Insourcingens skjulte interesser

Forlengelsen av krisen som startet i 2008 har løftet fram et gammelt tema: avindustrialiseringen av landene i verdenssystemets «sentrum» (USA og Europa). Barack Obama har valgt å gjøre temaet til et hovedpunkt for hans kommende valgkamp (sammen med kampen mot finansindustrien, som utløste den første fasen av krisen, og de økende sosiale ulikhetene). ¹
Et nytt ord har dukket opp: insourcing, motstykket til outsourcing,²
der den generelle ideen er å hente industriproduksjonen tilbake til hjemlandet.

Det er vanskelig å tvile på det akutte behovet for å hente tilbake industrien, etter en massiv utflytting av produksjonen mot periferien. Man kan her se et middel til å senke arbeidsledigheten og bremse opp (den relative) nedgangen til økonomiene i sentrum, men også unngå ubalanse i utenlandshandelen.

Prematur hyllest

La oss først minne om at avindustrialiseringen er en mer generell og eldre prosess enn utflyttingen. For økonomiene i sentrum innebar ikke nyliberal-ismen på 80-tallet et radikalt brudd. I USA sto industriproduksjonen for 26 prosent av BNP på 60-tallet, men falt til 19 prosent på 80-tallet og 11 prosent i 2007. Frankrike har lignende tall, mens de er høyere i Tyskland, men fallet er like stort. ³
Vi vet at disse tendensene gjenspeiler en langsom endring av forbruket til fordel for tjenestesektoren. Ikke desto mindre er utflytting av produksjon mot andre verdensdeler et av nyliberalismens kjennetegn.

Et avgjørende trekk i løpet av disse tiårene var industristrategien til de store konsernene som nå var blitt multinasjonale. Situasjonen i USA belyser det mest åpenbare aspektet: direkte utenlandsinvesteringer, det vil si kjøp eller etablering av filialer i andre land. I løpet av 70-tallets gryende nyliberalisme utgjorde direkteinvesteringer i resten av verden 23 prosent av amerikanske ikke-finansielle bedrifters netto fysiske investeringer, i bygninger og materiell (se graf på side 11). I tiåret før krisen (1998–2007) hadde prosentandelen steget til 81 prosent, noe som viste en bevisst vilje til å produsere andre steder enn i hjemlandet. Vil Obama ta tak i de multinasjonale selskapene og be dem slutte med dette?
Sant nok øker nå lønnskostnadene i periferien og er i ferd med å nå samme nivå som i USA. Obama har fått med seg dette og forklarer det med økte lønnskostnader i Kina. Det er et faktum. Kinesiske timelønninger har økt med 13 prosent i året (i absolutte tall, ifølge offisielle tall for byene). Styrkingen av den kinesiske valutaen spiller også inn. Fra 2005 til 2012 økte vekslingsraten mellom dollar og yuan med mer enn 30 prosent. Hvis vi tar med prisstigningene i Kina, som er raskere enn i USA, er økningen nærmere 40 prosent. Denne utviklingen sammenfaller med synkende lønnskostnader i USA. Dette har allerede ledet til at selskaper har hentet hjem produksjonen i enkelte amerikanske delstater (South Carolina, Alabama og Tennesse). ⁴
Krisen har bare satt fart i denne utviklingen, noe som viser hvor vellykket den nyliberale strategien med å skape konkurranse mellom arbeidere i sentrum og periferi er.

Hjemflyttingen som Obama ønsker seg, lar seg nå forsvare med lønnsomhet. De multinasjonale selskapene trenger dermed ikke å anstrenge seg (bortsett fra å bli bevisst på denne realiteten!). Dessuten gjør den amerikanske regjeringen sitt for denne utviklingen, særlig med skattelettelser for selskaper som investerer i hjemlandet.

I sin State of the Union-tale i januar la Obama fram sin plan for et «Amerika bygd for å vare» og fortalte at «bilindustrien var på bedringens vei». Hvis vi setter 100 som referanseverdi for bilproduksjonen i landet i 2007, før finanskrisen, hadde den falt til 48 i juni 2009. En kollaps den sto i fare for ikke å overleve. I desember 2011 hadde den nådd 84, etter massive føderale kapitalinnsprøytninger. Bilindustrien er utvilsomt reddet, men regnskapet er ikke gjort opp ennå. Enkelte industrier går dårligere, andre klarer seg bedre, som elektronikkbransjen. For hele industrisektoren sank det samme nivået til 80 i juni 2009 men var økt til 93 i desember 2011. En forbedring, ja, men ikke et mirakel. Den politisk opportunistiske hyllesten av bedringen i den amerikanske bilindustrien kan raskt vise seg å være prematur eller altfor optimistisk.
Sett fra Europa henspiller disse tendensene på sammenligningen av Tysklands og Frankrikes økonomi. Tyskland, sies det, har vist den nyliberale globaliseringens bærekraft på tross av konkurranse fra periferien. Frankrike henger derimot etter. Men vi kan ikke bedømme Tysklands industri uten å vurdere kostnadene. Er dette veien å gå?

