Slik sikres freden i Libya

I kjølvannet av opprørene i Tunisia og Egypt, som kastet to eneherskere i løpet av få uker, trodde mange at det samme ville skje i Libya, da opprøret startet 17. februar 2011. Bildene av opprørerne fra Kyrenaika, den østlige delen av landet, som slengte seg opp i pick-up’ene på den golde veien vestover, gikk i loop på alle nyhetskanaler. Det var vanskelig å ikke bli rørt av entusiasmen og motet de unge krigerne la for dagen da de stolte slo fast at de skulle befri Tripoli i løpet av to dager.

Men etter seks måneder med borgerkrig og 8000 bombetokt fra NATO, sto frontene i Brega og Misrata stille. De avgjørende militære aksjonene som førte til at Tripoli til slutt falt ble ikke ledet av folk i øst, men hovedsakelig av noen byer i vest ledet av en stor stamme fra fjellene i vest: al-zintan.

For å forstå borgerkrigen og de enorme utfordringene libyerne nå står overfor, må vi se nærmere på særegenhetene til regimet som styrte landet i 42 år. Maktsystemet Gaddafi kalte jamahiriya («massenes stat») legitimerte seg på tre måter: revolusjonært, militært og stammebasert. Disse tre elementene gjorde at systemet eksisterte så lenge, og at det fortsatt å fungere, om enn ikke like godt, de seks månedene.


FLEKSIBLE SOLIDARITETSNETTVERK


Fremst i det systemet har revolusjonskomiteene stått. Disse kan sammenliknes med Ba’ath-partiet i Saddam Husseins Irak og Al-Assads Syria: De har vært til stede i alle deler av staten og de store bedriftene, for å verne den jamahiriyske doktrinen og sikre massemobilisering, etter mønster av de kinesiske rødegardistene og vokterne av den iranske revolusjonen. Komiteenes 30 000 medlemmene nøt godt av forfremmelser og materielle påskjønnelser. Det var de som grep inn i Benghazi og slo ned den første demonstrasjonen 15. februar 2011, noe som ledet til opprøret som startet to dager senere. Revolusjonskomiteene støttet seg på ulike militser over hele landet kalt «revolusjonsgarder». Væpnet og i sivil har disse mennene spilt en avskrekkende, eller direkte undertrykkende, rolle helt til opprørerne seiret.

Etter revolusjonskomiteene spilte Gaddafis garde en viktig rolle. Før opprøret regnet man med at den besto av 15 000 mann, fordelt på tre brigader fra samtlige våpengrener og tre store bataljoner – kalt «sikkerhetsbataljoner» (deriblant den i Benghazi som gikk i oppløsning allerede de første dagene av opprøret, men mange av offiserene og soldatene trakk seg tilbake til Tripoli-området). Medlemmene av disse enhetene ble først og fremst rekruttert fra de to store stammene i de midtre og sørlige delene av Libya, stammer som var kjent for sin lojalitet til regimet (Qadadfa og Magariha). De fikk mange økonomiske og materielle fordeler, som ekstra høy lønn, biler og utenlandsreiser. Det var disse enhetene som i seks måneder sloss på tre fronter (Brega, Misrata og Nafusa-fjellene) og tidvis gikk inn i byene rundt Tripoli (Zawiya, Sabrata, Zwara) for å slå ned opprør. Gaddafis yngste sønn, Khamis, ledet en av disse brigadene på Misrata-fronten. Hans eldre bror Mutassim skal ha vært sjef for en annen.

Følelsen av stammetilhørighet og maktapparatets instrumentalisering av denne er den siste viktige brikken for å forstå hvorfor Gaddafi-systemet var så seiglivet. I det revolusjonære Libyas første år, fra 1969 til 1975, snakket regimet aldri om stammene. Men i 1975 ble de brakt til heder og verdighet igjen i Gaddafis Grønne bok, der de ble viet et helt kapittel. Stammene ble etter hvert en integrert del av favoriseringsstrukturene som var kjernen i Gaddafi-systemet. Det dreide seg om å fordele oljepenger for å ivareta balansen mellom stammer og mellom regioner, for å holde fast på samfunnsfreden og landets enhet.

