Møte med Frantz Fanon

Få bøker har merket en generasjon intellektuelle så mye som Frantz Fanons Jordens fordømte, med sitt berømte forord av Jean-Paul Sartre som glorifiserte de undertryktes vold. Fanons tenkning, der erfaringen som politisk engasjert psykiater var avgjørende, fortjener å bli tatt opp igjen i lys av borgerkrigen som herjet i Algerie på 90-tallet.

august 2012

Hva skal man skrive om fjorårets femtiårsmarkering for Frantz Fanons død? Nylig hadde vi markert at det var femti år siden fransk politi massakrerte over hundre algeriere og kastet dem i Seinen 17. oktober 1961 og skulle snart feire at det var gått like lang tid siden Algeries uavhengighet. Få ord er ikke nok, heller ikke mange. Det som trengs er en tilstrekkelig andel motsigelser, som kan bringe fram liv og individer. I denne fordringen ligger allerede en del av volden som det snakkes mye om i forbindelse med Fanon.

Internasjonalt har opprørerens diskurs sine begrensninger. Den er blitt sterilisert av Pentagons idé om kriger uten døde. Fanon hører ikke hjemme i en drone. Det er ikke han som feiler i de afghanske fjellene eller i sanden i Sahel. Volden har tatt over overalt, slik forfatteren og poeten Mouloud Mammeri skrev i sitt «Brev til Jérôme (Jean Sénac)» i november 1956. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal