Festen som endte i en massakre

For snart femti år siden ble Algerie selvstendig. Feiringen skjedde uten vold mot de franskmennene som ennå var igjen i landet. Med unntak av Oran, der minst hundre pieds-noirs ble drept. I et halvt århundre har historien blitt fortalt fra et utelukkede europeisk perspektiv.

Oran, femti år etter. Den gamle mannen retter med drevne fingre på den skinnende rene turbanen sin. «Er dere sikker på at vi igjen må snakke om dette, grave opp all denne møkka? Det er så lenge siden. Her vil vi helst glemme hele greia.» For over et halvt århundre siden deltok han i frigjøringskrigen. Han var underoffiser i Den nasjonale frigjøringshæren (ALN, Den nasjonale frigjøringsfrontens (FLN) væpnede gren), og brukte ofte maskinpistolen sin mot franske soldater. Selv om han, from som han er, nødig vil rippe opp i alle disse døde, er han fremdeles overbevist om at det var en rettferdig krig han kjempet den gangen. «Dere vil aldri forstå hvordan det er å bli sett på som en nordafrikansk degos! I sitt eget land!» Han mørkner når han blir minnet om julidagen i Oran, der han selv var med. «Selv om jeg gjorde alt for å stanse drapene, er 5. juli en skammens dag for oss.»

Det var dagen da hele Algerie feiret sin uavhengighet. Fra tidlig morgen, i hver by, i hver landsby, strømmet millioner algeriere ut i gatene, viftet med grønne og hvite flagg, danset, lo og sang. De 400 000 franskmennene som fortsatt var i landet (av en million før frigjøringskrigen) var først litt urolige, men enkelte av dem endte opp med å bli med i feiringen. Ingen uheldige episoder ble avdekket noe sted. Bortsett fra i Oran. I den store metropolen i vest – der 50 000 pieds-noirs (franskmenn bosatt i den tidligere franske kolonien) bodde side om side med 200 000 algeriere – ble festen plutselig til en massakre. I løpet av noen timer ble en regelrett jakt på europeere organisert, over hundre menn og kvinner ble drept med kniver og økser eller skutt.

HYSTERISKE FOLK
Alt hadde begynt så bra. «Det var en svært varm torsdag,» minnes Hadj Ouali, som var 18 år den gangen. «Jeg bodde opprinnelig med familien min i bydelen Saint-Antoine, men OAS forsøkte å sprenge boligen vår tre ganger. Vi måtte derfor flytte til bydelen Ville Nouvelle, der det bare bodde algeriere. På morgenen 5. juli dro alle innbyggerne ned til sentrum, i retning Place d’Armes. Litt før klokka tolv om formiddagen, hørtes det plutselig skudd. Uten at noen riktig visste hvor de kom fra eller hvem som skjøt, begynte ryktene å svirre: ’OAS skyter på oss!’2 Alle begynte å flykte, det ble skutt overalt. Det er ikke godt å vite hva som skjedde etterpå. Ingen kan fortelle dere hva som skjedde. Det er ikke mulig! For du ble trukket inn i en malstrøm, og da du kom til deg selv igjen … var det mange døde, det er sikkert.»

På spørsmål om han selv drepte noen den dagen, viker han unna med en irritert latter: «Ikke få det til å høres ut som jeg sier noe jeg ikke har sagt! Nei, jeg sier dere at folk ble dratt inn i en malstrøm, og så … det som skjedde, det skjedde … Hele den historien der, den må vi bare glemme.» Vi insisterer: Hva så han der, i sentrum, etter de første skuddene? «Jeg har glemt det.» Lang taushet. «Minnet mitt er visket ut.»

Det er ikke mer å få ut av denne mannen, eller av de mange innbyggerne vi møtte som var nær, eller også deltok i, grusomhetene som fant sted den dagen. Enkelte, som kanskje var mindre involvert, går likevel med på å fortelle om det som skjedde. «Et anfall av galskap, en hysterisk menneskemasse som mistet kontrollen over seg selv, et oppsamlet raseri som eksploderte … jeg vet ikke hva jeg skal kalle det,» sier Rachid Salah som dengang var en ung barneskolelærer. Slik forsøker han å forklare det, den tidligere læreren som senere ble politimann. «På et tidspunkt befant jeg meg på Esplanade i Ville Nouvelle. Foran en hysterisk folkemengde så jeg en mann som spjæret opp magen på en franskmann med en kniv, rett foran øynene på sønnen hans. Jeg forsøkte å hindre gutten i å se det. Da begynte massene å skrike mot meg! Jeg stakk av så fort jeg kunne, og søkte tilflukt hos kjæresten min i boulevard Paul-Doumer. Fra balkongen hennes i andre etasje så jeg små grupper på fire–fem europeere som ble dratt avgårde av hysteriske algeriere. Ingen soldater, ingen fidayin,3 bare hysteriske folk.»

859 MUSLIMSKE OFRE
Alle vitnene bekrefter at mens flesteparten av demonstrantene skyndte seg hjem, ble noen igjen i sentrum, i gatene som hadde vært strengt europeiske i så mange måneder. De skjelte ut alle som hadde et for «fransk» utseende. «Ja, det er forferdelig, men man kan ikke snakke om 5. juli uten å fortelle om hva vi måtte tåle før det!» roper den hissige åttiåringen Mokhtar Boughrassa. «Svogeren min ble dynket med bensin og satt fyr på. Det var i rue Detertre, i oktober 1961, under en demonstrasjon med pieds-noirs. Det var bare et av flere tusen tilfeller! Fra sommeren 1961 ble folk drept nesten hver eneste dag, slaktet som kaniner av pieds-noirs-snikskyttere som skjøt mot boligblokker like ved oss. Noen ganger skjøt de med granater! En dag gikk datteren min på tre–fire år ut på gata sammen med ei nabojente på ni. De leide hverandre. Nabojenta ble skutt med dum-dum-kuler. Hun falt om død, med min datters hånd i sin.»

Saddek Benkada var borgermester i Oran fra 2007 til 2010. Før det var han kjent for sine akademiske arbeider om Orans historie i den ottomanske perioden. I 1980 begynte han, sammen med sin kollega Fouad Soufi, å rekonstruere de siste månedene med fransk nærvær i Oran. «Det er vanskelig å forestille seg det presset og de lidelsene algerierne måtte utstå i året forut for 5. juli,» forteller Benkada. «Riktignok forsøkte FLN å slå tilbake, men var langt fra noen likeverdig motstander. OAS hadde støtte i deler av hæren og administrasjonen og et betydelig våpenarsenal, mens fidayin-gruppene på fem–seks personer hadde en skarve pistol på deling. Jeg har funnet den komplette listen over alle drepte algeriere i Oran mellom 1. januar og 30. juni 1962: 859 muslimer, mot en håndfull drepte europeere. En særlig traumatiserende hendelse var de to bilbombene som ble sprengt 28. februar 1962 på Esplanaden midt i hjertet av Ville Nouvelle. 78 drepte, i tillegg til de kroppene som var for fillesprengte til å identifiseres. Det var en kveld i ramadan, og tusenvis av kroppsdeler falt ned på den store folkemengden som var samlet. Det var denne folkemengden som 5. juli lot bitterheten sin eksplodere etter å ha vært kontinuerlig utsatt for aggresjon fra OAS i et helt år.»4

Myndighetene ble raskt utmanøvrert av disse folkemassene grepet av et morderisk raseri. Men hvilke myndigheter? Her ligger en av forklaringene på massakerens omfang. For de som kunne holdt orden i Oran den dagen, hadde ikke mulighet til det. Den franske hæren hadde ikke lenger rett til å gripe inn. Etter uavhengighetserklæringen 3. juli, befant franskmennene seg på utenlandsk territorium, og ordrene var klare: forbudt å forlate kasernene, det var algeriernes oppgave å sikre orden. Men algerierne hadde ikke fått tid til å organisere seg ennå. Og de var svekket av indre konflikter. Under krigen var det bare fidayin som kjempet i Oran. De var organisert i et mylder av små grupper, som i prinsippet hadde to ledere: Si Abdelbaki hadde ansvar for bydelen Ville Nouvelle, mens Si Abdelhamid var ansvarlig for bydelene Lamur, Médioni, Victor Hugo og Petit Lac. Behovet for hemmelighold gjorde det imidlertid svært vanskelig å opprettholde kommandolinjene, dermed hadde hver gruppe smått om senn begynt å operere selvstendig.

FULLSTENDIG MAKTESLØSE
«Situasjonen forverret seg etter våpenhvilen 19. mars 1962. De som ikke hadde vært med på revolusjonen, var plutselig blitt store krigere,» snøfter Mohamed Benaboura. Han ble torturert av den franske hæren, og satt i fengsel i fire år før han ble leder for FLN i Derb, den jødiske bydelen i Oran. «Problemet var at de først og fremst var blitt pøbler og plyndrere,» forteller Fouad Soufi. «Den verste gruppen var den i Petit Lac, ledet av Attou Moueddène, som virkelig henfalt til forbrytelser og kriminalitet. I april 1962 begynte denne gruppen å angripe biler på hovedveien langs bydelen og drepte passasjerene.» På denne tiden sendte ALN en offiser, kaptein Bakhti, til Oran for å ta kontroll over fidayin-gruppene, men han hadde svært få menn med seg. Si Abdelbaki gikk med på å samarbeide, men det gjorde ikke Si Abdelhamid. Da 5. juli nærmet seg, ble denne konflikten supplert med et politisk anspent forhold: I maktkampen mellom duoen Houari Boumedienne-Ahmed Ben Bella og medlemmene av Den provisoriske regjeringen (GPRA) valgte kaptein Bakhti de første, og Si Abdelhamid de andre.5

«Kort fortalt var vi 5. juli fullstendig maktesløse,» innrømmer den gamle mannen med turbanen, som var med i Bakhtis lille styrke. «Enhver gjorde det han kunne. Selv var jeg på boulevard Clémenceau midt i byen for å forhindre den hysteriske folkemengden i å trenge enda lenger inn i den europeiske bydelen. Bak meg var noen av mine menn, sammen med sivile algeriere, i ferd med å få så mange europeere som mulig inn i busser og biler. De fraktet dem til den store salen i den nye administrasjonsbygningen, der ble de passet på av algeriske politifolk som jeg stolte på. Disse europeerne ble senere kjørt hjem.» Benaoumer Moueddène, med krigernavnet Si Omar, var fidayins nummer to etter Si Abdelhamid, og Attou Moueddènes onkel: «Jeg var foran politistasjonen i bydelen Saint Antoine. Algeriere kom med europeere som vi fikk brakt inn i kontorene for å beskytte dem mot mengden utenfor. Folk skrek til oss: ’Dere gjorde ingen ting mens OAS myrdet familiene våre, la oss i alle fall få hevne oss!’» Ifølge Soufi var det enkelte ALN-soldater som ikke nølte med å skyte på algeriere som mishandlet europeere.

150, 350, 800, 1000?
Klokka to på ettermiddagen begynte roen så smått å vende tilbake til senrumsgatene. Men det foregikk noe i Petit Lac. En stor del av folkemengden hadde trukket mot denne utelukkende muslimske bydelen i den sørøstre utkanten av byen, en bydel som i sør fortsatte i den enorme offentlige søppelplassen i Oran. Kader Benahmed var 14 år i 1962. Sammen med en gjeng kompiser hadde han om morgenen dratt ned til Place d’Armes. Etter de første skuddene og panikken fulgte ungdommene folkemengden. «Alle dro mot Petit Lac. Folkemengden var kjempediger. Vi prøvde å nærme oss fyllplassen, men de voksne kastet stein for å jage oss vekk. De ville ikke at vi skulle se hva som foregikk.»

Hva var det egentlig som foregikk? Ingen av de vi snakker med har sett noe som helst med egne øyne. Men alle har hørt snakk om den samme historien: Menn fra Attous gruppe hadde saumfart de europeiske bydelene i utkanten med biler, der hadde fanget tilfeldige europeere og brakt dem til kanten av søppelfyllingen. Her skal de ha blitt drept og kastet på dynga.

«Nei, det er ikke mulig!» utbryter den gamle mannen med turbanen, den eneste av de vi møter som var ved søppelfyllingen den ettermiddagen. «Mellom fem og sju dra jeg fem til ti ganger fram og tilbake til Petit Lac. I sentrum lå det strødd med lik. Vi måtte finne en løsning. Den europeiske kirkegården? I hvilken gravkjeller? Likhuset ved sykehuset var allerede fullt. Det er ikke pent å si det, men vi valgte søppelplassen. Grupper dro rundt og samlet opp lik og fraktet dem til Petit Lac. Der gravde vi dem ned med et par bulldosere fra en anleggsplass i nærheten.»

Hvor mange lik fjernet de på denne måten? I Frankrike snakker pieds-noirs om 350, 800, 1000, noen hevder til og med 5000. «Selv 350 er fullstendig overdrevet!» fortsetter den gamle energisk. «Hele ettermiddagen, hver gang jeg kom tilbake til fyllplassen, spurte jeg mennene mine om hvor mange de hadde gravd ned. 10, 50, 100 … Til slutt var det mellom 150 og 160.»

Samme kveld, da det var blitt rolig, viste det seg at kaptein Bakhti offisielt hadde bedt den franske hærsjefen, general Joseph Katz, om hjelp til å gjenopprette ro og orden. Bakhti sa også at de skyldige ville bli straffet. Men hvilke skyldige? En avsindig folkemasse? Det var ikke mulig å peke ut de ansvarlige. I den situasjonen ble Attou og hans bande de ideelle syndebukkene.6 Attou selv og noen av hans menn ble arrestert om kvelden. Tre dager senere fikk Bakhti forsterkninger fra ALN, og kunne tråle gjennom bydelene Victor Hugo og Petit Lac. 10. juli informerte han stolt for pressen om at 200 var arrestert. «De vil bli stilt for en militær domstol. Er de skyldige, blir de skutt!»7 I virkeligheten ble det ingen rettssak. Etter å ha holdt de mistenkte i forvaring i førti dager, befalte Ben Bella at de skulle løslates – han trengte støtte i kampen om makten i Alger.

«USANNSYNLIGE PÅSTANDER»
Katz nøyde seg på sin side med tallet på døde som faktisk var funnet på likhuset, og annonserte til pressen: 25 europeere og 76 algeriere. Blant de sistnevnte var noen muligens drept av gjenværende OAS-medlemmer eller franskmenn som prøvde å forsvare seg. Andre ble trampet i hjel av folkemassen, skutt av franske soldater på post foran kasernene sine eller henrettet av FLN-soldater som forsøkte å redde europeere. Uansett, da Katz ble fortalt at det kunne være en likhaug på søppelplassen i Petit Lac, sendte han en offiser for å undersøke. Etterpå sa han at dette var «usannsynlige påstander».8

Hvordan var det mulig? «Frankrike brukte lang tid på å kvitte seg med den pest og plage Algerie var», svarer turbanmannen rolig. «Det gjaldt å rydde opp, finne skyldige – salaam aleikum! – og så dro de sin vei. Den virkelig skyldige var en befolkning grepet av kollektivt hysteri, en befolkning som hadde fått fem mennesker drept hver dag i seks måneder. 6. juli var det sentralt å komme fram til en grunnleggende konklusjon, noe verken den algeriske regjeringen, ALN eller FLN var i stand til. De var opptatt av Evian-avtalen og å komme i gang med samarbeidet. Det var folkene til både Katz og Bakhtin enige om. Derfor gikk det ikke an å si at det var 160 drepte.»

Da vi skulle reise fra Oran, foreslo den tidligere geriljasoldaten å følge oss til flyplassen. Veien gikk langs Petit Lac. Ettersom vi hadde god tid, spurte vi om han kunne tenke seg å ta en omvei for å vise oss nøyaktig hvor likene ble gravd ned. Uten et ord svinger den gamle mannen til høyre, kjører noen hundre meter, og stanser. Han peker mot et ubebygd område: «Der», sier han med tykk stemme. Øynene blir plutselig røde. Han sitter urørlig, med turbanen i uorden.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 OAS (Organisation armée secrète, «hemmelig væpnet organisasjon») ble opprettet i januar 1961. Den besto av pieds-noirs og militære som utførte terrorhandlinger for å bevare Algerie fransk. Terrororganisasjonen drepte over 3000 muslimske algeriere.

2 Som Fouad Soufi presiserer, er det aldri blitt bevist at det ikke var OAS-folk igjen i Oran 5. juli, selv om lederne hadde flyktet til Spania i slutten av juni». I den europeiske og jødiske befolkningen «støttet majoriteten av aksjonene til OAS». Se Fouad Soufi, «L’histoire face à la mémoire: Oran, le 5 juillet 1962», www.ldh-toulon.org.

3 Fidayin er motstandskjempere i byene, mens mudjahedin er krigere på landsbygda og i fjellene.

4 Se Saddek Benkada, «Le retour à l’événement: la réinscription mémorielle de la journée du 28. février 1962 à Oran», 2008, www.univ-skikda.dz.

5 Houari Boumedienne var sjef for generalstaben i ALN. I september 1962 ble han visestatsminister i Algeries første uavhengige regjering. Senere vendte han seg mot Ahmed Ben Bella i et statskupp i juni 1965.

6 I den oranske erindringen er Attou Moueddène selve inkarnasjonen av den avskyelige drapsmannen, ikke minst siden han var slakter av yrke. Han døde i Oran 10. september 2011. Si Abdelhamid døde 28. september 2011 på et sykehus i Paris.

7 L’Echo d’Oran, 12. juli 1962.

8 Joseph Katz, L’honneur d’un général, Oran 1962, L’Harmattan, Paris, 1993, s. 331.