Gledens by

Flyplassen i Kolkata er temmelig forfallen sammenlignet med flyplassene i stål og glass som de siste årene er bygd i Delhi, Bangalore og Hyderabad – utstillingsvinduene for the Shining India. «Welcome to the City of Joy» utbasunerer et skilt i ankomsthallen, en referanse til romanen La Cité de la joie av Dominique Lapierre.¹ Når vi snakker med Lapierre på telefonen, forteller han at tittelen på boka var et uttrykk for «motet, standhaftigheten og livskraften» til innbyggerne i slumbyene. Det var deres tøffe hverdag han beskrev: «Som Rabindranath Tago-re² sa: Motgangen er stor, men mennesket er enda større.» En tredjedel av Kolkatas 4,5 millioner innbyggere (13,2 millioner i Stor-Kolkata) bor i slumområder. I Bombay, landets økonomiske lunge, er andelen slumbeboere enda høyere, hele 55 prosent.³

Kolkata er den eneste megabyen i Øst-India og tiltrekker seg stadige strømmer av utvandrere fra landsbygda omkring. Slik har det vært helt siden britene grunnla byen på slutten av 1600-tallet: både økonomiske migranter og flyktninger fra hungersnød (1943) og krig (1947, 1971). «Byen ble lagd for en befolkning på tre hundre tusen», forteller Lapierre, «men millioner av mennesker er blitt kastet inn i den av kriger og klimakatastrofer, kapasiteten er fullstendig sprengt. I noen tilfeller må fem–seks tusen personer dele på én latrine og én vannkilde.» Den økonomiske veksten i India har ikke bremset den massive utvandringen fra landsbygda. Den belgiske hjelpeorganisasjonen Les Samaritains anslår at det hver dag kommer tusen nye migranter til Stor-Kolkata. De rømmer fra økonomisk stagnasjon i landsbyene, manglende framtidsutsikter, press fra kastesystem og religion, samt i noen tilfeller vold – konflikt mellom familier, maktmisbruk, maoistgeriljaen.⁴ Det kommer også migranter fra nabolandet Bangladesh. De krysser grensen illegalt for 3000 rupier (ca. 370 kroner), språket er det samme, og de bestikker politiet for å unngå utvisning. I Kolkata er det mulig å skape seg et nytt liv med ny identitet og unnslippe krav om sosial konformitet. «Det eneste som betyr noe her, er din sosiale status,» forklarer læreren Patrick Ghose, som er en årvåken iakttaker av byen sin. «Hvis du har lavkastebakgrunn, kan du fullt lovlig skifte navn for 700 rupier [85 kroner].⁵ Alle kan altså bosette seg her og føle seg hjemme.»

Selv om Kolkata proporsjonelt sett har færre slumområder enn Bombay, er nøden helt klart synligere her enn andre steder. Det mest iøynefallende eksempelet er rickshaw-drosjene som trekkes av mennesker. Midt i sentrum, i Mor Teresa-gata,⁶ like ved McDonald’s, ser vi en eldre mann – mager, brunbarket, barføtt – som drar en høy kjerre etter seg med hendene. I den sitter en ung, tykkfallen, vestlig kledd mann og taster i vei på smarttelefonen sin. Ekvipasjen er en besynderlig kollisjon mellom the Shining India og den dystreste form for utbytting. På 2000-tallet prøvde myndighetene å forby denne levningen fra 1800-tallet. Det lyktes ikke, i mangel av alternativer kjempet tusener av rickshaw-pullers for å beholde levebrødet sitt.

SELVFORSYNTE SLUMBYER

42 år gamle Makranj har vært rikshaw-puller i 15 år. Han forteller at han før det var bonde i nabodelstaten Bihar. Dårlige avlinger gjorde at han endte opp her. Han eier ikke kjerra selv, men leier den for 150 rupier (18 kroner) i uka. Han tjener 150–200 rupier per dag på å frakte personer og varer. Han bor sammen med tre kolleger på et rom «i huset til en rik familie». De betaler ikke husleie, men gjør husarbeid, handler og steller hagen. Hver måned sender Makranj mellom tre–fire tusen rupier hjem til landsbyen, der kona og de fire barna hans bor. Det hender at politiet presser ham for penger eller at kunder banker ham opp. Likevel mener Makranj at han «er heldig»: Familien hans bor i et hus på landet, ikke på et fortau i megabyen.

Litt lenger unna har Lakshmi og familien hennes satt opp presenningen sin i veikanten. Etter å ha bedt sin fulle ektemann tie stille, går hun med på å fortelle oss om livet sitt. Hun jobber som hushjelp «hos rike familier» og tjener 100–120 rupier per dag. De avmagrete barna hennes samler og sorterer søppel – hvert kilo selges videre for én rupi. En av dem er psykisk utviklingshemmet, mens lillebroren hans har en stygg øyeinfeksjon. Ofte blir de jagd vekk av politiet og må finne seg et annet tilholdssted. Kolkata har 5500 slumbyer, over 3500 av dem er fremdeles illegale.⁷ Hjelpearbeidere forteller oss anonymt at enkelte politifolk bruker utvisningstrusselen til å skaffe seg seksuelle tjenester.

