Global kamp for seksuelle minoriteter

I en tid der Argentina har tillatt kjønnsskifte og Frankrike debatter kjønnsnøytralt ekteskap, er bedringen av levekårene for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner1 (LGBT) ubestridelig. Det virker lenge siden disse seksuelle preferansene var underlagt «lov om sosial fare og rehabilitering» i Spania, eller ble overvåket av Paris-politiets gruppe for kontroll av homoseksuelle – førstnevnte ble avskaffet i 1979, sistnevnte i 1981. Men utviklingen er mer sammensatt enn som så. Forskjellsbehandling og diskriminering basert på seksuell orientering vedvarer: I flere titalls land tvinger statlig undertrykkelse, vold og religiøs fundamentalisme LGBT-personer til et liv i skjul.

På begynnelsen av 1980-tallet var kampen i de vestlige land sentrert rundt sosial og juridisk anerkjennelse. Med gryende aidsepidemi og stigende dødstall skapte fravær av rettigheter for partnere av samme kjønn alvorlige situasjoner fordi den overlevende ikke hadde noen juridisk stilling. De første lovene for homofile og lesbiske par kom i Nord-Europa (Norge, Danmark, Sverige og Island) på begynnelsen av 90-tallet. Denne rettighetsbølgen baserte seg på en framgangsmåte ­– støttet av de sosialdemokratiske partiene – som forente toleranse og sosial anerkjennelse, der den politiske logikken først og fremst dreide seg om differensiering: Partnerskap for likekjønnede par gir ikke adgang til samme rettigheter som ekteskap, særlig ikke foreldreskap og adopsjon. 2 Men disse første framskrittene åpnet nye horisonter.


Skepsis til «vestlige» verdier

På slutten av 90-tallet var størsteparten av LGBT-bevegelsen opptatt av likestilling for homoseksuelle og heteroseksuelle par. Etter Nederland (2001), har de skandinaviske landene gradvis innført en slik lovgivning. Spania (2005) og Portugal (2010) tillater ekteskap og adopsjon. Sør-Afrika og Canada (2005), siden Argentina (2010) har stemt gjennom likestillingslover, i likhet med enkelte delstater i Brasil (Alagoas), Mexico (Distro Federal, Quintana Roo) og USA (Connecticut, Iowa, Massachusetts, New Hampshire, New York, Washington, Washington DC og Maryland). Og homofobi er blitt en skjerpende faktor ved forbrytelser i nær tjue land.

Å forstå disse juridiske framskrittene som resultatet av en langsom, men dyptgripende holdningsendring, er likevel en feillesning. Motstanden er fortsatt stor, som den katolske kirkes holdning til kjønnsnøytralt ekteskap i Spania og Frankrike, eller Mitt Romneys støtte til Federal Marriage Amendment, som vil reservere ekteskapet for heteroseksuelle par. Verbal og fysisk vold fortsetter å prege mange LGBT-personers hverdag.

Dessuten er anerkjennelsen av LGBT-rettigheter langt fra oppnådd og universell. Forhold mellom personer av samme kjønn er fortsatt ulovlig i 78 land, hvor de kan bli dømt til fengsel, og sågar til døden. Og uavhengig av lovenes strenghet, er homofili et favorittmål for politiske regimer og religiøse organisasjoner som ønsker å utvise «moralsk» autoritet. En rekke land i Afrika og Midtøsten har det siste tiåret skilt seg ut med en voldsom og tidvis morderisk homofobi, særlig fra fundamentalistiske islamske strømninger. I Saudi-Arabia, Iran, Jemen, Nigeria, Sudan, Afghanistan og Mauritania kan homofili fortsatt straffes med døden. I Saudi-Arabia ble tre menn halshugd i 2002. I Iran ble to tenåringer henrettet i juli 2005. En tredje, dømt i 2010, ble først reddet etter en massiv internasjonal mobilisering. I Irak er homoseksualitet lovlig, men væpnede islamske militser har massakrert flere hundre personer siden 2004. 3 Men andre religioner er ikke særlig bedre. I Uganda protesterer evangelistpastorer (særlig fra bevegelsen Born Again) mot «ettergivende» lovgivning, selv om enhver som anklages for homofili i landet kan dømmes til livsvarig fengsel. For dem er kun dødsstraff godt nok.
I denne situasjonen er LGBT-personer dømt til å leve i skjul, i frykt for skammen som tidvis kan lede familiene deres til å angi eller straffe dem selv. Lokal mobilisering er dermed risikabelt: Trakassering og vold mot aktivister er vanlig, hvis de ikke simpelthen blir drept. 4 Solidaritetsnettverkene som utvikles på internett er sårbare, for fordømmelse og undertrykkelse av homoseksualitet inngår ofte i en skepsis til «vestlige» verdier. Våren 2011 brukte myndighetene i Kamerun dette som påskudd for å kritisere EUs bistand til støtte for seksuelle minoriteters rettigheter. Nylig kastet Uganda flere internasjonale ikke-statlige organisasjoner ut av landet, fordi de «rekrutterte homoseksuelle» blant unge ugandere.


