Kunst

Hvor farer eselet?

Setter vi Théodore Géricaults Medusas flåte opp mot Paolo Pivis fotografi av et esel i en jolle, avdekkes noen grunnleggende trekk ved vår samtid: formløs, fragmentarisk, resignert. En samtid de fleste av dagens kunstnere nøyer seg med å gjenspeile og estetisere, uten noen kritisk distanse.

Posted on

Hvor farer økonomien i finansspekulasjonens tid?

Hvor farer demokratiet i en stat som gir fra seg makten til å gripe inn i økonomien?

Og hvor farer dette eselet i en jolle som driver på åpent hav?

Et mysterium.

I det minste, med eselet, vet vi at det var den internasjonalt anerkjente kunstneren Paola Pivi som i 2003 plassert det i jolla, fotograferte det og noen år senere viste det til oss, uten å fortelle oss hvor det befinner seg i dag.
Hvorfor interesse seg for et drivende esel, når samtiden tilbyr så mange andre ting å bry seg om? Kanskje fordi vi ved å granske det nærmere, vil få et tydeligere blikk også for alt det andre.
For å gjøre dette kan vi sammenligne Pivis bilde med en annen framstilling av drift til sjøs, nemlig Medusas flåte (1818–1819) av maleren Théodore Géricault.
Det er lite sannsynlig at et esel går ombord i en jolle og kaster loss. Pivi har åpenbart plassert det i jolla, dratt den ut fra land og fotografert eselet – altså virkelige fotografier, ikke digitale montasjer, som viser en iscenesettelse av virkelige elementer. Medusas flåte henviser derimot til en virkelig hendelse: skipbruddet til fregatten Medusa utenfor kysten av dagens Mauritania i juli 1816. Maleriet gjengir øyeblikket der en gruppe overlevende på en flåte i det fjerne ser briggen Argus. For å lage verket samlet Géricault en rekke dokumenter, laget flere skisser og bygde en modell av flåten. Tablået hans forsøker å framstille en virkelig hendelse gjennom en forestilt rekonstruksjon. Pivis foto er derimot en visuelt tro dokumentering av en fiktiv virkelighet: Å flyte rundt på flåter er ingen vanlig situasjon for esler. Det flytende eselet er realistisk, men samtidig gåtefullt. Hva betyr denne bildekonstruksjonen?


Postmodernismens fragmentarisme
Hos Pivi er horisonten tom. Hos Géricault ser vi en båt i det fjerne. Passasjerene på flåten er aktive, på tross av deres nød, de beveger seg, sender signaler, ser mot det fjerne. Eselet er passivt, blikket flegmatisk. De skipbrudne forsøker, trass avdriften, å følge en retning som kan gi dem ly for faren, seilet deres er heist. Eselet og jolla er derimot uten styring, de har verken noen retning eller destinasjon, de forflytter seg på vannet etter strømmene, men farer ingensteds. Den gåtefulle ideen om et esel i en jolle illustrerer denne nomadiske grunnholdningen: fravær av retning og mål, i en verden uten noe prosjekt, uten noe endemål, det konkrete eselet i et antatt abstrakt, desinteressert og likegyldig univers, muligens trekk av en grunnleggende visdom. Men angår ikke denne nomadismen også økonomien, samfunnet, følelsene, arbeidslivet og forbruksvarene?

Norske reker pilles i Marokko og selges i Tyskland. Irsk kildevann selges i tyske Stuttgart, italiensk kildevann i australske Sidney. Pyjamasknappene som produseres og selges i Sveits, sys på i Portugal. Ja, hvor farer dette eselet og hvor forsvinner våre arbeidsplasser i de fjerne, obskure utflyttingsprosessene? Eselet har forstått det: På sin jolle uten anker, vet det at ethvert håp om å styre sin skjebne er illusorisk, og at det ikke finnes noen destinasjon. Rasjonaliteten er en luftspeiling: flyt, flyt, omfavn ustabiliteten, tilblivelsen, usikkerheten.

Men eselet slutter ikke å formidle sitt budskap. Verket forener en iscenesettelse (kunstig) med en representasjon (fotografiet) som gir seg ut for å være autentisk. Dette er et av postmodernismens trekk: Den framstiller seg som en sammenstilling av oppsmuldrede, spontane og stykkevise tanker og handlinger for å kamuflere, bak en troskyldig beskjedent ytre framtoning, det doktrinære i en framgangsmåte som kritiserer «ideologiene» for å være totalitære. Kunsten gir avkall på prosjektet «om en generell representasjon. Uttrykkets relativitet er på sitt høyeste», i teoretikeren Paul Ardennes ord. 1Siden begynnelsen av 1980-tallet har man i galleriene funnet biter av kroppsdeler 2 (Anselm Stalder), spredte gjenstander 3 (Mike Kelley), spredte minner 4 (Annette Messager), falske samlinger, påklebning av referanser5 (Anselm Kiefer), tekststykker, rester: fragmentarismen stadfester seg selv i opposisjon til letingen etter enhet, etter et sammenhengende hele, som den mener bare er hersketeknikker for å undertrykke puslespillet av individuelle tendenser.

Er dette uten forbindelse til den liberale doktrinen, som angriper statsstyring og sentralplanlegging til fordel for den fragmenterte og spredte konstellasjonen av private finansinstitusjoner (banker, eiendomsutviklere, profesjonelle investorer, grådige spekulanter, forsikringsfirma, aksjespekulanter, osv)? Fragmentarismen griper inn i økonomien og det sosiale feltet som et grunnleggende påbud: Alt må være provisorisk, stykkevis og delt. Lenge leve det uklassifiserbare, det bevegelige, det desentrerte! Ikke lenger sosiale klasser, men mengden, stammer, forsamlinger uten sentrum. En del av samtidskunsten forsterker denne tankegangen som formalt prinsipp. «Slutt på kategorier, slutt på forskjeller mellom sentrum og periferi, drøm og mareritt, stilleben og landskap. Postmoderne, transkjønnede, komponerte landskap, hallusinerte landskap.» 6


Frigjøring og fremmedgjøring

I denne ånden installerer, for eksempel, en kunstner som Claude Lévêque to store traktordekk i kontorene til en bank. 7 Dekkenes nærvær er tilstrekkelig: Det er unødvendig å spørre om hvorfor. Tingene utsier sin sannhet gjennom sitt blotte nærvær og vi konfronteres med deres evidens: Ikke noe behov for teori, årsakssammenheng eller generalisering. Plasserer man seg på dette planet, uttrykker et tre, en kopp, eller et begrep, eller et begjær, og – hvorfor ikke? – en aksjekurs, en sannhet med sitt blotte nærvær. Det er overflødig å spørre seg om deres relevans: Det eneste som betyr noe er deres immanens. Dette prinsippet, som man finner i Lévêques installasjoner, hans «sanselommer», 8gjenfinner vi i systemet for finansprissetting, særlig i såkalte selvrealiserende børsoperasjoner: jo mer kursen til en aksje stiger, jo mer kjøpes den; jo mer den kjøpes, jo mer stiger kursen. Man tror på og validerer en sannhet skapt av våre projeksjoner, som ikke har noe forhold til gjenstandens reelle økonomiske verdi.

Åpenbart trengte ikke børsen Claude Lévêque for å utvikle sine forretningsmuligheter. Men samtidskunstens doktrinære innordning beroliger, valoriserer og estetiserer denne tenkemåten. Den lyriske retorikken om kreativiteten og den frigjørende kunsten, som fortsatt er svært utbredt, høres nå komisk ut. Kunsten kan bidra til frigjøring på samme måte som den kan lede til fremmedgjøring. Et verk er ikke bare en kunstners uttrykk. Ethvert kunstnerisk uttrykk skapes i en historisk kontekst, henviser til en konseptuell ramme, gir beskrivelser, bekrefter og uttrykker påstander. Den postmoderne rammen kan skape verk som strengt uttrykker kunstneres verdenssyn og dets teoretiske underbygning – men dette verdenssynet resonnerer med den rådende orden.
Oversatt av R.N.



1 Paul Ardenne, Art, l’âge contemporain,[Kunst, samtiden], Editions du Regard, Paris, 1997.

2 Anselm Stalder, Piedistallo per un intero corpo [Pidestall for en hel kropp] Biennalen i Venezia, 1984.

3 Mike Kelley, Installation view of DADA exhibition, Berlin, 1920, Jablonka Galerie, Køln, 1991–1992.

4 Annette Messager, Uten tittel, installasjon, Mary Boone Gallery, New York, 1991.

5 Anselm Kiefer, 20 Jahre Einsamkeit, 1971–1991, Marian Goodman Gallery, New York.

6 Guy Tortosa, «Eric Corne, Paysage à la découpe»,[Eric Corne, Oppstykket landskap] 26. mars 2007, www.ericcorne.com. Guy Tortosa, «Situation des arts plastiques en France: les marchés comme pays» [Formende kunst i Frankrike: markedene som land], i Nathalie Chapuis (red.), Créateurs, création en France. La scène contemporaine [Formgivere, formgivning i Frankrike. Samtidsscenen], Autrement, Paris, 2002.

7 Claude Lévêque, La Rumeur des batailles [Kampenes rykter], Lab-Labanque, Béthune, 2008.

8 Pressemappe fra Frac-Haute Normandie i anledning Claude Lévêques Down the street, 2008.
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver