På The National Gallery

Jeg var i London på langfredag i 2008. Og jeg bestemte meg, tidlig på morgenen, for å gå på The National Gallery og se på Antonello da Messinas Korsfestelsen. Det mest gudsforlatte maleriet av den scenen som jeg kjenner til. I det minste allegorisk.

I Antonellos verk – og det finnes mindre enn førti malerier som med sikkerhet kan tilskrives ham – er det en spesiell siciliansk følelse av tilstedeværelse, som er grenseløs, som nekter å moderere eller beskytte seg. Du kan høre det samme i disse ordene en fisker fra kysten nær Palermo som Danilo Dolci tok opp for noen årtier siden:

«Noen ganger ser jeg på stjernene om natten, spesielt når vi er ute etter ål, og jeg begynner å tenke i hjernen min. ’Er verden virkelig virkelig?’ Jeg, jeg kan ikke tro det. Hvis jeg blir rolig, kan jeg tro på Jesus. Si noe stygt om Jesus, så dreper jeg deg. Men noen ganger får jeg meg ikke til å tro, ikke en gang på Gud. ’Hvis Gud virkelig finnes, hvorfor gir han meg ikke en pause og en jobb?’»1

I en pietà malt av Antonello – som nå finnes i Prado-museet i Madrid – holdes den døde Jesus oppe av en hjelpeløs engel som hviler sin hånd mot Kristi hode. Den ynkeligste engelen i maleriet.

Sicilia, øya som tillater lidenskap og benekter illusjoner.

Jeg tok bussen til Trafalgar Square. Jeg vet ikke hvor mange hundre ganger jeg har gått opp trappene fra plassen som leder opp til Galleriet og til synet, før du går inn, av fontene ovenifra. Plassen er, i motsetning til mange andre beryktede samlingspunkter – som Bastille i Paris – og på tross av navnet, besynderlig likegyldig til historien. Verken minner eller håp etterlater seg spor her.

I 1942 gikk jeg opp trappetrinnene for å gå til pianokonsertene Myra Hess ga i Galleriet. Flesteparten av maleriene hadde blitt evakuert på grunn av bombetoktene. Hun spilte Bach. Konsertene fant sted klokka tolv. Vi lyttet, like stille som de få maleriene på veggene. Notene og akkordene fra pianoet virket for oss som en blomsterbukett bundet av en tråd av død. Vi tok levende inn bukettene og ignorerte tråden.

Det samme året, 1942, hørte londonerne for første gang på radioen – på sommeren, tror jeg – Sjostakovitsjs 7. symfoni, dedisert til beleirede Leningrad. Han hadde begynt å komponere den i denne byen under beleiringen i 1941. For enkelte av oss var symfonien en profeti. Da vi hørte den, fortalte vi oss selv at motstanden i Leningrad, som nå ble videreført i Stalingrad, til slutt ville lede til Wehrmachts nederlag for Den røde armé. Og dette var det som skjedde.

Underlig hvordan musikk i krigstid er en av de få tingene som virker usårlig.

Jeg finner lett fram til Antonellos K-orsfestelse, som henger i ansiktshøyde til venstre for inngangen til rommet. Det som er så slående med hodene og kroppene han malte, er ikke bare deres soliditet, men måten det malte rommet rundt legger press på dem og måten de motstår dette presset. Det er denne motstanden som gjør dem så unektelig og fysisk tilstedeværende. Etter å ha sett på maleriet en stund, beslutter jeg meg for å forsøke å tegne Kristusfiguren.

Litt til høyre for maleriet, nær inngangen, står det en stol. Alle utstillingsrommene har en. De er for de offisielle gallerivaktene, som holder øye med de besøkende, advarer dem hvis de går for nær et maleri, og svarer på spørsmål.

Som fattig student lurte jeg på hvordan vaktene ble rekruttert. Kunne jeg søke? Nei. De var eldre. Noen kvinner, men mest menn. Var det en jobb som ble tilbudt kommunalt ansatte før de gikk av med pensjon? Hadde de meldt seg frivillig? Uansett lært de å kjenne enkelte av maleriene som deres egen bakgård. Jeg overhørte samtaler som denne:

– Kan du være så snill å fortelle oss hvor Velasquez’ verk er?

– Ja, Den spanske skolen. I rom XXXII. Rett fram, ta til høyre ved enden og så andre rom til venstre.

– Vi leter etter hans portrett av en kronhjort

– En kronhjort? Det vil si en hannhjort?

– Ja, bare hodet dens.

– Vi har to portretter av Filip 4, og i ett av dem er det en fantastisk mustasje som krøller seg oppover, som hjortetak. Men dessverre ikke en kronhjort.

– Så underlig!

– Kanskje kronhjorten din er i Madrid. Det du ikke bør gå glipp av her, er Kristus i Marta og Marias hus. Marta lager en saus av en eller annen fisk, knuser hvitløk i en morter.

– Og gå ikke glipp av vår Venus ved speilet. Baksiden av hennes venstre kne er virkelig noe.

