Sivilsamfunn på valgoffensiv

Kinshasa. En sørgelig blanding av asfalt, støv og fattigdom. Gater med et ekko av sult, et bysamfunn der hver dag er en kamp for å overleve. Vi skriver 13. oktober og hovedstaden i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) gjør seg klar til enda en dag med uroligheter på 30. Juni-bulevarden. Halvannen måned før valget gjennomfører det største opposisjonspartiet, Union for demokrati og sosialt framskritt (UDPS), sin ukentlige protestmarsj. Foran postkontoret istemmer et femtitalls aktivister med en nærmest religiøs glød mot en bevæpnet politistyrke: «Vi kjemper til vi stuper!»

Plutselig går politiet til angrep, banker løs på demonstrantene. Til de tilstedeværende journalistene roper politibetjentene unisont: Bolongwa wana, bolongwa wana! – «kom dere vekk, kom dere vekk!» Så kommer det en serie varselskudd (i luften denne gang, heldigvis), tåregass og forfølgelse. Hodebunner sprekker, sivile segner om. En beskyttende stemme reiser seg forsiktig i retning av det brutale politiet: Tikaye, tikaye, press! – «Ikke arrester ham, han er journalist!»

I disse valgtider respekterer ikke president Joseph Kabila Kabanges regime (valgt i 2006) retten til å demonstrere. Og det er langt fra den eneste retten som blir tråkket på. 7. november la regjeringen igjen ned forbud mot en opposisjonell tv-kanal, denne gang Radio Lisanga TV (RLTV). Dagen før hadde kanalen sendt en oppfordring fra Etienne Tshisekedi, UDPS’ presidentkandidat der han oppfordret tilhengerne sine om å «sparke inn fengselsdørene» og frigjøre partiets fengslede aktivister. Denne intoleransen kaster et grelt lys over utenriksminister Alexis Thambwes uttalte intensjoner. I et møte med sin belgiske kollega Steven Vanackere i New York 22. september forsikret han at regjeringen «vil bevise at vi er i stand til å avholde et valg som vil bli stående som modell for hele kontinentet.» Slagordet presidenten gjentar til det kjedsommelige, «For frie, åpne og fredelige valg », er mer myte enn realitet.

President Kabila kan riktignok skryte av en årlig vekst på sju prosent, en «kontrollert» inflasjon begrenset på 22,9 prosent per år, og en nesten slettet utenlandsgjeld etter å ha tilfredsstilt alle kravene til initiativet Svært gjeldstyngede fattige land (HIPC). Dessuten har arbeidet med de fem innsatsområdene som Kabila gikk til valg på i 2006 (infrastrukturer, arbeid, tilgang på drikkevann og strøm, skolegang, helsetjenester) blitt innledet, men uten de store resultatene.

Har levevilkårene bedret seg for kongoleserne? Undersysselsettingen (uønsket deltid, overkvalifisering) er på 81 prosent, bare halvparten av barna går på skole, tre fjerdedeler av innbyggerne lever under fattigdomsgrensen og nær 58 prosent har ikke nok mat til å spise seg mett. FNs utviklingsprogram (UNDP) rangerte i år DR Kongo nederst på indeksen for menneskelig utvikling (HDI). Dette later ikke til å påvirke Kabila. I Kingakati-Buene kom han 14. september med følgende profeti: «Jeg lover dere i dag å gjøre DR Kongo til en vekstøkonomi. Med deres støtte og Guds hjelp, vil det bli virkelig.» Men for å nå dette målet må regjeringen ta økonomisk ansvar. Også her får den på pelsen: Mo Ibrahim Foundation8 har nettopp tildelt DRC en 50. plass blant de 53 afrikanske landene den vurderer styringen av.