Gaddafi klarte lenge å styre stammene ved å veksle mellom tvang, trusler, belønning og forhandlinger. Langt fra å være en monolittisk eller hierarkisk organisasjon, fortoner dagens libyske stammer seg i fredstid først og fremst som et fleksibelt solidaritetsnettverk som sørger for ressurser og stillinger og tillater både personlige og kollektive handlinger.


TRADISJONSRIKE FORHANDLINGSMEKANISMER


Hvorvidt stammetilhørighet har vært en fordel eller en ulempe, har vært avhengig av stammens relasjoner til herskerne. Innbyggerne i Misrata  byens store familier, selv om de ikke utgjorde en stamme i streng forstand2 – hadde Gaddafis gunst fram til 1975. Men på grunn av personlige og ideologiske uoverensstemmelser med vennen oberst Omar al-Mheichi, som kom fra Misrata, brøt Gaddafi med Misrata-familiene og vendte seg mot de historiske motstanderne deres, Warfalla-stammen fra Bani Walid. Etter bruddet ble innbyggere fra Misrata fjernet fra sensitive stillinger (militærgarde, sikkerhetstjeneste) og henvist til teknokratjobber.

I krigstid kan stammene være en effektiv måte å mobilisere på i rurale og urbane strøk, der folk som kommer fra samme område ofte bor i samme bydel. Men også der er de delt i flere titalls undergrupper som har hver sin sjeik. Dette var grunnen til at begge partene i begynnelsen av konflikten påberopte seg støtte fra sjeiker i en og samme stamme. For eksempel sverget en del medlemmer av Gaddafa-stammen i Benghazi troskap til Det nasjonale overgangsrådet, men avsto likevel fra å støtte opprøret militært. Medienes lister over hvilke stammer som støttet opprørerne eller Gaddafi, ga slikt sett liten mening.

I sør, vest og midt i landet er innbyggerne på landsbygda og i byene stort sett knyttet til de store stammene som hadde tette bånd til Gaddafi. I disse områdene fikk opprøret ikke særlig fotfeste. Enkelte stammer har forsynt regimet med krigere og militsfolk. Det gjelder særlig regionene Bani Walid (der Warfalla-stammen dominerer), Tarhuna (med den store stammesammenslutningen med samme navn), Sirte (Gaddafa-stammen), Fezzan (stammene Gaddafa, Magariha, Hassawna og tuareger, som lenge har vært lønnet og rekruttert av regimet), Tawurgha (hvor befolkningen tradisjonelt har vært mistenksomme overfor innbyggerne i Misrata), og Ghadames (ved den algeriske grensen, der jaramna-stammen inntil nylig var tro mot makthaverne).

Andre regimevennlige områder valgte å holde seg nøytrale, i påvente av konfliktens utfall: byen Mizda (dominert av stammene Machachiya og Awlad Bu Sayf), oasene al-Ujeylat, Waddan, Hun, Sukna og Zliten, hvor innbyggerne også mistror folk fra Misrata.

Fra en landsby til en annen finner vi altså ulike strategier. Noe av bakgrunnen for dette er den italienske koloniseringen. Det gjelder for eksempel motsetningsforholdet mellom Zintan og deres historiske rival, Machachiya. Medlemmer av disse to stammene levde fredelig side om side i byen Mizda før opprøret, selv om ekteskap var utelukket. Da byen Az Zintan, dominert av Zintan-stammen, ble med i opprøret, sluttet Zintan-medlemmer i Mizda seg til opprørerne, men passet nøye på å ikke angripe Mizda, der Machachiya-stammen holdt seg nøytral – i motsetning til stammefrender i andre landsbyer, som ble med i Gaddafis rekker. Eksemplene er mange. Det vi kan merke oss er at tradisjonsrike forhandlingsmekanismer gjorde det mulig å unngå eller begrense voldsbruk og irreversible situasjoner som ville gjort det vanskeligere å gjenskape en nasjonal enhet når konflikten tar slutt.

