Festen som endte i en massakre

Oran, femti år etter. Den gamle mannen retter med drevne fingre på den skinnende rene turbanen sin. «Er dere sikker på at vi igjen må snakke om dette, grave opp all denne møkka? Det er så lenge siden. Her vil vi helst glemme hele greia.» For over et halvt århundre siden deltok han i frigjøringskrigen. Han var underoffiser i Den nasjonale frigjøringshæren (ALN, Den nasjonale frigjøringsfrontens (FLN) væpnede gren), og brukte ofte maskinpistolen sin mot franske soldater. Selv om han, from som han er, nødig vil rippe opp i alle disse døde, er han fremdeles overbevist om at det var en rettferdig krig han kjempet den gangen. «Dere vil aldri forstå hvordan det er å bli sett på som en nordafrikansk degos! I sitt eget land!» Han mørkner når han blir minnet om julidagen i Oran, der han selv var med. «Selv om jeg gjorde alt for å stanse drapene, er 5. juli en skammens dag for oss.»

Det var dagen da hele Algerie feiret sin uavhengighet. Fra tidlig morgen, i hver by, i hver landsby, strømmet millioner algeriere ut i gatene, viftet med grønne og hvite flagg, danset, lo og sang. De 400 000 franskmennene som fortsatt var i landet (av en million før frigjøringskrigen) var først litt urolige, men enkelte av dem endte opp med å bli med i feiringen. Ingen uheldige episoder ble avdekket noe sted. Bortsett fra i Oran. I den store metropolen i vest – der 50 000 pieds-noirs (franskmenn bosatt i den tidligere franske kolonien) bodde side om side med 200 000 algeriere – ble festen plutselig til en massakre. I løpet av noen timer ble en regelrett jakt på europeere organisert, over hundre menn og kvinner ble drept med kniver og økser eller skutt. (…)