyne-smelteverket, forsere ’jernteppet’ om du vil».

På flyet treffer vi Jim, en contractor fra Tasmania som har tilbrakt noen dager i Gladstone for å gjøre vedlikeholdsarbeid på smelteverket. Han forteller at han og kollegene må bruke samme skjorte som de ansatte når de ferdes rundt i byen. «Hvorfor? Jeg vet ikke. Kanskje vil de ikke at noen skal vite hvor mange uavhengige arbeidere som jobber der.» Og ja, mange ansatte som har nektet å inngå AWA-avtaler, er blitt tvunget til å bli contractors. I Gladstone har Rio Tinto satset på å rekruttere contractors, og subcontractors, fordi selskapet da slipper ansvar for ferie, sykepenger og kostnader ved oppsigelse.


UNIVERSITETET SER UT til å være like påvirket av industrien i området. Central Queensland University har et eget senter for forskning på lettmetallteknologi, Process Engineering and Light Metal Centre (PELM), som utvikler sine programmer i samarbeid med selskapene – for «konkrete forbedringer av deres virksomhet».3 Men industriens engasjement stopper ikke her. Et annet eksempel er Leo Zussino-bygningen,4 som huser et konferansesenter, campus-sjefens kontor – og Rio Tintos People & Organization Support Capability Development. Her ligger også Gladstone Centre for Clean Coal. I inngangspartiet står en miniatyrmodell som med imponerende lydeffekter presenterer kullets historie i tre deler, fra førhistorisk tid til våre dager. Installasjonen viser blant annet en havn som er uhyre lik havna i Gladstone, og de besøkende opplyses om at bruken av kull til strømproduksjon blir «stadig mer effektiv, med mindre skadelige utslipp».

Gladstones konservative ordfører George Creed gikk offentlig ut mot den føderale regjeringens planer om å etablere en ordning for handel med utslippskvoter, Emissions Trading Scheme (ETS), innen 2010. Ifølge Creed kan en slik ordning ødelegge byens framtidsutsikter på et særdeles uheldig tidspunkt: «Det skader overhodet ikke å vente et år eller to. Å sette dette i gang nå er en stor ulempe for oss.»5 I kommunestyret er det delte meninger om saken. Cale Dendle mener at «kvotehandel er en kontrollmekanisme som har vist seg å fungere». Likevel er han usikker på om dette er løsningen på et problem som det fortsatt, ifølge ham, er usikkert om er menneskeskapt. «Og er Australia i stand til å gjøre noe med dette? Slik jeg ser det, står debatten fortsatt der,» konkluderer han. Kommunestyrerepresentant Maxine Brush støtter kvotehandel, men er i tvil om hvor effektiv den foreslåtte ordningen vil være. Systemet gir store innrømmelser til kullprodusentene.6 Dette er imidlertid ikke den eneste svakheten ved Rudd-regjeringens miljø-politikk.7

I forhold til folketallet er Australia en av verdens miljøverstinger.8 Likevel ønsker regjeringen en massiv økning av kull-eksporten. I 2008 ga den føderale miljøministeren Peter Garrett følgende begrunnelse for beslutningen om å utvide kapasiteten til havna i Gladstone: «Kullindustrien vår har stor økonomisk betydning, spesielt med hensyn til sysselsettingen.» Han forsikret naturligvis om at miljøkonsekvensene var tatt med i betraktning. Regjeringen ville satse på rensing og ikke minst på teknologi for karbonfangst og -lagring.9 Men denne teknologien vil ikke være klar til bruk før tidligst i 2015–2020. Og den vil ikke veie opp for den massive økningen i CO2-utslipp som Australia eksporterer i mellomtiden.

Australierne protesterer imidlertid ikke – fornøyde som de er med å resirkulere ølflasker og installere solcellepanel på husene sine – i alle fall fram til neste tørkeperiode. Frank Chambers fra Australian Workers’ Union (AWU) sier det slik: «Jeg kom til Gladstone i 1967–68, like etter at aluminiumoksidraffineriet ble bygd på tomta til de gamle slakterhusene. Universitetet ble bygd takket være havna. Uten kullet hadde vi ikke vært her. Hvem ville finne på å klage?»


