Tvetydige Kirchner


«La oss være ærlige! Nestor og Cristina har gjennomført tiltak som selv ikke sosialistiske regjeringer andre steder har gjort!» utbryter advokaten Valdemar med en åpenbar forkjærlighet for provokasjon. Utsagnet forbauser vennene hans i et beskjedent hus i Buenos Aires-forstaden Florencio Varela. Denne julidagen diskuteres det heftig om ekteparet Kirchner, K-ene som argentinerne kaller paret som har styrt landet siden 2003.

Mannen kom først til makten, med et løfte om å «konsolidere det nasjonale borgerskapet». Så kom kona i 2007, med sitt engasjement for en kontinuitet med endring. I likhet med vertene Neka og Alberto, har Valdemar tilhørt en organisasjon ytterst til venstre som forkastet hele politikerstanden. Målet var å endre verden uten å ta makten. Ingenting skulle derfor tilsi at den tidligere aktivisten ga K-ene sin støtte. Hva med de andre veteranene fra denne organisasjonen som aldri talte mer enn fjorten hundre medlemmer, ville de sagt det samme? «Alle som én!» roper Valdemar, med en smule overdrivelse i stemmen. «Dagens samfunn er så polarisert at dersom du ikke går ut mot K-ene, tror alle at du støtter dem!»

La oss gå tjue år tilbake i tid, den gang da Argentina var gullgutten til Det internasjonale pengefondet (IMF). Da Carlos Menem ble president i 1989, omfavnet han nyliberalismen, til stor begeistring i finansmiljøene. Regjeringen hans solgte en rekke offentlige virksomheter på billigsalg til utenlandske investorer. Og for å få bukt med inflasjonen bandt Menem pesoen til dollaren. Inflasjonen bremset opp, det samme gjorde eksporten da den overprisede valutaen ødela konkurranseevnen. Gjelden skjøt i været – fra 7,6 milliarder dollar på begynnelsen av 1970-tallet til 132 milliarder i 2001, en økning på 1700 prosent. Arbeidsledigheten nådde raskt 18 prosent, offisielt. Da IMF 5. desember 2001 nektet å gi regjeringen flere lån, klarte ikke landet lenger å betjene gjelden sin. Gjeldskrise, panikk i bankene, økonomien ble paralysert. Argentinerne gikk ut i gatene. Bevegelsen av arbeidsløse arbeidere i Solano (MTD), som Neka, Alberto og Valdemar tilhørte, var en del av mylderet av piqueteros (arbeidsløse demonstranter) som samlet seg under slagordet «Vekk med dem alle!»

«Vi gjorde en feil i 2001», sier Alberto. «Vi burde ikke nøyd oss med å håpe på at de skulle forsvinne. Vi skulle ha kastet dem ut!» Diskusjonen går like høylydt for seg i hele Argentina: Har politikerstanden, som innbyggerne hånte til lyden av skramlende kasseroller, egentlig endret seg? Kort sagt, representerer ekteparet Kirchner et brudd eller en videreføring?


«VAMPYRER»


Etter to år med politisk uro kom Nestor Kirchner til makten i 2003. Han var lite kjent, var guvernør i delstaten Santa Cruz i Patagonia, men lyktes med å inkarnere håpet om forandring ved hjelp av et peronistisk2 forsvar av nasjonale interesser. Allerede i løpet av de første månedene ved roret klarte han å få høyesterett til å oppheve amnestilovene, dermed ble rettssakene mot offiserer mistenkt for forbrytelser under diktaturet (1976–1983) gjenopptatt. Dette gjorde ham umåtelig populær. I 2011, et år etter ektemannens død, topper kona meningsmålingene.

«MTDs oppløsning i 2005 skyldtes til dels undertrykkelsen og antiopprørspolitikken til Nestor Kirchner!» hamrer Alberto løs. Den tidligere presten hevder at de piqueteros som ikke ble knust, er sugd opp i motstandernes rekker. Neka prøver å moderere ham: «Ja, det stemmer at Kirchner-paret som regelrette vampyrer har blodsugd enkelte grasrotorganisasjoner og splittet andre, men politikken deres er ikke desto mindre et resultat av opprøret vårt.» Valdemar trekker fram noen av K-enes tiltak.

