Nobelprisvinner og dronekriger

I valgkampen i 2008 lovet Obama å stenge Guantánamo-leiren, trekke tilbake Patriot Act (2001) som tillot mer innenriks overvåkning, og beskytte varslere i militæret og etterretningstjenestene mot rettsforfølgelser. Det var et løfte om å tøyle et sikkerhetsapparatet som etter 11. september har blitt utvidet til et enormt og ofte ukontrollert byråkrati.

Fire år senere er Guantánamo fortsatt i drift, militærdomstolene der har gjenopptatt sitt virke og Obama har videreført Partiot Act. Justisdepartementet har stilt seks varslere for retten – dobbelt så mange som under alle tidligere administrasjoner til sammen. Listen over individer som ikke får lov til å fly – en ofte tilfeldig og ugjennomsiktig prosess – har økt til 21 000 navn, mer enn det dobbelte siden i fjor. I 2011 signerte presidenten National Defense Authorization Act (NDAA) som gir den føderale regjeringen myndighet til å fengsle på ubestemt tid amerikanske borgere anklaget for terrorisme, en kraftig utvanning av habeas corpus, prinsippet om at ingen skal fengsles uten å framstilles for en domstol. Administrasjonen har godkjent drap på et ukjent antall amerikanske statsborgere i utlandet, som ikke har vært direkte involvert i væpnede kamper, men som har blitt erklært «terrorister», på et minimalt rettslig grunnlav. September 2011 drepte amerikanske droner den radikale forkynneren Anwar al-Awlaki og Al-Qaida-propagandisten Samir Khan i Jemen. To uker senere ble Awlakis 16 år gamle sønn drept i et annet droneangrep. Alle var amerikanske statsborgere. Obama har også radikalt utvidet de «hemmelige» drapene på utenlandske statsborgere med droneangrep i Pakistan, Jemen og Somalia. Opptil en tredjedel av ofrene var ikke-stridende sivile, ifølge det uavhengige Bureau of Investigative Journalism.

Hva skjedde? Forventningen om at Obama ville redusere sikkerhetsstaten var ikke utelukkende naiv, eller uten historiske forløpere. Etter Watergate-skandalen og nederlaget i Vietnam på 70-tallet reiste et modig demokratisk flertall i Kongressen seg mot den republikanske presidenten Gerald Ford for å innskrenke politiets makt og innenlandsk spionering samtidig som de begrenset presidentens myndighet til å gå til krig, inkludert hemmelige operasjoner i utlandet. Mange velgere forventet lignende endringer etter valget i 2008, i tråd med Obamas valgløfter.

De ble skuffet. Sikkerhetskontrollene på flyplassene har blitt stadig mer påtrengende med innføringen av kroppsskannere på 140 flyplasser. Dette sikkerhetsteateret er tidkrevende og irriterende, og beskytter ikke de reisende. En rekke rapporter fra Transition Security Administration viser at det er lett å lure skannerne som har kostet 90 millioner dollar.¹ De som nekter å la seg skanne får kroppsvisitering som mest ligner på seksuell beføling.

Bokstavsuppe av fyrstedømmer

Det mest slående er normaliseringen av innenlandsk overvåkning under Obama. Den føderale regjeringen har nå 30 000 folk som overvåker telefonsamtaler internt i landet. Department of Homeland Security (opprettet i 2002) er nå det tredje største føderale departementet, bare forbigått av Pentagon og Departement of Veteran Affairs. Byggingen av et 90 000 m2 stort datasenter for innenlandsk overvåkning, med en prislapp på to milliarder dollar, har nettopp startet i Bluffdale (Utah).²

Det er vanskelig å få oversikt over nøyaktig hvor mye sikkerhetsstaten har vokst. Etter 11. september har bokstavsuppen av føderale fyrstedømmer, alle med galopperende budsjetter (supplert av hemmelige bevilgninger), skapt en byggeboom i Washington-området: 33 komplekser på tilsammen 1,5 millioner m2. Dana Priest, sikkerhetskommentator i Washington Post, anslår at «sikkerhetskjøpefesten» etter 11. september har passert to billioner dollar. Det finnes ingen overordnet myndighet: En ny stilling på regjeringsnivå som i teorien har ansvaret, Director of National Intelligence, er i praksis maktesløs.

Samtidig har myndighetenes hemmelighold blitt intensivert. Washington hemmeligstemplet hele 92 millioner dokumenter i 2011, nesten det dobbelte av antallet i 2009. Hemmeligstemplingen koster ti milliarder dollar i året, ifølge William Bosanko, en tidligere direktør for Information Security Oversight Office. Nedgradering av sikkerhetsdokumenter går uendelig tregt – først i fjor ble National Security Agency (NSA) ferdig med å offentliggjøre dokumenter fra 1812-krigen! Kun godt finansierte interessegrupper med erfarne advokater klarer å bruke Freedom of Information Act til å få tilgang til informasjon om sikkerhetsstaten – og bare med begrenset suksess.

