Laboratorium for det nye høyre

Arbeidet, familien, nasjonen og orden. Disse verdiene håper statsminister Viktor Orbán skal sikre ham støtte fra middelklassen, arbeidere og «de friske».

Frykten og fortvilelsen som nå råder i Ungarn dreier seg ikke bare om den økonomiske krisen eller politikken til Viktor Orbáns regjering. Den er også et uttrykk for den demokratiske republikkens og det markedsliberalistiske regimets manglende evne til å skape et mer rettferdig samfunn.
Kontrasten til tilstanden før det kommunistiske regimets fall er slående: Til tross for at det var et undertrykkende regime, var det sosial sikkerhet, full sysselsetting, bedre helsepolitikk, billige eller gratis fritidsaktiviteter og bedre materielle livsvilkår. Prisen å betale for dette var hykleri, sensur, ingen forbrukervalg og konformitet. Selv om regimet kaltes «sosialistisk» eller «kommunistisk» var det i virkeligheten en konservativ velferdsstat på det moralske og kulturelle planet. Den moderniserte det rurale og arkaiske samfunnet, med alt fra rørlegging til alfabetisering, løsnet på tidligere tiders servilitet og erstattet underdanighet til aristokratiet med makt til funksjonærene, militæret og byråkratiet i den autoritære staten. «Sosialrealismen» erstattet den nasjonalistiske og religiøse mystikken med en positivistisk filosofi som promoterte vitenskap og teknologi.


Iherdig og effektiv kritiker

Det er absurd at man i Vesten forklarer fraværet av demokratiske tradisjoner i Øst-Europa med en naturlig servilitet. Utbredt skepsis til liberalisme -– både i dens representative demokratiske form og som antiegalitært markedssamfunn -– innebærer ikke nødvendigvis rigide normer for familieliv, seksualitet og utdanning. Men østeuropeernes motstand har vært nytteløs, og overgangen til et vestlig markedsregime har vært fatalt for den sosiale modellen. I Ungarn førte det til at halvparten av arbeidsplassene forsvant i de to årene som fulgte sovjetblokkens fall. Landet har aldri reist seg etter det.
Velferdsstaten ble, takket være arbeiderbevegelsen, etablert som et egalitært system grunnlagt på balanse mellom kapital og arbeid, men er nå oppløst. Med reduksjon av kapitalbeskatning, liberalisering av den internasjonale handelen og utvikling av nye teknologier, har reallønnen og antallet arbeidsplasser falt kolossalt. På det tidspunkt da befolkninger som inntil da hadde vært beskyttet falt utenfor systemet, burde staten ha brukt kreftene på de som ikke klarte å tjene til livets opphold: arbeidsledige, innvandrere, barn og eldre. Det skjedde ikke.

I stedet ble de som ikke var i stand til å arbeide stemplet som undermennesker, og all offentlig hjelp som misbruk, karakteristisk for late innvandrere, enslige mødre, arbeidsledige, pensjonister, handikappede, byråkrater, studenter, kunstnere og andre intellektuelle. Innvandrere ble kastet ut av landet, for å vise at samfunnets ekskluderte er grunnleggende – for ikke å si rasemessig -– fremmede, og moralsk skyldige.

Dødskampen om stadig færre sosiale ressurser og tjenester fortsetter, en konkurranse makten framstiller som et spørsmål om moralsk fortreffelighet, biologisk tilpasning og intellektuell overlegenhet. Bare de som er unge, arbeidssomme og fleksible regnes som verdige: Å avvise disse kriteriene, er å avvise den naturlige orden. De som ikke ønsker å konkurrere, eller som ikke er i stand til det, underlegges statlig tvang, om nødvendig politiforfølgelse. Motstandere av denne politikken stemples som utopister, totalitære, gammeldagse og motstandere av kjærkomne oppnådde friheter.
Det er i dette terrenget den nye høyremajoriteten utfolder seg. Nå holder de to tredjedeler av plassene i det ungarske parlamentet, og har makt til å endre grunnloven, for ikke å si skrive en ny. Statsminister Orbán, som leder dette flertallet, var en iherdig og effektiv kritiker av den tidligere sosialliberale koalisjonsregjeringen, som var både upopulær, svak og korrupt. Blant annet støttet han en folkeavstemning initiert av fagforeningene mot studieavgift på universitetet og egenandeler i helsesystemet, som fikk gjennomslag (siden har han gjeninnført begge uten den minste reaksjon fra befolkningen). I løpet av valgkampen i 2010 presenterte han for øvrig ingen planer. Flesteparten av tiltakene som har blitt innført siden har blitt holdt hemmelige.


