Boligspekulasjon for de fattige

Stadig større deler av verdens befolkning bor i uformelle byer i utkanten av store ekspanderende metropoler. I Perus hovedstad Lima okkuperte to hundre familier privat land utenfor byen i 1971. Det ledet til et enestående samarbeid med myndighetene, som i dag trekkes fram som en global modell for urbanisering.

En lørdag i januar feirer flere hundre mennesker toårsjubileet til den tilfeldige sammenraskede byen Los Alamos. Andre steder i verden ville byen blitt kalt en slum, men i Lima kalles den en pueblo jóven, en «ung by». Betegnelsen gjenspeiler en typisk holdning i den peruanske hovedstaden, der kollektiv okkupasjon av ledige landområder betraktes som en del av byens vekst. I tidens løp er mange av disse livlige «unge byene» blitt innlemmet i hovedstaden.

I Los Alamos festes det for fullt, folk danser på den hardtrampede jorden til rytmene fra et salsaorkester på en vaklevoren scene mens de drikker lunkent øl i den varme sommernatten. Neste morgen er stemningen fullstendig forvandlet, den «unge byen» er blitt en spøkelsesby. Bannere og vimpler henger fremdeles på kryssfinerskurene som strekker seg oppover den steinete kløften, men bortsett fra noen blodfattige bikkjer som døser i sola er det ikke en sjel å se. Jeg banker på den ene døra etter den andre, før noen endelig åpner. «Etter festen i går ble folk så utkjørte at de dro tilbake der de bor, i nedre Huaycán, sone C og D,» forklarer Leonarda Ruiz, en robust kvinne med to barn som klamrer seg til skjørtet hennes. Mannen hennes arbeider som skopusser i byen og kommer ikke hjem før sent på kveld. «Jeg kan godt snakke med dere, men jeg vet ikke stort,» sier hun. Det er bare tre fastboende familier i Los Alamos, Leonardas er en av dem.

Lenge var slike landokkupasjoner en kollektiv affære. Her kunne fattige tilflyttere fra fjellene skape seg et sted hvor de kunne leve sammen og dele sine magre ressurser. Nå etablerer flestepartene av de som «flytter ned til hovedstaden» i håp om et bedre liv, seg så godt de kan på hver sin kant.

Leonardas jordlapp ligger 16 kilometer øst for sentrum, på den høyeste skråningen i Huaycán-dalen. Fra trappa har den unge kvinnen full utsikt ned til den myldrende byen, til de rette gatene, parkene, butikkene, skolene, nettkafeene, grillrestaurantene, kirkegårdene og de mange fot-ballbanene.

Nyliberal rehabilitering

For førti år siden var Huaycán en ørken. Så splittet en maoistgerilja opp innlandet i en spiral av blodige represalier som ødela den peruanske økonomien og tvang tusenvis av peruanere til å søke tilflukt i hovedstaden. Det ble stadig flere slumbyer, først i utkanten av byen, så lenger og lenger ut, helt til denne bortgjemte dalen. I stedet for å ignorere eller rettsforfølge dem, bestemte myndighetene i Lima seg for å hjelpe flykt-ningene som prøvde å bygge seg et hjem på kommunens grunn. De gjennomførte geologiske og topografiske undersøkelser for å lage en utviklingsplan. Tilflytterne bygde med egne hender infrastrukturen myndighetene krevde, i gjengjeld sørget byen for vann, strøm og transport. Nesten over natten var en ny pueblo jóven født.

På internasjonale konferanser blir pueblos jovenes ofte presentert som et forbilde for uformell urbanisering. «Byene» som dukket opp mellom 1960 og 1980, har en imponerende vitalitet, de er (relativt) fredelige og innbyggerne engasjerer seg sterkt i byenes liv. Men på begynnelsen av 90-tallet, under den nyliberale presidenten Alberto Fujimori (1990–2000), ble eiendom ansett som alle tings målestokk, særlig for «rehabiliteringen» av uformelle bosettinger. I stedet for samarbeid mellom offentlige myndigheter og beboere uten land ble mange av disse områdene privatisert. Målet var å gjøre beboerne til boligeiere overlatt til seg selv i den feilfrie markedsøkonomien.