Dette velfinansierte sikkerhetsapparatet er imidlertid ikke vanntett. Den eksponentielle økningen i sikkerhetsklareringer – 854 000 amerikanere har nå høyeste sikkerhetsklarering (top secret) og 4,2 millioner andre har lavere klareringer – omdefinerer selve begrepet «sikkerhet». Lovene for informasjonssikkerhet håndheves ofte strengt, men samtidig overfladisk og uberegnelig. Hemmeligstemplede dokumenter migrerer jevnlig fra myndighetslaptoper til offentlig tilgjengelige nettsider via fildelingsteknologi, ofte installert av barna til middelaldrende ansatte som mangler teknisk kunnskap.³ Den amerikanske etterretningshistorikeren Matthew M. Aid har funnet amerikanske militærdatamaskiner til salgs i Kabuls basarer, med intakte hemmeligstemplede harddisker.⁴

På tross av at de slår ned på lekkasjene, fortsetter Washingtons toppembetsmenn å gi journalister hemmeligstemplet informasjon uten frykt for konsekvensene: Den hemmeligstemplede rapporten «National Intelligence Estimate on Afghanistan» ble lekket i januar, og lekkasjer om administrasjonens «hemmelige» droneangrep i Pakistan er vanlige. Høytstående embetsmenn er trygge fra det nye sikkerhetsregimet.

Liberalernes taushet

Under George W. Bush mente mange liberalere at utvidelsen av sikkerhetsstaten var en alvorlig trussel mot amerikanernes sivile rettigheter. Det er ikke lenger tilfellet. Siden andre verdenskrig har USAs libertarianske agenda fått feste bare når demokratene har vært i opposisjon, slik som tidlig på 70-tallet. Så snart demokratene inntar regjeringskontorene, forsvinner slike bekymringer. I dag forsikrer mange intellektuelle tilknyttet demokratene folket om at deres kritikk ikke gjelder regjeringens snoking i seg selv, men bare de samme tiltakene i hendene på feil parti – «et vanlig svar fra liberalere som ikke klarer å kritisere Obama på samme måte som de kritiserte Bush,» skriver juristen Jonathan Turley.⁵ Folk fra Bush-administrasjonen har applaudert Obamas normalisering av sikkerhetsstaten etter 11. september – spesielt Dick Cheney.

I begynnelsen av mandatet virket Obama fast bestemt på å holde valgløftene sine, men han møtte motstand i Kongressen. Hans mislykkede forsøk på å stenge Guantánamo er talende. 21. mai 2009 nektet Kongressen å bevilge de 80 millioner dollar det krevde. Riksadvokat Eric Holder annonserte plutselig at fem Guantánamo-fanger ville overføres til det føderale rettssystemet for sivile rettssaker i New York. Men Obama-administrasjonen hadde ikke sikret seg støtte fra lokalpolitikerne i New York, som steilet i den lokale kontroversen. Obama-administrasjonen ble avsporet av andre kriser og mistet raskt initiativet. Siden har støtten til Guantánamo-komplekset og alt dette medfører (fengsling på ubestemt tid, militærdomstoler) økt i Kongressen, særlig blant demokratene. Det føderale rettsvesenet har vært motvillig til å gripe inn, og har alltid vært varsom med hvordan det utvider sin begrensede myndighet og prestisje. Det vil være feil å se på Obamas utvidelse av disse sikkerhetstiltakene som «keiserlig presidentskap» som overkjører legislative og juridiske begrensninger.

Den raske utvidelsen av USAs sikkerhetsstat er ikke ny. Den største utvidelsen skjedde etter andre verdenskrig, under demokraten Harry Truman, som var drevet av antikommunistisk opprustning i utlandet og «rød frykt» i hjemlandet. Det var også rask vekst under John F. Kennedy (1961–1963) og Ronald Reagan (1981–1989). I etterkrigstiden har sikkerhetsstaten fått de budsjettene og den friheten den har bedt om.

Den amerikanske libertarianismens grenser

I dag er motstanden fragmentert på tvers av høyre-venstre-skillet. American Civil Liberties Union, sentrum-venstre, er en etablert velfinansiert NGO som i flere tiår har kjempet mot ulovlig overvåkning, ekstremt hemmelighold hos myndighetene og andre statlige inngrep. Likevel er Ron Paul den eneste presidentkandidaten som har uttalt noen motstand. Han er republikaner fra Texas, en ivrig libertarianer og antiimperialist, men også en ekstremt høyrevridd. Alle tverrpolitiske forsøk på å verne sivile rettigheter har blitt bekjempet, på tross av at de ofte har fått flertall i Representantenes hus. Det libertarianske budskapet har større velgerappel i fjellstater og i sørvest og øvre midtvesten enn i storbyregionene på kysten. California og New Yorks demokratiske senatorer er enige om sikkerhetsinstitusjonen og de store telekomselskapene som samarbeider med overvåkingsprogrammene.

Den interne utvidelsen av det nasjonale sikkerhetsapparatet har historisk ledsaget amerikanske militærinvasjoner i utlandet. Nå som USA har en alvorlig budsjettkrise, er enkelte republikanere og en større gruppe demokrater for å kutte i militærbudsjettet. Men uansett hvem som vinner valget, vil budsjettet og makten til den nasjonale sikkerhetsstaten etter all sannsynlighet utvides enda mer.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 David Kravets, «Homeland Security Concedes Airport Body Scanner ’Vulnerabilities’», Wired, 7. mai 2012.

2 James Bamford, «The NSA is Building the Country’s Biggest Spy Center (Watch What You Say)», Wired, 15. mars 2012.

3 Dana Priest og William M Arkin, Top Secret America: The Rise of the New American Security State, Little Brown, New York, 2011, s. 234.

4 Matthew M. Aid, Intel Wars, Bloomsbury, New York, 2012, s. 77.

5 «10 Reasons Why the US Is No Longer the Land of the Free», Jonathan Turley, Washington Post, 4. januar 2012.

(…)