PERMANENT UTRYGGHET


Fra orkestret under stråtaket kommer det heftige tangorytmer som blander seg med praten rundt bassengkanten på Grand Hotel i Kinshasa. Musikken inspirerer abbed Apollinaire Malu Malu til å snakke åpenhjertig. Den tidligere lederen av Kongos uavhengige valgkommisjonen (fra 2003 til februar 2011) har lenge danset pardans med politikerne. Dommen hans er like melankolsk som tonene fra trekkspillet: «Vi har en reell krise. Folk er skuffet over det som er blitt gjort.» Den franske analytikeren Franck Mériaud legger til: «Den vaklende staten holdes oppe av to krykker: plyndring og undertrykkelse. Folket forventer ingenting, verken fra staten eller politikerne.»

Avstanden mellom folket og dets representanter blir bare stadig større. Det ser man blant annet i grunnlovsendringen i januar i år som begrenser presidentvalget til én omgang.9 Slik forsøker Kabila, med støtte fra byråkratiet og de elleve provinsguvernørene fra hans parti, Folkepartiet for gjenoppbygging og demokrati (PPRD), å sikre gjenvalg overfor en opposisjon som ikke klarer å forene krefter. Den påtroppende presidenten kan dermed bli valgt med mindre enn 50 prosent av stemmene. Vil de i så fall ha nok legitimitet til å holde landet samlet?

Bruddet er tydeligst i øst hvor Kabila fikk størst støtte under valget i 2006. Den gang sentrerte han sitt mandat rundt varig fred og gjenoppbygging av et land som lå i ruiner etter to kriger (1996–1997, 1998–2003). Ifølge ham er det «ikke lenger branner i øst, det er bare noen mindre bål,» som han sa i talen han holdt 14. september i Kingakati-Buene. Men avsløringene til en av lederne i den tidligere fredsbevarende styrken i DR Kongo (MONUC, avsluttet i 2010), motsier presidentens glemsel: «I hvilke andre land som har lagt en konflikt bak seg, drepes det 385 soldater i året? Med shege (gatebarn), kuluna (banditter fra Kinshasa), landeveisrøverne, og de væpnede grupper i Øst-Kongo, lever befolkningen i en permanent utrygghet og blir regelmessig utsatt for overgrep av alle slag.» I første rekke kommer seksualisert vold. Tallene spriker stort. FN anslår at 16 000 kvinner har blitt utsatt for overgrep, mens en undersøkelse utført av The American Journal of Public Health oppgir et tall på 400 000 bare for året 2006–2007.3 Væpnede sammenstøt har også drevet over 1,7 millioner sivile på flukt.4

Å sikre at valget går riktig for seg, er ingen liten utfordring. Men etter å ha manglet borgerrettigheter i tretti år under Joseph Mobutus diktatur, og etter et tiår med borgerkriger, er befolkningen fast bestemt på å engasjere seg – gjennom foreninger, lokalmiljøet, yrkesorganisasjoner, fagforeninger, religiøse grupper, pressen. Et utall organisasjoner svirrer rundt de politiske partiene. De bruker oppfinnsomme navn og gir seg selv overraskende oppgaver, for eksempel «Kabilistmødre for fred» og «Kabilister for innendørsfotball». Enkelte observatører anslår at det finnes nær en halv million organisasjoner av ulike slag. FNs operasjon for stabilisering av DR Kongo (MONUSCO, etterfølgeren til MONUC) oppgir at 3000 har fått eller er i ferd med å få offisiell status. Sosiologen François Polet forteller at «framveksten av foreninger verken har forhindret vilkårligheten i politikken eller økt fattigdom og sosiale ulikheter».5 Men vitaliteten vitner likevel om en vilje i det kongolesiske samfunnet.


119 941 UREGELMESSIGHETER


Vi er i Goma, ved bredden av Kivu-sjøen. Inne i det bitte lille lokalet til Baraza La Wazee («de vises råd», Baraza betyr «diskusjonstre» på swahili), har de ti representantene for de etniske gruppene i provinsen Nord-Kivu benket seg på de enkle, vaklevorne stolene. Rådet ble opprettet i 1993 av «Nord-Kivus gandhier» for å forhindre konflikter i byen. Når alle har satt seg, er det trangt at det knapt er plass igjen. Men rådsmedlemmene hevder selv at de sitter som «kirken midt i landsbyen». Rådets nestleder, Deo Tusi Bikanaba, mener det blir en stor utfordring å sørge for sikkerheten under valget: «Vi har forsøkt å gjøre folk oppmerksomme på at de står fritt til å velge. I enkelte områder der det finnes væpnede grupper med egne kandidater, slipper ikke konkurrentene til. Dette blir ikke kontrollert, dermed kan disse gruppene å tvinge gjennom sin kandidat. Derfor er det avgjørende å få løst konfliktene og oppnå fred i regionen. Slik sett spiller Baraza en viktig rolle i valgprosessen i Nord-Kivu.»

Problemene begynte allerede under utarbeidelsen av valglister og velgerkort. Forskjellene mellom antall registrerte velgere i de ulike provinsene har fått befolkningen til å tvile. Den uavhengige valgkommisjonen (CENI) har notert 32,02 millioner velgere, mot 25,7 millioner bare fem år tidligere, en økning på 25 prosent over befolkningsveksten. Og den kraftigste økningen har hovedsakelig skjedd i områder kjent for å støtte den sittende presidenten. Da manntallet ble offentliggjort, påviste organisasjonen Handling for gjennomsiktige og fredelige valg (AETA) hele 119 941 uregelmessigheter.6 Men ulike NGO-er har også bidratt til økt antall velgere. «Mange kongolesere var skuffet over den nasjonale politikken og var ikke lenger interessert i å registrere seg som velgere. Menneskerettighetsnettverket Det nye sivile samfunn i DR Kongo gjennomførte derfor en kampanje for å få folk til å stemme,» forteller Ganeli Nkongolo fra medlemsorganisasjonen Kongolesisk front mot balkanisering (FCCB). «Resultatet ble at i Kinshasa alene steg antall velgere fra 2,5 millioner til 3,2 millioner. Uten dette initiativet fra det sivile samfunn ville antall registrerte velgere sunket kraftig.»

Ut over den tekniske utfordringen, er valget også et logistisk puslespill: Valgurnene kommer fra Tyskland, avlukkene fra Libanon, valgmateriellet fra Kina, stemmesedlene fra Sør-Afrika. Alt dette skal fraktes til de 62 000 valglokalene, fordelt på et område som er like stort som Vest-Europa, hvor det finnes få flyplasser og et nærmest ikke-eksisterende veinett.


POLITISK ANALFABETISME


Under en offentlig konferanse på Hotel Memling forsvarer lederen av AETA, Jérôme Bonso, den tekniske evalueringen organisasjonen hans har gjort av CENIs arbeid. Hans intense opptreden, en varemesseselger verdig, står i skarp kontrast til den bedagelige stemningen i det luksuriøse hotellet i Kinshasa. «Det er vel og bra å tro at de klarer å avholde valget innen tidsrammene, men troen til pastor Daniel Ngoyi Mulunda [CENIs leder] er ikke nok. CENI er ei kokke man ikke må forlange for mye av. De har ikke tatt hensyn til ’avlastningene’ [strømbruddene] og andre tekniske problemer med store ringvirkninger. Om kokka får varene fra markedet for seint, blir maten verken god eller ferdig i tide.» Innlegget hans treffer blink ettersom CENIs uavhengighet er svært omstridt.

Skepsisen deles også av Georges Tshionza, generalsekretæren i Seracob, en støtteorganisasjon for mindre samfunn i Sentral-Afrika, som ble dannet i 1993 av NGO-er som jobber for å bedre organisasjoners tekniske kompetanse. «Vi har allerede varslet CENI om at valgprosessen slik den er blitt gjennomført så langt ikke vil gi et akseptabelt resultat,» forteller Tshionza. «Nasjonalforsamlingen, senatet og presidenten bærer ansvaret for dette. CENI skulle bestå av uavhengige personer, men sivilsamfunnet ble avvist da de foreslo femten fullstendig uavhengige kandidater.» Dette etterlot en bitterhet like stimulerende som en kolanøtt hos forkjemperne for det gryende demokratiet.