Befolkningene i de «unge byene» som ble bygd under og etter denne perioden har måttet kjempe i opptil ti år for å bli tilknyttet de privatiserte vann- og strømnettene. Stadig oftere blir egnede områder for en ny pueblo jóven overlatt til boligspekulasjon, til fordel for beboerne i sentrum av Lima. Husleieøkningen som følger av spekulasjonen gjør det umulig for nye tilflyttere å skaffe seg de eneste boligene de inntil nå har hatt råd til.

Trangere om plassen

En elegant kledd ung kvinne, med en smarttelefon i beltet på jeansen, går foran Leonardas hus. «Min mor var med på å grunnlegge Huaycán. Hun kjøpte alle disse tomtene i 2008 av urbefolkningsorganisasjonen Collanac,» sier hun og peker på åskammen. Hennes mor er ikke den eneste som hadde hellet med seg. Hele veien rundt Lima slår lokale storfolk på ulovlig vis kloa i land som tilflytterne gjerne vil ha, for så å presse penger av de som ønsker å slå seg ned der. Tidligere tilflyttere, bosatt lenger nede i dalen, betaler hva det koster, og bor i telt på parsellene noen måneder, mens de bygger provisoriske skur. Så drar de hjem igjen og venter på at det skal komme nye tilflyttere, som Leonarda og hennes familie. I et land med et relativt beskjedent eiendomsmarked, utgjør svartebørshandel med disse jordstumpene en måte å få endene til å møtes på for mange familier.

«Det eneste vi ønsket oss var en liten jordflekk der vi kunne dyrke litt grønnsaker og sende barna til skolen,» sier Leonarda. For et år siden forlot hun og familien landsbyen ni kilometer herfra, nær grensen til Ecuador, for å begynne et nytt liv i hovedstaden. Men det er slutt på den tiden da folk som dem kunne invadere et område i flokk uten å betale et rødt øre for det. For å få flytte inn i skuret på åssiden ved den ytre ringveien måtte Leonarda og mannen hennes betale rundt 17 000 kroner (det vil si fire årslønner) til en fjern nabo i nedre Huaycán.

«Det er verken innlagt vann, veier eller kloakk. Vi har strøm, men betaler mye for den ulovlige tilkoblingen,» forteller Leonarda. Ubebodde skur malt i friske farger pryder åssiden bak henne. Mange er uferdige, fire okerrøde vegger som venter på et tak. Det er ofte slik de uformelle nye byområdene oppstår – fra papp, presenninger og bølgeblikk, noe som vanligvis ikke forhindrer at de etter hvert blir til brukbare boliger. Men den øvre delen av Huaycán er annerledes enn tidligere pueblos jóvenes, dette er en by som ble forlatt før det hadde bodd folk der. Blant alle mang-lene Leonarda må tåle, smerter fraværet av naboer mest.

En by for alle
, Limas slagord er litt overalt, i byens nye metro, på vannsisternene som er gravd inn i de tørre åssidene, på arbeidsklærne til de som takserer områdene langs elva Rimac. En tredjedel av Perus innbyggere bor i Lima, og av disse bor en av tre på en tomt de ikke eier. I hele forrige århundre vokste byen kontinuerlig i takt med at millioner av småbønder ble tvunget vekk fra jordene sine av industrilandbruket, geriljaen Den lysende sti og opprørspolitiets brutalitet. Fra 1940 til 1993 ble innbyggertallet tjuedoblet. For hver nye tilflytterbølge ble det trangere om plassen. Derfor begynte de nyankomne å bygge egne hus og danne nye byer i utkanten uten noen form for skjøte. I dette området, hvor Andesfjellene stuper ut i Stillehavet, har de som ikke har råd til å bosette seg på den grønne høysletta i sentrum av Lima, skaffet seg et sted i bortgjemte ørkenpartier eller bratte dalsider.

De fattige er løsningen

En gang var det demografiske presset på Lima så stort at staten innledet et enestående samarbeid med tilflytterne. Utkanten av hoved-staden ble forandret for alltid. I 1971 slo to hundre familier seg sammen for å okkupere privat land i den overbefolkede byen Pamplona i nærheten av Lima. På aksjonsdagen var de blitt over ni tusen! I kaoset som oppsto, gikk myndighetene brutalt til verks. Militærdiktatoren Juan Velasco Alva-rado (1968–1975) kuttet først matforsyningene til «inntrengerne», så sendte han dem i busskonvoier til et øde ørkenområde. Uten å vite det la han slik grunnlaget for det som skulle bli arketypen på den selvstyrte byen: Villa El Salvador.

På kartet framstår Villa El Salvador like dyster og kjedelig som et sykehusområde. Rette gater i kvadratur. Velascos regjering tegnet byplanen, mens de tvangsflyttede selv måtte gjøre arbeidet. Ettersom de fleste hadde vært arbeidsløse siden de kom til Lima, bygde de det meste gratis og med egne hender. De planerte grunnen for veier og grov grøfter til vannledninger.2 I 1975 hadde befolkningen i Villa El Salvador vokst til 130 000. De fleste hadde da også fått innlagt vann og strøm.3

«Regjeringen og befolkningen ble enige om at hvis tilflytterne bygde fundamentene for disse nye byene, så skulle staten levere de nødvendige tjenestene, eller i det minste finne et kompromiss sammen med dem,» forteller Daniel Ramírez Corzo, en tilflytter som er blitt rådgiver for borgermesteren. Etter å ha innledet den mest blomstrende perioden med uformell urbanisering i Limas historie, ble denne byen som oppsto fra intet en referanse for andre byer, blant annet den i nedre Huaycán. I de to tiårene etter Villa El Salvador skjøt hundrevis av liknende uformelle byer i været i ørkensanden.

Nekter å sette seg i gjeld

I denne gullalderen ble de økonomiske flyktningene ansett som viktige brikker i utvidelsen av Lima. Det var de som sikret den forbløffende velstanden i kolonier som byplanleggere fra hele verden kom for å besøke. Men etter hvert hardnet makthavernes politikk til og private interesser seiret over folkets vel.

Alberto Fujimori (som i dag sitter i fengsel for menneskerettighetsbrudd) lanserte for mindre enn tjue år siden en av de mest radikale privatiseringene av land noensinne. Han opprettet Kommisjonen for formalisering av uformell eiendom (Cofopri) for å gjennomføre privatiseringene gjennom å gi skjøter til innbyggerne i pueblos jóvenes. Verdensbank-finansierte Cofopri er bygd på teoriene til den nyliberale økonomen Hernando De Soto, kjent for påstanden om at «de fattige er ikke problemet, de er løsningen».

I boka The Mystery of Capital (2000) skriver De Soto: «De fleste fattige eier allerede verdier nok til å lykkes i kapitalismen. Selv i de fattigste land sparer de fattige. Verdien av de fattiges sparing er faktisk enorm – førti ganger så stor som all utenlandsk bistand i verden siden 1945. […] Men de besitter disse ressursene i defekt form: hus bygd på land uten klare eierrettigheter, uformell forretningsvirksomhet med udefinert ansvar, industrier lokalisert utenfor investorers synsvidde. Fordi disse eiendelene ikke er tilstrekkelig dokumentert, kan disse verdiene ikke umiddelbart gjøres til kapital, de kan ikke kjøpes og selges utenfor små lokale kretser der folk kjenner og stoler på hverandre, de kan ikke brukes som garanti for lån.»4 Et skjøte er altså alt som skal til for at husokkupanter skal kunne plukke kapitalismens saftige frukter – det vil si den kapitalen som blir tilgjengelig med tilgang på kreditt – og forbedre sin tilværelse til nytte for samfunnet.

