Den ivorianske mediekrigen

Mandag 11. april 2011. Over hele verden vises bildene av en overrasket Laurent Gbagbo, og hans fortvilte kone Simone. Paret som holdt tøm-mene i Elfenbenskysten i ti år ble arrestert i kjelleren til presidentboligen, etter et angrep fra den franske avdelingen i FNs fredsbevarende styrker i Elfenbenskysten (ONUCI). Disse korte klippene uten lyd – vi ser Gbagbo bevege leppene, hva sier han? – ble først vist på Télévision Côte d’ivoire (TCI), tv-kanalen den nye presidenten, Alassane Ouattara, lanserte i slutten av desember 2010 som en motvekt til den allmektige, statlige Radio-Télévision ivoirienne (RTI). Ouattara ville bevise at krigen var over. For tv-bilder har vært et viktig våpen etter det omstridte valget 28. november 2010.

Da Elfenbenskysten ble uavhengig i 1960 fikk RTI et nyhetsmonopol, sammen med den statseide avisen Fraternité matin, som varte i tretti år. Hver nyhetssending startet med «dagens tanke» fra den eneveldige president Félix Houphouët-Boigny. Nyhetene handlet for det meste om regjeringens gjerninger og statslederens reiser, gjengitt i lyriske vendinger av presidentens personlige reporter, Joseph Diomandé. I et svært ruralt land bidro disse statsmediene til å forme en felles identitet og opplyse en i stor grad analfabetisk befolkning, med blant annet programmer om hygiene og helse, nasjonale konkurranser om fineste landsbyer og fjernundervisning.

Journalistene som laget sendingene ble dermed oppfattet som maktens representanter. Men Berlin-murens fall og demokratibølgen som den vekket i Afrika, tvang den aldrende Houphouët-Boigny til å åpne opp for andre. Nye aviser kom til – ofte kortvarige – og et tjuetalls aviser fordelte seg på den største lesergruppen i det fransktalende Afrika. På tross av økonomiske problemer var Elfenbenskysten fortsatt det rikeste landet i regionen. Avisleserne her hadde en høyere kjøpekraft enn i nabolandene. Dessuten ble de administrative formalitetene for å starte en avis forenklet til det ekstreme.

UTVIDELSEN AV FINANSIERINGSMÅTENE medførte dessverre ingen kvalitetsforbedring. Avisene var ofte underlagt småkongene i de politiske partiene, og reproduserte statsmedienes svakheter. Briljante journalister forsøkte å unnslippe, men dette ble ikke lettere med den anspente politiske situasjonen etter Houphouët-Boignys død i 1993. Liberaliseringen av pressen ble i stadig større grad til fri flyt av propaganda for den ene eller den andre parten. De villeste rykter, ofte plassert på forsidene, vekket debatter mellom «overskriftseksperter»: forbipasserende som samlet seg foran kioskene og kommenterte nyhetene ut fra overskriftene alene.

Denne partiske journalistikk førte til at salget dalte, og journalistene ble enda mer underkastet mesenene. Disse bestilte hyllende artikler og forvandlet journalistene til billige skrønemakere. Samtidig fortsatte det statlige RTI å tjene Houphouët-Boignys etterfølger, Henri Konan-Bédié, selv om kanalen skrøt langt mindre av den nye statslederen. De internasjonale radiokanalene – Radio France internationale (RFI), BBC og Africa nr. 1 – som fikk tillatelse å sende i landet i 1993, gjorde sitt beste, men den glidende avsporingen til den stadig mer ekstreme nasjonale pressen forgiftet det politiske klimaet. Sakene ble stadig mer hatefulle, og journalistene ble ansett som krigførende parter da en full konflikt kastet landet ut i avgrunnen.

19. september 2002 brøt det ut et opprør mot Gbagbo som hadde sittet ved makten i to år. Sendingene til de utenlandske radiokanalene ble straks stoppet, mens lokalene til avisene og radioene som angivelig støttet Ouattara (utpekt som kuppets bestiller) ble ramponert. RTI ble fra da av regimets mektigste propagandaverktøy. Ledelsen i RTI sparket også alle ansatte de mente støttet Ouattaras parti RDR (Rassemblement des républicains). Vestlige journalister, anklaget for å være partiske, ble også hengt ut og adressene deres offentliggjort. De mest avsindige tirader fra «patriotene», Gbagbos tilhengere, ble sendt på eteren dagen lang.

Opprørets forbindelse til nabolandet Burkina Faso (opprørerne hadde baser her), førte til represalier mot burkinesere bosatt i Elfenbenskysten. Gbagbo ba sikkerhetsstyrkene om å «tømme» strøk der det bodde utlandske borgere, som ble mistenkt for å skjule våpen. På RTIs nasjonale radiokanal trådte en kommentator støttende til 6. oktober 2002: «Vi trenger bare å jage 500 000 burkinesere ut av Elfenbenskysten for å få opprørslederen [underforstått Blaise Compaoré, Burkina Fasos president] til å forstå hvilken posisjon Elfenbenskysten har i regionen.» Enkelte begynte da å kalle nasjonalradioen «Radio mille lagunes» (Radio tusen laguner), med henvisning til den rwandiske Radio mille collines (Radio tusen bakker) som i 1994 sendte oppfordringer om å begå folkemord mot tutsiene.

VERBAL VOLD ledsaget den fysiske og skapte en følelse av straffefrihet. En måned etter opprøret begynte, stoppet de franske styrkenes intervensjon opprørernes framrykning og delte landet i praksis i to. I de opprørskontrollerte områdene nord og i midt i landet, ble RTIs sendinger kuttet. Lokale radio- og tv-stasjoner påtok seg oppgaven med å «informere» befolkningen.

På bakken fortsatte voldshandlingene på begge sider, inntil Ouagadougou-avtalen ble signert i mars 2007. Denne banet vei for valget som ble avholdt i november 2010, etter seks utsettelser. Utenlandske medier ble regelmessig forbudt, for så å bli tillatt igjen. Dette medieklimaet, skapt av den politiske situasjonen, ble stadig mer anspent fram mot valgkampen i 2010.

På kvelden i den andre valgrunden 28. november 2010, ble kveldsnyhetene på RTI mobilisert av Gbagbo. Ouattara og hans parti forsvant fra skjermene. Det kom en mengde rapporter om vold og juks i nord. Ouattara og støttespillerne hans fikk ikke komme med tilsvar. Det kom ingen rapporter om vold i sør eller vest. Mens hele landet ventet i spenning på de første valgresultatene morgenen tirsdag 30. november, pakket RTI ned utstyret sitt i hovedkvarteret til den uavhengige valgkommisjonen.¹ De «manglet» dermed da kommisjonens talsperson fånyttes forsøkte å annonsere tallene. Papirene ble like etter revet i stykker foran øynene på den utenlandske pressen av et kommisjonsmedlem, Damana Pickass, tidligere leder for Elfenbenkystens studentsammenslutning (Fesci) som siden 2000 har forsynt Gbagbo med militante ungdommer.

Torsdag 2. desember ble Ouattaras valgseier til alles overraskelse erklært av valgkommisjonens leder, Youssouf Bakayoko, i Hotel du Golf, hovedkvarteret til Ouattara. Dette ble ikke vist på RTI, de utenlandske mediene som sendte herfra ble kuttet, i likhet med tekstmeldingene. Dagen etter erklærte Grunnlovsrådet at Gbagbo hadde vunnet valget. Denne seansen ble sendt på RTI (den eneste tv-kanalen som fortsatt var i drift), som vekslet mellom den og et kobbel av advokater som forsvarte rådets avgjørelse. Underlig nok var det ingen som henviste til paragraf 64 i landets valglov, som sier at i slike tilfeller skal valget annulleres og et nytt avholdes. 4. desember avsverger Gbagbo presidenteden direkte på RTI: Det er denne presidenten ivorianerne får se.

I løpet av de påfølgende ukene blir Ouattaras seier anerkjent av FN, USA, Frankrike og Den afrikanske union. På bakken etableres det en todelt men ujevn status quo. Gbagbo kontrollerer maktsenteret Abidjan, mens Ouattara er sperret inne på Hotel du Golf, forsvart av FN-styrkene. Ouattara har støtte i utlandet. Gbagbo velger derfor å starte en ny mediekrig, for å slå sprekker i den internasjonale enigheten.

STØRSTEPARTEN AV DENNE MEDIEKRIGEN utspiller seg i Frankrike, den tidligere kolonimakten som fortsatt har sterke bånd til Elfenbenskysten. Den tapende presidenten har et overraskende heterogent nettverk av PR-folk i Frankrike, som nok et bevis på hans strategiske pragmatisme. Allerede i valgkampen i 2010 hadde Gbagbo overlatt PR-en til Stéphane Fouks, sjefen for Euro RSCG (datterselskap av Havas).

Valget av dette konsernet, som er eid av Bolloré-gruppen, henger sammen med at denne gruppen ble gitt konsesjon på drift av havnen i Abidjan i 2003, så vel som at konsernsjefen Vincent Bolloré ble gitt en fortjenstmedalje av Gbagbo i 2008. I ukene etter valget fikk Gbagbo positive omtaler i Bollorés aviser (Direct Matin og Direct Soir). Gbagbos andre støttespillere fordeler seg over hele det politiske spekteret. For det første har vi tidligere politikere i det franske Sosialistpartiet, i første rekke Guy Labertit, partiets «Mr. Afrika», som huset Gbagbo da han var i eksil i Frankrike på 1980-tallet. Labertits støtte har ikke blitt trukket tilbake, selv ikke da ledelsen i Sosialistpartiet krevde at Gbagbo skulle gå av. Også mindre kjente støttespiller har blitt avdekket, fra det ytre høyre: Bernard Houdin, tidligere leder for den høyreekstreme studentforeningen GUD, så vel som advokaten Marcel Ceccaldi, tidligere rådgiver for Front Nationals Jean-Marie Le Pen. Datteren til sistnevnte, Marine Le Pen, som har tatt over farens parti, har heller ikke holdt seg utenfor. Hun har fordømt Sarkozys intervensjon og forsøker å forvandle krisen i Elfenbenskysten til en konflikt med den franske regjeringen.

Alle disse personene har oppsøkt franske radio- og tv-studioer for å forsvare Gbagbo og den ivorianske grunnloven mot internasjonal innblanding. I slutten av desember åpnet en gruppe advokater ledet av Jacques Vergès og Roland Dumas, tidligere fransk utenriksminister (under Mitterrand), et nytt vindu for Gbagbo i de internasjonale mediene. Advokatene sa de ville skrive en «hvitebok». Målet var å så tvil i den internasjonale opinionen ved å sidestille de «to presidentene». Denne politikken forsterket bevisst inntrykket av at de vestlige regjeringene og FN hadde valgt side. De to advokatene leverte også en anmeldelse, hvor de fleste «bevisene» var hentet fra RTI!

OUATTARA konsentrerte seg i mediekampen om innenriksfronten, der det utspilte seg en kamp om hvilke bilder ivorianerne fikk se. I valgkampen støttet han seg også på den tidligere journalisten Patricia Balme og hennes PR-byrå PB Com, et av de mest populære kommunikasjonsbyråene i det lukrative afrikanske markedet. 16. desember forsøkte en marsj lansert av Guillaume Soro, som Ouattara nettopp hadde utnevnt til statsminister, forgjeves å nå hovedkvarteret til RTI.

For å konkurrere med RTI lanserte den FN-anerkjente presidenten i slutten av desember sin egen radiostasjon, og i slutten av januar en ordentlig tv-stasjon, TCI. Denne utstråler ikke mye troverdighet, men nøytraliseringen av RTI, som fortsatte å spy ut Gbagbos propaganda, var avgjørende for Ouattara. Hans «usynlige kommando», som krigerne som kjemper for ham kalles, trakasserte styrkene til den avsatte presidenten i bydelen Abobo i Abidjan, der bildene ble sendt fra, et sted som også var mål for de franske militærhelikoptrene.

Natt til 11. april ble RTIs sendinger stanset av de franske styrkenes bombing. Rundt klokka 12 ble skjermen like svart som Gbagbos framtid. Journalistene som hadde støttet ham ble gjenstand for en virkelig menneskejakt. Forsoning mellom ivorianerne vil kreve en avvæpning av mediene, og en nøytralisering av bildene.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Forsvars- og sikkerhetsstyrkene (FDS) utviste også utenlandske journalister. Journalistene i radioen ONUCI FM ble bedt om å demontere studioet sitt.

(…)