KULLSTØV «ER EN veldig synlig skadelig kilde,» påpeker Gary Thompson. «Det er umulig å overse de store haugene på andre siden av elva. Men det er massevis av hvitt støv som virvler rundt i lufta og som folk ikke kan se.» Han understreker at «hvis QAL-raffineriet skulle bygges i dag, ville man ikke lagt det ved kysten, men langt utenfor allfarvei». Lillian de Torres, forsker ved PELM og ansvarlig for en undersøkelse av de «organiske komponentene» i utslipp fra aluminiumoksidraffineriene i Gladstone, har funnet mer enn åtti stoffer, blant annet aceton og toluen. Hun vil imidlertid ikke uttale seg om hvor skadelig disse er før forskningsarbeidet er ferdig, etter planen i 2010.

I mars 2009 arrangerte organisasjonen Clean Air Society et informasjonsmøte om luftkvaliteten i Gladstone. Det var Environment Protection Agency, EPA, i Queens-
land, som finansierte møtet, men ifølge professor David Doley på universitetet i Queensland, som er medlem i Clean Air Society, «ville ikke [EPA] være til stede» og ønsket «å holde det på et uformelt nivå». Hvorfor? Fordi innbyggerne i Gladstone, selv om de er «mye bedre informert enn andre steder», må beskyttes mot skadevirkningene av en altfor fullstendig informasjon om «risikosamfunnet» som de er idealinnbyggere i.

I perioden 1996–2004 ble det registrert 22 tilfeller av kronisk lymfatisk leukemi i Gladstone. For en by på denne størrelsen i Queensland burde tallet vært 14.10 EPA planlegger å offentliggjøre resultatene av sin studie i 2010.11 Når vi spør Doley om utslippene fra aluminiumoksidraffineriene kan påvirke innbyggernes helse, svarer han at det har vært uttrykt «bekymring» i Wagerup i delstaten Vest-Australia i forbindelse med «organiske komponenter» fra raffineringsprosessen. Samtidig understreker han at det foreløpig er vanskelig å identifisere årsakene til krefttilfellene.

Beers, fagforeningsrepresentanten fra AWU, medgir at «det finnes lagre med etsende stoffer og utslippsproblemer i Gladstone». Men, fortsetter han, «selskapene arbeider veldig hardt med å bedre dette, og etter min mening er det feil å angripe bare én industri. Jo da, det finnes noen små pressgrupper som skaper debatt. Men jeg skal si deg én ting: Hvis du drar til Brisbane og stiller deg på hjørnet av hovedgata der, hva puster du inn da?»

Den australske journalisten John Pilger skrev for noen år siden: «Solen er Australias ferniss».12 Formuleringen burde hatt en sentral plass i kommunestyresalen i Gladstone. I denne postkortidylliske byen er det ingen fare for at finanskrisen kommer til å rokke ved avtalen mellom industrien og fagbevegelsen om å produsere stadig mer. For at verdens fly skal fortsette sin ferd, stadig høyere, stadig lenger; for at Golfen skal beholde sine oljemonarkier; og for at Gladstone, kanskje, skal få enda flere kreftsyke. Hvor lenge?

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 I mars 2009 stoppet den føderale regjeringen China Minmetals? planlagte oppkjøp av Oz Minerals. Chinalco forsøker å etablere seg i Vietnam, som har verdens tredje største bauksittforekomster.

2 Det australske selskapet BG opplyste 13. mai 2009 at det hadde inngått en utviklingskontrakt med China National Offshore Oil Corporation (CNOOC).

3 Richard Clegg, direktør for PELM, http://pelm.cqu.edu.au

4 Leo Zussino sitter i ledelsen for havnemyndighetene, en sentral organisasjon for utviklingen av Gladstone, og er president i Gladstone Economic and Industry Development Board.

5 Matthew Franklin og Lenore Taylor, «Labor heartland turns on ETS», The Australian, Sydney, 17. mars 2009.

6 Rosslyn Beeby, «Green paper gives coal power free pass», The Canberra Times, 17. juli 2008.

7 Se Laurence Mazure, «Drivhusmafiaen i Australia, norske Le Monde diplomatique, april 2009.

8 Anne Davies og Brian Robins, «Greenhouse gases: we are among worst polluters», The Sydney Morning Herald, 15. november 2007.

9 Petrina Berry og Evan Schwarten, «Garrett defends increased coal exports», The Australian, Sydney, 28. juli 2008.

10 Melanie Petrinec, «Study of ?chronic? disease numbers», The Gladstone Observer, 6. februar 2009.

11 EPA-prosjektet «Clean and Healthy Air for Gladstone», http://www.epa.qld.gov.au/environmental_management/air/clean_and_healthy_air_for_gladstone/index.html

12 John Pilger, Distant Voices, Vintage, London, 1994.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver