Illusjonen som brast i de afghanske fjellene

«NATO er blitt knutepunktet i et globalt sikkerhetsnettverk, som har partnerskap med over tretti land».¹ Slik hyller Det hvite hus et NATO som fortsetter å se på seg selv som noe mer enn en militær allianse, som en allianse for sivil krisehåndtering, EUs spesialgren.² Men bakenfor de transatlantiske toppmøtenes lavmælte ordbruk, har den svulstige, selvsentrerte illusjonen om et globalisert NATO strandet i de afghanske fjellene. Obama er fanget i en falleferdig strategi. Gjennom en mer eller mindre godt iscenesatt uttrekking har han ikke gjort stort annet enn å videreføre Bush-administrasjonens «nasjonsbygging» og antiopprørkrig.

Claim victory and run! er de amerikanske analytikeres oppsummering av Afghanistan-operasjonen. Det sier det meste om resultatene til de to NATO-generalsekretærene, briten George Robertson og dansken Anders Fogh Rasmussen.³ Deres retoriske evne til å rettferdiggjøre en ikke-strategi står i stil med deres manglende evne til å fremme europeiske interesser og iveren etter å kvele enhver kritikk. NATO har, kanskje, aldri vært så svekket siden Sovjetunionens sammenbrudd.

Smart defense

Stikk i strid med Lisboa-toppmøtets (2010) uttalelser om «sikkerhetssamarbeid», som skulle få med de «fjerntliggende vestlige landene» som New Zealand og Japan, forsøker stadig flere medlemsland å putte ånden tilbake i lampa. De vil at alliansen skal vende tilbake til sitt opprinnelige oppdrag: et felles europeisk forsvar basert på geografi, ikke ideologi (forsvar av «felles verdier»). De vil at interesser (landområder, befolkning, nære naboer) skal erstatte fokuset på det vage, utflytende begrepet om kriser.

I tillegg til den interne moralske krisen som vil prege debattene i Chicago, kommer presset fra den amerikanske presidentvalgkampen. Dette er det første NATO-toppmøtet i USA på 13 år. Obama-administrasjonen ønsker derfor naturligvis å komme med klare og konstruktive uttalelser. Uttalelser de kan presentere som konkrete framskritt for å stoppe kritikk fra republikanerne. Det enkleste for demokratene er å få fram at NATO etter Afghanistan fremdeles er god butikk for USA strategisk sett, men også industrielt og teknologisk. Det er et tungtveiende argument i når det skal kuttes 400 milliarder dollar i Pentagons budsjetter de neste ti årene. Selv om denne årelatingen ikke er allverden i forhold til de 600 milliarder dollar som hvert år gis til det amerikanske forsvarsbudsjettet, skaper det rabalder i valgkretsene som huser fabrikkene til Boeing, Lockheed Martin, General Dynamics og Raytheon. Derfor vil Obamas rådgivere fristes til å forvandle toppmøtet i Chicago til en amerikansk våpenmesse.

Helt siden 60-tallet har Pentagon irritert seg over de blodfattige europeiske forsvarsbudsjettene. Men humøret til alliansens største bidragsyter har blitt enda dårligere i det siste. USA har sendt mange signaler til de allierte om at noe må gjøres på utstyrsfronten. Slik forsøker de å få fellesforsvarets «blindpassasjerer» – de har ingen egen forsvarsindustri – til å kjøpe materiell fra USA. Allerede under toppmøtet i Praha i 2002 forsøkte USA å fastsette «kapasitetsmessige forpliktelser», der hvert land forpliktet seg på spesifikke områder (droner, satellitter, forsyning, kommunikasjon) til å lede definisjonen og, i siste instans, felles kjøp av utstyr.

Dette skjedde bare på papiret, noe krigen i Libya nettopp viste: Bortsett fra Frankrike, som fremdeles har eget flyvåpen og marine, og i noe mindre grad Storbritannia, kan ingen europeiske land gjennomføre det de franske kampflyene klarte 19. mars 2011: å komme først inn i et kampområde. Operasjonene i Libya ble ellers utført med amerikansk forsyning, amerikansk etterretning og amerikanske kommandosentre.

Amerikanerne holdt seg her bevisst i bakgrunnen for å si klart ifra at de i nær framtid kan komme til å trappe ned sitt engasjement i alliansen. Det er nettopp dette som indikeres i Defense Strategic Review (DSR) som Barack Obama la fram i januar. Rapporten trekker fram økt amerikansk tilstedeværelse i Asia og stillehavsområdet, samtidig som den sier at NATOs historiske oppgave i Europa er fullført. DSR ble opprinnelig lansert av den tidligere amerikanske forsvarsministeren Robert Gates. Samme beordret mann krast europeerne til å bidra mer til det europeiske fellesforsvaret da han gikk av i juni 2011.

