Møte med Frantz Fanon

Hva skal man skrive om fjorårets 50-årsmarkering for Frantz Fanons død? Nylig hadde vi markert at det var 50 år siden fransk politi massakrerte over hundre algeriere og kastet dem i Seinen 17. oktober 1961 og skulle snart feire at det var gått like lang tid siden Algeries uavhengighet. Få ord er ikke nok, heller ikke mange. Det som trengs er en tilstrekkelig andel motsigelser, som kan bringe fram liv og individer. I denne fordringen ligger allerede en del av volden som det snakkes mye om i forbindelse med Fanon.

Internasjonalt har opprørerens diskurs sine begrensninger. Den er blitt sterilisert av Pentagons idé om kriger uten døde. Fanon hører ikke hjemme i en drone. Det er ikke han som feiler i de afghanske fjellene eller i sanden i Sahel. Volden har tatt over overalt, slik forfatteren og poeten Mouloud Mammeri skrev i sitt «Brev til Jérôme (Jean Sénac)» i november 1956.

Hvordan skal vi, her og nå, få fram den Fanon som utfordrer oss mest, Fanon med sitt radikale raseri mot undertrykking? Under borgerkrigen i Algerie på 90-tallet ble undertrykkingen intensivert. Det var en borgerkrig, en nasjonal krig, men den skriver seg likevel, på ulike måter, inn i kjølvannet av kolonitidens vold.

Den koblingen har blitt tydeligere etter hvert som nivåene av vold har blitt avdekket, spredt seg og støtt mot hverandre opp gjennom tiårene. Alt er ikke sagt når man har nevnt denne såkalte skitne krigen på 90-tallet. For en stor del var den en intern borgerkrig, men ikke bare. Begge sider av konflikten fortsetter å stigmatisere hverandre: islamistene blir karikert som «afghanere» og sekulære som «franskinger». De bruker og misbruker patriotiske referanser, og mens den ene siden begynner å ligne de franske fallskjermjegerne tviholder den andre på gammelt hat mot FLN (Den nasjonale frigjøringsfronten). Det hele minner om krigen MNA (Den nasjonale algeriske bevegelsen, rivalen til FLN) førte og de mange splittelsene under uavhengighetskrigen.

Er det i dag i det hele tatt mulig å bruke Fanon til å lese måten volden flytter seg fra en leir til en annen mens den ødelegger dem begge?





Døde Fanon ikke bare for tidlig, men også på en dato som leder blikket mot andre hendelser? Eller kanskje er det motsatt. Da han døde så nær de to hendelsene, massakren og uavhengigheten, manifesterte Fanon kroppslig et didaktisk sinne som tvinger oss til å lese voldens tyngde i ordene og historien? Disse mennene som ble kastet i Seinen, som ble jaget i lysets by, som ble massakrert i stillhet, som ikke ble minnet før 50 år senere, kunne de frigjøre seg på annen måte enn gjennom vold? Hvilke andre forestillinger kunne de identifisere seg med enn den idealiserte myten om revolusjon? Slik ble de fanget av løgner i en historie renvasket av det nye regimets propaganda, mens det er gårsdagens fiende som forvalter de historiske arkivene. Her finner vi et av pekene historien gjør mot menneskene.

Det handler også om å (gjen)oppdage herredømmets mekanismer, som kjennetegner relasjoner mellom mennesker også utover koloniseringen. Den frigjørende volden, som Fanon viser godt i sin analyse av nasjonale eliter, kan ikke oppnås uten avkolonialisering. Et territorium lagt brakk blir komplisert og forflyttet av globaliseringen, og fragmentert i antagonistiske segmenter. Selv språket blir en intern og ekstern kampsone. Befolkningen frigjør seg fra fransk enten ved å snakke sitt eget språk, bytte til engelsk eller ved å gå tilbake til arabisk eller berbersk, mens den lingvistiske, kulturelle, religiøse, økonomiske og fysiske konflikten vokser. Konfliktene som krysser hverandre, nører opp hverandre og støter mot hverandre, skaper en ny topografi hvor Fanons tenkning ikke lenger kan leses bokstavelig. Når den klarer å forlate rettferdiggjøringen og gi næring til verdighet, kan den ta opp i seg motsetningene og åpne for overskridelsen. Men man må ta en pust i bakken for å kunne overskride seg selv.





Åoverskride raseri, smerte, galskap, selvmord og stillhet. Psykiatrien etter uavhengigheten, og særlig etter den skitne krigen, venter fremdeles på sin Fanon. Å lese Fanons psykologiske tekster fra Algerie-krigen og se galskapen slå ut i sykdom, depresjon, selvmordsprotester, all slags vold mot en selv og mot andre, 50 år senere, skjer ikke av seg selv. For parallelt eksisterer et rom av algerisk normalitet som helt fint inngår i verdens normalitet.

Kanskje er nettopp dette skandalen som framkaller smerte og sinne? Normaliteten til de som ble spart, de beskyttede, de velstående, de som er født på riktig side av grensen, de selvrettferdige: Kanskje er dette skandalen? Hva om det var folk flests ufattelige letthet overfor grusomhetene mot andre som vekte raseriet? Hvorfor må man vente på at en Fanon, en som frivillig engasjerte seg mot nazismen og mot kolonialismen når de fleste forble tause, en psykiater som levde tett på den moralske og fysiske utslettelsen av pasientene sine, skriker ut mot undertrykkelsen?

