Helse på skinner

Offentlige helsetjenester kollapset etter apartheid-regimets fall. Innbyggerne bor langt fra sykehusene i et land med svært få leger per innbygger. Eneste lyspunkt er sykehustoget Phelophepa som hvert år gir livsnødvendige helsetjenester til 46 000 fattige sørafrikanere.

Jeg kjører vest fra Johannesburg, ut på de sørafrikanske steppene, over grensen til Nothern Cape, den største og minst befolkede provinsen i Sør-Afrika. Jeg kjører videre, fem hundre kilometer på hullete asfalt i et øde landskap nesten uten antydning til liv, før jeg kommer til Kathu, en stille by med ti tusen innbyggere ved foten av fjellkjeden Korannaberg. I hovedgata ligger det et kjøpesenter, noen spritboder og et par lodges med barer der unge jenter om kvelden forsøker å drepe kjedsomheten med jordbærvodka.

Northern Cape er større enn Tyskland, men med knappe én million innbyggere er provinsen «like øde som ørken», som de sier her. Men en junimorgen glir et tog med 18 vogner inn over jernbaneskinnene som betjener utkanten av Kalahariørkenen. Vognene er lastet med ultramoderne medisinsk utstyr. Toget stanser midt på gresslettene, på stasjonen Wincanton. Ankomsten har blitt annonsert med plakater i hele regionen og av lokale radiostasjoner. «Jeg har ventet på dette øyeblikket i to år!» sier en innbygger. Phelophepa har ankommet.

Phelophepa («god helse» på tswana og sotho) er et resultat av de sørafrikanske myndighetenes problemer med å gi sine femti millioner inn-byggere grunnleggende tjenester. «Sykehusene våre burde heller vært i permanente bygninger,» klager Lynette Coetzee, direktør for programmet i Transnet Foundation, det statlige jernbaneselskapet som driver og delvis betaler for sykehustoget. «Vår suksess betyr at noe har gått galt etter apartheid-tiden.»

Turnuslegenes ilddåp

Etter førti år med separate development arvet den nye regnbuenasjonen et internasjonalt anerkjent helsesystem, men det begrenset til de stedene hvor de hvite bodde. For å endre denne skjeve fordelingen igangsatte Nelson Mandela og hans etterfølgere en ambisiøs utbygging av offentlig infrastruktur. De utvidet vann- og strømnettet og bygde eller renoverte 1600 sykehus. «Dette ga en mer rettferdig tilgang til helsetjenester,» sier Alex van der Heever, professor i offentlig administrasjon ved Universitet i Witwatersrand. «Samtidig ble kvaliteten på helsetjenestene betraktelig dårligere».

Årsaken til forverringen er et program regjeringen lanserte i 1997 der de hovedsakelig hvite legene og administrativt ansatte fikk tilbud om å slutte, for å få større likevekt mellom hvite og svarte ved offentlige sykehus. «Mange fagfolk begynte i det private og plutselig fordampet systemets hukommelse,» sier van der Heever. Disse erstattet African National Congress (ANC) ofte med folk som fikk stillinger av politiske grunner. «Helsesektoren ble gissel i maktkamper mellom lokale partibaroner. Klientelisme og korrupsjon tvang systemet i kne.» Dermed Phelophepa ble uunnværlig.

«Siden 1994 har vi hvert år gitt livsnødvendige helsetjenester til 46 000 sørafrikanere,» forteller Onke Mazibuko, en psykolog i trettiårene som har ledet Phelophepa de siste to årene. «I Wincanton er målet å behandle 1250 personer i løpet av uka. Vi har strenge regler: Opp klokka seks, tre minutters dusj, deretter åtte timers jobb, helt til vi er ferdige med siste pasient.» Hvert år reiser Mazibuko 15 000 kilometer for å hjelpe Sør-Afrikas fattige. Med seg har han 19 leger som hver uke leder 40 nye legestudenter fra landets beste universiteter, som må ha sin siste turnus her: «Dette er ilddåpen deres.»