Som god forsvarsadvokat begynner han med arbeidslivet, særlig etableringen av over tusen kollektive avtaler, først og fremst i industrien. For å stagge den sosiale protestbølgen fornyet Kirchner forholdet til Argentinas svar på LO, Confederación General del Trabajo de la República Argentina (CGT), som var regjeringens ryggsøyle i peronisttiden. Rundebordskonferansene med regjeringen, den sterke fagforeningen og arbeidsgiverne førte til bedre arbeidsforhold i transportsektoren, landbruket og lærindustrien.

Valdemar viser også til reformen av konkurslovene for bedrifter (juni 2011), som la til rette for arbeiderstyrte bedrifter og kooperativer. Ga ikke disse også lønnstakerne muligheten til å bruke vederlag ved permittering eller oppsigelse til å overta maskinene og bygningene til bedriftene de arbeidet i? «Jovisst, men man kunne gått mye lenger!»: Konkursloven åpner ikke for at arbeiderne får rett til å ekspropriere bedriftene de holdt i gang i årene med krise.

Valdemar kunne også pekt på den nye medieloven (oktober 2009), som hindrer monopoldannelse og reserverer en tredjedel av eteren til ikke-kommersielle organisasjoner, kjønnsnøytralt ekteskap (juli 2010), nasjonaliseringen av pensjonsfondene som ble privatisert av Menem (november 2008). For ikke å snakke om de nye sosialhjelpsordningene.


ULOVLIG GJELD


I 2002 overlevde piqueteros i forstedene på kollektive suppekjøkken. «Med den nye barnetrygden AUH – et behovsprøvd kontanttilskudd knyttet til skolegang og vaksinering – og ’Argentina i arbeid’ kan alle i dag spise seg mette, selv om det ikke er snakk om noen overflod», påpeker Neka. AUH, Cristina Kirchners mest applauderte tiltak, ble innført for to år siden. Bidraget på 230 pesos (315 kroner) per barn, blir gitt til mer enn 1,8 millioner husstander. Tidligere sosiale tiltak har ofte blitt oppfattet som belønninger til et begrenset antall fattige, i motsetning til disse er AUH en rettighet. «Argentina i arbeid» er et statlig sysselsettingstiltak som inngår i sosialbudsjettet. Tiltaket har skapt 200 000 jobber i Buenos Aires. Men i tillegg til at lønningene ligger under minstelønnen (ca. 2300 pesos), klager mange organisasjoner for arbeidsløse over at tildeling av disse jobbene ofte skjer via bekjentskaper.

Argentina får likevel Europa til å drømme, med en vekstrate på over ni prosent i 2010. Men suksessen skyldes først og fremst noe som skjedde før Kirchner kom til makten: pesoens binding til dollaren ble forlatt i slutten av 2001. Dette fikk den nasjonale valutaen til å kollapse. Reallønnen sank med 30 prosent, men devalueringen stimulerte utenrikshandelen. Samtidig gikk prisene på råvarer i været, til stor glede for primærnæringen som i økende grad satset på eksport av genmodifisert mais. BNP sank med ti prosent i 2002, men steg med åtte prosent året etter. Denne utviklingen har sørget for finansieringen av K-enes omfordelingspolitikk. Den økte offentlige pengebruken har skapt en økonomisk god sirkel, men hvor lenge vil det vare?

Helt siden 2002 har «ekspertene» slått alarm. Økonomen Pierre Salama konstaterer at mellom 2005 og 2008 har det ikke vært et eneste år uten ekstremt pessimistiske spådommer om den økonomiske veksten.3 I dag er det fremdeles slik at «de ortodokse», som er alliert med den liberale opposisjonen, serverer prognoser om store vanskeligheter og ny hyperinflasjon. Likevel hyller de måten ekteparet Kirchner restrukturerte landets gjeld på, samtidig som de ivrer for å gå lenger og redusere statens utgifter.

I 2005 klarte Kirchners forhandlere å få de private kreditorene til å gå med på å bytte de misligholdte obligasjonene mot nye obligasjoner med en underkurs på 60 prosent. I 2006 betalte regjeringen, med hjelp av et lån på 2,5 milliarder dollar fra Venezuela, tilbake hele gjelden på 9,8 milliarder dollar til IMF, og sparte dermed 900 millioner dollar i renteutgifter. Institusjonen som inntil da hadde diktert landets politikk, fikk plutselig redusert sin innflytelse betydelig. Men heller ikke her er K-politikken utvetydig. Fem år senere foreslo presidenten et nytt bytte av obligasjoner for de som hadde forkastet avtalen i 2005 – investorer som forgjengeren hadde nektet å innfri landets gjeld til. «Bortsett fra noen nye lån er dagens gjeld den som ble stiftet under diktaturet og erklært ulovlig av en føderal domstol i 2000. Den er resirkulert og refinansiert ved hjelp av absurde ordninger, spekket av ulovlige kontrakter,» sier en opprørt Alejandro Olmos, som mener den argentinske gjelden bør revideres slik den ecuadorianske presidenten Rafael Correa gjorde da han ble valgt i 2007.


