Den amerikanske 
prinsippdebatten


I 1912 var den republikanske presidenten William Taft urolig for det økte konfliktnivået i USAs arbeidsliv. Han ba derfor Kongressen om å se nærmere på «relasjonene i industrien». Men det var etterfølgeren hans, demokraten Woodrow Wilson, som utpekte de ni medlemmene til den parlamentariske «Commission on Industrial Relations». I mai 1914 innkalte kommisjonen Samuel Gompers, leder for fagforbundet American Federation of Labor (AFL), og Morris Hillquit, grunnlegger og ideolog for Socialist Party of America. Formålet var å klarlegge forskjellene mellom syndikalisme og sosialisme. Disse forskjellene var sentrale for den sosiale kampens legitimitet og fagbevegelsens mål: Skulle de forsvare fra dag til dag de umiddelbare interessene til arbeiderne eller forberede disse på en mer langsiktig politisk kamp? Under høringen forhørte Gompers først Hillquit om sosialismens demokratiske vesen, deretter var det fagforeningslederens tur til å bli grillet.



Hillquit: Er det ditt syn, Hr. Gompers, eller synet til AFL, at amerikanske arbeidere i dag får alle fruktene av deres arbeid?

[…]
Gompers: Jeg vil si det er umulig for noen å beregne nøyaktig hvor stor andel av produksjonen arbeiderne får. Men det er et faktum at denne andel, takket være fagbevegelsen, i dag er større enn noensinne i det moderne samfunnets historie.

Hillquit: En av fagforeningens funksjoner er dermed å øke andelen av produksjonen som blir gitt til arbeiderne, er det korrekt?

Gompers: Ja. Fagorganiseringen pålegger samfunnet stadig større krav om at arbeiderne belønnes for de tjenestene de gir til samfunnet, foruten hvilke det siviliserte livet ikke ville vært mulig.

[…]
Hillquit: Hvis arbeiderne i løpet av det kommende året fikk, la oss si, 5 prosent mer, vil arbeiderbevegelsen da bli fornøyd og legge ned sitt arbeid?

Gompers: På bakgrunn av min kjennskap til den menneskelige natur er svaret nei.

Hillquit: Betyr det at arbeiderbevegelsen ikke vil legge ned sine krav om stadig større andel av produksjonen før arbeiderne får alt det de produserer, og full sosial rettferdighet i deres øyne er oppnådd?

Gompers: Dette spørsmålet som du så rolig insisterer på om fordelingen av arbeidets frukter, vil jeg besvare med å si at arbeidende folk – og jeg foretrekker å si arbeidende folk og snakke om dem som virkelige mennesker – ja, arbeidende folk, som alle andre, er drevet av de samme ønskene og forhåpningene om et bedre liv, de vil ikke vente til de er døde og begravd, de vil ha det her og nå, de vil gi barna sine de beste kår slik at de igjen en dag skal kunne ta seg av andre, nyere problemer i tiden. Arbeidende folk driver ting framover, får ting til å skje, de legger fram sine krav og forsvarer dem med den makten de har, på en normal og rasjonell måte for å sikre seg en større og stadig større del av rikdommen. De arbeider for de høyeste og beste idealene om sosial rettferdighet.

Hillquit: Vil ikke de høyeste og beste idealene om sosial rettferdighet, når vi snakker om fordeling av rikdom, være å bygge et system der arbeiderne, uansett om de er kroppsarbeidere, åndsarbeidere, kontorarbeidere eller ledere, får hele summen for det de produserer?

Gompers: Jada, fisk fanges med fristende agn, mus og rotter går i fella på grunn av et fristende agn. En intelligent, forståelsesfull og fornuftig arbeidskar foretrekker å bry seg om dagens problemer, som han må ta tak i hvis han vil komme seg framover, snarere enn å følge en drøm som aldri har vært og aldri vil bli, det er jeg sikker på, den minste realitet i menneskets anliggender. En drøm som, om den så dagens lys, vil true med å bli det verste produksjonssystemet noensinne oppfunnet av menneskerasen.

[…]
Hillquit: Styres AFL etter en generell samfunnsfilosofi?