«Undertrykking av finanssektoren»

Året 2003 markerer et brudd. Før denne datoen hadde den tyske og franske industriutviklingen gått parallelt siden 60-tallet. Etter 2003 økte vekstgapet mellom de to landene. Fra 2003 og fram til krisens begynnelse i 2007 økte den franske industriproduksjonen med bare 4 prosent mot 20 prosent i Tyskland. Men her må vi understreke at vi her henviser til veksten i industrisektoren.
På tross av mediehypen vokser ikke den tyske økonomien raskere enn den franske. I samme periode økte BNP i de to landene så å si likt (se graf). Dessuten viser Japan, som Tysklands strategi ligner på, at en rask vekst i industriproduksjon (18 prosent i 2003–2007) ikke alltid forhindrer en langvarig økonomisk stagnasjon.

Her gjenfinner vi lønnsspørsmålet. En sentral mekanisme var det utøvde presset, selv i Tyskland, på lønnskostnadene (lønninger og sosiale utgifter). Det har vært spesielt sterkt og konsentrert på de laveste lønningene. Andelen lavlønte arbeidere i Tyskland har økt kontinuerlig siden slutten av 90-tallet, noe som viser en økende segmentering av lønnsmottakerne. ⁵
Dessuten må vi knytte denne utviklingen til den spektakulære økningen i antall «selvstendige» arbeidere i Tyskland, en annen form for segmentering og usikkerhet i arbeidslivet. De sosiale utgiftene har blitt kraftig redusert forut for krisen. Frankrike ble også berørt av en oppbremsing i lønnsutgiftene, men i mindre omfang: Den reelle lønnskostnaden (inflasjonsjustert) økte med 3,5 prosent, mens den sank med 1,5 prosent i Tyskland i 2003–2007.

Dette presset kombineres i Tyskland med utbredt praksis med å bruke utenlandske underleverandørerfra, særlig i Sentral-Europa. I Frankrike har det vært motsatt, siden begynnelsen av 90-tallet har de store konsernene valgt alternativer som ligner de amerikanske: direkte utenlandsinvesteringer. Resultatet er det samme, kan man si, men måten den tyske industrien fungerer på antyder at det ikke er tilfellet: Det kan virke som om den tyske strategien bevarer hovedaktiviteten i hjemlandet. Den assosieres uansett med større overskudd på handelsbalansen. Siden utviklingen i Frankrike og Tyskland skilte lag i 2003 har det tyske handelsoverskuddet økt sterkt (til sju prosent av BNP i 2007), mens det franske underskuddet har vokst (to prosent i 2007). Utviklingen er enda mer påfallende fordi det franske handelsoverskudd i snitt var større enn det tyske på 90-tallet (henholdsvis 1,2 og 0,5 prosent).

Uansett hvor mangfoldige erfaringer ulike land har, må prosessen med av- og reindustrialisering forstås som tannhjulene i det nyliberale maskineriet. Avindustrialiseringen, det vil si utflyttingen av produksjonen, var et rent produkt av denne samfunnsordenen, et uttrykk for en slags skilsmisse mellom de øverste klassene i land som tjener på overskuddet til multinasjonale selskaper og landenes territoriale økonomi. For disse har stedet hvor pengene tjenes lite å stille opp mot størrelsen på profitten. Situasjonen har tilsynelatende blitt bedre styrt i Tyskland, men som i USA har lønnsmottakerne betalt en betydelig pris – bortsett fra i hovedkontorene til selskapene, hvis allianse med selskapseierne er en av bærebjelkene i nyliberalismen.

Så lenge det generelle nyliberale rammeverket og alle dets bestanddeler ⁶
– hegemoniet til kapitalistklassen og finansinstitusjonene, alliansen mellom offentlige og private ledere, finansialiseringen og globaliseringen – ikke trekkes i tvil av det vi, med henvisning til etterkrigstidens USA, kan kalle «undertrykking av finanssektoren», vil alle forsøkene på å bekjempe avindustrialiseringen, uansett hvor vellykkede, forbli regressive. De uthuler det som gjenstår av sosiale framskritt i de forutgående tiårene, uten å bidra tydelig til en ny vekst og økt sysselsetting.

Oversatt av R.N.

1 «Remarks by the President on the economy », Det hvite hus, 4. januar 2012, www.whitehouse.gov

2 «Remarks by the President on insourcing American jobs », Det hvite hus, 11. januar 2012. Enkelte ganger snakes det om «reshoring».

3 Fra 36 prosent (i 1960), for Vest-Tyskland alene, til 23 prosent.

4 «Made in America, again: Why manufacturing will return to the US», Boston Consulting Group, august 2011.

5 Thorsten Kalina og Claudia Weinkopf, «The increase of low-wage work in Germany. An erosion of internal labour markets?», International Working Party on Labor Market Segmentation, Aix-en-Provence, 5-7 juli 2007.

6 Se The Crisis of Neoliberalism, Harvard University Press, 2011. (…)