Femåringer i håndjern

Med nærmere 1,1 millioner elever, de fleste kommer fra arbeiderklassefamilier, er skolesystemet i New York det største i USA. Etter mye voldsproblemer overførte bystyret i 1998 ansvaret for skolesikkerheten fra skolestyret til politiet. Byens 4500 «skolesikkerhetsbetjenter» fikk status som regulært politi og skulle ikke lenger stå til ansvar for verken lærere eller rektorer, men være direkte underlagt New York Police Departement (NYPD). Dette bidro til å skape et bilde av den daværende borgermesteren Rudy Guiliani som «tøff», og det er tydelig at dagens borgermester Mike Bloomberg (se egen sak på side 13) liker at krafttaket mot vold i skolen også får ham til å framstå som en mann for lov og orden.

Siden NYPD overtok ansvaret for skolesikkerheten har både politiet og skolemyndighetene årlig utbasunert at den aggressive politikken har ført til mindre kriminalitet i skolene. Med et vell av metalldetektorer og politiet tungt tilstede på de 22 «farligste» skolene, har politiet fått til en markant nedgang i kriminalitet i skolene. Likevel er det få i skoleverket som tror på denne kraftig pyntede statistikken. En byrevisjonsrapport fra 2007 fant ut at det hadde foregått systematisk underrapportering av voldshendelser i hele skolesystemet.¹ Som forventet ble rapporten forkastet av både politiet og skolemyndighetene, men den høstet ettertrykkelig støtte fra lærernes fagforening, skoleledernes fagforening og fra Teamsters Local 237, den mektige fagforeningsavdelingen der skolesikkerhetsbetjentene er organisert. Selv om skolen fortsatt er et av de tryggeste stedene ungdom kan oppholde seg, har krafttaket ikke ført til noe større fall i kriminaliteten i skolene enn i resten av byen.

DET SIKKERHETSTILTAKET derimot har ført til, er en fullstendig ny type disiplinærsystem, der sikkerhetsvakter så å si uten opplæring fungerer som øverste myndighet på mange skoler og regelmessig overkjører lærere og rektorer i disiplinærsaker. Resultatet blir nokså ofte en ny form for vold og uro.

17. november 2006 satte en sikkerhetsvakt to fireåringer i håndjern fordi de ikke ville ta en lur.² 17. januar 2008 satt en sikkerhetsvakt håndjern på en uskikkelig femåring og fikk ham sendt til psykiatrisk sykehus for tvungen undersøkelse.³ Den kraftigste kritikken fra politisk hold kom fra Eric Adams, delstatssenator i New York, som mente at det naturligvis var alt for strengt å sette metallhåndjern på en femåring når borrelåshåndjern ville vært tilstrekkelig.

Dette er uansett bare de mest oppsiktsvekkende tilfellene. Ifølge statistikken som NYPD har blitt tvunget til å offentliggjøre, ble 309 elever arrestert og registrert for ikke-kriminelle forseelser som «å oppholde seg på forbudt område» og «å henge omkring» i perioden 2005–2007.⁴ Mange flere elever i alle aldre blir satt i håndjern på skolen for kortere tidsrom uten å bli tatt til politiet. Kort sagt, alminnelig dårlig oppførsel hos ungdom, uten bruk av skytevåpen eller kniv, slikt som pleide å bli straffet med igjensitting eller en tur på rektors kontor, er nå blitt forbrytelser.

Og det er ikke bare elevene som blir arrestert av de nylig bemyndigede sikkerhetsvaktene. Lærere og rektorer som forsøker å avverge at sikkerhetsvaktene gjennomfører vilkårlige strenge avstraffelser, blir ofte møtt med trusler om arrestasjon, eller det som verre er. I oktober 2007 ble en av de beste elevene på East Side Community High School på Manhattan arrestert da hun prøvde å komme inn på skolen noen få minutter tidligere enn vanlig for å treffe en lærer. Da rektor forsøkte å gå i mellom, satte vaktene håndjern på ham og arresterte ham også. Lærere og rektorer i New York som arresteres når de forsøker å beskytte elevene mot politifolk som går berserk, skaper regelmessig overskrifter. Men det er bare hverdagen løftet opp en halvnote. Erfarne rektorer og lærere klager i det stille (i frykt for skolemyndighetenes represalier som kan ødelegge karrieren deres) over at de er underlagt den vilkårlige myndigheten til sikkerhetsvakter som knapt har opplæring og ofte ikke er stort eldre enn elevene deres. Leder for rektorenes fagforening i New York, Ernest Logan, sier at de sporadiske arrestasjonene av lærere «bare er toppen av isfjellet».

