Hoffmanns eventyr

The Fear Index, Robert Harris’ finansthriller fra 2011, gis i disse dager ut på norsk med tittelen Fryktindeksen . Romanen handler om profittmaksimeringen til Hoffmann Investment Technologies og dette hedgefondets allerede rike kunder. Bortsett fra en rekke tilbakeblikk utspiller handlingen seg i løpet av 24 timer tidlig i mai 2010. Stedet er Genève. En klassisk fiksjon med tidens og stedets grunnleggende enhet.

Dr. Alexander Hoffmann er en amerikansk forsker som har bodd i Genève i 14 år. Her jobbet han først noen år for CERN, forskningsinstitusjonen som ikke minst er blitt kjent for bestrebelsene med å gjenskape det kosmiske Big Bang virtuelt ved hjelp av partikkelakseleratoren The Large Hadron Collider, som Hoffmann en stund jobber direkte med, før han går over til å utvikle dataprogrammer som skal analysere de milliarder av dataopplysninger som eksperimentene genererte. Det skal senere vise seg at Hoffmann mistet jobben ved CERN på grunn av «eksentrisk oppførsel» etter eksessivt overtidsarbeid – kort sagt: nerveproblemer. Hoffmann har aldri fortalt sin kone om nervesammenbruddet rundt århundreskiftet.

Hoffmann kaster seg tidlig på 2000-tallet ut i finanseventyret ved hjelp av en annen supermaskin, algoritmesystemet VIXAL, som nå har nådd sin versjon 4. Maskinen skal rett og slett generere større profitt for Hoffmann og investorene, ved å spille høyt og samtidig minimere egen risiko, og spille på markedets frykt, derav romanens tittel. Hoffmann har i åtte år vært gift med Gabrielle, engelsk billedkunstner, og de bor i en herskapsvilla fra forrige århundreskifte, også kalt La Belle Époque, i bydelen Cologny.
EN GAL PROFESSOR?
Huset har elektroniske porter, stålforsterket inngangsdør med tastaturlås og ikke minst bevegelsessensitiv innbruddsalarm. Likevel, når Hoffmann denne vårnatten omsider kommer seg i seng, hører han lyder fra første etasje. Noen beveger seg der nede. Hoffmann går ned, får øye på en mannsskikkelse, middelaldrende, på kjøkkenet. Hvordan i all verden har han kommet seg inn? Det er et av bokens spenningsmomenter som strekker seg nesten helt ut mot slutten.

Hoffmann ringer politiet, men før patruljen kommer, blir han slått i hodet med en tung gjenstand, som skal vise seg å være et brannslukningsapparat. Når Gabrielle finner sin ektemann, er han bevisstløs. Mens de venter på ambulansen, konstaterer førstebetjent Leclerc at gjerningsmannen har unnsluppet. Hoffmann gir et brukbart signalement, men det skal gå en god stund før han dukker opp igjen. Leclerc lurer på hvem som kjenner koden til innbruddsalarmen, og svaret er: husholdersken, tjenestepiken, gartneren, som alle bor annetsteds. Var det butleren likevel? Jeg antar at du ikke slapp ham inn med vilje, sier Leclerc. Noen på kontoret som kjente koden? Jo, Hoffmanns kompanjong, engelskmannen Hugo Quarry. Under dette forhøret får vi også, effektivt og økonomisk, servert mange puslespillbiter som skal danne bildet av Alexander Hoffmann, nåtid og fortid. Navnet Hoffmann + amerikaner = jøde? Nei. Har han fiender? Vi taper ikke penger, svarer han lakonisk. Likevel, han bør skaffe seg livvakter, mener Leclerc, og så går det opp for ham at Hoffmann-selskapets sikkerhetskonsulent, Maurice Genoud, er en tidligere kollega fra Genève-politiet, som til tider kan virke suspekt.

