Finansmarkedets hemmeligheter og underverker

Den australske økonomen og konsulenten Darrell Walker har det travelt. Den laotiske dagsavisen Vientiane Times åpnet spaltene sine for ham for åtte måneder siden. Der har han forklart de antatt uvitende leserne om den internasjonale finansens hemmeligheter og underverker. For at tidligere bønder skulle kunne orientere seg i den økonomiske jungelen, har vår mann bøyd tornene til side, ryddet skogen og merket stiene: «På markedet i Vientiane er prisene på grønnsaker aldri konstante. Slik er det også med aksjekursene.» Laotiske journalister fra radio, fjernsyn og dagspresse har kurset seg i børstemaer.

Med slik omsorg burde børsen kunne fødes på røde rappen. Det har da også skjedd. 10. oktober 2010 så den dagens lys: Lao Securities Exchange (LSX), med en kapital på om lag 21 millioner dollar. For øyeblikket er bare to (statlige) bedrifter notert på børsen. Den laotiske banken for utenlandshandel (BCEL) og Det laotiske kraftselskapet (EDL) har påtatt seg oppgaven med å koste vekk byggestøvet. Transaksjonene startet 11. januar 2011.


LAOTERNE HAR TATT LUVEN FRA NABOEN. Selv om den kambodsjanske haren startet arbeidet med å åpne børs så tidlig som i 2006, har den vært henvist til å se på suksessen til den laotiske skilpadda. Åpningen av børsen i Phnom Penh har vært annonsert flere ganger, men er stadig utsatt inntil videre – «forsinkelser i arbeidet», «svake konjunkturer i verden», «juridiske problemer». Er Kambodsja, der økonomien ble liberalisert på 1990-tallet, mindre på hugget enn «kommunistiske» Laos?

Enkelte, temmelig svake, røster har ymtet tvil om hvorvidt det var de rette stedene å åpne børser på, i disse landene hvor imponerende vekstrater gjør det vanskelig å glemme de raskt økende ulikhetene. Hva gjør vel det! Kulturrevolusjonen må gå sin gang. Ett land tjener som forbilde og hjelper: Sør-Korea.

Korea-børsen (Korea Exchange, KRX) sitter på 49 prosent av andelene i den laotiske børsen, og 45 prosent av den kambodsjanske. I et intervju sier lederen for prosjektet i Kambodsja, Inpyo Lee: «Situasjonen minner om åpningen av den koreanske børsen i 1956. Det er svært kort tid siden utenlandske bedrifter lot seg notere på Korea-børsen, og av de få som har gjort det, er brorparten kinesiske.»

I et tilsvarende, men uavhengig intervju uttaler hans kollega i Laos, Kimyung Song: «Ettersom Laos er helt i starten på oppbyggingen av kapitalmarkedet sitt, mener jeg at regjeringen bør benytte samme strategi som Sør-Korea i sin tid fulgte, nemlig ’velge de kompetente selskapene og konsentrere ressursene’.»

Begge snakker med samme stemme. Mens de lar regjeringene bestemme hvilke selskaper som skal noteres, sørger Seoul for lederne, datasystemene, de rådgivende ekspertene – og tar langsiktig betalt, minimum i form av avgifter på transaksjonene. Med andre ord, en «naturlig» utvikling i en regional nisje hvor alt må bygges opp fra grunnen av. For Laos og Kambodsja representerer Sør-Korea en kompetanse med menneskelige dimensjoner, og mangfold. «Vi kan ikke gi alt til kineserne eller vietnameserne!» sier en laotisk embetsmann.

Thailand har også satset noen sjetonger hos naboene sine. Konsulenten Bernard Georges fra Luxembourg understreker i forbifarten det «høye nivået til de thailandske ekspertene som er kommet for å utdanne laotisk personell i Vientiane».


FINANSFOLKENE FORSIKRER at børsen er et vidundermiddel i fattige økonomier. For privatpersoner er den et alternativ til å sette pengene i banken, i eiendom eller i gull.

«Børsen gjør det mulig for bedrifter å utvikle seg på to måter: Den innfører åpenhet i bedriftsforvaltningen fordi de må rettferdiggjøre seg overfor investorene – og den sørger for finansiering gjennom aksjeemisjoner. Det er selvfølgelig behov for kapital for å konkurrere internasjonalt», oppsummerer Pham Ngoc Bich, en kanadisk finansmann med vietnamesisk opphav.

Likevel, noen privatpersoner er likere enn andre: bare 6 prosent av laotene disponerer en bankkonto. Det er vanskelig å se for seg at de resterende 94 prosent skal foreta «komplementære pengeplasseringer». Til gjengjeld er det lettere å forestille seg fordelene det gir investorene å befinne seg i nærheten av de som regulerer finansmarkedene. Det vil si makten. Nåværende LSX-direktør, Detphouvang Mounrath, minner om at «utgangspunktet var vedtakene fra den 8. kongressen til det laotiske kommunistpartiet og den sosioøkonomiske utviklingsplanen for 2006–2010».2 Men den gode dr. Walker erklærer med entusiasme: «En spennende tid. Det blir ’den første mann til mølla!»


I VIETNAM, som på mange måter er forbildet for Laos og Kambodsja, har børsen eksistert siden 1999. To steder, i Hanoi og i Ho Chi Minh-byen, er det mulig å få tilfredsstilt lysten til å spille bort penger. Disse to børsene blomstret før de brøt sammen i 2008 og forårsaket enorme konkurser som vietnameserne ikke er særlig stolte av. Aksjeindeksen, som en periode var fem ganger høyere, er til-bake på sitt opprinnelige nivå. De «lettlurte» har dugelig feitet opp de innvidde. For øyeblikket er aktiviteten heller laber. I mangel av noe bedre har sørkoreanerne, som også der har strødd om seg med råd siden slutten på 90-tallet, omsider fått solgt datasystemet sitt til viet-nameserne.

Bak forsøkene på å akkumulere kapital er det også et politisk prosjekt, nemlig å brodere med snøhvit tråd et våpenskjold som symbol på landets finansielle jomfruelighet. En jomfrudom som ekle korrupsjonsjegere rett nok bedømmer som ytterst tvilsom.3 For første gang siden Vietnam-krigen har en høytstående laotisk representant begitt seg til USA på offisielt besøk. Landet tripper foran døra til Verdens handelsorganisasjon (WTO), der Kambodsja og Vietnam allerede er medlemmer.

Med frihandelsavtalene som spretter opp som sopp etter regn i Sørøst-Asia,4 er det ingen ting som i den grad får et land til å tape ansikt som det å stå utenfor. Den regionale integreringen normaliserer derfor alle slags særegenheter, og vi er langt, langt fra en viss 30. april 1975, da Saigon falt i kommunistenes hender. Ironisk nok ble den thailandske børsen født på samme dag. Spillet til Onkel Sam har dannet mønster. Optimistene vil si at ærefrykten for «Washington-konsensusen» slett ikke er til hinder for å satse på «Beijing-konsensusen» – også. Optimisme er en dyd.

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 IMF antar at BNP i 2010 var på 6,3 milliarder dollar i Laos og 11,5 milliarder dollar i Kambodsja.

2 «Stock market to be set up by 2010 in Laos», Target, nr 35, Vientiane, juni 2009.

3 Laos og Kambodsja er på delt 154. plass (av 178 land) i Transparencty Internasjonals rangering i 2010.

4 Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner (Asean) har signert en frihandelsavtale på ulike områder med Sør-Korea (2006), Japan (2008), India (2009), Australia (2009) og New Zealand (2009). Frihandelsavtalen med Kina trådte i kraft i januar 2010.