Gompers: AFL styres etter fortidens historie, som vi trekker lærdom fra for å identifisere problemene arbeidende folk står overfor. For å arbeide langs den minste motstands vei, for å forbedre best mulig arbeidskårene til arbeidende folk, menn, kvinner og barn, i dag, i morgen og i overmorgen og dagen deretter. For å gjøre hver dag bedre enn gårsdagen. Dette er prinsippet, filosofien og målet som styrer arbeiderbevegelsen, for å sikre et bedre liv for alle.

Hillquit: Men i dette arbeidet med å forbedre kårene fra dag til dag må dere ha en underliggende standard for hva som er bedre, må dere ikke?

Gompers: Nei. Starter du med et gitt program, må du underkaste deg det. Og hvis fakta ikke stemmer overens med teoriene dine, ender du med å si «synd for fakta».

Hillquit: Hr. Gompers, det jeg spør deg om er det følgende: Du sier du forsøker å forbedre arbeidernes kår fra dag til dag. For å avgjøre om kårene er blitt bedre eller dårligere må du ha en eller annen standard som lar deg skille det som er bra fra det som er dårlig for arbeiderbevegelsen, ikke sant?

Gompers [avbryter]: Et øyeblikk. Trenger du en ekstraordinær vurdering for å se at en lønn på 3 dollar for en åttetimers arbeidsdag er bedre enn 2,50 for en tolvtimersdag? Du trenger ikke en hel samfunnsfilosofi for å forstå det.

Hillquit: I så fall, Hr. Gompers, er vel 4 dollar for en sju timers arbeidsdag under gode arbeidsforhold enda bedre?

Gompers: Utvilsomt.

[…]
Hillquit: Ok, og når det er oppnådd …

Gompers: Ja, da krever vi enda mer.

Hillquit: Dere fortsetter altså å kjempe for noe enda bedre?

Gompers: Ja.

Hillquit: Da spør jeg på ny: Vil fagbevegelsens kamp fortsette helt til arbeiderne får full belønning for sitt arbeid?

Gompers: Den vil aldri stoppe.

Hillquit: Det er et spørsmål …

Gompers [avbryter]: Ikke når det ene eller det andre målet nås, om det er målet du nevnte eller et annet. Det arbeidende folk vil aldri slutte å kjempe for et bedre liv, for dem selv, for sine koner, for sine barn og for hele menneskeheten.

Hillquit: Fagforeningens mål er altså fullstendig sosial rettferdighet for arbeiderne, konene og barna deres?

Gompers: Det er en kamp for at livet skal bli bedre for hver dag som går.

Hillquit: Hver dag og for all tid …

Gompers: Hver dag. Det er ingen grense.

Hillquit: Inntil …

Gompers: Inntil aldri.

Hillquit: Med andre ord …

Gompers [avbryter]: Med andre ord går vi lengre enn dere [latter og applaus fra salen]. Dere har et endemål, det har ikke vi.

Hillquit: Du erklærer altså offisielt at AFL, med sine målsetninger og handlinger, går lengre enn Sosialistpartiet som vil avskaffe dagens system med profitt og lønninger og sikre at arbeiderne får fullt utbytte av det de produserer.

[…]
Gompers: Du forsøker å få meg til å si at jeg er for det samfunnssystemet enkelte av dere drømmere forestiller dere, og så si at jeg går lenger enn det. Jeg, jeg sier at bevegelsen av arbeidende folk simpelthen vil følge den menneskelige drivkraften til å forbedre sine kår, og at dette vil lede dem dit det vil lede dem, uten å ha et mål sånn som deres eller overskride deres.



Første verdenskrig ble den den amerikanske arbeiderbevegelsen oppsplittet. AFL (og Gompers) støttet aktivt USAs deltakelse i krigen, mens den anarkosyndikalistiske fraksjonen Industrial Workers of the World, var imot. Denne fraksjonen ble delvis ødelagt av undertrykkelse fra regjeringen som mislikte denne stillingstakningen.

Kilde: United States House of Representatives, Final Report of the Commission on Industrial Relations, Washington, Government Printing Office, 1916, ss. 1526–1529.