Enhet, enhet, enhet

Vil Chávez' etterfølgere endre den politisk kursen? Nicolas Maduro må regne med både tøff maktkamp og mange hestehandler. Men bevegelsen vil ikke splittes opp. Til det har for mange har for mye å tape.

Mye skjedde fort etter Hugo Chávez’ død var offentliggjort. Først ble visepresident Nicolas Maduro innsatt statssjef, deretter utlyste Det nasjonale valgrådet nyvalg 14. april, innenfor de 30 dagene grunnloven krever. En knapp uke senere registrerte Maduro seg som presidentkandidat for sosialistpartiet PSUV, mens Henrique Capriles motvillige erklærte seg som kandidat for opposisjonskoalisjonen MUD.

Det store spørsmålet er om den bolivarianske bevegelsen, koalisjonen som støtter regjeringen, klarer å holde sammen uten den mektige lederen. Allerede i desember, mens Chávez hvilte ut etter sin fjerde kreftoperasjon på Cuba, sendte opposisjonen og mediene ut rykter om interne stridigheter, særlig mellom Maduro og nasjonalforsamlingens president, Diosdado Cabello.

Ryktene virket ikke usannsynlige med tanke på kranglene som har preget landets venstreside. Chávez er så langt den eneste lederen har klart å samle venstresiden. Cabello og Maduro har benektet på det sterkeste noen strid mellom dem. De to er «Chávez’ sønner» og dermed brødre, har Maduro forsikret.

Hvis forholdet mellom kronprinsene er så hjertelig, hvorfor tror så mange venezuelanere at den bolivarianske bevegelsen vil splittes opp? Chávez’ karisma førte ham ikke bare til makten, den sørget også for samholdet i bevegelsen han skapte for 15 år siden og inkarnerte helt til sin død. Maduro er ikke på langt nær like populær og karismatisk.1 Men det er feil å tro at bevegelsen bare er fundert på en karismatisk leder.


Fornøyd med demokratiet
I «den fjerde republikken» fra 1958 til 1988, da sosialdemokratene og kristeligdemokratene skiftet på å styre landet, var disse partiene preget av et sterkt indre samhold, uten noen karismatiske ledere. Partiene ble ikke bare holdt sammen av streng partidisiplin, men også av at medlemmene av begge partiene tørstet etter oljeinntektene. Alle interessegruppene representert i det ene eller det andre partiet – kirken, arbeidsgiverne, media og den største fagforeningen, som i dag utgjør ryggraden i opposisjonen – hadde samme verdenssyn, der de hadde rett til oljepengene, mens resten av samfunnet måtte klare seg selv.

Dette klientellistiske systemet basert på privat tilraning av oljeinntektene, der noen få beriket seg selv og gjorde alle andre fattige, gjorde til slutt at de tapte. Nyliberalismen framskyndet bare deres fall.

Da Chávez gikk til valg i 1998, klarte han å forene en fragmentert venstreside. Dette, kombinert med hans talegaver og løfter om sosial rettferdighet, ga ham seieren. I hans 14 år som president økte han bevegelsens oppslutning blant de fattige og marginaliserte, han omfordelte deler av oljeformuen til dem og anerkjente deres rett til å delta aktivt i styringen av lokalsamfunnene og arbeidsplassene.

Mange endringer bidro til å befeste oppslutningen blant de som tidligere ble ekskludert: Nasjonalisering av sentral industri, omdanningen av mange statsselskaper til arbeiderkooperativer, landbruksreform, innføring av kommunale råd, sosiale programmer for de fattige. Uten disse endringene ville aktivistenes lojalitet vært langt svakere, uavhengig av lederens karisma.

Beskyldningene om at Chávez bare erstattet et kameraderi med et annet, mister grunnlag når «kompisene» i dette tilfellet var flertallet av befolkningen og at de ikke har slått mynt på støtten, men vært aktive i de sosiale endringene. Det er dermed ikke overraskende at venezuelanere flest er fornøyd med demokratiet sitt og er det lykkeligste folket på kontinentet – selv om dette kan være en overdrivelse med tanke på den endemiske kriminaliteten som regjeringen ikke har klart å bekjempe.2

Mindre disiplinert flertall
Omfordelingen av oljeinntektene har hatt en positiv virkning på samfunnet: de regjeringsvennlige delene av befolkningen, den venstreorienterte middelklassen (til venstre for sosialdemokratene) og det store flertallet av de fattige, står langt mer samlet enn den brokete opposisjonen. Mens MUD stadig har blitt rammet av interne stridigheter som truer med å sprenge koalisjonen, har de regjeringsvennlige organisasjonene ikke vist det minste tegn til indre spenning eller uenighet, ikke engang under Chávez’ langvarige fravær.

Men hvem holder i tøylene nå? Maduro er Chávez’ offisielle etterfølger, men ingen aner hvilke interessegrupper denne tidligere fagforeningslederen må forhandle med om han skulle vinne, eller hvem vil komme overens med.