Under Fujimori begynte Peru altså å prioritere privat eiendom, framfor husbygging, for å løse boligmangelen. Det var to grunner til dette. For det første hadde skjøtene beboerne fikk en så latterlig lav verdi (60 dollar per skjøte) at de kostet staten mindre enn å skaffe murstein og mørtel. Dernest gjorde de andre omfordelingstiltak tilsynelatende overflødige (for eksempel progressiv beskatning og subsidier til boligbygging) og rammet ikke de rikes interesser. Takket være Cofopris tryllestav kunne staten late som om den fjernet de barrierene som hindret de fattige i å nyte godt av rikdommen de «allerede disponerte». Men denne ideen om lykke gjennom et lite skjøte fikk dem ikke til å handle som forventet: De løp ikke til banken for å sette seg i gjeld.

«Hvorfor skulle jeg risikere huset mitt, det viktigste jeg har, bare for å låne litt penger?» sier Casio Vizcarra, leder for beboerforeningen i Virgen de Guadalupe, en av de første bosetningene som fikk skjøter fra Cofopri. Som smykkemaker, amatørmusiker og alenefar for to barn har han klart å spare nok penger til å legge inn rør, støpe betonggulv og kjøpe parabolantenne. Det tok lengre tid å spare enn det ville gjort å gå i banken og søke om lån, men det er nettopp denne lange, tålmodige utbedringen av boligene som har latt så mange lokalsamfunn utvikle seg gradvis.

Sammen med naboene har Casio hogd ut en sti langs klippen de bor på. Steinen han har hogd ut, har blitt brukt til fundament for andre hus. I over ti år har han kjempet for at det lille samfunnet deres skal knyttes til vann- og kloakksystemet. Da vannleverandøren Sedapal endelig ga etter, viste han kameratene sine hvordan de skulle bruke og vedlikeholde de nye vannklosettene. Casio er like oppfinnsom som forsiktig. I likhet med det overveldende flertallet av de som i sin tid «invaderte» området, nekter han resolutt å sette seg i gjeld.5

Når jeg spør Cofopri-direktør Ais Jesús Tarabay Yaya om denne motviljen mot banklån, unngår han å svare ved å sette de menneskene som «har forretningssans» opp mot de gammeldagse som «mangler forretningssans». Casio, naboene hans og de fleste innbyggerne i Limas pueblos jóvenes tilhører åpenbart den siste kategorien.

Spekulativ annektering

Det har tatt flere tiår og hundrevis av slitsomme små steg for å skape en verdig tilværelse på de karrige jordlappene tilflytterne har fått til å blomstre. Men under Cofopris regime krever det lite å bli eiendomsbesitter, det holder å ta et nummer på hovedkontoret i San Isidro og vente til du blir ropt opp.

Venterommet i sentrum av Lima er badet i neonlys. Det sitter noen tilflyttere i finklær og blar nervøst gjennom papirbunkene sine. For å få skjøte må de bevise at de har bodd ti år på den jordflekken de gjør krav på og erklæring fra en ingeniør om at det går an å bygge på tomta. Et skjøte kan bli nyttig. Uansett har prosedyrene for å få det en viss betydning for måten en by utvikler seg på.

Ifølge troverdige overslag vil antall personer som bor uten rettigheter eller dokumenter dobles globalt de neste 35 årene. I løpet av to gene-rasjoner vil dette gjelde en tredjedel av verdens befolkning, mot en sjettedel i dag. De fleste vil befinne seg i utkanten av store, ekspanderende me-tropoler. Lima er her et skoleeksempel. For to år siden kom en indisk delegasjon til Peru for å finne ut om Cofopri-systemet kunne hjelpe overbefolkede byer som New Delhi og Mumbai. Et overflatisk blikk på den peruanske hovedstaden kan gi inntrykk av at de «unge byene» har utviklet seg på eksemplarisk vis, men da overser man den avgjørende rollen beboernes kollektive organisering og samarbeidet med myndighetene har spilt. Verdensoppfatningene er ikke immune mot markedsøkonomiens forvrengninger, mange besøkende fra andre land vil således være tilbøyelige til å tilskrive pueblos jovenes’ suksess ideologien med privat eiendom.

