Overraskende konservativt comeback

Rick Perry husker ikke navnene på ministrene han ville bytte ut. Herman Cain er helt blank på USAs strategi i Libya. Newt Gingrich kaller palestinerne et «oppfunnet» folk. Fra utsiden framstår sirkuset Republikanerne har satt i gang for å finne en «autentisk» presidentkandidat som selvmord i sakte film.

Men før vi kaller dette for politisk selvmord, bør vi ikke glemme hvordan den amerikanske konservatismen kom seg etter den store utfordringen i 2008, da konservatismen virket dødsdømt, som et offer for sin egen mislykkede ideologi. Men bare to år senere vant Republikanerne flertall i Representantenes hus. Kuren var ikke et kompromiss med virkelighetens verden, men en enda sterkere oppslutning om ideologien som nettopp hadde ledet kloden ut i en dyp økonomisk krise.

Det konservative comebacket de siste årene er unik i amerikansk historie: en masseomvending til frimarkedsteori i krisetider. Det politiske klimaet var dystert for de konservative i 2008. I april det året skrev journalisten Sidney Blumenthal om «det republikanske Amerikas underlige død», den «radikal-konservative» George W. Bush hadde gjort Republikanerne til et mindretallsparti. I april 2009 fastslo den anerkjente politiske kommentatoren Stu Rothenberg at «Republikanernes sjanse til å få flertall i et av kamrene i 2010-valget er null. Ikke ’så å si null’. Ikke ’liten’ eller ’minimal’. Null.»2

De sosiale mønstrene i nedgangstider skal i utgangspunktet følge en enkel årsak-virkning-oppskrift: markedene smuldrer opp, folk mister jobbene sine, boliger blir tvangsauksjonert, og før du vet ordet av det strømmer folk ut i gatene og krever blod. De blir desperate, engstelige, opprørske, og krever at regjeringen gjør noe med det – straffer skurkene, redder ofrene. Eller slik var det i det minste på 1930-tallet, da også de konservative fikk panikk, og de velstående fryktet revolusjon og så kommunistspøkelset bak enhver protest. «New Deal er et forsøk på å danne en totalitær regjering i Amerika,» tordnet Jouett Shouse, lederen for industrilobbyen American Liberty League, i en radiotale i 1936.3 Skremselspropagandaen slo feil. Demokraten Franklin D. Roosevelt henvendte seg til arbeidere og andre tradisjonelle outsidere, og ble gjenvalgt i 1936 med mer enn 61 prosent av stemmene. I Representantenes hus vant Demokratene hans tre fjerdedeler av setene i 1937.


MELLOM BANKSJEFENE OG HØYGAFLENE


Ifølge nedgangstidenes logikk – ifølge all logikk – skulle krakket i 2008 ha utløst det samme scenariet som hendelsene i 1929–32 gjorde. Det skjedde til å begynne med. Republikanerne mistet Det hvite hus. Demokratene økte minstelønnen, nedsatte en kommisjon som skulle granske finanskrisen og overtalte Kongressen til å godkjenne en økonomisk stimuleringspakke på 787 milliarder dollar våren 2009 og til delvis å regulere Wall Street. Obama klarte til og med å presse gjennom en lov om universell helseforsikring. Alle sammenlignet tiden med 30-tallet og snakket om en «grønn New Deal». Så ble alt plutselig snudd på hodet.

En konservativ som slo alarm i januar 2009, var oljebaronen Charles Koch, en innflytelsesrik pengegiver til libertarianske organisasjoner. I sitt firmas nyhetsbrev sukket han at USA «sto overfor det største tapet av frihet og velstand siden 1930-tallet» og at lederne var i ferd med å begå de «samme feilene» som deres forfedre.4 Økonomimagasinet Forbes skalv av førrevolusjonær angst. 11. mai 2009 dekket de forsiden med en rik tegneseriefamilie som gikk gjennom et marerittaktig landskap hjemsøkt av en spøkelsesaktig Uncle Sam som forberedte seg på å øke skattene deres. Teksten advarte: «Uncle Sam vil ha pengene dine, og folkemengden utenfor vil ha hodet ditt.»

Den økonomiske elitens engstelse var ikke grunnløs. Det offentlige raseriet nådde et høydepunkt i mars 2009, da sjefene i det statsreddede finanssupermarkedet AIG delte ut 165 millioner dollar i bonuser til avdelingen som hadde laget derivatene som holdt på å senke selskapet. Den offentlige avskyen eksploderte. En sak i Bloomberg 18. mars 2009 fortalte at «amerikanerne vil at hoder skal rulle». Obama rettet i april samme år pekefingeren mot Wall Street og fortalte en delegasjon banksjefer at «administrasjonen min er det eneste som står mellom dere og høygaflene.»5

Men noen måneder senere var bonusguttas oppførsel glemt. I november 2010 fikk de radikaliserte Republikanerne større oppslutning i kongressvalget enn på flere tiår. Folkets raseri hadde flyttet seg fra Wall Street til Washington og blitt til et opprør mot staten, skatter og føderale direktiver.