Vaktene har alltid ansvar for to eller tre rom, derfor vandrer de fra et rom til et annet. Stolen ved siden av Korsfestelsen er for øyeblikket tom. Etter å ha tatt fram en skissebok, en penn og et lommetørkle, plasserer jeg forsiktig skuldervesken min på stolen.

Jeg begynner å tegne. Retter opp feil på feil. Noen trivielle. Andre ikke. Det avgjørende spørsmålet er størrelsen på korset på arket. Hvis det ikke blir riktig, vil ikke rommet rundt presse på, og det vil ikke bli noe motstand. Jeg tegner med blekk og væter pekefingeren min med spytt. Dårlig start. Jeg snur arket og begynner på ny.

Jeg ønsker ikke å gjøre samme feil om igjen. Men vil selvfølgelig gjøre andre. Jeg tegner, retter opp, tegner.

Antonello malte, i alt, fire Kors-festelser. Scenen han vendte oftest tilbake til var imidlertid «Ecce Homo», der Kristus, etter å ha blitt løslatt av Pontius Pilatus, vises fram, hånes og hører jødiske høyprester kreve at han korsfestes.

Han malte seks versjoner. Alle er nærbildeportretter av Kristi hode, solid i lidelse. Både ansiktet og malingen av ansiktet er bestemt. Den samme tydelige sicilianske tradisjonen med å vurdere ting – uten sentimentalitet eller smiger.

– Er det din veske på stolen?

Jeg kikker til siden. En væpnet sikkerhetsvakt skuler og peker på stolen.

– Ja, den er min.

– Det er ikke din stol!

– Jeg vet det. Jeg la veska der fordi ingen satt på den. Jeg skal fjerne den med en gang.

Jeg plukker opp veska, tar et skritt til venstre for maleriet, plasserer veska på gulvet mellom beina mine, og ser på ny på tegningen min.

– Veska di kan ikke stå på gulvet.

– Du kan undersøke den – her er en lommebok og tegnesaker, ikke noe annet.

Jeg åpner veska. Han snur ryggen til.

Jeg setter veska på gulvet og begynner å tegne igjen. Kroppen på korset er, på tross av all soliditeten, så tynn. Tynnere enn man kan forestille seg før man begynner å tegne den.

– Jeg advarer deg. Den veska kan ikke stå på gulvet.

– Jeg kom hit for å tegne dette maleriet fordi det er langfredag.

– Det er forbudt.

– Jeg fortsetter å tegne.

– Hvis du fortsetter, sier sikkerhetsvakten, ringer jeg Sjefen.

Jeg løfter opp tegningen, slik at han kan se den.

Han er i førtiårene. Tettbygd. Med små øyne. Eller som han gjør små med framoverskutt hode.

Ti minutter, sier jeg, så er jeg ferdig.

Jeg ringer Sjefen nå, sier han.

Hør, svarer jeg, hvis vi trenger å ringe noen, la oss ringe noen i galleristaben og med litt hell vil de forklare at det er OK.

Galleristaben har ingenting med oss å gjøre, mumler han, vi er uavhengige og vår jobb er sikkerhet.

Sikkerhet meg i røven! Men jeg sier det ikke.

Han startet å gå fram og tilbake som en skiltvakt. Jeg tegner. Jeg tegner føttene nå.

– Jeg teller til seks, sier han, så ringer jeg.

Han holder mobiltelefonen opp mot munnen.

En!

– Jeg slikker på fingeren for å lage gråfarge.

– To!

Jeg gnir blekket på arket med fingeren for å markere det mørke hullrommet i den ene hånda.

– Tre!

Den andre hånda.

– Fire! Han går mot meg.

– Fem! Putt veska på skulderen.

Jeg forklarer ham at, på grunn av skisseblokkas størrelse, kan jeg ikke tegne hvis jeg gjør det.

– Veska på skulderen!

Han plukker den opp og holder den foran ansiktet mitt.

Jeg lukker pennen, tar veska og sier Faen høyt.

– Faen!

Øynene hans åpnes og han rister på hodet, smilende.

– Obskønt språk på offentlig sted, erklærer han, intet mindre. Sjefen kommer!

Avslappet går han sakte rundt i rommet.

Jeg slipper veska ned på gulvet, tar ut pennen min og kikker på ny på tegningen. Bakken må være der for å avgrense himmelen. Med noen små streker indikerer jeg jorden.

I Antonellos Marias bebudelse, står Jomfru Maria foran en hylle med en åpen bibel. Det er ingen engel. Et hode og skulder-portrett av Maria. Fingrene på hennes to hender som er plassert mot hjertet hennes, er skrått åpne som sidene i en profetisk bok. Profetien passerer mellom fingrene hennes.

Når Sjefen kommer, står han, med armene i siden, mer eller mindre bak meg, for å erklære: «Du vil bli eskortert ut av Galleriet. Du har fornærmet en av mine menn mens han gjorde jobben sin, og du har skreket ut banneord i en offentlig institusjon. Du vil nå gå foran oss til hovedutgangen. Jeg antar du vet veien.»

De eskorterer meg ned trappene til plassen. Der forlater de meg, og jogger energisk opp trappene, oppdrag fullført.

Her er tegningen.

Oversatt av R.N.