Hoffmann blir brakt til universitetssykehuset. Den tyrkiske legen vil ha hodet hans inn i skanneren, og han spør Hoffmann om han vet hvordan en slik skanner fungerer. Og han får en lekse fra den lærde doktor/pasient:

«CAT, eller datastyrt aksial tomografi, benytter en roterende detektor og røntgenkilde til å sette sammen bilder av radiografiske tverrsnitt – teknologien stammer fra 70-tallet, ikke noe hokuspokus. Og forresten er det ikke monsieur Hoffmann – det er dr. Hoffmann.»
Dr. Hoffmann er ikke en gjennomsnittspasient. Hans tverrvitenskapelige kunnskapstilfang er enormt. Radiologen vil ta en ekstratest – en såkalt MRI – av hjernevevet, men Hoffmann har ikke tid til å vente, vil utsette testen. Og han er irritert over at Gabrielle er så hjemmevant på radiologiavdelingen. Hun får nemlig benytte skanneren til kunstneriske gjøremål når den ikke er i bruk. Pussig sammentreff, men Harris beskriver det så godt at man kjøper det. Og midt oppi sin egen krise blir Hoffmann sjalu på vakthavende tekniker.

Svikter nervene Hoffmann, slik de har gjort før? Er han alvorlig skadd? Er han blitt en gal professor?

Imens jobber VIXAL-4 ufortrødent videre.

La oss spole litt tilbake. Noe forunderlig har skjedd like før innbruddet i villaen. Hoffmann har mottatt en bok fra antikvariatet Rosengaarden & Nijenhuise i Amsterdam. Det dreier seg om Charles Darwins The Expression of the Emotions in Man and Animals. Darwin har faktisk spilt en viktig rolle i den delen av VIXAL-programmeringen som går på fryktindeksen.1 Og Hoffmann er en stor samler, en aficinado for bøker fra foregående århundrer. Hvem har bestilt denne kostbare boken? Ikke Gabrielle. Heller ikke kompanjong Quarry.2 Hoffmann selv? Når han ringer Amsterdam 60 sider senere, viser det seg at det nettopp var han selv som bestilte den. Eller, i alle fall er det e-postadressen hans som har bestilt, og kredittkortet hans. Flere merkelige bestillinger og transaksjoner i Hoffmanns navn skal finne sted, og ikke minst en invitasjon til Gabrielles vernissage som skal ha kommet fra hans e-postadresse.

NERVESAMMENBRUDD

Harris, født 1957 i Nottingham, fikk allerede på 1980-tallet et navn som sakprosaforfatter, spaltist og ikke minst politisk redaktør i The Observer . Fra og med Fatherland (1992), en kontrafaktisk historie om Hitlers seier i andre verdenskrig med året 1964 som om-dreiningspunkt, har han tilhørt verdens ledende forfattere av historiske spenningsromaner, alle oversatt til norsk. Tre med antikk romersk setting, Pompeii (2003), Imperium (2006) og Lustrum (2009), dessuten Engelen i Arkhangelsk (1999) og Skyggen (2007), filmet av Roman Polanski i 2009.3 Romanen om eksstatsminister Adam Lang og hans skyggeforfatter markerte Harris endelige avstandtaken til Tony Blair, som han hadde satt sine forhåpninger til i 1997. Det første bruddet kom i og med Irak-krigen i 2003, som Harris kalte «en meningsløs krig». Filmet ble også Harris’ roman nr. 2, Enigma (1995), om britisk etterretnings bestrebelser på å knekke de nye chifferkodene til den tyske ubåtflåten.

Noe av det jeg liker best med Fryktindeksen, er den kombinasjonskunsten som utfolder seg i vernissage-kapitlene 8 og 9, og etterspillet i kapittel 10. Hovedelementene er Gabrielles kunst, en overraskende tilsynekomst, og en til. Alex’ foreløpige, suspensfremkallende fravær, det plutselige oppkjøp av bilder og installasjoner, samt et forsvinningsnummer. Som tidligere antydet har Gabrielle latt seg inspirere av skannerne på radiologisk avdeling. MRI hodeskanninger, CAT-skanninger av dyrehoder, et 3D-skannet bilde av et foster, en avdød morder i en glasskiste, osv. Minner det ikke om Damien Hirst? Dette er kunstverk i en langt mer beskjeden prisklasse, men det handler like fullt om ekteskapet mellom penger og moderne kunst, siden Gabrielle antar at gallerieieren Bertrand bruker Hoffmanns penger som trekkplaster for å promotere utstillingen. Hoffmann lar vente på seg, selv om vi har fått vite at han kommer. Ved siden av Gabrielle er det særlig to som venter på Hoffmann, for det første inspektør Leclerc, for det andre hans tidligere kollega ved CERN. Begge sitter på opplysninger om Hoffmanns sammenbrudd ved CERN, og den ene var vitne til det.