«Kriminelle organisasjoner»

De nye lovene har blitt innført så fort at det er vanskelig å holde oversikt. Kvelden før parlamentet tok ferie, 23. desember 2011, fikk flertallet gjennom en lov som i samme slengen innførte 307 andre. Målet med dette legislative hastverket (i desember ble 16 nye lover innført på én dag) er enkelt: Majori-teten vil gjøre makten varig og utpeke høyere statstjenestemenn for 9–12 år, samt erstatte folkevalgte med statstjenestemenn som er lojale til høyresiden og deres allierte. De fleste kommunestyrer vil bli erstattet av statsadministrasjon eller få sin makt merkbart svekket, selv om 93 prosent av dem allerede kontrolleres av høyresiden. Gjennom diverse manøvre vil stillinger i rettsvesenet, offentlige revisjonsbyråer, mediestyrer, universitetene og kulturinstitu-sjoner bli utpekt for en ubegrenset varighet av regjeringen. Den nye valgordningen sikrer partiet ved makten to tredjedeler av plassene med bare 25 prosent av stemmene. Streik og folkeavstemning har nærmest blitt umulig. Paragrafen som sikrer «lik lønn for likt arbeid» har blitt fjernet fra grunnloven.
Flere nye forskrifter har blitt satt inn i grunnloven for å unngå endringer, blant annet en flat inntektsskatt på 16 prosent. Det er typisk at EU og den liberale vestlige pressen protesterer mot begrensningene av autonomien til den ungarske sentralbanken, men er stille om protestene fra Den Europeiske Faglige Samorganisasjon mot den repressive arbeidslovgivningen. Det viktigste kontoret for landets sikkerhetstjenester ledes nå av Orbáns livvakt. Kommunistpartiet og deres etterfølgere, det vil si det største opposisjonspartiet, Sosialistene, kalles «kriminelle organisasjoner» i den nye grunnloven. Offentlig utdanning har blitt gjort til et selektivt og diskriminerende system, dominert av den katolske kirken. Et foster er nå «et menneske allerede fra unnfangelsen». Gater som er oppkalt etter antifascister eller Franklin Roosevelt har fått nye navn, og det er blitt reist en ny statue av Ronald Reagan.
Enkelte av høyreregjeringens «populistiske» tiltak, som nasjonaliseringen av private pensjonsfond, skattlegging av utenlandske banker og store forretningskjeder og delvis veksling av husgjeld i utenlandsk valuta til ungarske forinter, har vekt sinne i vestlige finanskretser. Men slik disse tiltakene er utformet tjener de ikke mange ungarere, annet enn enkelte i den øvre middelklassen.


Hater intellektuelle

Det Viktor Orbán ser for seg, er en form for nasjonal renessanse. Han ønsker ikke bare en gjenreisning av nasjonens storhet, men også økonomisk suksess og rehabilitering av en stat som han, ikke uten grunn, mener er en ineffektiv institusjon som ingen lenger respekterer. Han ser for seg at en stor, sterk, tiltaksrik, modig og disiplinert middelklasse kan bli ryggsøylen i landet. Alle skattereformene og subsidiene går til denne hovedsakelig unge middelklassen – som han og hans venner tilhører – ettersom idealet er små gründere, uavhengige borgere, patrioter, lojale og religiøse, med respekt for tradisjon og autoritet. Det er derfor høyresiden har støttet dem i å skaffe seg egne boliger, en av årsakene til huslånkrisen i Ungarn – og overalt ellers.
I likhet med andre konservative i Sentral-Europa, mener den ungarske høyresiden at denne middelklassens fiender på den ene siden er multinasjonale selskaper, internasjonale institusjoner og «finanskapitalen», og på den andre, arbeidere, fattige og «kommunister» – pluss gruppen av ikke-ansettbare «undermennesker». Den ungarske høyresiden er ikke simple, gammeldagse rasister. Først og fremst er de mot støtte til fattige, hjelp til arbeidsledige – som regnes for å være romfolk (noe som forøvrig ikke stemmer) – og til alle «ikke-produktive» deler av samfunnet, kalt «inaktive», en kategori som også omfatter pensjonistene.