«Den lette tilgangen til eiendom har ødelagt en viss likevekt,» mener Teresa Cabrera fra det uavhengige forskningsinstituttet Desco (Senter for utviklingsstudier og fremme av utvikling). «Områdene rundt Lima er nå fritt vilt for spekulanter som skaffer seg skjøter uten å bry seg om den lokale konsolideringsprosessen som har vært så viktig fram til nå. Områdene blir ikke lenger utbedret, det sosiale livet er forsvunnet». Solidariteten mellom beboerne som rådde da de kollektivt invaderte områder, er blitt erstattet av en spekulativ annektering.

For høy pris

«En flik av ørkenen er ingen løsning, men det er ikke en papirbit heller,» sier Corzo. «Uten tilgang til offentlige tjenester vil skjøter bare holde innbyggerne i de uformelle bostedene i fattigdom.» Forrige måned lanserte denne bystyrerepresentanten Limas første program for sosial boligbygging, ment som et alternativ til den rådende politikken. Bygging i høyden i sentrumsnære områder er i hans øyne en bedre løsning for tilflytterne som klumper seg sammen i byens overbefolkede forsteder.

Limas borgermester, Susana Villarán (sentrum-venstre), har lovet å gjøre slutt på klientelismen arvet fra Fujimoris tid. Men endringene skjer ikke smertefritt. Foruten at hun har trukket tilbake deler av midlene til de dårligst stilte, har hun vekket harme blant de folkevalgte som bystyret har anmeldt for korrupsjon. Kampanjen deres for å få avsatt henne endte i en folkeavstemning 17. mars i år, som hun vant med knappe tre prosentpoeng.

Før jeg forlater Los Alamos, treffer jeg en familie som er kommet fra La Victoria, en sentrumsbydel i Lima som huset Gamarra, det blomst-rende markedet for tekstilgrossister. Bortsett fra Leonarda og den unge spekulantdama, er dette de eneste menneskene jeg ser i denne isolerte åssiden dagen etter jubileumsfeiringen. De er kommet for å se nærmere på en forretningsmulighet de er blitt tipset om. «Landet vårt utvikler seg raskt og det kan være lurt å kjøpe land for å skaffe seg litt penger,» sier faren, som har arbeidet i hovedstaden i nesten femti år. For å unnslippe den kvelende heten, setter vi oss i skyggen av et forlatt hus. «Dette området ligger for høyt, akkurat som prisen,» brummer han misfornøyd. «Det er jo ingen ting her. Jeg ville kjøpe denne tomta til sønnen min, som ikke trenger å flytte straks. Men hvor lang tid vil det ta før veien og vannet kommer helt hit?» Svært lang tid, er jeg fristet til å svare. Med mindre sønnen tar i et tak selv. Eller staten endelig bestemmer seg for å gjøre noe.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Daniella Gandolfo, City at Its Limits: Taboo, Transgression, and Urban Renewal in Lima, University of Chicago Press, 2009.

2 Gustavo Riofrio, The Case of Lima, Peru. Understanding Slums: Case Studies for the Global Report, UN Habitat, Nairobi, 2003.

3 Peter Schübeler, «Participation and partnership in urban infrastructure management», Verdensbanken og Den internasjonale banken for gjenoppbygging og utvikling, Washington, 1996.

4 Hernando De Soto, The Mystery of Capital: Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else, Basic Books, 2000.

5 Antonio Stefano Caria, «Titulos sin desarrollo: los efectos de la titulación en los nuevos barrios de Lima», Estudios Urbanos, nr. 4, Lima, 2007.