50 år med uavhengighet og politisk krise

«Karim Wades ustoppelige vei til makten», «Hvor langt går Karim Wade?», «Hvis Karim vil bli president, må han snakke wolof».¹ Det er ikke rart at sønnen til Senegals sittende president Abdoulaye Wade strutter av selvtillit når han leser overskriftene i afrikansk presse. «Karim» har vært personlig rådgiver for sin far og leder for tilsynsrådet til den senegalesiske avdelingen av Islamsk konferanse (OCI), som holdt sitt ellevte toppmøte i Dakar i mars 2008. 1. mai 2009 ble han utnevnt til minister for internasjonalt samarbeid, landsplanlegging, flytransport og infrastruktur. Mange mener at president Wade har dynastiske planer om å innsette sønnen som sin etterfølger i presidentstolen, noe som i så fall vil være nytt i senegalesisk politikk.

Dette kunne vært et bifenomen, men vitner i realiteten om den dype krisen det senegalesiske demokratiet befinner seg i etter å ha vært et fyrtårn i Afrika i lang tid. Etter en periode med det som i praksis var et ettpartistyre (fra uavhengigheten i 1960 til 1974) innførte president Léopold Sédar Senghor et flerpartisystem, men begrenset det til fire politiske strømninger – sosialisme, liberalisme, kommunisme og konservatisme. Den første ble representert ved presidentens eget parti, Senegals progressive union (UPS). Den andre ble representert ved Senegals demokratiske parti (PDS) som nåværende president Wade først gikk med på å lede etter at partiet skrinla planene om å bli et «arbeiderparti» og heller satset på «demokratisk liberalisme». Det afrikanske uavhengighetspartiet (PAI) representerte den kommunistiske strømningen, mens Senegals republikanske bevegelse (MRS) sto for konservatismen.

Dette systemet skilte seg positivt ut i et Afrika preget av autoritære regimer, men det hadde likevel sine svakheter. Enkelte grupperinger ble holdt utenfor det politiske spillet. Det gjaldt for eksempel Nasjonal demokratisk samling (RND), ledet av den internasjonalt anerkjente historikeren og antropologen Cheikh Anta Diop, som ikke ville slå seg sammen med noen annen politisk strømning. Glødende motstandere av regimet fortsatte på sin side å operere illegalt.

I DESEMBER 1980 gikk Senghor av og overlot presidentembetet til sin «kronprins», statsminister Abdou Diouf. Ifølge grunnloven var det han som skulle overta som statsleder hvis denne posten ble stående tom. Senghor, den første presidenten i det uavhengige Senegal, ga to forklaringer på sin uvanlige fratreden: at han var imot «presidentskap på livstid» og at han var overbevist om at «når man er 74 år gammel, er det på tide å slippe yngre krefter til».²

Men ifølge de senegalesiske akademikerne Momar-Coumba Diop og Mamadou Diouf hadde Senghor to andre bekymringer: «å unngå å måtte ta ansvar for den ideologiske konflikten som den nye økonomiske politikken kom til å føre med seg» og «sosiale og politiske protester».³ Nettopp på denne tiden forberedte Senegal seg på å inngå en avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF) om et strukturtilpasningsprogram som kom til å få store sosiale konsekvenser.

Ifølge tidligere statsminister Mamadou Dia, som Senghor brutalt fjernet fra makten i 1962 etter anklager om høyforræderi, var presidentens holdning ren manipulasjon: «Som en monark skaffer presidenten seg en kronprins. Ingen ledende senegalesisk politiker har noensinne krenket folkets suverenitet slik Senghor har gjort ved å stille seg i spissen for en grunnlovsreform som endrer landets styresett uten at folket tas med på råd.»⁴ Dia la til:

«Hvordan kan en mann som ikke klarer å få et hederlig flertall til å stemme på seg i valg som er arrangert og kontrollert av hans parti og hele statsapparatet, hvordan kan en slik mann ikke bare få seg til å herske på tross av denne mistilliten, men attpåtil late som den ikke fins, for så våge å påtvinge senegaleserne sin etterfølger?»

Senghors motkandidat Wade delte Dias betraktninger og forargelse og kritiserte det institusjonelle systemet for manglende gjennomsiktighet: «Hvis spørsmålet [om fratreden fra presidentembetet] ikke blir avklart, kan hvem som helst bruke alle midler til å sikre seg makten og holde på den,» skrev han.⁵ Wade og hans medhjelpere gned seg i hendene, sikre på å vinne det første presidentvalget i den nye æraen. Men de undervurderte Senghors utpekte etterfølger Diouf. Det som i deres øyne bare kom til å bli en politisk parentes, skulle vare i nesten tjue år (fra slutten av 1980 til begynnelsen av 2000). Diouf vant valget i 1983 og ble deretter gjenvalgt i 1988 og 1993. Hans parti, Sosialistpartiet (PS), vant parlamentsvalget i 1983, 1988, 1993 og 1998.