Organisasjonenes aktive mobilisering er en helt nødvendig etappe for å endre politikken i DR Kongo og sette allmenninteressen i sentrum igjen etter flere tiår med diktatur. Enkelte oppgir til og med at de er inspirert av den arabiske våren. Abbed Malu Malu forteller oss at «i 2006 oppførte befolkningen seg som valgturister og var overbevist om at alt ville endre seg etter valget. Nå har vi forstått av demokrati er en prosess som utspiller seg før, under og etter valgene.» Men den sosiale nøden og det mangelfulle skolesystemet skaper en politisk analfabetisme driver folk mot en beroligende, betryggende og ansvarsfraskrivende religiøsitet.


BIBELEN SOM KAPITALISTISK VERKTØY


Kommunen Bumbu i Kinshasa virker anlagt på en åpen søppelfylling. Noen uregelmessige gater er sperret av bilvrak, overlatt til sakte fortæring av tidens tann. Her står tiden stille, som brakkvannet rundt husene. Strømforsyning er her like fraværende som staten. Et egnet sted å etablere bedrifter som selger håpet, som vekkelsesmenigheten Det lovede land. Her preker «den store profeten» Michée i en elegant blå dress bak en talerstol dekorert med falske relikvier og blomsterranker i plast produsert i Kina. Til tross for en sviktende generator og manglende akkompagnement forkynner pastoren med stor glød for en døsig menighet under det hvitglødende blikktaket. Også i prekenen står valget i sentrum. «Hvis landet forblir sekulært, vil ikke valget gå fredelig for seg. La oss be for valget. Halleluja! Offergaven er nøkkelen som åpner porten til forening med Gud. Amen.»

Menigheten er en kommersiell bedrift, der Bibelen brukes som et kapitalistisk verktøy. Det er bare å innse at vår profet ikke forvandler vann til vin og enda mindre offergavene til inntekter. Kirken gir ingen allmenn velsignelse, men derimot personlige profetier, mot passende betaling – et klart bevis på den grelle individualiseringen av samfunnet. «Selv i familiesfæren finnes det ikke lenger frivillig solidaritet,» forteller Franck Mériaud, som har bodd 30 år i DR Kongo. Michel Luntumbue, forskningsleder for fredsforskningsinstituttet GRIP, forteller at det kongolesiske samfunnet har «en tendens til enten splittelse eller sterk gruppetilhørighet, noe som forhindrer samordnede, varige sosiale bevegelser.»7

På kontoret til Det nye sivile samfunn i Kasa-Vubu lytter over tre hundre personer til koordinatorens tale som spyttes ut av en megafon som har sett bedre dager. Også her, foran Martyr-stadionet, blir lydanlegg og talerens stemmebånd ofre for en lunefull strømforsyning. For er ikke hensikten med lanseringen av Det nye sivile samfunns kampanje for samfunnsopplæring nettopp å få folk til å gripe ordet og utfordre politikerne? Foran en tilhørerskare bestående av noen få kandidater til nasjonalforsamlingen og et enslig tv-kamera forsøker Jonas Tshiombela å være myndig: «Kjære kandidater, når vi stemmer på dere, så er det prisen. Innser dere det? Det kongolesiske folk trenger ikke flere tomme ord. Dere kan ikke lenger forføre oss med t-skjorter, øl eller andre bestikkelser. Ta dette både som en advarsel og en oppfordring. Velgerne forventer et klart engasjement for frie og demokratiske valg, avviklet i full åpenhet og i fredelige former.»


