På slutten av 1800-tallet ferdigstilte Detroit-legen Orville Owen et apparat han hadde jobbet med i flere måneder: to store sylindere festet til noen treblokker, drevet av en sveiv. Mellom de to spolene var det festet et tøystykke på flere hundre meter hvor han hadde plassert Shakespeares og flere av hans samtidiges samlede verker på. Hvorfor? For å spinne ordene raskt nok til å få fram de hemmelige kodene og avsløre den egentlige identiteten til den engelske skalden.
Et århundre senere påtar Sam C. Saunders, professor i anvendt matematikk ved universitetet i Washington, seg samme oppgave. Apparatet hans er litt mer sofistikert, nemlig ligningen:
HIII (0,5) = 1+(3/4)5 = 1267 = 0,619
2 2048
Ligningen regner ut sannsynligheten for at Claudius skal vinne veddemålet under duellen i femte akt av
Hamlet
: «Kongen veddet at av tolv støt mellom Dem og Laertes skal han ikke få inn tre støt mer enn De,» forklarer hoffmannen Osric til den unge danske prinsen. 1
Formelen viser ifølge matematikeren hvor vanskelig regnestykket er, «så å si umulig» på den tiden. 2
Bakenfor Shakespeare må det derfor skjule seg en annen, som de matematiske kunnskapene vil avsløre.
En engelsk jarl
Spoler og ligninger, endeløse teorier formulert av Henry James og Mark Twain, Charlie Chaplin, Orson Welles og Sigmund Freud, eller mer nylig av en storslått hollywoodfilm (
Anonymous, Roland Emmerich, 2011). Tross de mange forskjellene, stiller alle samme spørsmål: «Hvordan kunne denne halvstuderte hanskemakersønnen skrive så mange mesterverk? Er det ikke rimeligere å tro at en mer kapabel person står bak?» oppsummerer journalisten Anthony O. Scott. 3
Skeptikerne påpeker raskt at vi vet lite om denne mannen fra Stratford-upon-Avon. Han kjøpte land, lånte ut penger og rettsforfulgte dem som ikke betalte tilbake. Han spilte også i en teatertrupp i London og ønsket å bli gravlagt der han var født. Men testamentet er mystisk: noen boller, en sølv-tallerken, et sverd, noen klær og en underlig henvisning til en «nest beste seng» som Shakespeare gir til sin kone. Ingen manuskripter, ingen bøker: «En overraskende utelatelse, hvis han var en lærd dikter,» mener Shakespeare-eksperten Richard F. Whalen. 4
For rundt 250 år siden konstaterte prestedatteren Delia Bacon det samme og forsøkte iherdig å bevise at en gjeng republikanske aristokrater – deriblant vitenskapsmannen Francis Bacon – skrev stykkene for å spre sin filosofi i all hemmelighet. Men de avslørte likevel sin identitet i stykkene, gjennom en kode. I 1857 publiserte Delia Bacon
The Philosophy of the Plays of Shakespeare Unfolded, før hun endte sine dager på et psykiatrisk sykehus.
Nei, Shakespeares diskresjon er, i lys av sin samtid, «forutsigbar nok», mener litteraturprofessor Gail Kern Paster. «Vi vet ikke særlig mer om Shake-speares kolleger.» 5
Og testamentet hans nevner ikke disse manuskriptene, fordi han ikke eide dem. På den tiden var det teatertruppene som eide dem. Som redaktørene for Norton-utgaven av Shakespeares samlede verker (1997) konkluderer, er problemet med forfatterens biografi «ikke at det mangler detaljer, men snarere at de er heller kjedelige».
Delia Bacon åpnet ikke desto mindre Pandoras eske: «baconske» foreninger ble stiftet på begge sider av Atlanteren uten noensinne å avsløre at Delia Bacons eget liv – en ung autodidakt fra et sosialt miljø som ikke akkurat la til rette for Shakespeare-ekspertise – antydet at å være sønn av en hanskemaker kanskje ikke var uforenlig med Shakespeares verker.
Et århundre senere endte ikke Bacons fallende status jakten på den «ekte Shakespeare». En ny komet dukket opp: Edward de Vere, 17. jarl av Oxford. Han overtar rollen som favorittkandidat etter Francis Bacon. Metoden har endret seg. Det dreier seg ikke lenger om å avsløre hemmelige beskjeder skrevet inn i teaterstykkene og diktene, men å vise fram likheter mellom jarlen og narrative elementer i «verket».
Det er flust med «bevis»: Oxford kjente godt til Italia, der mer enn en tredjedel av stykkene utspiller seg, i det minste delvis. Da han ble fanget av pirater, stakk han en mann, i likhet med Hamlet. Og i likhet med kong Lear hadde jarlen et anspent forhold til sine tre døtre. Hans ekstravagante livstil ligner forunderlig mye på livsførselen til Falstaff, livsnyteren i
Henrik 4
. Enda mer forunderlig: En hyllest av Oxford sier at hans framtoning får spyd til å skjelve –
shakes spears
. Og i 2001 avslørte studier at av flere tusen kommenterte passasjer i bibelen til den engelske jarlen dukket mer enn en tredjedel opp i stykkene signert Shakespeare.
En «enkel» elisabethiansk dramaturg
Å se på Shakespeares verker som del av et introspektivt biografisk arbeid, er en anakronistisk lesning av tekster skrevet lenge før denne litterære tradisjonen dukket opp. Likevel dukker stadig nye motiver opp. Blant annet at Oxford, som tidligere elsker til dronning Elizabeth (som enkelte også mener var moren hans), skal ha besluttet å bruke teaterscenen og pseudonymet William Shakespeare til sitt politiske oppgjør. At tolv av Shakespeares stykker ble skrevet etter at jarlen døde i 1604, betyr tydeligvis lite. 6
For kontroversen har kanskje mindre med analyse av (fåtallige) fakta å gjøre enn med hver tidsepokes vilje til å innlemme skalden i fortellingene de ønsker å skape om seg selv gjennom sin definisjon av genialitet. Under restaurasjonen i England (1660–1689) ble stykkene til og med omskrevet for at «den moralske veilederen» Shakespeare skulle passe bedre inn i samtidens bilde av ham: I Kong Lear dør ikke lenger den dydige Cordelia, men gifter seg og lever et langt og lykkelig liv. I nyere tid har en av de mest anerkjente amerikanske ekspertene gjort sitt beste i boka
Will in the World
7
for å bevise at
Kjøpmannen i Venedig
– som framviser en vanlig form for antisemittisme på Shakespeares tid – faktisk er et antisemittisk motsvar til Christopher Marlowes
Jøden fra Malta
.
Opplyst vitenskapsmann, romantisk aristokrat, en nådebegavet troende, en intellektuell som forsvarte de undertrykte: Jakten på den «virkelige Shake-speare» har gitt seg selv mange hellige graler. Men i hver epoke er det en ting som forener anti-stratfordistene: en mer eller mindre uttalt elitisme. Delia Bacon foraktet den nødvendigvis «dumme analfabeten» 8
født i Stratford. Oxfordisten John Thomas Looney pådyttet sin nostalgi for føydaltiden og adelens verdier. I et brev til Arnold Zweig 2. april 1937 mener Freud på sin side at det er «utenkelig» at en person fra de folkelige samfunnslagene kan ha forestilt seg kompleksiteten i «Hamlets nevroser, Lears galskap, Macbeths trass, Othellos sjalusi» og konkluderer: «Jeg er nesten irritert over at du støtter ideen.»
Denne analysen hviler ikke desto mindre på det Paster kaller «en summarisk dom om forbannelsen det er å komme fra provinsen og den barbariske landligheten» i Elisabeth-tiden. Et syn som «undervurderer utdannelsens klassiske styrke og samtidig overvurderer aristokratiets kunnskaper i Tudor-tiden». 9
En epoke hvor man leste Ovid så vel som Cicero, Vergil så vel som Quinitilan – noen av forfatterne som er inspirasjonen for verkene.
Enkelte beundrere misliker at Shakespeare valgte teaterscenen i et samfunn der den ble sett på som et umoralsk sted. Han skrev kanskje mindre for å utlegge en filosofi eller reflektere over sin sjels irrganger enn for å skaffe seg penger og underholde – deriblant de lavere samfunnssjiktene, som var fast innslag på epokens teatre. Skalden fra Stratford var uten tvil genial, men var kanskje ikke desto mindre først og fremst en «enkel» elisabethiansk dramaturg, i likhet med skomakersønnen Christopher Marlowe og Ben Jonson som ble oppdratt av en murer. Verkene hans sier vel ikke mindre til oss av den grunn?
Oversatt av R.N.
1 William Shakespeare,
Hamlet, oversatt til norsk av André Bjerke, Aschehoug, 1958.
2 «Could Shakespeare Have Calculated the Odds in Hamlet’s Wager?», The Oxfordian, bind 10, New York, 2007.
3 «Shakespeare, Signifying Nothing», International Herald Tribune, Neuilly-sur-Seine, 2. november 2011.
4 Richard F. Whalen, «Cursed Be He Yt Moves My Bones», Harper’s Magazine, New York, april 1999, deler av informasjonen her er hentet herfra.
5 Gail Kern Paster, «The Sweet Swan», Harper’s Magazine, april 1999.
6 James Shapiro antyder svært overbevisende at en stor del av stykkene stammer fra et samarbeid (noe som ikke var uvanlig på den tiden) der William Shakespeare deltok (
Contested Will. Who wrote Shakespeare? , Faber and Faber, London, 2010).
7
Stephen Greenblatt,
Will in the World, WW Norton & Company, London, 2004.
8 Sitert av James Shapiro, se over, som gir en detaljert beskrivelse av «kontroversen».
9 Gail Kern Paster, se over. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.
Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
