Slik skapes offentlige debatter

Det offisielle mennesket er en buktaler som snakker i statens navn: Han inntar en offisiell posisjon – den offisielles iscenesettelse bør beskrives – han snakker for og i stedet for gruppen han henvender seg til, han snakker for og i stedet for alle, han snakker som representant for det universelle.

Vi kommer her til den moderne ideen om den offentlige opinionen, om folkemeningen. Hva er denne offentlige opinionen som framheves av lovgiverne i de moderne samfunnene, samfunn der retten eksisterer? Uten å sies rett ut er det alles mening, flertallets mening eller meningen til de som teller, de som er verdige en mening. Jeg mener at den etablerte definisjonen i et samfunn som kaller seg demokratisk, at den offisielle mening er alles mening, skjuler en latent definisjon, nemlig at den offentlige opinionen er opinionen til de som er verdige en mening. Det finnes en slags selektiv definisjon av den offentlige opinionen som en opplyst opinion, som en opinion verdig sitt navn.

LOGIKKEN BAK OFFISIELLE KOMMISJONER er å opprette en gruppe som er slik sammensatt at den framviser alle ytre, sosialt anerkjente og gjenkjennelige tegn på evnen til å uttrykke en mening som er verdt å bli uttrykt, i konforme former. Et av de viktigste uuttalte kriteriene i utvelgelsen av medlemmer til kommisjoner, især lederne, er intuisjonen til folkene som har ansvar for sammensetningen av kommisjonen om de aktuelle kandidatene kjenner til og anerkjenner de uuttalte reglene i det byråkratiske universet. Med andre ord: en som vet å spille kommisjonsspillet på en legitim måte, som nettopp dreier seg om å bryte spillereglene for å legitimere spillet – man er aldri så mye i spillet som når man hever seg over spillet. I ethvert spill finnes det regler og fair play. Om den kabylske mannen, eller den intellektuelle scenen, har jeg brukt følgende formulering: Å utmerke seg dreier seg i de fleste samfunn om kunsten å spille med spillereglene, å gjøre dette spillet med spillereglene til den ytterste hyllesten av spillet. Den kontrollerte overskridelsen er faktisk det motsatte av kjetteriet.

Den dominerende gruppen utnevner medlemmene ut fra små indisier i oppførselen som er kunsten å respektere spillereglene også i de lovmessige overskridelsene av spillereglene: sømmelighet, holdning. Det er den berømte setningen til Chamfort: «Den Store Sognepresten kan smile av en kommentar mot religion, Biskopen ler rett ut, Kardinalen legger til sin egen vri.»1 Jo høyere man kommer i hierarkiet av utmerkelse, jo mer kan man spille med spillereglene, men ex officio, ut fra en posisjon som ikke åpner for tvil. Kardinalens antigeistlige humor er ytterst geistlig.

Den offentlige opinionen er alltid en slags tosidig realitet. Det er det man ikke kan trekke fram når man vil lovregulere ikke-konstituerte områder. Når man sier «det er et juridisk tomrom» (et ekstraordinært uttrykk) om barmhjertighetsdrap eller prøverørsbarn, samler man sammen folk som skal arbeide med hele deres autoritet. Dominique Memmi2 beskriver en etikkomité [om kunstig befruktning] og dens sammensetning av forskjellige folk (psykologer, sosiologer, kvinner, feminister, erkebiskoper, rabbinere, lærde, osv), der målet er å forvandle en rekke etiske idiolekter3 til et universelt språk som skal fylle et juridisk tomrom, det vil si, gi en offisiell løsning til et vanskelig problem som samfunnet har støtt på – for eksempel å tillate surrogatmødre. Hvis man arbeider i denne typen situasjoner, må man forholde seg til en offentlig opinion. I denne konteksten er det lett å forstå meningsmålingenes funksjon. Å si «meningsmålingene er på vår side», er som å si, i en annen kontekst, at «Gud er på vår side».
Men meningsmålingene er også plagsomme, for enkelte ganger er den opplyste opinionen mot dødsstraff, mens meningsmålingene er for. Hva gjør man da? Man oppretter en kommisjon. Kommisjonen er en opplyst offentlig opinion som vil innsette den opplyste opinionen som en legitim opinion i navn av den offentlige opinionen – som dessuten sier det motsatte eller ikke har noen mening (noe som er tilfellet i ganske mange saker). En av meningsmålingenes egenskaper er å stille folk overfor problemer de ikke står overfor, å hale ut svar på problemer som de ikke selv stiller, altså å påtvinge svar. Det dreier seg ikke om skjevheter i nedsettingen av utvalg, men om det faktum at de spørsmålene den opplyste opinionen stiller seg påtvinges alle, og at det gjennom dette faktum skapes svar fra alle på problemer som kun noen få stiller, altså at man gir opplyste svar fordi man har skapt dem med spørsmålet: Man har fått spørsmål til å eksistere for folk, spørsmål som ikke eksisterte for dem mens det som de stilte spørsmål til, er spørsmålet.