Livet på gata har sine rutiner. Om morgenen vasker man seg ved vannpumpene. Sittende på en murstein, med sakene sine i en lerretssekk ved siden av seg, speider selgere og håndverkere etter kunder: barberere, skomakere, skreddere, skopussere, snekkere, vaskekoner, detaljhandlere … NGO-ene anslår at 250 000 sitter slik på fortauskantene rundt omkring i byen. Glattbarberte menn med nystrøkne skjorter spiser lunsj foran en gatekiosk. «I Kolkata kan du spise ris og grønnsaker for fem rupier, fisk koster seksten. I Delhi og Bombay er det tre ganger så dyrt», forteller Les Samaritains. Så drar alle tilbake til jobben. De fleste innbyggerne i slumbyene har arbeid, formelt eller uformelt, det kan være alt fra innsamling av søppel til mikroforetak. På grunn av høy befolkningstetthet og minimale produksjonskostnader er slumbyene ofte selvforsynte: Produkter og tjenester lages/utføres og forbrukes av beboerne selv.⁸ De sterke sosiale og menneskelige båndene gjør det lettere å takle den tøffe hverdagen. «I slumstrøkene i Bronx i New York har jeg sett ekstremt fortvilte, fattige folk ribbet for kultur,» forteller Lapierre. «Ikke i Kolkata. På tross av fattigdommen er det flere fester og feiringer her enn noe annet sted.»

INDISK KAPITALISME

Kolkata er mye mer enn fattigdom og elendighet: Middelklassen og eliten irriterer seg over et i deres øyne reduksjonistisk bilde av byen. Likevel holder den bengalske megabyen fortsatt fast på et visst «fattigdomsimage», ikke minst gjennom de utallige referansene til Mor Teresa (fotografier, minneplater, sitater inngravert i marmor), som står i fare for å bli en parodi på seg selv. «Du kjenner Edward Saids Orientalismen?»⁹ spør Aveek Sen, forfatter og kulturjournalist i avisen The Telegraph. «Vel, i en viss forstand framstiller India seg for Vesten akkurat slik Vesten forventer at India skal være.» Mange bengalere anklager kommunistene, som har hatt makten i Kolkata og i delstaten Vest-Bengal siden 1977, for ikke å ha prøvd å endre bildet omverdenen har av byen. Det er en av årsakene til at kommunistene i mai 2011 tapte valget til fordel for Mamata Banerjee og hennes Trinamool Congress (TMC, se egen sak). Med sin stillestående politikk har den kommunistiske regjeringen fått det til å gå nedover med byen, mener mange.

Kolkata har faktisk ikke sett like mye til det siste tiårets sterke økonomiske vekst som andre indiske metropoler. Flere av byens viktorianske bygg raser sammen – noen ganger i hodet på forbipasserende – og får byen til å virke forfallen. Det er færre jobber for faglærte, og ifølge arbeidstakere vi har snakket med, er lønna dårligere enn andre steder. Kolkata, som lenge var Indias kulturelle hovedstad, blir i dag vraket av indiske og internasjonale kunstnere til fordel for Delhi og Bombay. Utdannete bengalere fra middelklassen klager over manglende muligheter og velger ofte å flytte til metropoler som gir dem større karrieremuligheter.

Kolkata har likevel en godt vedlikeholdt t-bane, luftkondisjonerte kjøpesentre og næringsparker fulle av telefonsentrene og it-firmaene som er så typiske for indisk kapitalisme. Men ifølge Lapierre har denne relative utviklingen ikke kommet de fattige til gode: «Moderniseringen av boligstrøk gjør at beboerne ikke lenger har råd til å bo der og må flytte til andre områder. T-banen? Altfor dyr. Og de svære kjøpesentrene bruker så mye strøm på luftkondisjonering at det fører til strømbrudd over hele byen.» I 1985 sa mange velstående innbyggere i Kolkata at de ikke ante noe om situasjonen i slumbyene. Dette har ikke endret seg stort. «350 millioner indere legger seg hver kveld med halvtom mage. En virkelighet som middelklassen i dette nye ’skinnende’ India foretrekker å ignorere. Men de som står lavest på rangstigen vet, ikke minst takket være TV, hvordan de rike lever. Jeg vil helst ikke tenke på hva som kommer til å skje den dagen en leder av Gandhis format oppfordrer folk til å gjøre opprør.»

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Dominique Lapierre, La Cité de la joie (Gledens by), Robert Laffont, Paris, 1985, filmatisert i 1992 av Roland Joffé (City of Joy). Lapierre har brukt inntektene fra boka til å bygge helsestasjoner, skoler og sykehusskip (www.cityofjoyaid.org).

2 Rabrindranath Tagore (1861–1941), bengalsk forfatter, dramatiker, maler og filosof. Ble i 1913 tildelt Nobelprisen i litteratur.

3 Folketellinger i 2001 og 2011, Census of India.

4 Også kalt naxalittgeriljaen. Sterk oppblomstring i rurale, fattige områder. Se «I India vokser naxalittgeriljaen», Le Monde diplomatique, desember 2007.

5 I India avslører etternavnet ofte hvilken kaste man tilhører.

6 Anjeze Gonxhe Bojaxhiu, kalt Mor Teresa (1910–1997). Katolsk nonne av albansk herkomst som fra 1948 viet livet sitt til sosialt arbeid i slummen i Kolkata. Ble i 1979 tildelt Nobels fredspris og saligkåret i 2003. Hyllet for sin oppofrelse, men også kritisert for sin abortmotstand og for mangelen på medisinsk hjelp til dødssyke i Kolkata.

7 «The Case of Kolkata», rapport av Nitai Kundu, Institute of Wetland Management and Ecological Design, 2006.

8 Kolpana Sharma, Rediscovering Dharavi, Penguin Books India, 2000. Økonomisk analyse av slumområdene i Bombay.

9 Edward W. Said, Orientalismen: vestlige oppfatninger av Orienten, Cappelen, 2004. Oversatt til norsk av Anne Aabakken.

(…)