Moraliserende aidspolitikk

I tillegg til juridisk diskriminering rammes grupper med «foraktet seksualitet» 5 av helsemessig diskriminering. HIV-statistikken kaster lys over denne spesifikke sårbarheten. Om Latin-Amerika og Karibia sier Verdens helseorganisasjon (WHO) for eksempel: «Selv om utbredelsen av HIV omfatter under én prosent av befolkningen i flesteparten av landene i regionen, er den tidvis fem til tjue ganger høyere hos menn som har seksuelle relasjoner med menn (MSM). 6Stigmatisering og diskriminering forbundet med homofobi forverrer epidemien.» 7 På verdensbasis er et stort flertall av MSM-personer utenfor aidsforebyggingsprogrammenes rekkevidde. 8 I møte med stigmatisering, vold og lovgivning som straffer homoseksualitet, benytter de ofte ikke helsetjenester for å unngå at deres seksualitet blir avslørt for familien, lokalsamfunnet, eller videreformidlet til myndighetene. Det er dermed vanskelig å få presise tall på epidemien blant MSM-personer i en rekke vestafrikanske land. Dessuten, som i Russland, bidrar offentlige myndigheters benekting av epidemien til manglende oversikt og svekker tiltakene for forebygging og behandling.

Når helsestrukturer finnes og LGBT-personer har tilgang, møtes de ofte med ignoranse og fordommer fra helsepersonellet. Det kan være at en lege ikke ber om HIV-test fordi pasienten «ikke ser homoseksuell ut» eller «er gift», eller at en av legekollegaene forteller en sårende «spøk» om «homser». Andre forsøker med alle midler å fortrenge dem, som enkelte tannleger gjør med HIV-positive (lang ventetid, overdrevne sikkerhetstiltak). Lesbiske unnslipper heller ikke slik forskjellsbehandling. Mange unngår gynekologiske undersøkelser på grunn av opplevd og forventet diskriminering, noe som fører til at seksuelt overførbare sykdommer, som humant papillomavirus (HPV), og enkelte krefttyper ikke blir behandlet. Transidentitet blir ansett som en psykisk lidelse, og defineres fortsatt som dette i internasjonalt anerkjente medisinske referanseverk, som Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM).

I USA ble det på slutten av 90-tallet lansert en kampanje om «gay health» (eller «LGBT health») som skapte debatt om den medisinske behandlingen. 9Selv om den for øyeblikket bare gjelder en begrenset del av denne gruppen, hovedsakelig hvite, velstående menn i byene, har den likevel klart å knytte seg til en historie med kollektiv og lokal aktivisme. I kjølvannet av feminismen, utgjør frigjøringsbevegelsene for homofile og lesbiske etter 1968 et utgangspunkt for nye typer kamper, fokusert på synlighet og politisering av det intime, som har utfordret hele venstresiden. Homoseksuelle frigjøringsgrupper dukket først opp i USA og siden overalt i Europa, som Gay Liberation Front i England og Front homosexuel d’action révolutionnaire (FHAR) i Frankrike. 10I løpet av 80-tallet ble disse, i likhet med mange andre sosiale bevegelser, gradvis forvandlet og institusjonalisert.

I Vest-Europa har utviklingen gått i ulike retninger. I Frankrike ble homoseksualitet avkriminalisert da venstresiden kom til makten i 1981. I andre land innførte konservative regjeringer homofiendtlige tiltak. I Storbritannia vedtok parlamentet Section 28 i 1988, som forbød å fremme homoseksualitet i skolen. I USA ble Ronald Reagans to perioder (1980–1988) preget av en svært fordomsfull og moraliserende politikk mot aids.


Homonasjonalistisk sivilisasjonskamp

I alle tilfeller blir det flere kampsaker, fra utfordring av heteroseksuelle og patriarkalske normer til krav om rettigheter og reformer som samsvarer med disse normene. På samme måte har HIV/aids-utbruddet hatt mye å si for reorienteringen av homoseksuelles kamp. På begynnelsen av 80-tallet var kampen mot epidemien et sentralt punkt for reorganisering av kampene, rundt organisasjoner som Terrence Higgins Trust i England (1982), Gay Men Health Crisis (1982) i USA og AIDES (1984) i Frankrike. Opprettelsen av Act Up – i 1987 i New York og 1989 i Paris – gjenspeilte dette opprøret til smittede fra homomiljøet. Utviklingen av homoaktivisme ble ledsaget av en sterk økning i organisasjoner for solidaritet og kamp mot diskriminering: sportsklubber (European Gay and Lesbian Sport Federation) og yrkesorganisasjoner (som franske Syndicat national des entreprises gaies), samfunnssentre i de store byene, ungdoms- og studentorganisasjoner. Identitetsmarkøren homo eller lesbisk begynte å overskygge fokuset på seksuell undertrykking.