Selv om de ti siste årene først og fremst viser hvor mislykket USAs moralske og strategiske ledelse har vært, legger DSR og Gates skylden på Europa. For ikke å bli foreldreløse inviteres europeerne til å finansiere støtte- og kommandoenheter som USA skal koordinere både teknisk og operasjonelt. Dette er basisen for smart defense–konseptet Fogh Rasmussen i februar 2011 presenterte som den beste strategien for medlemslandet svekket av den økonomiske krisen. Det dreier seg om å konsentrere seg om de viktigste militære kapasiteter og finansiere dem i fellesskap, samt å oppfordre de landene som fremdeles har en forsvarsindustri til å spesialisere seg på nisjer. Prosjektet har flere risikoelementer ved seg. Det verste for et land som Frankrike ville være å gradvis miste sin hardt tilkjempede industrielle og strategiske selvstendighet. Gjensidige samarbeid kan være en løsning. Men teknologiske nisjer vil på sikt innebære en retur til politiske nisjer. Framfor alt er smart defense lite rettet mot en samordning med EUs midler. En reell kapasitetsdeling mellom EU og USA, med felles standarder og normer, er ikke nevnt med et ord.

Tvilsom retorikk

Scenariet for gjennomføringen av smart defense-konseptet er velkjent. I første omgang beholder USA det beste av sin teknologi til egen bruk, med eksportforbud for sensibel teknologi. Deretter eksporterer den amerikanske våpenindustrien mindre avansert utstyr, masseprodusert i store kvanta slik at prisene blir konkurransedyktige, teoretisk sett. For å sette prikken over i-en skal utviklingen av programmet finansieres over de europeiske medlemslandenes forsknings- og teknologibudsjetter. Dermed vil disse gradvis miste muligheten til å skape egne uavhengige systemer. Rakettforsvaret er et slikt område der politisk selvstendighet og teknologisk kapasitet blandes sammen – og det vil prioriteres på salgsmessen som arrangeres i Chicago. Også her vil listen stå med liten skrift bakpå nisjestrategien.

Det er forventet at medlemslandene vil bruke toppmøtet i Chicago til å erklære at rakettforsvaret er delvis operasjonelt (interim operational capacity) i påvente av full operasjonalitet i 2018. For å få til dette vil USA, med støtte fra de østeuropeiske landene på tross av protester fra Russland, at medlemslandene blir enige om en felles definisjon av trusler, oppgaver og midler. I kjernen ligger spørsmålene om doktrine, planlegging og reglene for systemet: Hvem kontrollerer alarmskjermen? Hvem trykker på knappen? USA har i mange år diktert NATO med sitt syn på og sin tidsplan for rakettforsvaret.

Det skjedde i 2007 da Bush på egenhånd foreslo et «tredje sted» for utplassering av antiballistiske missiler i Polen og Tsjekkia,⁴ så i 2009 med Obamas forslag om omplassering. Obama ville ha en European Phased Adaptive Approach, basert på avskjæringsmissiler i atmosfærens tynneste lag utplassert på Aegis-fregatter, med en styrking av det amerikanske kommandosentret i tyske Ramstein. De europeiske forsvarsministrene aksepterte i juni 2007 og oktober 2009 disse forslagene. Siden har medlemslandene forberedt seg på å godta en nisjespesialisering definert fullt og helt av USA («fase 1» i 2015, «fase 2» i 2018, og «fase 3» i 2020). I mangel av et annet forslag som inkluderer europeerne på høyeste nivå i dette forsvarssystemet, vil europeerne nå måtte kjøpe de amerikanske systemene, uten makt til å bestemme eller kontrollere helheten av rakettskjoldet.

Framtidens forsvarspolitikk – selv for framvoksende stormakter som Kina, Brasil og India – hviler på romlig herredømme, å kunne blokkere sjøveier, luftrom, verdensrommet, kyberrommet og informasjons- og kommunikasjonsmidler. Disse områdene er viktige for å skape troverdighet og innflytelse. Derfor ønsker USA å reservere dem for seg – det vil si å styre de store funksjonene (luftstyrkene, rakettforsvaret) som alle de andre «nisjene» er avhengige av. Samtidig ønsker de i større grad å bruke de europeiske budsjettene i NATO. Når man tar i betraktning hva som står på spill, synes det viktig at framtidige europeiske investeringer og teknologi ikke blir gitt en supplerende rolle, men bestemt ut fra hva som kan sikre Europa strategisk uavhengighet.

Smart defense skal gi et intelligent forsvar. De europeiske utsendingene til Chicago kan bevise det ved å reforhandle den ubalansen som forener alliansen materielt, men splitter den kulturelt. Om det ikke skjer, kan det hende at framtidige europeiske politikere må plukke opp Robert Gates’ tvilsomme retorikk og vende seg bort fra sin amerikanske venn fordi de er leie av å bli manipulert.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 «Fact Sheet: United States To Host NATO Summit in Chicago», Det hvite hus, 21. mars 2012.

2 Begrepet sivil krisehåndtering har tradisjonelt vært svært viktig i europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk. NATO har merket seg fordelene ved en slik tilnærming, og er i ferd med å arbeide seg inn på dette feltet for å utvide sitt eget sikkerhetspolitiske handlingsspekter.

3 Gene Healy, «With Bin Laden gone, declare victory and come home», The Examiner, Washington, 2. mai 2011.

4 De to første utskytingsstedene ligger i USA. Bush-administrasjonens ønske om et «tredje sted» betød at det først og fremst ble betraktet som en del av det amerikanske opplegget for kontinentalt forsvar: et rakettforsvar i Europa, men ikke nødvendigvis europeisk.