Angolas musikalske protest

Når den 71 år gamle poeten Arlindo Barbeitos har lyst til å se på livet, legger han fra seg bøkene, går ned trappene (heisen i den gamle blokka hans virker ikke) og tar seg en tur ut i nabolaget, bydelen Maianga i Luanda. Her ser han trafikkork, boligblokker under bygging, gravearbeid, en candongeiro (drosje) som spiller den siste kuduro-hiten, kinesiske arbeidere mot et gjerde med en røyk i kjeften, unge portugisere som søker lykken i den tidligere kolonien etter krisen har rammet Europa. En fjerdedel av Angolas befolkning bor i hovedstaden, som har blitt en spennende by etter at borgerkrigen mellom People’s Movement for the Liberation of Angola (MPLA) og National Union for the Total Independence of Angola (Unita) tok slutt. I det siste har imidlertid Barbeitos lagt merke til et stemningsskifte. «En dame sa til meg: ’Jeg har alltid støttet MPLA, men denne gangen vil jeg ikke stemme. De må få vite at vi ikke er enig i politikken deres’,» forteller han.

Barbeitos er en kjent intellektuell skikkelse i landet, tidligere elev av filosofen Theodor Adorno og veteran fra uavhengighetskrigen. Selv om han før var på MPLAs side er han nå enig med kvinnen: «Jeg kjempet ikke for dette, men for et mer rettferdig Angola. Jeg forsvarer ikke nødvendigvis filosofien til Thomas Hobbes, men jeg er enig i ideen om at et demokrati trenger en viss økonomisk rettferdighet. Den rettferdigheten har vi ikke ennå.»

Noen timer før vi traff ham i mai var han med på noe som inntil da ikke hadde skjedd før i Luandas gater: en demonstrasjon med 4000 tidligere soldater og underoffiserer fra Angolan Armed Forces (FAA) som kjempet i borgerkrigen (1975–2003). De krevde å få utbetalt pensjonen sin. I motsetning til offiserer og skadde fra krigen får ikke disse rundt 40 000 veteranene utbetalt månedlig pensjon. De ønsker dessuten å få dimitteringspengene regjeringen lovte dem da krigen endte for ti år siden. «Det gjør meg sint. I mellomtiden stiller ministeren for veteranene opp i pressen med en klokke til 5000 dollar. Jeg er også veteran,» sier Barbeitos.

Siden har veteranene, sammen med flere tidligere Unita-soldater som ble innlemmet i FAA i 1992, fortsatt å demonstrere og truet med å sabotere valget 31. august, det tredje siden uavhengigheten. Etter en grunnlovsendring i 2010 vil partilederen i partiet som får flest stemmer bli president og regjeringssjef. MPLA ligger nå an til å vinne, foran Unita, som vanlig. Presidenten som har sittet siden 1979, 69 år gamle José Eduardo dos Santos, vil etter alt å dømme bli gjenvalgt. Da vil han sannsynligvis overlate roret til sin høyre hånd, Manuel Vicente, tidligere sjef for det statlige oljeselskapet Sonangol.

Halvfullt glass

I Luanda var valgdeltakelsen i 2008 på 87,36 prosent, mens alt tyder på at deltakelsen var svært lav i år. Den gang hadde det bare vært fred i landet i seks år. Ifølge Justin Pearce fra University of London’s School of Oriental and African Studies «vil ikke angolanerne snakke om fortiden, i frykt for å vekke den til live igjen.»¹ Alt måtte bygges opp igjen. På 1980-tallet var landet alene mot alle, og mot årtusenskiftet var det helt glemt av det internasjonale samfunnet. Angola lå i ruiner, men hadde store oljereserver. Etter hvert kom investorer fra alle verdens hjørner for å bidra i gjenoppbyggingen.

I valget i 2008 fikk MPLA 81,64 prosent av stemmene. Men kort tid etter ble Angola rammet av den internasjonale finanskrisen. Bygningsarbeidene stoppet opp og utenlandske investorer fikk panikk. Kwanzaen sank 25 prosent i verdi i forhold til dollaren. Rentene steg fra 6 til 25 prosent, og den lille middelklassen i Luanda, som jobber i den voksende private servicesektoren, måtte droppe drømmen om å flytte til den sørlige forstaden Talatona der utlendingene bor. Mange unge gründere gikk konkurs. I 2009 ble landet rystet på nytt, denne gang politisk, da det planlagte presidentvalget ble utsatt i tre år. «Det var fra da av at ledende MPLA-tilhengere begynte å bli urolige,» forteller en kilde med bånd til regimet. «De mente at Dos Santos hadde trått over en grense. Hadde han trukket seg i 2008, kunne han gått med rak rygg: Han hadde vunnet krigen mot Unita og fått i gang gjenoppbyggingen av Angolas økonomi. Innbyggerne i Luanda så glasset som halvfullt, ikke halvtomt. Nå er det motsatt.»