INGEN PÉRON


Fra 2002 til 2009 falt fattigdomsraten fra 45 prosent til 11 prosent av befolkningen, ifølge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (CEPAL).4 Men ulikhetene er fortsatt store. Og stadig arbeider 36 prosent av den yrkesaktive befolkningen i uformell sektor. «En betydelig forbedring har blitt registrert på de fleste områder, men etter 2008 har veksten i sysselsetting bremset opp og forbedringene flatet ut», forteller forskeren Dan Adaszko fra Argentinas katolske universitet (UCA). Årsaken er prisøkningen. Regjeringen forsøkte opprinnelig å bagatellisere dette, før de innrømmet at inflasjonen er et problem – uavhengige institusjoner anslår den til hele 25 prosent i året.

Cristina Kirchner prøver å holde lønnskrav i sjakk med sosial dialog, som støttes av fagforeningen CGT. «Dette tjener framfor alt bedriftene», bemerker Eduardo Lucita fra organisasjonen Venstreøkonomene. På tross av økte lønninger har kostnadene til arbeidskraft så å si stagnert siden 2001, fordi produktiviteten har økt med 25 prosent per arbeider. Ifølge Lucita er inflasjonen for en stor del et resultat av urimelige fordeler gitt til en håndfull dominerende selskaper. Dette er et tema som også opprører Julio Gambina, professor i politisk økonomi og medlem av argentinske Attac: «Siden 2003 har økonomien blitt konsentrert i hendene på noen få store konsern, mange av dem utenlandske, som sender hjem profitten.»

Mange jordbrukskollektiver fordømmer utvidelsen av dyrkingen av genmodifisert mais, som allerede dekker over halvparten av landets dyrkede mark (18 millioner hektar). Denne driver bønder og indianere inn til de fattige områdene i byene. På samme måte er kampen mot dagbruddgruver, som bruker cyanid og kvikksølv, igjen blitt aktuell: Et lovforslag for vern av isbreer ble vedtatt av nasjonalforsamlingen, men ble stoppet av veto fra Cristina Kirchner. Det er mistanke om press fra det mektige kanadiske selskapet Barrik Gold, som har planer om å utvinne 500 tonn edelmetaller i fjellene, uten nevneverdige bekymringer for isbreene.

På venstresiden er det mange aktivister som skulle ønske at landet i større grad gikk løs på interessene til de multinasjonale selskapene. K-ene har alltid anstrengt seg for ikke å forstyrre rammevilkårene for en seriøs og produktiv kapitalisme. «Både den skakkjørte Posten og flyselskapet Aerolineas Argentina er nasjonalisert, men ikke de store offentlige virksomhetene som ble privatisert på 90-tallet», beklager Julio Gambina. Han minner om subsidiene som regjeringen gir til transport- og energiselskapene for å redusere forbrukernes regninger. «Utvinningen av ressurser som olje, gass og metaller, er fremdeles i hendene på store europeiske og amerikanske selskaper», forteller Gambina og understreker at Cristina Kirchner er langt fra å etterlikne Perón, hennes forbilde. I sin første presidentperiode opprettet han en industribank og en handelsflåte, han nasjonaliserte sentralbanken, jernbanen og kraftproduksjonen.

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1
Sitert av Raúl Zibechi, «Globalización o burguesía nacional», 9. oktober 2003, http://alainet.org.

2 Etter navnet til Juan Domingo Perón, president i 1946?1955 og 1973?1974. Hans første regjeringsperiode var preget av en form for politisk nasjonalisme med autoritære tendenser med store statlige inngrep i økonomien.

3 «Croissance et inflation en Argentine sous les mandatures Kirchner», i Problèmes d?Amérique latine, nr. 82, Paris, oktober 2011.

4 Ifølge Observatoriet for sosial gjeld ved Argentina katolske universitetet lever snarere 30 prosent av befolkningen i fattigdom.