Epokeskifte for universitetene i England

Mens de fleste britiske studenter feiret jul med familien, huket Julian Howard og fem medstudenter seg sammen i et kaldt seminarrom i University of Kent. De var del av en okkupasjon i protest mot endringene i finansieringen av universitetene. Denne vil medføre at studen-tene må betale opptil 9000 pund i året, og uteksamineres med en gjeld på opptil 40 000 pund.

«I 14 dager var vi uten tilgang til verden utenfor,» forteller Julian. «Mat, klær, toalettsaker og andre nødvendighetsvarer ble gitt av en hel haug støttespillere – studenter og forelesere – som ga oss pakker gjennom vinduet.» Han og studie-kameratene forlot bygget først 4. januar, etter 27 lange og kalde dager. Hvorfor gikk de til dette drastiske skrittet? Fordi utdannelse er «en grunnleggende plikt for en velferdsstat».

Statsvitenskapstudenten Joseph, som var med på okkupasjonen av SOAS (School of Oriental and African Studies), sier det samme. Okkupasjonen var en motstandshandling mot «et omfattende nyliberalt angrep på velferdsstaten».

Protestene mot endringene i finansieringen av universitetene fikk uventet stor oppslutning. I den første demonstrasjonen som ble organisert av studentforeningen NUS 10. november 2010, deltok 50 000 – mer enn dobbelt av det forventede. Enkelte studenter hadde ikke glemt valgløftene til Nicholas Clegg og De liberale. Clegg hadde lovet å «stemme mot enhver økning av studieavgifter»,¹ samtidig som han fordømte tidligere regjeringers løftebrudd. Seks måneder senere mener den ferske visestatsministeren at lovforslaget var både «rettferdig og progressivt».²

FRAM TIL 1998 var de britiske universitetene gratis, og studentene fikk stipend. Fra 1980 til 2003 ble tilgangen til universitets-utdannelse mer enn doblet, til 37 prosent av aldersgruppen 18–23 år. Men bevilgningene vokste ikke like raskt. På slutten 90-tallet ble det sådd tvil om modellen var levedyktig.

I 1997 ga den konservative regjeringen embetsmannen Ron Dearing i oppgave å utarbeide en rapport om finansieringen av universitetene. Dearing hadde tidligere stått bak privatiseringen av de britiske verftene og luftfartsindustrien. Da rapporten var ferdig, hadde Labour tatt over makten, men de nye makthaverne besluttet å gjennomføre reformene, særlig forslaget om «en fast studieavgift på rundt 25 prosent av gjennomsnittskostnaden for høyere utdanning» (ca. 1000 pund i året). Men i stedet for at avgiftene skulle tilbakebetales først etter endte studier, slik Dearing hadde forslått, krevde Labour at de ble betalt med en gang. Stipendsystemet ble erstattet med inntekstsregulerte lån.

I 2004 gjeninnførte Labour stipender for de fattigste studentene og endret skolepengebetalingen til etter endte studier. Men de overlot det til universitetene å fastsette skolepenger, med et tak på 3000 pund. I november 2009 steg bekymringene rundt offentlige utgifter, derfor inviterte nærings- og innovasjonsminister Lord Mandelson den tidligere BP-sjefen Lord Browne of Madingley til å foreta en ny gjennomgang av utdanningspolitikken.

Rapporten «Hvordan sikre en bærekraftig framtid for høyere utdanning» ble publisert i oktober 2010, da de konservative i en passende symmetri hadde kommet tilbake til makten igjen. Rapporten anbefaler at universitetene selv skal bestemme størrelsen på skolepengene, med en ramme på 6000–9000 pund. Denne friheten vil ifølge Browne skape konkurranse og dermed forbedre det generelle nivået på undervisningen. I likhet med 2004-loven skal skolepengene tilbakebetales etter endt utdanning, men inntektsgrensen for når tilbakebetalingen starter, økes fra 15 000 pund i året til 21 000 pund.

Riktignok skal rentene ikke være større en inflasjonen for inntekter opptil 21 000, og 3 prosent over inflasjon for de som tjener over 41 000. Og all ubetalt gjeld kan slettes etter tretti år. Men for doktorgradsstudenten Laura som deltok i okkupasjonen i Cambridge, er dette et forsøk på gjøre privatiseringen enklere å svelge. Fram til nå har det britiske universitetssystemet vært en offentlig system supplert med private midler via skolepenger. 9. desember ble forslagene i rapporten vedtatt. Det britiske universitetssystemet vil nå bli et privat system, som delvis subsidieres av staten i form av lån til studentene.

FORMÅLET MED BROWNES rapport var å forbedre undervisningen og forskningen gjennom å åpne opp for konkurranse mellom uni-versitetene, og samtidig begrense den høyere utdanningens byrde på de offentlige finansene. Innføringen av konkurranse og høyere skolepenger, skal gjøre universitetene «mer følsomme for endringer i hvilken kunnskap økonomien trenger» gjennom å få studentene til å se på universitetsutdannelsen som en investering.³

Browne er ikke den eneste som mener dette. Den keynesianske økonomen David Blanchflower argumenterte høsten 2009 for at «når utdannelse er dyrt, kan du ikke ha folk som dropper ut, alle må være til stede på hver forelesning og det gjør dem svært fokuserte. Når du innser hvor mye en forelesning koster, blir du ikke liggende i senga».⁴ Du begynner heller ikke å studere filosofi, antropologi eller middelalderhistorie, kan man trygt legge til.

For Blanchflower og Browne er dette positivt. Når Browne sier at «det må bli en tettere kobling mellom hva som undervises i høyere utdanning og hva næringslivet trenger»,⁵ blir det klart at han antar at utdanningens formål er å bistå næringslivet. «Dette er en modell for høyere utdanningsom fullstendig ignorerer behovet for kritisk nysgjerrighet,» sukker Laura.

Tilfeldigvis har Brownes ytring vært dogmet for høyere utdanning i Storbritannia i to tiår, et dogme som nådde et foreløpig høydepunkt i La-bour-regjeringens «Nettverk for Fremragende Forskning» (REF) som bestemte at 25 prosent av forskningsfinansieringen skulle fordeles etter fakultetenes «innvirkning», det vil si deres «målbare nytte for økonomien og samfunnet».⁶ Dette har blitt kritisert av mange forskere. «Dataprogrammering bygger på logikken som Gottlob Frege la grunnlaget for på 1800-tallet. Freges formål var ikke å lage datamaskiner, men allmenne regler for sannhet,» påpekte British Philosophy Association i et brev til universitetsminister David Willetts 22. juli. Å lede forskning mot enkeltområder med målbar økonomisk nytte, kan paradoksalt nok være ødeleggende for økonomien i sin helhet. Mens debatten rundt finansieringen herjet, ble REF vedtatt i det stille og innføres neste år.

Denne ideen om at høyere utdanning skal tjene økonomien, gir forrang til naturvitenskap, matte og ingeniørvitenskap. Allerede før regjeringen offentliggjorde disse forslagene hadde den annonsert et kutt på 40 prosent i universitetsbudsjettene. Universitetsminister David Willetts erklærte da at alle de gjenværende midlene skulle brukes på naturvitenskapene. Dette står i skarp kontrast til idealet om et fullstendig fritt marked med ulike universiteter og fakulteter som konkurrerer om potensielle studenter. Alan Finlayson fra Swansea University ser her en dyster presedens: «Ved å fjerne all finansiering av humaniora og samfunnsvitenskapene, forstyrrer regjeringen markedet den foregir å tro på. Samtidig undergraver den bevisst de læringsområdene som best kan gi en kollektiv forståelse for vår sosiale, økonomiske og politiske situasjon.»⁷

I horisonten ser vi en fullstendig kommersialisering av læring. I en avslørende passasje siterer Browne «ny OECD-forskning» som «viser at i Storbritannia er nytten av høyere utdanning i snitt 50 prosent høyere for individet enn for det offentlige. Den private avkastningen på investeringen for høyere utdanning i Storbritannia er høye i internasjonal sammenheng».⁸ Likhetstegnet mellom «nytte» og «avkastning på investering» er slående. Den siterte OECD-rapporten begrenser seg til monetære fortjenester: «Offentlig nytte» inkluderer økt produktivitet som følge av en høyere utdannet arbeidsstyrke, og økte skatteinntekter og privat forbruk fra en rikere arbeidsstyrke, men ikke et lands berikede kulturelle landskap, framskritt innen offentlig helse som følge av bedre utdanning for leger og høyere kvalitet på den medisinske forskningen, eller de positive effektene en informert befolkning har på demokratiske institusjoner. Det er ikke særlig overraskende at Lord Browne – som har besluttet at høyere utdanning er en individuell investering med utelukkende økonomisk nytte – har valgt å flytte byrden fra staten og over på individet. Det som har blitt fortrengt er ideen om universitetet som et offentlig gode.