I et sjeldent intervju med Financial Times innrømmet nylig Manuel Vicente at han var bekymret for det økende gapet mellom maktapparatet og en befolkning som består av 60 prosent unge.² Mussequen, arbeiderstrøkene rundt hovedstaden, er fremdeles landets skam i et land som kommer på 148. plass av 187 land i FNs utviklingsprograms indeks for menneskelig utvikling (HDI). De har lite rent vann, få skoler og mangler strøm. For de som bor her gir snakket om den økonomiske veksten lite mening. Og de ser på MPLA som et minne fra fortiden.

Overvunnet systemfrykten

Kuduroen er musikken til det nye Angola. Det er en elektronisk hybrid mellom kizomba og semba, som de eldre danser til. For ungdommen er kuduro en måte å få ut energi med akrobatikk. Musikkformen oppsto på midten av 1990-tallet, mens flyktninger fra borgerkrigen midt i landet strømmet til mussequene. For barna i ghettoen ble den en måte å glemme en vanskelig hverdag på. Kuduroen har spredd seg blant portugisisktalende innvandrere fra Lisboa og Johannesburg, og fornyer alle urbane musikkformer den kommer i kontakt med. Med impulser fra kommersiell techno, sør-afrikansk kwaito, reggae, rap og kongolesisk kwassa kwassa ble musikkformen lyden av de stemmeløse mot slutten av krigen.

Nylig gjennomførte den tyske musikologen Stefanie Alisch en undersøkelse i Luanda og fant de første tilfellene av kudurolåter som støtter regjeringen.³ Hun forteller at «under en konsert på stadionet Cidadela med tre svært populære kudurogrupper i mussequene hang det svære plakater av Dos Santos». Fram til slutten av 2000-tallet ignorerte regjeringen kuduroens sosiale rolle, og så i beste fall ikke annet i den enn bråk. Nå blir sjangeren promotert av kulturministeren og får mye sendetid på de to offentlige TV-kanalene. «Den har mistet mye kreativ styrke de siste tre årene», mener den fransk-amerikanske dj-en Benjamin Lebrave.⁴ «I møte med makten har det oppstått en konsensuspreget bling-bling-kuduro.»

«I Angola kan alt kjøpes, også de rebelske musikerne. Men de unge har overvunnet systemfrykten og begynt å vise frustrasjonen offentlig. Nå er det slutt, det er ikke mulig å gå tilbake, frykten er forsvunnet», sier den angolansk-portugisiske dj-en Pedro Coquenão. Med musikkollektivet Batida har han nettopp gitt ut en politisk kuduro-plate på plateselskapet Soundway for å uttrykke frustrasjonen til ungdommen i Luanda – ellers spredd i sosiale medier og på blogger, som Central Angola eller antikorrupsjonssiden Maka Angola,⁵ ledet av journalisten og menneskerettighetsaktivisten Rafael Marques de Morais. «Hvordan har det seg at de færreste angolanerne har nytt godt av den økonomiske veksten etter gjenoppbyggingen, ti år etter krigens offisielle slutt, i motsetning til utlendingene?» spør Coquenão. «Nå leser jeg igjen Agostinho Neto [den første presidenten i det uavhengige Angola]. Drømmen hans om et multikulturelt land fritt for imperialisme har forsvunnet. Han tok ikke feil da han sa at problemene med oljevinningen vår ikke forsvinner selv om portugiserne gjør det. Vi har bare gått fra katastrofe til tragedie.»

PÅ tide med en ny sang

På det siste albumet til Batida er låten «Bazuka» som et ekko av parolene til veteranene som protesterte i Luanda. De har samplet et utsagn fra en bitter, ung mann som tidligere var soldat i den angolanske nasjonalhæren. Han ble skadet av en granatsplint i hodet, og ser ingen forskjell på Jonas Savimbi (grunnleggeren av Unita, død i 2002) og Dos Santos. «Bazuka» refererer til Carlos Lamartines sang med samme navn, en instrumental sembalåt skrevet før uavhengigheten til støtte for MPLAs frigjøringshær. «På slutten av 1960- og 1970-tallet brukte flere grupper på plateselskapet Ngola pasifistisk musikalsk opprør for å vekke slumrende og desillusjonerte bevisstheter etter 500 år med kolonisering,» forteller Amadeu Amorim, medlem av Ngola Ritmos, mytiske pionerer for den angolanske populærmusikken. Coquenão samplet flere klassikere fra denne gullalderen for å fortsette deres kamp. Den amerikanske historikeren Marissa J. Moorman er ekspert på forholdet mellom angolansk musikk og politikk og ser en tydelig resonans mellom gårsdagens motstandssanger og rap- og sanglåtene produsert av Coquenão eller Nástio Mosquito. Som sine forløpere opplever også den nye generasjonen forfølgelse.

I Batida-kollektivet har flere trøbbel med maktapparatet: Sacerdote, MCK og særlig rapperen Ikonoklasta som ifølge forfatteren José Eduardo Agualusa er «en skyteskive, som alle som nå kjemper for demokratiet i Angola». Ikonoklasta har vært med siden den første demonstrasjonen mot Dos Santos med 400 mennesker i Luanda i mars 2011. Den unge rapperen har blitt plaget av politiet, truet av militsen og banket opp etter en demonstrasjon. Han er ekstra irriterende for maktapparatet ettersom han er sønn av João Beirão, en avdød venn av presidenten og leder for Eduardo dos Santos-stiftelsen på 1990-tallet. «Det er mange aspekter ved MPLAs historie som ikke må bli glemt, men det er også mye stygt som har blitt gjemt under teppet fram til nå,» forteller Ikonoklasta. «Jeg vet ikke om historikerne vil ende med en god eller dårlig dom, men en ting er sikkert: De som nekter å innse at deres tid er forbi etterlater seg vanligvis bare bitterhet og dårlige minner når de endelig bestemmer seg for, eller blir presset, til å gå. Slik er det i alle yrker: bare tenk fotballspillerne».

Paulo Lara er sønn av en av uavhengighetens fedre, Lúcio Lara. Han mener Ikonoklasta er «svært modig», men sier også at «Luanda er ikke Angola.» Midt i landet, der krigen gjorde mest skade, ser velgerne fremdeles glasset som halvfullt: Det har blitt gjenoppbygd hundrevis av kilometer med veier og jernbanespor som knytter landet til kysten, som er kilde til 90 prosent av all økonomisk aktivitet. Lara junior ble med i geriljaen i 1972 som 16-åring og steg fra 1975 i det militære hierarkiet til han ble med i ledelsen for hæren. Nå har han pensjonert seg etter førti år i tjeneste. «Den nye generasjonen vil glemme fortiden – krigen – og de som bærer vitne om den. Men jeg tror det er viktig å gjøre dem interessert i historien, så de skjønner hvordan vi har kommet hit,» sier Lara. I dag er han koordinator for organisasjonen Tchiweka, oppkalt etter krigen faren kjempet i, der han tar imot vitnesbyrd fra personer som direkte eller indirekte var med på å oppnå uavhengigheten, uten å bry seg om deres «politiske ståsted, nasjonalitet eller religion». Det omfattende prosjektet skal fullføres i 2015 i anledning 40-årsjubileet for uavhengigheten.⁶

Morgenen 11. november 1975 komponerte den store forfatteren Manuel Rui, da 34 år gammel, til musikken av Rui Mingas, sangen som skulle bli sunget allerede samme kveld da det nye angolanske flagget ble heist i Luanda-natten. Da handlet det om «revolusjon ved folkets makt» og om å skape «et nytt menneske». «Det er på tide at vi får en ny sang, syns du ikke?», spør Rui. Kanskje bør det bli til kudurorytmer?

Oversatt av I.G.Å.

Fotnoter:
1 «Angola: Ten years of peace but at what price?» BBC News, 4. april 2012, www.bbc.co.uk.

2 «Angola’s Vicente rejects corruption fears», Financial Times, London, 14. juni 2012.

3 Stefanie Alisch og Nadine Siegert, «Angolanidade revisited – Kuduro», Norient, 6. juni 2011, http://norient.com.

4 www.akwaabamusic.com.

5 http://makaangola.org.

6 http://projectotrilhos.com.