ET FULLSTENDIG ABSTRAKT NIVÅ


I mange år var det mulig å forklare de siste tiårenes laissez faire-bølge med de ulike formene for mystifisering der alle debatter ble redusert til en «kulturkrig». Fra 70-tallet og fram til Bush-tiden ble ikke økonomiske saker løst med argumenter, de ble løst av en konsensus mellom folk på innsiden i Washington, mens det i offentligheten ble kranglet om abort og evolusjonsteori.

Den konservative oppblomstringen som har funnet sted siden våren 2009 er annerledes. For første gang på flere tiår ønsker høyresiden å ha en stor økonomisk debatt i det åpne. Kulturkrigens tåke har trukket seg midlertidig tilbake. Hvis du melder deg inn i nettforumet til Tea Party Patriots, en av de ledende organisasjonene på denne nye høyresiden, får du beskjed om at «ingen diskusjoner om sosiale spørsmål er tillatt», debattantene må begrense seg til temaene «minimalstat, budsjettansvar [og] frie markeder». Denne konservative bevegelsens manifest fra 2010, «Contract from America», nevner ikke et eneste av stridsspørsmålene fra forrige tiårs kulturkrig.

Dette betyr ikke at høyresiden har sluttet med sammenblanding og mystifisering. Snarere det motsatte: I sitt forsvar av «kapitalismen» ignorerer de nye konservative opprørslederne den reelt eksisterende kapitalismen. Generelt diskuterer de ikke subprime-lån, «credit default swaps» eller avreguleringene som gjorde disse så destruktive. I stedet går de til strid på et fullstendig abstrakt nivå. Det det dreier seg om er selve friheten, forteller de oss.


LA DE MISLYKKEDE GÅ UNDER


Opprørskallet kom fra tv-utblåsningen til næringslivsreporteren Rick Santelli på gulvet til Chicago Board of Trade 19. februar 2009. Santelli hadde i månedene forut kritisert mange av aspektene rundt redningspakken TARP (Troubled Asset Relief Program), men på denne februardagen da han hadde nasjonens øre, rettet han raseriet sitt mot et bestemt tiltak: den delen av redningspakken som var laget for å hjelpe boligeiere til å bedre lånebetingelsene sine for å unngå tvangssalg. Dette var den eneste delen av TARP som var direkte beregnet på individuelle låntakere snarere enn institusjonelle aktører. Denne skulle gjøre planen mer populær, men i stedet framprovoserte den vreden til denne Santelli som mente den fremmet «dårlig atferd» fordi den «subsidierer tapernes lån» med offentlige penger. Disse taperne «drikker vannet» mens andre «bærer vannet». Santelli vendte seg mot sine trader-venner i Chicago og spurte: «Hvor mange folk ønsker å betale for lånet til naboen som har et ekstra baderom og ikke klarer å betale regningene?» Utblåsningen skapte mye støy og høyresiden grep anledningen til å legge premissene for debatten.

«La de mislykkede gå under», ropte Tea Party-folkene. Dette slagordet ble nøkkelen til høyresidens suksess. Det lot den nye høyresiden framstille seg som en fiende av big business og storbankene.

Når Tea-Party-folkene blir varme i trøya av la-de-mislykkede-gå-under, vil de før eller senere uunngåelig flytte fokus fra bankene til de ødslende «naboene» Santelli snakket om. Her finner vi konservative krigere som Dick Armey og Matt Kibbe som i kapittelet «Bailouts» fra deres Tea Party Manifesto skriver: «Mange av oss visste instinktivt at redningspakkene var feil. Vi forsto at for å få kapitalismen til å virke må vi ikke bare få beholde de potensielle gevinstene i risikoen vi tar, men også akseptere tapene. Mange av oss hadde en nabo eller hørte om noen som hadde levd over evne altfor lenge og undret oss hvorfor vi nå skulle betale for det.» Dette er de mislykkede som må gå under, og gjengjeldelsen er alltid personlig.


SMÅBEDRIFTSIDEOLOGIEN


Hvem er disse falske rebellene? Den første ledetråden finnes i ledelsesspråket som gjennomsyrer bevegelsen. Tea Party-folkene skriver om «kjernekompetanse» når de mener protest, «politiske gründere» når de mener ledere, og «foregangsmenn» når de mener grasrota.6 «Gründeren» er aldri langt unna når de møtes. Don Crist, forfatteren av pamfletten What can I do? After the Tea Party, beskriver seg selv som «rådgiver for småbedrift». Senator Jim DeMint forteller sin fanskare at det var i hans politiske karriere som «småbedriftseier» at han ble motstander av staten.7 Den nye gjengen konservative som kom inn i Kongressen etter valgskredet i 2010, snakker ofte som om å beskytte småbedrifter er deres store kampsak. Mark Kirk, senator for Illinois, foreslo i valgkampen sin en «grunnlov for småbedrifter». En undersøkelse utført av New York Times viste at nesten 40 prosent av republikanerne som kom inn i Representantenes hus i 2010 var småbedriftseiere.8

«Regjeringen skaper ikke jobber, du gjør det» sa en av disse nykomlingene, Nan Hayworth fra New York, i en tale til næringslivsledere i sin valgkrets.9 Det var en populær setning, som høyresiden grep tak i fordi den lot dem endre manuset for nedgangstidene. Småbedrifter har tradisjonelt vært innhyllet i et vagt slør av populistisk heltemot. Som familiebøndene før dem, er gründerne blitt hellige: De inkarnerer individualismen, modige og hardtarbeidende folk som alltid har holdt liv i den amerikanske økonomien. I en tale under «småbedriftsuka» i 1983 innledet Ronald Reagan med: «Hver uke burde vært småbedriftsuke, fordi Amerika er småbedrifter […] Gründerne er våre glemte helter […] som trofast støtter våre kirker, skoler og lokalsamfunn».10 Den konservative vekkelsens enfoldige fokus på redningspakkene stammer fra småbedriftenes historiske fiendtlighet mot monsterbankene, nå reinkarnert som for-store-til-å-falle-institusjoner og fastlåst i en uhellig allianse med monsterstaten.


STORKONSERNENES POLITISKE INTERESSER


Journalisten Matt Tabbi forsto dette aspektet ved høyrerenessansen presist da han i et intervju i 2010 fortalte hvordan «de fleste Tea Party-folkene jeg treffer, er småbedriftseiere. De driver jernvareforretninger eller restauranter og forbinder regulering med at helseinspektører kommer og forstyrrer dem og gir dem små bøter for det ene og det andre. Det er deres erfaring med statlig regulering. Og når de tenker på JP Morgan Chase og Goldman Sachs og regulering av bankene ser de det på samme måte.»11 Den store forskjellen mellom disse to typene kapitalistiske praksiser er ikke noe høyresiden bryr seg særlig om å klargjøre.

Småbedrifter er ansiktet til dagens konservatisme, som med sine retoriske utfall mot big business fanger inn den bitre stemningen i landet. Samtidig fortsetter de å tjene de samme folkene som høyresiden alltid har tjent. Det er et velkjent fenomen. I en berømt studie fra 1951 observerte sosiologen C. Wright Mills at «fetisjen med den amerikanske gründeren» ikke stammet fra småbedriftenes faktiske økonomiske prestasjoner, men snarere fra «hvor nyttig imaget deres er for storkonsernenes politiske interesser». Gründeren «har blitt mannen som brukes til å gjøre ideologien om den utopiske kapitalismen attraktiv».12

Arveskatten må bort, sier de, ikke fordi den plager de rike, men fordi den truer bondefamiliene. George W. Bushs skatteletter må videreføres fordi småbedrifter vil gå under uten dem. Bankene ble avregulert for å hjelpe handlegatene i småbyene. Frihandelsavtalen NAFTA ble solgt inn som en velsignelse for gründerbedrifter. Titt og ofte dukker det til og med opp noen som påstår at det ikke er forskjell på Wall Streets og vanlige folks interesser.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Sidney Blumenthal, The Strange Death of Republican America: Chronicles of a Collapsing Party, Union Square Press, New York, 2008.

2 «April Madness: Can GOP Win Back the House in 2010?», http://rothenbergpoliticalreport.com, 27. april 2009.

3 «The New Deal vs Democracy», American Liberty League, 1936.

4 «Perspective», Discovery, the Quarterly Newsletter of Koch Companies, januar 2009.

5 Eamon Javers, «Inside Obama’s bank CEOs meeting», Politico.com, 3. april 2009.

6 Se Jack McHugh, «What the Tea Party is, is not, and its ‘Core Competence’», 16. desember 2010, www.michigancapitolconfidential.com. «Surface Tension. Tea Parties and the Political Establishment», rapport fra Sam Adams Alliance, 13. oktober 2010.

7 Jim DeMint, Saving Freedom: We Can Stop America’s Slide Into Socialism, Fidelis, Nashville, 2009.

8 Robb Mandelbaum, «Meet the New Small Business Owners in Congress», New York Times, 16. november 2010.

9 David Cay Johnston, «Nonsense Posing as Wisdom», 13. september 2011, http://blogs.reuters.com.

10 Ronald Reagan, «Radio Address to the Nation on Small Business», 14. mai 1983, www.presidency.ucsb.edu.

11 «Matt Taibbi on Deluded Tea Partiers, Ayn Rand and how the U.S. is like the Soviet Union», 21. november 2010, www.alternet.org.

12 C. Wright Mills, White Collar. The American Middle Classes, Oxford University Press, 1953.