Dagen etter Phelophepas ankomst er spøkelsesstasjonen Wincanton blitt en av provinsens travleste steder. Kvinner og menn, svarte og far-gede, barn og eldre, stimler sammen foran helsepersonellet i hvite jakker. Tannløse smil, øyehuler uten øyne, kroppsdeler ødelagt av dårlig behandlede sår. «Nærmeste sykehuset ligger i Kuruman, 50 kilometer herfra. Jeg har ingen mulighet til å komme meg dit,» forteller Peter Thonas som er her sammen med sin sjuårige nevø med tannpine. «Legene er for dyre,» sier Julius Tood, en ung mann som har haiket hit fra en township i nærheten. «Folk lider her. Kårene våre er som naturen her – uforanderlig.»

The Witch

Helsetjenestene Phelophepa tilbyr er både lett tilgjengelige og nesten gratis. Foran vogn nummer 11 – viet allmennmedisin – oppdager legene et tilfelle av diabetes. De måler blodtrykket. Etter diagnostisering blir pasientene sendt til spesialistvognene. Vogn 14 og 15 huser en øye-klinikk. Mens popmusikk strømmer ut av høyttalerne, venter pasienter på at en turnuslege lager et par briller til den nette sum av 30 rand (22 kroner). For mange sørafrikanere er det de første brillene de har. «Jeg har sett folk på 80 år som aldri har tatt en synsprøve,» forteller Liesbeth Mpharalala, som har ansvar for tjenesten.

I tannklinikken i vogn 12 er et dusin assistenter opptatt med pasientene. «De fleste av de fattige har aldri lært noe om tannpleie. De vet ikke hvordan de skal ta vare på tennene sine,» sier tannlegestudenten Muhammad Garu fra Johannesburg. I sitt trange kontor i klinikken for psykisk helse i vogn 10, forteller Lynette Flusk om de besøkendes problemer: arbeidsledighet, traumer etter voldtekt, fattigdom. «Folks selvtillit er ikke spesielt god her i området. Ikke la deg lure av landskapet, horisontene er mer begrenset.»

Når pasientene er behandlet, tar Elizabeth Mpya og assistentene over. Vognen deres, nummer 16, er apotek. Mpya deler ut betennelses-dempende medisiner og antibiotika i bytte mot noen få rand. I vogn 13, merket «administrasjon», skriver Onke Mazibuko en rapport til Phelophepa Transnet Foundation om aktivitetene på toget. «Behovet er enormt, men vi kommer ikke tilbake til Wincanton før om minst to år,» skriver han bekymret. I mellomtiden kan innbyggerne få behandling på sykehuset i Kuruman. «Men det er elendig,» sier en kvinne. «Jeg døde nesten da jeg fødte der». En annen mulighet er helsestasjonen Marinda Theron driver i Deben, en township med 6000 innbyggere. «Det er for få leger og ambulansene bruker lang tid,» forteller afrikanderen Theron. Sykepleieren har jobbet i 14 år i townshipen. «Og Placido Domingo avlaster oss ikke. Han sender oss til og med pasienter!»

Akutt legemangel

Placido Domingo, også kalt The Witch, er Debens lokale healer. Vi finner ham i en labyrint av smug og bølgeblikkskur. Teglsteinshu-set hans skiller seg skarpt ut fra resten av townshipen. To Mercedes C230 er diskret parkert under et halvtak. Inne i stua står det elegante møbler og et stereoanlegg. Verten oppgir kun kunstnernavnet sitt (lånt fra den kjente spanske tenoren) og snakker om sin kjærlighet til tradisjonell tswa-namusikk. «Jeg skal spille inn mitt andre album i Kimberley neste uke!» sier han stolt. Men i Deben er han mest kjent sine andre talenter: «Jeg identifiserer mulige forbannelser som kan skape helseproblemer. Folk kaster mange forbannelser her!»