Ikke desto mindre førte opposisjonens kampvilje og myndighetenes ønske om større åpenhet til et flerpartisystem som ble et eksempel til etterfølgelse på hele kontinentet: I 1982 ble loven om fire strømninger opphevet, og 38 grupperinger inntok den politiske arenaen. En valglov ble vedtatt ved konsensus i 1992, og i mars 2000 ble det etablert et nasjonalt valgovervåkingsorgan, ONEL. I 2000 kom også et politisk maktskifte. Disse endringene hadde ikke vært mulige uten midlertidige allianser mellom opposisjonspartiene.

SENEGALS demokratiske modell bygde på institusjonenes relative tilpasning til nye politiske realiteter, smidige midlertidige koalisjoner, fredelige valg og respekt for politisk mangfold i fordeling av taletid og dekning i de offentlige radio- og tv-kanalene. Valgprosessene har vært godt organisert og uregelmessigheter raskt avdekket takket være årvåkenhet fra private radiokanaler og sivile organisasjoner. I februar og mars 2000 spilte pressen helt konkret rollen som motmakt ved å overvåke gjennomføringen av valget og advare velgerne der det var nødvendig. Det fredelige maktskiftet fra Dioufs PS til Wades PDS dette året forbløffet «det internasjonale samfunnet».

Paradoksalt nok ble alt verre så snart maktskiftet var gjennomført. Den seirende fronten hadde i dokumentet «Overgangsregjeringens program» gitt en rekke valgløfter, deriblant innføring av parlamentarisk styre, styrking av dommernes uavhengighet og iverksetting av akutte sosiale tiltak etter to tiår med strukturtilpasning. Disse løftene ble aldri innfridd. Den nye presidenten omgjorde sosiale krav til enda mer liberalistisk politikk, og videreførte privatiseringspolitikken med IMFs velsignelse.

President Wades autoritære tendenser skulle snart åpenbare seg. 7. januar 2001 ble det vedtatt en ny grunnlov etter en folkeavstemming. Presidentperioden ble riktignok redusert fra sju til fem år, men presidenten fikk betydelig større fullmakter, blant annet til å oppløse nasjonalforsamlingen. Deretter gikk det slag i slag: Parlamentet ble underlagt presidenten, rettsvesenet likeså, og nasjonal ekspertise ble marginalisert til fordel for internasjonale finansinstitusjoner.

Et av de nyeste eksemplene på utvikling i udemokratisk retning er den sterke økningen av avgiften som må betales for å kunne stille til valg, offisielt for å unngå «upålitelige kandidater»: Beløpet har økt fra 6 millioner CFA-franc (72 000 kroner) ved presidentvalget i 2000 til 25 millioner CFA-franc (300 000 kroner) i 2007; og fra 2 millioner CFA-franc (24 000 kroner) ved parlamentsvalget i 2001 til 15 millioner CFA-franc (180 000 kroner) i 2007. For å betale så store summer til statskassa må for eksempel en nyutdannet lektor avstå fra sin netto månedslønn i minst tre år. Noen advarer mot en tilbakevending til systemet med stemmerett bare for skattebetalere, samtidig som de minner president Wade om løftet om endring som slo så godt an på grunn av en stadig fattigere middelklasse i de store byene og den alvorlige krisen i landbruket.

MOT DENNE BAKGRUNNEN var opposisjonen sikker på å vinne valget i 2007. Men slik gikk det ikke: 25. februar slo Wade ut sine 14 motkandidater allerede i første valgrunde. Fra februar 2000 til februar 2007 ble det nemlig gjennomført store institusjonelle endringer: Presidenten erstattet ONEL med en nasjonal, autonom valgkommisjon, CENA. Kringkastingsrådet (HCA) ble endret til CNRA, «nasjonalt råd for regulering av kringkastningen», det skjedde samtidig som det ble gjennomført en ensidig og kostbar endring i velgerregistreringen. Opposisjonen mistenkte valgfusk ved presidentvalget i februar og boikottet derfor parlamentsvalget i juni 2007. Valgdeltakelsen sank til 25 prosent ifølge opposisjonen og 30 prosent ifølge offisielle tall, mens valgdeltakelsen ved presidentvalget hadde vært på 71 prosent.

Den utbredte misnøyen bidro til at opposisjonskoalisjonen Bennoo Siggil Sénégal («Sammen for å gjenreise Senegal») overtok makten i Dakar etter kommunevalget 22. mars 2009. Dette var et kraftig tilbakeslag for Karim Wade, som stilte som kandidat i hovedstaden. På dette tidspunktet valgte hans far, presidenten, å utnevne ham til statsråd. I samme slengen fikk han parlamentet til å opprette en visepresidentpost. Visepresidenten skal fungere som overgangsfigur i tilfelle presidentembetet blir ledig. Enkelte beskriver denne posten – som fortsatt ikke er besatt – som et viktig ledd i et dynastiprosjekt fra Abdoulaye Wades side.

Opposisjonen fikk seg en trøkk ved valget i 2007, men fattet nytt mot etter suksessen i Dakar ved lokalvalget i 2009. Nå sikter den mot presidentvalget i 2012. På den nasjonale konferansen (Assises nationales) i juni 2009 vedtok opposisjonen et «Charter for demokratisk styring av et nytt Senegal».⁶ Dokumentet er et resultat av et års arbeid i kommisjoner og fylkesvise høringer, og representerer noe nytt fordi det tar et oppgjør med «den nykolonialistiske presidentialismen». Slik har Abdoulaye Ly, tidligere minister under Senghor, beskrevet det spesifikke styresettet preget av sammenblanding av myndighetsområder og at senegalesisk politikk og økonomi domineres av Frankrike og internasjonale finansinstitusjoner.⁷ Ifølge Ly har «presidentstaten» som hovedfunksjon «å blokkere motsetningene som den kapitalistiske utbyttingen skaper,» og på en og samme tid opprettholde og garantere eiendomsformer som viser statens klassenatur.

Det er dette regimet som i sin tid ble skapt av PDS – som nylig endret navn til PDSL (Senegals demokratiske liberale parti) på partilederens befaling – og som i dag forkles som et dynastiprosjekt. Presidentens familie er mer innblandet i styre og stell enn noensinne, og liberalismen som Wade har stått i spissen for, er forvandlet til «libotisme» (av libota, «familie» på lingala). Denne nye formen for nepotisme i Senegal kjennetegnes blant annet av «problemene» i offentlige anbudsrunder⁸ og av at kulturen reduseres til en fasttømret kulturarv. Dette siste kommer til uttrykk i oppføringen av den kontroversielle statuen «Afrikansk renessanse» (til den nette sum av 27 milliarder CFA-franc).⁹

DEN EKSTRAORDINÆRE demokratiske stagnasjonen siden maktskiftet i 2000 skyldes også «deal-kulturen» som har preget alle politiske klikker helt siden bølgen av nasjonale konferanser i Afrika på 1990-tallet ga et oppsving for liberalisme på bekostning av venstreorienterte ideer. Denne kulturen fremmer hestehandel innenfor trange rammer satt av internasjonale finansinstitusjoner. Resultatet er at de politiske partiene splittes opp i fraksjoner. At fagbevegelsen forvandles til sekteriske apparater med politiske agendaer. At de intellektuelles bevegelse reduseres til et virvar av individer uten grep om virkeligheten. At pressen mister mål og mening. At politisk makt blir et instrument som lovgivende og dømmende makthavere kan manipulere. At markedet for varer og tjenester blir en lukket verden som ikke gir innbyggerne økonomisk uavhengighet til å utøve sine offentlige friheter.

Resultatet er et samfunn som ikke forbereder seg på framtiden. Der innbyggerne som er innesperret i Stor-Dakars periferi bor, prøver å holde seg friske, lærer, spiser, drikker, kler seg og forflytter seg nærmest helt uten midler.

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Jeune Afrique, Paris, nr. 2502–2503, 21. desember 2008–3. januar 2009. Nettali, L'Idéal, Dakar, nr. 2, 17.?24. januar 2008.

2 Le Soleil, Dakar, 2. januar 1981.

3 Antoine Tine, «Léopold Senghor et Cheikh Anta Diop face au panafricanisme: deux intellectuels, même combat mais conflit des idéologies?» (Léopold Senghor og Cheikh Anta Diop og panafrikanismen: to intellektuelle, samme kamp, men ideologiske motsetninger?), Codesria, Dakar, 2005.

4 Mamadou Dia, Lettres d'un vieux militant (Brev fra en gammel aktivist), Compte d'auteur, Dakar, 1979–1991.

5 Abdoulaye Wade, Un destin pour l'Afrique (En skjebne for Afrika), Michel Lafon, Paris, 2005.

6 Arbeidet med den nasjonale konferansen pågikk fra juni 2008 til juni 2009 og ble ledet av tidligere generaldirektør i UNESCO Amadou-Mahtar Mbow. Prosessen involverte politiske opposisjonspartier, fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner, innflytelsesrike medlemmer av sivilsamfunnet, intellektuelle, akademikere, religiøse ledere med flere. Wade ba sitt parti og allierte grupperinger i presidentens bevegelse om ikke å delta.

7 Abdoulaye Ly, D'où sort l'Etat présidentialiste du Sénégal? (Hvor kommer den presidentialistiske staten i Senegal fra?), Editions Xamal, Saint-Louis i Senegal, 1997.

8 Flere revisjonsrapporter fra organet for regulering av offentlige innkjøp har vist brudd på den nye loven om offentlige anbud i form av direkte overenskomster, forhandlinger osv.

9 Se Abdoul Aziz Diop, «La statue aux pieds secs» (Statuen med de tørre føttene), La Gazette, Dakar, nr. 38, 17.?24. desember 2009.