Internasjonaliseringen av kampen er også en av de store utviklingstrekkene til samtidens LGBT-bevegelse. Ikke misforstå: Fra 70-tallet av har det vært mye aktivitet blant homoaktivister. Stonewall-opprøret i New York i juni 1969 ble en global referanse for frigjøringskampen – gay pride-paradene er en årlig markering av dette. Men i løpet av det siste tiåret er støtte til ofre for homofobi blitt et større tema, og det har vokst fram flere frigjøringsbevegelser i land som forbyr LGBT. Denne solidariteten har hatt suksess overfor statlig homofobi – som i Senegal der internasjonalt press i 2009 førte til frigjøring av aids-aktivister. Disse kampanjene har også synliggjort uakseptabel undertrykking, som vold og trakassering mot gay pride-paradene i Beograd og Moskva, og fordømming av homofiendtlige lovforslag i Ukraina. De utgjør også et uunnværlig støttenettverk for asylsøkere og innvandrere, når noen har vært nødt til å forlate hjemlandet sitt.

Samtidig har kampen mot homofobi blitt instrumentalisert politisk, noe som nylig kom til syne i kontroversene rundt «homonasjonalismen».11 Dette kritiske begrepet beskriver utviklingen som på 2000-tallet fikk enkelte deler av LGBT-bevegelsen i nord til å identifisere innvandrere, først og fremst «muslimer», som den nye trusselen for homofile og lesbiskes levemåte. Legitime bekymringer for forfølgelser i enkelte land og homofobien i reaksjonære deler av islam ble gjort til del av en «sivilisasjonskamp». I Nederland var Pim Fortuyn, åpent homoseksuell og høyreekstrem politiker som ble drept i 2002, nærmest en karikatur av denne strømningen. Grensen mellom de «progressive» vestlige landene og de andre «mørke» landene utviskes imidlertid når man vet at de førstnevnte nekter eller begrenser asylretten for personer etterfulgt på grunn av deres seksuelle orientering i de sistnevnte.


Tvetydig kamp

Bekymringen for situasjonen til LGBT-personer har blitt verdensomspennende, og fikk utløp i en internasjonal resolusjon vedtatt i Yogayakarta (Indonesia) i 2007. 12 Denne prinsipperklæringen, utarbeidet av menneskerettighetseksperter, forsøker å få internasjonale institusjoner til å forby diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Teksten fikk støtte fra 54 land da den ble lagt fram for FN 26. mars 2007. Det jobbes nå med å få vedtatt en FN-resolusjon om «menneskerettigheter, seksuell orientering og kjønnsidentitet».

Men bevegelsene kjennetegnes fremdeles av heterogenitet og fragmentering. På institusjonelt plan driver pressgrupper for menneskerettigheter, som International LGBT Association (ILGA), et lobbyarbeid overfor institusjoner og stater. Disse gruppene utgjør en betydelig styrke for utviklingen av solidaritetskampanjer, men er også preget av tvetydighet. For dem inngår rettighetskravene i en strategi for identitetsmessig anerkjennelse som omgår spørsmålene om klasse, kjønn og rase som splitter LGBT-miljøene.

Oversatt av R.N.

1 Vi foretrekker begrepet «transperson» framfor «transseksuell» eller «transkjønnet», fordi det dekker de ulike måtene å skifte kjønn på, og er foretrukket av de fleste organisasjoner.

2 Virginie Descoutures, Marie Digoix, Eric Fassin og Wilfried Rault, Mariages et homosexualités dans le monde. L’arrangement des normes familiales [Giftemål og homofili. Organiseringen av familienormer], Autrement, Paris, 2008.

3 Landoversikten til International Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Intersex Association (ILGA).

4 Som David Kato, som ble drept i Uganda i 2011 etter at en lokalavis trykket navnet hans og et bilde (sammen med 99 andre homofile) under overskriften: «Heng dem!», og mexicanske Quetzalcoàtl Leija Herrera, som ble slått i hjel samme år for å ha fortalt statsadvokaten i Guerrero om 16 homofobe angrep i 2009.

5 Nancy Fraser, Qu’est-ce que la justice sociale? Reconnaissance et redistribution, La Découverte, Paris, 2005.

6 MSM-betegnelsen fokuserer på seksuell praksis, og inkluderer menn som ikke nødvendigvis identifiserer seg som homofile.

7 «Towards universal access. Scaling up priority HIV/AIDS interventions in the health sector», Verdens helseorganisasjon (WHO), Genève, 2009.

8 «Report on the global AIDS epidemic», FNs program for HIV/AIDS (UNAIDS), 2006.

9 Olivier Jablonski, Jean-Yves Le Talec og Georges Sidéris (red.), Santé gaie [Homohelse], Pepper-L’Harmattan, Paris, 2010.

10 Se Karla Jay og Allen Young (red.), Out of the Closets: Voices of Gay Liberation, New York University Press, 1992.

11 Jasbir K. Puar, Homonationalisme. Politiques queers après le 11-Septembre [Homonasjonalisme. Queer-politikk etter 11. September], Amsterdam, Paris, 2012; Didier Lestrade, Pourquoi les gays sont passés à droite [Hvorfor homofile har gått til høyre], Seuil, Paris, 2012.

12 www.yogyakartaprinciples.org.