Det politiske landskapet i Venezuela er mer oppstykket enn i andre latinamerikanske land. Interessegruppene har aldri brutt deres historiske avhengighet av statsapparatet, noe som forklarer hvorfor de er relativt svake sammenlignet med de politiske partiene. Avhengigheten av oljeindustrien har også gitt staten stor makt over de sosiale og økonomiske kreftene.

Den bolivarianske regjeringen støtter seg på tre sentrale sektorer: sivilsamfunnet, hæren og næringslivet. Førstnevnte er representert i regjeringen av Maduro og tidligere visepresident Elias Jaua, og omfatter fagforeningene og lokalorganisasjoner, i tillegg til mindre innflytelsesrike grupper, som småbøndene, urbefolkningen og studenter som er pro-Chávez. Den militære sektoren er delt i to ideologisk konkurrerende fraksjoner: de moderate, med Cabello som antatt viktigste representant, og de mer radikale, ledet av tidligere innenriks- og justisminister Ramón Rodriguez Chacín.

Næringslivet er dominert av oljesektoren, representert ved Rafael Ramirez, lederen av det statlige Petróleos de Venezuela SA (PDVSA), men også mindre sektorer er viktige. Blant disse er små og mellomstore bedrifter, representert i handelskammeret Fedeindustria som ledes av Miguel Perez Abad, og de mange selvstendige underleverandørene i oljesektoren. Det største handelskammeret, Fedecamaras, har sluttet seg til opposisjonen.

Chávez var en mester i å skaffe seg lojalitet fra disse gruppene, som slett ikke alltid har sammenfallende interesser. Nøkkelen var at han holdt det han lovet: omfordeling av oljeinntektene, medvirkning i politikken, og viktige stillinger i den offentlige administrasjonen til pensjonerte offiserer. Maduro vil uten tvil prøve det samme, hvis han vinner valget. Han har svært gode forbindelser til sivilsamfunnet, men trenger støtte fra hærens og næringslivets representanter i regjeringen (særlig Cabello og Ramirez) for å beholde disse to sektorene i regjeringskoalisjonen. Mens Chávez’ autoritet sjelden ble trukket i tvil, må Maduro regne med debatter og hestehandler med en noe mindre disiplinert majoritet i nasjonalforsamlingen.


Balansere interessene
Med tanke på hvor mye som står på spill, virker det lite sannsynlig at lederne i chavistbevegelsen tar sjansen på å fyre opp under interne konflikter, i det minste så lenge Chávez’ utpekte etterfølger sitter ved makten. Til gjengjeld kan det ikke utelukkes at bevegelsen vil begynne å sprekke om Maduro mot all formodning skulle tape valget.

Vil Chávez’ etterfølgere endre den politisk kursen? Mange kommentatorer antyder at Maduro vil lytte mer til den sosiale bevegelsen enn forgjengeren gjorde. Det er slett ikke sikkert. Selv om Chávez hadde en tendens til å favorisere militæret, særlig når det gjaldt høyere embetsstillinger, tok han ofte de folkelige organisasjonenes side i viktige økonomiske og sosiale saker. Dessuten er Maduro fullstendig klar over at de regjeringsvennlige fagforeningene og de sivile organisasjonene mangler kvalifiserte administrative ledere og dermed må henvende seg til offiserene for å drive staten.

En annen viktig faktor bidrar også til samholdet i regjeringskoalisjonen: USA. Brorparten av de bolivarianske lederne, særlig de med lang forhistorie som venstreaktivister, er overbevist om at Washington vil gjøre nesten hva som helst for å styrte regjeringen i Venezuela. Så lenge trusselen om en amerikansk intervensjon virker sannsynlig blant bolivarianske ledere og aktivister, vil de ikke vise noen tegn til splittelse eller svakhet.

Selv om Chávez i sin siste offentlige opptreden ba tilhengerne å holde sammen – «enhet, enhet, enhet!» – var han også klar på at det bolivarianske prosjektet på langt nær er fullført og påla sine etterfølgere å gjøre det ferdig. Den venezuelanske sosiologen Javier Biardeau skriver på bloggen sin: «Den politiske tragedien for Chávez var erkjennelsen – i form av en implisitt selvkritikk – av at regjeringen ville kunne miste sin revolusjonære retning».3 I en tale han holdt etter at han ble gjenvalget i oktober 2012 sa han: «Jeg tror vi har fått en ny juridisk arkitektur (…) basert på grunnloven (fra 1999). Vi har lover om de kommunale rådene, om kommunene, om kommuneøkonomien, lover om de lokale utviklingsmotorene, men vi tar ikke tilstrekkelig hensyn til disse lovene, selv om det er vi som har ansvaret for at de håndheves.»

Vil Chávez’ ambisjon om å skape et deltakende demokrati for det 21. århundre samsvare med de nye målsetningene til den bolivarianske bevegelsen, denne koalisjonen av gamle revolusjonære, lokalaktivister, progressive offiserer og ulike økonomiske interesser? Svaret avhenger om disse gruppene klarer å balansere interessene slik Hugo Chávez klarte i 14 år.

Oversatt av L.H.T.