Hvorfor vente på at Fanon, som tok alle sjansene, utviser de vises klokskap?





Geografisk beveget han seg fra Martinique til Algerie og Frankrike før han endte sine dager på et amerikansk sykehus og ble sendt til Algerie for å begraves. Sier ikke denne ferden noe om historien i det lange løp, som menn som Fanon har inkarnert i strålende utbrudd med iver og raseri ? Fanon tok med seg arven fra slaveriet til kampen mot koloniseringen og nazismen, døde i et land som fremdeles var merket av rasisme og ble gravlagt i en fullbyrdet jord, som så ble forrådt – en av de symbolske revolusjonene i nyere tid. Fanons liv og død står i tegnet til menneskets radikale engasjement. Hos Fanon er det mennesket som lider.

Motsetningen, som med god grunn blir understreket, mellom de som romantiserte den algeriske revolusjonen og det diktatoriske regimet som innsatte seg i dagene etter uavhengigheten, er ikke den eneste på Fanons vei. I Algerie-krigen kjempet de dekorerte heltene fra andre verdenskrig mot tidligere frigjøringshelter fra Frankrike som var blitt kolonister og allierte i den totale krigen mot Algerie. Også her blir volden, slik Fanon ser den, igjen tydelig.





Like talende var den gode samvittigheten til de som nektet for at de skinnende heltene fra Frankrikes frigjøring også var drittsekker i Algerie, som sa at deres helter ikke drepte sitt eget folk men et annet, før de påberopte seg «universelle» verdier og feiret deres «gode gjerninger under koloniseringen». Denne debatten splitter Frankrike like mye som Algerie. Ikke i to atskilte leire som tydelig viser den grunnleggende kløften mellom kolonialister og antikolonialister, men i udifferensierte medieframstillinger og politisk manipulering der fornærmelser og overdrivelser slenges fram og tilbake uten at noen lytter.

For å hylle Fanon må man kanskje snakke om volden igjen der hvor den begynner, innsetter seg, styrer og skjuler dominansen i sivilisasjonen. Deretter kan man gå veien baklengs og skille ut de faktorene hos opprøreren som hindrer frigjøringen fra å ende i vold. I stedet for å gå gjennom volden.

At det var omtrent de samme som hyllet Albert Camus og Fanon viser at man ikke kan forvente for mye av minnemarkeringer. At man ikke kan forvente en harmonisk kultur og historie som avfinner seg med hverandre, men som oftest en konkurranse (intern, denne gangen) om minnene. For mange algeriske nasjonalister er det å krysse Middelhavet lettere enn å se seg i speilet.

Hvordan kan vi ellers forstå at de samme avisene og intellektuelle som har gjort «kamp mot islamistene» til sitt kredo i navn av kampen mot terror, nå skriver minneord til Fanon?

Hvis vi ikke passer på kan Fanons tekster igjen bli brennende aktuelle, fordi de både er for nære våre spørsmål om gårsdagen og vår taushet om nåtiden. Noen ganger er raseriet alt som er igjen i en menneskehet som har blitt fratatt om ikke alt, så i hvert fall altfor mye.

Oversatt av I.G.Å.





Opprøreren


Frantz Fanon ble født på Martinique i 1925 og fikk et kort liv: Han var ikke mer enn 36 år gammel da han døde av leukemi i Washington i desember 1961. Som en svart mann fra Antillene møtte Fanon rasisme hele sitt liv. Men det var først under andre verdenskrig at han oppdaget hvor ille den var. Som frivillig i de franske frigjøringsstyrkene i 1943 opplevde han på nært hold denne hærens to ansikter: Mens de kjempet mot nazisme og for nasjonal suverenitet holdt de fast på rasediskriminering og koloniale myter. «Jeg tok feil!» skrev han bittert i april 1945. Fanon fortsatte å gjøre opprør resten av sitt liv.

Etter krigen studerte Fanon medisin i Lyon, spesialiserte seg i psykiatri og var opptatt av fenomenologi og eksistensialisme. I 1952 utga han sin første bok, Svart hud, hvite masker, hvor han allerede i en alder av 27 år utviser en av de mest subtile forståelsene av raselogikk.

Han skilte seg også ut i sin praksis som psykiater. Da han begynt å jobbe på sykehuset Blida-Joinville i Algerie i 1953 innførte han nyskapende og frigjørende metoder inspirert av institusjonell psykoterapi. Med Algerie-krigens utbrudd i 1954 ble han nødt til å ta stilling til krigen. Etter mye bråk forlot han stillingen ved sykehuset i 1956 og begynte å jobbe for El Moudjahid i Tunis, tidsskriftet til Den nasjonale frigjøringsfronten (FLN). I 1959 utga han boka L’An V de la Révolution algérienne, som ble sensurert i Frankrike.

Den algeriske revolusjonen var for Fanon bare en etappe i alle kolonienes løsrivelse. Som «ambassadør» for den provisoriske regjeringen i den algeriske republikken (GPRA) i de subsahariske landene som allerede hadde klart å løsrive seg (Ghana, Guinea), kjempet han for den afrikanske revolusjonen. Men han ble rammet av sykdom. Mot slutten jobbet han med sitt siste verk, Jordens fordømte, en mektig bok med forord av Jean-Paul Sartre, som kom ut bare noen dager før han døde.