Boligspekulasjon for de fattige

Stadig større deler av verdens befolkning bor i uformelle byer i utkanten av store ekspanderende metropoler. I Perus hovedstad Lima okkuperte to hundre familier privat land utenfor byen i 1971. Det ledet til et enestående samarbeid med myndighetene, som i dag trekkes fram som en global modell for urbanisering.

En lørdag i januar feirer flere hundre mennesker toårsjubileet til den tilfeldige sammenraskede byen Los Alamos. Andre steder i verden ville byen blitt kalt en slum, men i Lima kalles den en pueblo jóven, en «ung by». Betegnelsen gjenspeiler en typisk holdning i den peruanske hovedstaden, der kollektiv okkupasjon av ledige landområder betraktes som en del av byens vekst. I tidens løp er mange av disse livlige «unge byene» blitt innlemmet i hovedstaden.

I Los Alamos festes det for fullt, folk danser på den hardtrampede jorden til rytmene fra et salsaorkester på en vaklevoren scene mens de drikker lunkent øl i den varme sommernatten. Neste morgen er stemningen fullstendig forvandlet, den «unge byen» er blitt en spøkelsesby. Bannere og vimpler henger fremdeles på kryssfinerskurene som strekker seg oppover den steinete kløften, men bortsett fra noen blodfattige bikkjer som døser i sola er det ikke en sjel å se. Jeg banker på den ene døra etter den andre, før noen endelig åpner. «Etter festen i går ble folk så utkjørte at de dro tilbake der de bor, i nedre Huaycán, sone C og D,» forklarer Leonarda Ruiz, en robust kvinne med to barn som klamrer seg til skjørtet hennes. Mannen hennes arbeider som skopusser i byen og kommer ikke hjem før sent på kveld. «Jeg kan godt snakke med dere, men jeg vet ikke stort,» sier hun. Det er bare tre fastboende familier i Los Alamos, Leonardas er en av dem. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Tilbake til gatene

Default thumbnail
Neste sak

Sol over Portugal

0 kr 0