I hovedstaden Tripoli er det to grunner til at det ikke brøt ut et større opprør før opprørere fra «frigjorte» byer i regionen inntok byen: Det fantes et massivt sikkerhets- og undertrykkelsesapparatet: revolusjonsgarder, sikkerhetsbataljoner og «folkegarder» satt sammen av løslatte forbrytere organisert i militser under kommando av revolusjonskomiteer. I tillegg til sikkerhetsapparatet spilte også byens sosiale sammensetning en viktig rolle. I motsetning til Benghazi, der alle de store stammene hadde en felles mistro mot regimet og dermed kunne forene krefter, er halvparten av Tripolis befolkning medlemmer av de store stammene fra områdene Bani Walid og Tarhuna. Disse har alltid vært intimt knyttet til og avhengige av Gaddafi-regimet. Den andre halvdelen er medlemmer av mindre stammer og byborgere – grupper som ikke var spesielt tilbøyelige til å mobilisere til kamp.


REPRESENTERER OVERGANGSRÅDET FOLKET?


Det nært forestående gjennombruddet på frontene i Brega og Misrata, som i fem måneder ble annonsert av overgangsrådet og NATO, ble til slutt ledet av den mektige Zintan-stammen, som bare hadde litt over 3000 krigere i begynnelsen av mai. En av nøklene til suksessen var dens evne til å følge den libyske tradisjonen der det lokale har forrang foran det regionale, og det regionale foran det nasjonale, det vil si at det var opp til innbyggerne i en region eller by å lede frigjøringskampen. Som spydspiss og samlingspunkt for opprøret i vest har Zintan-stammen vært påpasselig med å rekruttere, trene og utstyre bataljoner av folk fra byene som skulle frigjøres (Zawiya, Sorman og Gharian), for så å la disse lede angrepene på disse byene.

NATO og franske og britiske statslederne trenger ikke smigre seg selv med at bombingen hadde en avgjørende betydning. Det var verken det annonserte gjennombruddet på frontene i Brega og Misrata eller bombingen av strategiske mål i Tripoli og Gaddafis residenser som avgjorde krigens utfall.

Utjevningen i vest av den militære realiteten i et opprør som først og fremst skjedde i øst reiser nå spørsmålet om hvor representativt overgangsrådet er. For tiden har det ikke medlemmer fra dette vellykkede opprøret. Om det ønsker å fortsette å være den legitime representanten for det libyske folket, statusen som Storbritannia og Frankrike allerede har gitt det, må det raskt gi opprørerne i vest en plass i samsvar med deres avgjørende militære rolle i den endelige seieren.

Den andre utfordringen består i å innlemme i landets framtidige institusjoner representanter fra regionene og stammene som lenge har støtte regimet (Sirte, Tarhuna, Bani Walid, Sebha, Ghat og Ghadames). Overgangsrådet bør gi garantier til disse befolkningsgruppene så vel som deres militære ledere og de minst kompromitterte medlemmene av revolusjonskomiteene. Hvis opprørerne ikke gjør det, og forsøker å bruke den militære seieren til å påtvinge disse stammene sine vilje, kan krigen fort blusse opp igjen.

For å unngå dette spiller beduinenes tradisjon for refleksjon og forhandling en avgjørende rolle. For selv om enkelte stammer lenge støttet Gaddafi er ingenting fastlåst i beduinkulturen, der pragmatisme og gruppeinteresser ofte vinner over æreskodeksene som ofte framheves i Vesten i karikert form. Det er i allmenn interesse at oljeeksporten gjenopptas så fort som mulig og at inntektene fordeles gjennomsiktig og jevnt mellom regionene – noe som kan spille en stabiliserende rolle, på betingelse av at de nye myndighetene gir regionene og byene et stort rom for å styre sine egne saker.

Å permanent ende en borgerkrig er en stor utfordring i et land med våpen i omløp, et land som ikke har noen politisk kultur og der lokale interesser har forrang foran nasjonale.

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Innbyggerne i Misrata tok til våpen mot regimet straks etter at innbyggerne i Kyrenaika hadde gjort det. Sosiologisk og historisk står innbyggerne i Misrata og Benghazi hverandre nært, ikke minst fordi halvparten av innbyggerne i Benghazi visstnok stammer fra Misrata.

2 Her forstår vi med «stamme» en gruppe som har en felles stamfar som gruppen er oppkalt etter, og der medlemmene har sin avstamning knyttet til farsslekten.