Leclerc, som har kikket i CERNs personalarkiv, benytter anledningen til å spørre Gabrielle om hun har kjennskap til ektemannens nervesammenbrudd mens han jobbet der. Gabrielle later som om hun vet, men vi skjønner at dette er helt nytt for henne, og at det går mot en uunngåelig ekteskapskrise: «Du gikk til en psykiater? Du ble behandlet for en depresjon? Og i løpet av åtte år har du aldri nevnt det med ett ord?»

Professor Robert Walton, Hoffmanns tidligere avdelingssjef ved CERN, har adskillig mer eksplosiv informasjon. Men hvorfor er Walton der i det hele tatt? Fordi han har fått en invitasjon, av Hoffmann, som ikke har sendt noen invitasjon til ham. Men Walton slår opp sin medbrakte BlackBerry, og invitasjonen er vitterlig sendt fra Hoffmanns e-postadresse. Er det noen som spiller ham et puss? Samme person som sørget for å kjøpe Darwin-boken? Og så skjer det underligste: Salget av Gabrielles kunst tar plutselig av, et veritabelt seriesalg …

Er Hoffmann gal? En dr. Jekyll & Mr. Hyde in progress? Går noen inn for at han skal bli gal? Når Hoffmann spør Walton: «Hvordan går det med jakten på den guddommelige partikkelen?» svarer denne: «Å, vi nærmer oss. Og du? Hvordan står det til med det autonome, maskinelle resonnements flyktige, hellige gral?» Ja, hvordan står det til med denne supermaskinen som først og fremst skal generere stadig mer penger, ved hjelp av den såkalte fryktindeksen, foregripelse av markedets bevegelser, kjøp og salg, volatilitet? VIXAL-4 kan etter hvert mistenkes for stadig merkeligere påfunn, og man spør seg: Ja, er den virkelig i ferd med å bli intelligent? Så intelligent at den kan bli gal? Hoffmann sier til sine investorer en tredjedel ut i boken at VIXAL-4 (denne fjerde versjonen har sopt inn 80 millioner dollar på sin første uke i drift) «er en autonom algoritme som lærer maskinelt. Etter hvert som den henter inn og analyserer flere data, vil den etter all sannsynlighet bli mer effektiv.» Og ekspansiv, kunne man være fristet til å tilføye. Samt spørre: Hvori består egentlig relasjonen mellom dr. Hoffmann og VIXAL-4?

SATIRE OG KRITISK INNSIKT

I alle fall er det ingen tvil om at Harris’ roman knytter an til Mary Wollstonecraft Shelleys Frankenstein, ikke minst når det gjelder autonomiseringen av det monstrøse. De klare motivforbindelsene understrekes av at Byron og Shelley-ekteparets sommerhus Villa Diodati (nå eid av en amerikansk milliardær) ligger i samme bydel ved Genève-sjøen, Cologny, der Hoffmann-villaen er plassert. Hotellet der Hoffmann skal møte en bad guy heter attpåtil Diodati. Og Hoffmanns psykiater heter Polidori, i likhet med Shelleys livlege. Games authors play. Referansekretsen er uansett interessant, og dessuten peker navnet Hoffmann på den store tyske eventyrmesteren E.T.A. Hoffmann (og Jacques Offenbachs operette Hoffmanns eventyr).4

VIXAL-4 tar aldri form av en skikkelse, den mangler en personifisering, det skiller den fra både Frankensteins monster og en moderne slektning som HAL i 2001 – en romodyssé. VIXAL mangler språk, i alle fall foreløpig. Den er maskinelt hyperintelligent, men på en usofistikert måte. Og selv om den forekommer å være skremmende, blir det mer som en vag, giftig sky, et logaritme-spøkelse, eller, hvorfor ikke, en slags fraværende gud-i-emning. Til å være en såpass sentral kraft i romanen, blir VIXAL-4 for abstrakt, den tenderer mot å suge noe av spenningen ut av fiksjonen, forbigående riktignok, men den snikende suspensen fra åpningen kommer aldri helt til å etablere seg igjen, dertil er det også for mange referanser, tall, fakta, til tider blir man både mettet og matt.