DENNE IGNORANSEN vil få ringvirkninger i mange tiår framover. Men for øyeblikket er de fleste opptatt av mer praktiske anliggen-der. Konkurransen mellom universitetene risikerer å bli et kappløp-mot-bunnen, særlig for de mindre prestisjetunge institusjonene som ikke kan pålegge studentene de 7200 pund de i dag får fra staten. Mange advarer om at universiteter kan gå konkurs, eller må ty til priva-te selskaper som kan levere forelesere til en lavere pris, og dermed undergrave undervisningsyrket i sin helhet.

Andre bekymrer seg for at studentenes valg vil presse universitetene til å dele ut flere vitnemål, og dermed skape inflasjon i grader og bygge ned det grunnleggende skillet mellom en grad og en utdanning. Mens Julian Howard insisterer på at «nivået på utdanningen i Storbritannia vil falle», mener andre at innføringen av skolepenger så langt har ført til en forbedring av undervisningen. Professor David Papineau, dekan for filosofifakultetet ved King’s College i London, bemerker at det har endret forelesernes holdning til studentene: «Når de blir klar over at studentene betaler med deres egne penger, føler de at de må ta jobben sin langt mer seriøst.»

En annen bekymring har vært at utsiktene til å forlate universitetet med en gjeld på 40 000 pund, vil skremme bort studenter fra fattigere kår. Ifølge Julian vil studenter med bestemte bakgrunner prises ut, noe som vil undergrave universitetenes rolle i å legge til rette for sosial mobilitet. Enkelte påpeker også det ironiske i at Storbritannia som er på vei ut av en resesjon skapt av store mengder privat gjeld, som ledet til en enorm økning i offentlig gjeld, nå vil finansiere universitetene med privat gjeld.

Tenketanken Higher Education Policy Institute (HEPI) spår at «hvis ikke tiltak iverksettes for å regulere skolepengene, vil de fleste universitetene ta 9000». Studentene vil etter all sannsynlighet se på prisen som et tegn på kvalitet: Tar man mindre i skolepenger, innrømmer man at kvaliteten er dårligere (etter innføringen av flytende priser i 2006, valgte alle institusjonene å ta makspris). I tillegg har regjeringen, ifølge HEPI, overvurdert de uteksaminertes inntekter, noe som vil bety at mindre enn 50 prosent av skolepengene vil bli tilbakebetalt. De advarer om at «regjeringens nye forslag like godt kan føre til større offentlige utgifter.»⁹ I stedet for å betale det utdanningen koster, vil staten subsidiere en markedspris som sannsynligvis vil bli 2000 pund høyere. Alt i navn av «effektivitet».

IFØLGE REGJERINGENS nyopprettede Kontor for budsjettansvarlighet vil utgiftene til studielån øke fra 4,1 milliarder pund i 2010–2011 til 10,7 milliarder i 2015–2016, en sjenerøsitet som står i skarp kontrast til spareretorikken. Den eneste måtene å begrense utgiftene på, spår HEPI, vil bli å senke antallet studenter – enkelte frykter dette er reformens uutalte mål. Professor Richard Drayton ved King’s College frykter også at regjeringen på et tidspunkt vil selge denne gjelden til private investorer, noe som vil være «en gigantisk gavepakke til finansindustrien: et stort stykke offentlig garantert gjeld, som derfor er hundre prosent sikker samtidig som den kan innkreves med markedsrenter». Dette vil i så fall bli en svært kostbar privatisering.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Judy Friedberg, «Crib sheet email», The Guardian, London, 12. oktober 2010.

2 «Nick Clegg under fire in Commons over tuition fee rise», BBC News, 10. november 2010, www.bbc.co.uk.

3 Lord Browne (red.), Securing a Sustainable Future for Higher Education, s. 23.

4 The Observer, 27. desember 2009.

5 Lord Browne, se over, s. 23.

6 Research Exercise Framework: Second consultation on the assessment and funding of research, s. 14.

7 Finlayson, «Britain, greet the age of privatised Higher Education», Open Democracy, 9. desember 2010.

8 Lord Browne, se over, s. 25, min uth.

9 «HEPI publishes analysis of government concessions on HE funding and student finance», 14. Desember 2010, www.hepi.ac.uk.

(…)