JEG VIL OVERSETTE direkte for dere en tekst av Alexander Mackinnon fra 1828, hentet fra en bok av Peel om Herbert Spencer.4 Mackinnon definerte den offentlige opinionen, han ga definisjonen som ville blitt offisiell hvis den ikke hadde vært uverdig i et demokratisk samfunn. Når man snakker om en folkemening, spiller man alltid et dobbeltspill mellom den verdige definisjonen (alles mening) og den autoriserte og effektive meningen som er oppnådd som en begrenset undergruppe av den demokratisk definerte offentlige opinionen:
«Den er denne sementen for et hvilket som helst tema som voktes, skapt av samfunnets mest informerte, intelligente og moralske personer. Denne opinionen spres gradvis og overtas av alle personer med den grad av dannelse og holdning som sømmer seg for en sivilisert stat.» De herskendes sannhet blir alles sannhet.

På 1880-tallet sa man rett ut i nasjonalforsamlingen det sosiologien har måttet gjenoppdage, nemlig at skolesystemet skulle eliminere barna fra de fattigste samfunnssjiktene. I begynnelsen stilte man spørsmålet som siden har blitt fullstendig fortrengt fordi skolesystemet gjorde, uten at det ble bedt om det, det man forventet av det. Dermed var det ikke noen grunn til å snakke om det. Interessen for en tilbakevending til opprinnelsen er svært viktig fordi det finnes, i begynnelsene, debatter hvor det sies rett ut ting som senere framstår som provoserende avsløringer for sosiologene.

Den offisielle reprodusenten vet å produsere – i ordets etymologiske betydning: producere betyr «bringe for dagen» – gjennom å teatralisere noe som ikke eksisterer (som sansbart, synlig) og i navn av hvilket han snakker. Reprodusenten må produsere det han snakker i navn av som gir ham retten til å produsere. Han kan ikke ikke teatralisere, ikke formgi, ikke utføre mirakler. Det mest hverdagslige miraklet, for en verbal produsent, er det verbale miraklet, den retoriske suksessen: Han må produsere iscenesettelsen av de som autoriserer det han sier, eller sagt på en annen måte, utsi autoriteten i hvis navn han er autorisert til å snakke.

JEG GJENFINNER HER den definisjonen av prosopopeia som jeg nettopp lette etter: «Retorisk figur der man gir ord eller handling til en person man levendegjør, en fraværende, en død, et dyr, en personifisert ting.» Og i ordboken, som alltid er et fantastisk verktøy, finner vi denne setningen fra Baudelaire om poesien: «Å beherske et språk med kløkt, er å praktisere en slags levendegjørende trolldomskunst.» De geistlige, de som arbeider med et lærd språk må, i likhet juristene og poetene, iscenesette den imaginære referenten som de snakker i navn av og som de produserer med å snakke i tråd med konvensjonene. De må gi eksistens til det de uttrykker og det de uttrykker seg i navn av. De må både produsere en diskurs og produsere troen på denne diskursens universalitet gjennom den sansbare produksjonen (i den forstand at de må levendegjør spøkelser, gjenferd – staten er et gjenferd) av denne tingen som skal garantere det de gjør: «nasjonene», «arbeiderne», «folket», «statshemmelighetene», «rikets sikkerhet», «sosiale krav», osv.

Percy Schramm har vist hvordan kroningen var en overføring av religiøse seremonier til den politiske orden.5 Religiøse seremonier lot seg lett overføre til politiske seremonier, gjennom kroningene, fordi det dreier seg i begge tilfeller om å skape tro på at det finnes et fundament for diskursen som bare framstår som grunnleggende, legitim, universell fordi det finner sted en teatralisering – i betydningen magisk levendegjøring, trolldomskunst – av den enhetlige gruppen som gir sitt samtykke til diskursen som forener den. Derav de juridiske seremoniene. Den engelske historikeren E. P. Thompson har trukket fram rollen til den juridiske teatraliseringen i 1700-tallets England (parykkene, osv) som ikke kan forstås full ut hvis man ikke ser at den er mer enn bare ytre staffasje, i Pascals forstand: Den er konstituerende for den juridiske handlingen.6 Å utsi loven i en vanlig dress er risikabelt: Man risikerer å miste diskursens prakt. Man snakker alltid om å reformere det juridiske språket uten noensinne å gjøre det, fordi det er det siste klesplagget: De nakne kongene er ikke lenger karismatiske.
En av teatraliseringens viktigste dimensjoner er teatraliseringen av interessen for allmennhetens interesse: Det er teatraliseringen av overbevisningen om allmennhetens interesse, politikerens interesseløshet – teatralisering av prestens tro, politikerens overbevisning, hans tro på det han gjør. Om teatraliseringen av overbevisningen er en av de uuttalte betingelsene for utøvelsen av presteyrket – om en filosofilærer må se ut som han tror på filosofien – er det fordi teatraliseringen er det offisielle menneskets viktigste hyllest til det offisielle. Teatraliseringen er det som må tildeles det offisielle for selv å være offisiell: Man må tildele interesseløsheten, troen på det offisielle, for å være virkelig offisiell. Interesseløsheten er ikke en sekundær dyd: Den er selve den politiske dyden til alle representanter. Prestenes eskapader, de politiske skandalene, er sammenbruddet til denne typen politisk tro der alle lider av ond tro, der troen er en slags kollektiv ond tro, i Sartres forstand: et spill der alle lyves for og lyver til andre vel vitende om at de lyver for seg selv. Dette er det offisielle …

Oversatt av R.N.