Og ikke minst er det for mye eksessivt teknisk språk: børs, finans, virtuell realitet, partikkelfysikk. Bare les side 97 i norsk utgave, så vil man skjønne poenget, sier den lille populisten i meg. Men har man klart å komme forbi «markedets implisitte volatilitet», så vil man skjønne at termen fryktindeks har å gjøre med kombinasjonen av investeringsmessig risikosport og usikkerhet i markedet. Frykt som virus, nothing spreads like fear, som reklameslagordet på Arrow Books’ paperbackutgave lyder. Og på side 191 forklarer Quarry hva et hedgefond er, på en måte som kanskje vil gi flere amatører enn meg en aha-opplevelse. Kortversjonen: «Det er en måte å maksimere avkastningen på samtidig som man minimerer risikoen. Det trengs mye matematikk for å få det til å fungere. Datamaskiner.» Dette forklarer Quarry for Hoffmann nyttårsaften 2001, gjenfortalt til Leclerc i 2010. Sofistikert gjort.

Det er ikke vanskelig å anbefale Fryktindeksen ,5 skjønt med det forbehold at tekniske termer og innsidesjargong etter første tredjedel stadig truer med å ta pusten av thrilleren som etablerer seg så godt i åpningskapitlene. Noe av det mest spennende ved Harris’ nye bok er at han skaper forbindelse mellom klassikernes menneskeskapte skikkelser og denne bokens supermaskin, som vi riktignok skulle ha sett en smule mer konkretisert. Harris skaper enn videre en forbindelse mellom nye og gamle dagers Genève og byens tiltrekning på utlendinger. Dette gir Harris rom for små spark, som når Leclerc kaller Genève en «lovlydig by». Det kanskje aller beste trekket er å knytte bånd mellom CERN og andre forskningsmiljøer.

Så kan man kanskje si at Hoffmann blir vel mye av en gåte. Det er mer enn man kan si om selskapets kunder. Grådighet er deres blodomløp. Til tross for at Harris er åpenbart fascinert av aspekter ved finansmiljøet, skaper hans roman både satire og kritisk innsikt. Det er ingen selvfølgelighet i en thriller av i dag.

© norske LMD

Robert Harris: Fryktindeksen ( The Fear Index ), Cappelen Damm 2012, 303 sider.
1 Flertallet av epigrafene som innleder kapitlene, er sitater fra to Darwin-bøker, On the Origin of Species og The Descent of Man (dessuten figurerer bl.a. Richard Dawkins i epigrafisk form, og Mary Shelley med en advarsel i første kapittel.)

2 Interessant at Quarry reagerer på at Hoffmann tar med seg Darwin-boken på kontoret. Hoffmann Investment Technologies skal være papirløst område, og det er en regel Hoffmann selv har initiert. Dette kombineres med et Orwell/Huxley-spor gjentatte steder i romanen.

3 «Politisk Polanski», norske Le Monde diplomatique, april 2010.

4 Se især novellen «Der Sandmann», der Nathaniel forelsker seg i dr. Spalanzanis datter Olimpia, som viser seg å være en automat.

5 Oversetter Frank Lie har gjort en svært solid jobb med god språkflyt. Forlagets unnlatelsessynder ser ikke ut til å være mange, men de bør påpekes. Det kan ikke hete både Lac Léman på side 19 og Genève-sjøen på omslagets bakside. For det er jo én og samme sjø. Elias Canettis Crowds and Power har Masse und Macht som sin originaltittel. Genève-politiet er ikke «on route» men «en route» (feilen finnes ikke i originalen, Harris er for perfeksjonistisk og sofistikert til å blande den engelske preposisjonen on inn i fransk, der samme ord er et pronomen). Og firesifrede tall skal skrives uten avstand: 4500, ikke 4 500, her er det feil hele boken igjennom. Det finnes noen stygge og helt unødvendige orddelingsfeil på egennavn, stavelsesfeil som «Qu-arry», «Citro-ën». Verre er det at Cambridge er blitt «Cambrigde» på omslagets innbrett. Og Hoffmann har mistet siste n på baksiden, mens navnet er konsekvent riktig stavet inni boken. Et eksempel på at omslagskorrektur i norske forlag altfor ofte leses uavhengig av innmatskorrektur. Omslaget til den norske utgaven (Martin Kvamme/Unitdeltaplus) er for så vidt bra utført, men slo meg umiddelbart som symbolsk overmettet: fallende mann, jordklode, rennende blod. Da liker jeg bedre den stiliserte omslagsillustrasjonen til Arrow Books, som fokuserer på den fremmede skikkelsen foran herskapshuset. (…)