DET SPRINGENDE PUNKTET er hva som bør anses som en forbrytelse i skolen. Det er full enighet om at skytevåpen og kniver fortjener harde reaksjoner, til og med straffe-forfølgelse. Men skal standarden som gjelder for voksne på gaten også gjelde tolvåringer i skolegården? «Hvis Johnny slår Joey og Joey begynner å blø neseblod, bør Johnny da sendes i fengsel?» spør Ernest Logan, og svarer: «Jeg mener ikke det». Men politifolk, innbefattet de halvskolerte sikkerhetsvaktene som arbeider i New York-skolen, ser forbrytelser overalt og møter dem på den eneste måten de kan. Jeffrey Sprague, sosiolog ved Universitetet i Oregon og ekspert på skoledisiplin, oppsummerer de uventede resultatene av denne harde sikkerhetslinjen slik: «Så snart du putter politi inn i en skole tredobles kriminaliteten.»

Brennpunktet i mange slike konflikter er metalldetektoren ved skolens inngang, en innretning som er blitt like karakteristisk for Amerika som cowboyer og store biler. Men bruk av metalldetektorer er faktisk stort sett begrenset til skoler i arbeiderklassestrøk i byene. I middelklasseforstedene er fenomenet så å si ukjent. Den offisielle linja til skolemyndighetene i New York er at den enkelte skole står fritt til å velge om den vil installere metalldetektorer. Rektorene derimot sier at de befinner seg under et enormt press for å installere detektorer, selv om det er lite vold på deres skole. Men som Giuliani og Bloomberg vet, gir store fakter for å slå hardt ned på kriminalitet ofte stor politisk gevinst, uavhengig av konsekvensene i den virkelige verden. Man kan bare forestille seg hvordan denne strenge og vilkårlig overrepresentasjonen av politi skader ungdommens evne til å internalisere normer om selvkontroll og til å reagere fornuftig overfor autoriteter.

Den virkelige tragedien i New Yorks harde skolesikkerhet er imidlertid hvordan velprøvde, gjennomførbare alternativer blir aktivt ignorert.

I EN RAPPORT fra juli 2009 bestilt av frivillige interessegrupper blir seks High Schools i arbeiderstrøk i New York holdt fram om positive eksempler. Denne rapporten, «Safety with Dignity» som undertegnede var medforfatter av, viser hvordan disse skolene, som ofte ligger i samme strøk som skoler med tungt sikkerhetsapparat, oppnår beviselig bedre resultater med en helt annen tilnærming til disiplin. Denne tilnærmingen blir oppsummert av den erfarne læreren Tabari Bomani ved Bushwick Community High School i bydelen Brooklyn: «Hvis du ikke vil at elevene skal oppføre seg som kriminelle, så skal du ikke behandle dem som kriminelle.»

På disse eksempelskolene er det utelukkende lærere, rektorer og assistenter som håndterer disiplinærsaker. Rektorene har etablert klar myndighet over politifolkene som arbeider i skolen og som mesteparten av tiden bare ønsker elevene velkommen i døren. Straff for brudd på skolereglementet står i forhold til forseelsen og inkluderer ikke håndjern eller en tur gjennom rettsvesenet. Elevene har en meningsfull, om enn symbolsk stemme i utformingen av skolereglementet. Gjensidig respekt og selvkontroll dyrkes bevisst fram og blir ritualisert under alle møter og samlinger.

Disse modellskolene har stort sett den samme demografien som de såkalte «Impact Schools» med et mye større politioppbud. De har en høy andel elever som lever under fattigdomsgrensen og kommer fra arbeiderklasse- og innvandrerfamilier som ikke snakker engelsk. Og likevel gjør disse skolene med lite politi det bedre på alle nivåer enn høysikkerhetsskolene. Ikke bare har modellskolene færre voldshendelser, arrestasjoner og utvisninger, de har også bedre læringsresultater, med flere beståtte avgangseksamener og færre som faller fra.

Det er verd å merke seg at alle disse modellskolene har oppnådd sine resultater uten bruk av metalldetektorer. Rektor ved Urban Assembly School for Careers in Sports i det sørlige Bronx, Felice Lepore, sier: «Jeg tror metalldetektorer gir en falsk trygghetsfølelse. Hvis noen virkelig ønsker å få noe inn i en bygning, finner de en måte å klare det på. Og hva slags signal sender du til unger som må gå gjennom metalldetektor for å komme inn på skolen? Ut fra det jeg hører fra kolleger på andre skoler, skaper det spenning med en gang.»⁵

I motsetning til de fleste talsmenn for mer politi i skolen har Lepore faktisk arbeidet i politiet, som ridende politi i New Jersey. Den ubetydelige voldsraten ved disse skolene viser at et trygt og ordentlig miljø er mulig, og faktisk mer sannsynlig, uten scannere. Samtidig viser metalldetektorene seg tragisk utilstrekkelige, som da en elev ble stukket ned med kniv på Paul Robeson High School i Crown Heights i Brooklyn 28. mars 2008, en dag da skolens scannere var i full funksjon.⁶

Det er også verd å merke seg at Columbine High School ikke har installert metalldetektorer, selv ikke etter massakren i 1999 der 15 mennesker ble drept og 24 skadet. Littleton i staten Colorado er en velstående forstad og kunne så visst hatt råd til scannere, men byens foreldre fra øvre middelklasse synes ikke at å behandle barna som potensielle forbrytere er veien å gå for å skape et godt læringsmiljø, og enda mindre for å forebygge vold. Mange av familiene til elevene i New York ville vært enige, men svarte og spansktalende fra arbeiderklassen har vanligvis ikke samme politiske gjennomslagkraft som velstående forstadssamfunn.

NEW YORKS mislykkede forsøk med mer politi i skolen kan snart være over. Gjennom de siste femten årene har kriminaliteten i byen falt slik at det er mindre politisk gevinst forbundet med «å slå hardt ned på kriminalitet». Samtidig ser myndighetene ut til hjemsøkes av bildet av femåringer og rektorer som slepes bort i håndjern. Frivillige interessegrupper og ungdomsorganisasjoner har mobilisert mot mer politi, og mediene i byen begynner å legge merke til det, selv om skolemyndighetene som er notorisk eneveldige og uimottakelige for offentlig kritikk, ikke gjør det. Men den viktigste allierte for å reformere skolesikkerheten kan vise seg å bli de enorme budsjettkuttene som lavkonjunkturen krever. Ikke overraskende er de humane alternativene til en skole-sikkerhet i form av fengsel mye billigere enn metalldetektorer og horder av politifolk, rettsutlegg og de kostbare forliksoppgjørene som byen må ut med til arresterte elever og lærere.

Når det er sagt, så vil lærerne og lokalsamfunnenes kamp for å ta kontrollen over skoledisplinen tilbake fra politiet fortsatt ta mange år. Selv det beskjedne tiltaket det ville være å plassere skolenes 4500 sikkerhetsvakter under Civilian Complaint Review Board, New Yorks relativt svake klageorgan for politisaker, er for øyeblikket strandet i byrådet. Det man kan lære av New Yorks erfaring er klart: Har man først tatt politiet inn i skolen, kan det bli veldig vanskelig å bli kvitt dem.

Oversatt av K.E.V.

Fotnoter:
1 Richard Steier, «Backs Thompson's finding: Union: Schools hide extent of violence», www.thechief-leader.com, 29. september, 2007.

2 «Public Enemy No. 1», New York Daily News, 10. mars, 2008.

3 «Cuffed kid troubles schools chancellor», Daily News, lørdag 26. januar 2008.

4 «300 student busts were illegal, NYCLU tells Police Commissioner Ray Kelly», New York Daily News, 8. oktober 2008.

5 Steier, se over.

6 «Coach helps save stabbed student», New York Daily News, 29. mars, 2008.