IDENTITETSBÆRENDE BALANSE


Korrupsjonsanklagene mot parlamentsmedlemmer florerer. Pressen avslører regelmessig de som lar seg kjøpe. «Regjeringen bestikker de folkevalgte for å få gjennom lovforslag. Det er skandaløst,» sier Georges Tshionza opprørt. Det er derfor ikke overraskende at det dukker opp så mange nye politiske partier at det er vanskelig å ha full oversikt. Om antall partier var et tegn på demokrati, ville DR Kongo ligge i verdenstoppen med hele 417 partier! Ofte lever de ikke særlig lenge ut over valgperioden. I forkant av parlamentsvalget har CENI registrert 18 386 kandidater til 500 seter. Bare i Tshangu-distriktet i Kinshasa stiller det 1548 kandidater til femten seter. Josiah Batabiha Bushoki, tidligere landbruksminister i Nord-Kivu, fortolker fenomenet slik: «Politikken er et marked, hvor det tilbys en jobb med lønn man fastsetter selv, siden de folkevalgte stemmer over sin egen lønn. Alle ønsker å komme fram til dette matfatet uten å bekymre seg videre over hvordan de kan få landet på fote igjen.» Sivilsamfunnet framstiller seg derfor som «demofilt» for å forsvare fellesskapets interesser overfor en korrupt politikerklasse.

«Allerede i 1997 viste utflyttede kongolesere som var vendt hjem for å delta i maktutøvelsen sine svakheter da de stakk av med ressursene. De viste hvor råtne de var,» forteller Jean-Claude Mashini, visedirektør ved statsministerens kontor. De brukte stammesamfunnets klassiske midler, men uten å fordele ressursene videre, slik stammene gjør. Mashini tar imot oss på sitt kontor, godt plassert i en sofa, med hendene hvilende på «pilegrimsstaven» som han kaller septeret han ble overrakt under en tradisjonell seremoni. «Jeg fikk den under et besøk i Bandundu, regionen jeg kommer fra,» forklarer han. «En av de lokale høvdingene ga meg den. Den symboliserer folkets tilhørighet til makten. Det har blitt bemerket at staven, som minner meg om mitt opphav, kan oppfattes som diskriminerende. Men den er i første rekke et tegn på hvilke verdier jeg står for. Akkurat som slipset jeg går med – det er rødt og viser min politiske tilhørighet.»

Ønsket om å finne en identitetsbærende balanse har i DR Kongo skapt en tradisjon for nasjonale samlingsregjeringer, som flere ganger har vist seg sårbare. Etniske identiteter er tråder det er lett å trekke i for de ulike politiske aktørene, og det oppstår en slags valgklientelisme: Man stemmer på en «bror» fordi man tror man best representeres av noen med samme bakgrunn som en selv. Og i lys av hverdagens strabaser tenker man også på hva man selv har å vinne på å stemme på den ene eller andre.

Men det kan virke som om stammetilhørighetens betydning er på vikende front som følge av en gryende nasjonalisme. De elleve presidentkandidatene kan per definisjon ikke representere landets 365 stammer. Kongolesere må dessuten fortsatt tigge for sine egne rettigheter. Men det gjelder framfor alt også å finne «en helt som kan forsvare landet, gi folk mat på bordet og la landet bli hørt internasjonalt,» mener den kongolesiske historikeren Jean-Marie Mutamba. «Vi trenger en elombe («djerv mann» på lingala) som kan foreta en ordentlig vårrengjøring.» Ifølge statsviteren Philippe Biyoya er dagens usikkerhet «et resultat av at vi ble uavhengige uten å være klar for det. Kongoleserne omfavnet demokratiet, men manglet en demokratisk kultur. Her er vi i ferd med å gjenetablere så vel staten som samfunnet, og det slik at de to ikke kan blandes sammen.»


SIVILSAMFUNN SVEKKER STATEN


En forsoning mellom politikken og samfunnet var nettopp et av de viktige elementene under utarbeidelse av ny grunnlov. Men lokalvalgene som skulle vise folk at offentlig styring angikk dem direkte, fant aldri sted. Etter planen skal de nå holdes i mars eller april 2012, men budsjettet er ennå ikke vedtatt.