For å favorisere sine velgergrupper trenger den nye regjeringen penger, som de forsøker å frigjøre gjennom stadig flere budsjettkutt. Det er slutt på støtte til kunst, arkeologi, bevaring, forlag eller forskning – med den bonusen at de blir kvitt den venstreorienterte og liberale intelligensiaen. Det finnes ikke ressurser til kollektivtransport, miljø, sykehus, universiteter, barneskoler, hjelp til blinde, døve, handikappede eller syke. Til gjengjeld kastes det penger etter idretten, som de mener stimulerer kampvilje, samarbeidsevne, lojalitet, disiplin og mandighet.
Handling foretrekkes framfor ord, det vil si kritisk tenkning, som «prateklassen» er så glad i. Det er ingenting overraskende i dette: Konservative har alltid hatet intellektuelle (særlig har konservative intellektuelle gjort det) og har inntil nylig holdt «tenkesalongene» og frimurerlosjene ansvarlige for den franske revolusjonen.


Nasjonalistisk indignasjon

Orbán snakker om et samfunn basert på arbeid, og har offentlig ringt med klokkene for velferdsstaten. Med det skiller han seg ikke fra de fleste andre vestlige ledere, selv om de nok vil protestere på å bli sammenlignet med ham. Den ungarske statsministeren er rett og slett bare ærligere og mer koherent enn dem, og mindre opptatt av formaliteter og tradisjoner. Derfor tillater han seg å innføre radikale reformer, blant annet en som innebærer at arbeidsledighetstrygd bare gis hvis mottakeren er villig til å utføre alt arbeid myndighetene ber om. Trygden er lavere enn det som trengs for å overleve. Disse «offentlige arbeiderne», som for det meste er romfolk, jobber under streng politiovervåkning, blir konstant ydmyket og harselert med, og kalles «arbeidssky» av de høyreorienterte mediene.

Det paradoksale er at Viktor Orbán angripes av EU og den amerikanske regjeringen, selv om de hovedsakelig er på linje med hans politikk (Orbáns parti er medlem av Det europeiske folkeparti). De reagerer imidlertid kraftig på hans nasjonalistiske uttalelser og retorikken mot bankene. Den offisielle ungarske propagandaen hevder at Ungarn er under press fra den internasjonale venstresiden! For den radikale sentraleuropeiske høyresiden er finanskapitalismen og kommunismen like ille: begge er modernister, sekulære, kosmopolitter og republikanere.
De kontinuerlige angrepene fra vestlig presse har allerede framprovosert et kraftig nasjonalistisk tilbakefall i Ungarn: Parlamentariske nynazister har satt fyr på EU-flagg, og befolkningen stiller seg uforståelig til at regjeringen, uansett hvor upopulær den er, kan være inkarnasjonen av det absolutt onde i utlandet. Den nasjonalistiske indignasjonen kan fort vende høyresiden mot den sosiale og demokratiske protestbevegelsen, som burde opponere både mot de strenge kravene fra EU og høyrepolitikken i landet. De europeiske truslene vil bare styrke Orbáns regjering, som tross alt har blitt demokratisk valgt.
Det finnes mange måter å korrumpere demokratiet på. Fjerning av pengestøtte for å endre et lands politikk med makt er en form for utpressing. Dette burde enhver ærlig liberaler ta avstand fra. Det er derfor den demokratiske opposisjonen i Ungarn protesterer både mot politikken regjeringen i landet nå fører og mot presset fra EU og det internasjonale pengefondet.


Oversatt av I.G.Å.