Morgensolen har klatret opp over Bukavu og vekket Kinshasa, men blir i dag avløst av kraftig troperegn, som sluker hele byen, med sine ruiner og forfall. Nådeløst holder regnet konferansesalen hvor representantene for det sivile samfunn i Sør-Kivu befinner seg, i sitt klamme grep. Vannmassene hamrer mot plastkuppelen, og gjør det umulig å høre innleggene i debatten om sikkerhet i valgkampen. Den kvinnelige møtelederen foreslår å stille seg kritisk til en liste over foreslåtte aktiviteter (forum med kandidatene, sosial dialog om sikring av valgene, debatt om «seksuelle overgrep og andre typer sjikane [sic] eller diskriminering kvinner er utsatt for»). Men når rapportørene legger fram sine anbefalinger, blir enhver diskusjon kontant avbrutt av koordinatoren for provinsen Sør-Kivu, Charles Sadi Omari fra selskapet Development Alternative Incorporated (DAI). Han påpeker at alle disse aktivitetene allerede er organisert i samråd med CENI, og derfor ikke lar seg endre. En bortkastet formiddags arbeid, mot et gratis måltid og dekning av transportutgiftene. I sin rapport etter møtet bekrefter DAI overfor sin oppdragsgiver, UK Aid, at jo da, det sivile samfunn ble konsultert. Oppdrag utført.

I de liberalistiske reformene som Verdensbanken og IMF anbefalte for afrikanske land (som også vant gehør hos de store bistandsbyråene) verdsettes det sivile samfunnet stort av de dominerende internasjonale pengegiverne, som et bevis på at et nytt lederskap er på plass. Men styrking av sivilsamfunnet svekker statens suverenitet. I tillegg til desentralisering, privatisering og støtte fra bistandsorganisasjoner, er sivilsamfunnet i mange observatørers øyne et tegn på at demokratiet fungerer. Mellom sivilsamfunnet og pengegiverne oppstår det uunngåelig et slags hierarki, endog et avhengighetsforhold, forsterket av konkurransen mellom NGO-ene.

Det kongolesiske sivile samfunn forsøker så godt det kan å endre statsapparatets praksiser. Det er ikke lenger bare snakk om lobbyvirksomhet overfor regjeringer eller regionale og internasjonale organisasjoner, eller et sosial supplement til de offentlige myndighetene. Nå gjelder det for eksempel å etablere et direkte samarbeid med regjeringen for å utarbeide lovforslag. «Vi er ikke lenger et politisk alibi,» sier Georges Tshionza fra Seracob. «Sivilsamfunnet har ikke forsøkt å svekke staten, tvert imot har vi gjort alt for at staten finner tilbake til seg selv. IMF og Verdensbankens nyliberalisme er ikke en referanse for oss. Vi ønsker å gi staten tilbake sin mening slik at den kan gjenreise seg.»

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1
Et felles program i regi av Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken beregnet på å hjelpe verdens fattigste land med å forvalte gjeldsbyrden.

2 Stiftelse oppkalt etter telekommunikasjonsmagnaten Mo Ibrahim og opprettet i 2006 for å «oppmuntre til godt lederskap i Afrika».

3 I sin nye utforming fastsetter grunnlovens paragraf 71: «Republikkens president velges gjennom stemmegiving med simpelt flertall.»

4 Amber Peterman, Tia Palermo og Caryn Bredenkamp, «Estimates and Determinants of Sexual Violence Against Women in the Democratic Republic of Congo», American Journal of Public Health, vol. 101, nr 6, juni 2011.

5 FNs kontor for koordinering av humanitær hjelp (OCHA), per 31. mars 2011.

6 François Polet, Etat des résistances dans le Sud – Afrique, Alternative Sud – Centre tricontinental, Syllepse, Louvain-la-Neuve – Paris, 2010.

7 Josiah Batbiha Bushoki (nyanga), Sinzi Kiramuka (kongolesisk hutu), Musumba Mathe (nande), Azile Tanzi (ituri) og Mpirikanya Forongo (kongolesisk tutsi).

8 En konfidensiell rapport utarbeidet av det belgiske selskapet Zetes antyder til og med at 700 000 fiktive velgere skal være innskrevet.

9 Michel Luntumbue, «République démocratique du Congo: une société en mouvement?» (DR Kongo, et samfunn i bevegelse?), i François Polet, Etat des résistances dans le Sud – Afrique, se over.