Ikledd fargerike klær og halskjede av skjell kaster Placido Domingo 17 lamme-knokler på bakken og tolker mønsteret. Deretter påkaller han hjelp fra åndene før han foreskriver kurer basert på lotusblomster og oppmalt bark. 80 prosent av sørafrikanerne konsulterer regelmessig landets 200 000 healere, sangoma. Når Phelophepa kommer, «iler Debens innbyggere til!» sier Placido Domingo. «Tradisjonell og vestlig medisin utfyller hverandre,» mener han. Han slår ikke følge med dem, om det er på grunn av stolthet eller god helse fikk jeg ikke svar på.

Onke Mazibuko er uansett fornøyd med jobben de har gjort: «Vi behandlet 135 pasienter på mandag og dobbelt så mange dagen etter.» Men det var ikke noen garanti for at så mange skulle komme: «De ansatte i kommunen streiker, og kommunen fikk ikke ordnet noe transport for å frakte innbyggerne hit. Til og med vannet de lovte komme aldri.»

Over tjue år etter slutten på apartheid lider sørafrikanernes helse under forfallet i de offentlige tjenestene. Forventet levealder er 53,4 år og 17,8 prosent av den voksne befolkningen har HIV eller aids. Sør-Afrika er listet som nummer 123 av 187 land i indeksen for menneskelig utvikling (HDI). I møte med disse enorme utfordringene har landet bare én lege per 4219 innbyggere – en av verdens laveste tetthet av leger. «Mange drar utenlands for å få bedre arbeidsvilkår,» sier Mike Waters, helsetalsmann i opposisjonspartiet Democratic Alliance. Provinsen Northern Cape er spesielt hardt rammet, på tross av lokalmyndighetenes visjon om «fremragende helsetjenester for alle». 57 prosent av legestillingene og 34 prosent av sykepleierstillingene er ubesatte.

Samme scener overalt

«I byen min bygde myndighetene et splitter nytt sykehus, men du finner ikke en eneste lege der inne,» forteller Isabelle Roberts, som har kommet fra Dingleton, 60 kilometer unna, for å bli behandlet om bord i Phelophepa. Med et årsbudsjett på 25 millioner rand (18 millioner kroner) har sykehustoget siden 1994 behandlet nærmere seks millioner sørafrikanere. 20 000 turnusleger har vært innom og fått føle på utfordringene den medisinske tørken skaper i et land som er større enn Frankrike, Italia og Tyskland til sammen. «Jeg sier til studentene mine: Prøv og kom tilbake til toget når dere er uteksaminert,» forteller Lynette Coetzee. «Og mange gjør det.»

Phelophepa har også 80 fulltidsansatte og midlertidig ansatte rekruttert på stasjonene. Mens legene plastrer sårene til sine landsmenn, holder de orden på forsyningene i vogn 1, vasker tøy i vogn 2 og lager mat i vogn 3 for kafeteriaen i vogn 4. I vogn 17 kjeder to sikkerhetsvakter seg foran overvåkningsskjermene. «Toget likner litt på en ubåt,» spøker Saazi Guza som leder tannklinikken. «Vi snakker om svært personlige saker. Folkene rundt deg her blir en del av familien.»

Colin Boucher er neppe enig i det. I 18 år har han vært logistikkansvarlig om bord på Phelophepa. Han mener han har sviktet sin egentlige familie med å være så mye på toget. «Jeg har fremdeles tolv år igjen. For å være helt ærlig er jeg ikke sikker på om jeg holder ut.» Lynette Flusk, leder for klinikken for psykisk helse, går enda lenger: «Vi er langt utenfor komfortsonen vår her. Pasientene er vanskelige, og det er hardt å være så langt borte fra sine nærmeste.»

Søndag er hviledag. Fra en sovekupe hører jeg opera. Onke Mazibuko er trøtt etter en lang natt. Han rusler langs toget i flippflopper med blikket vendt mot Kalahariørkenen. «Du kan ikke forestille deg alt vi har opplevd om bord i toget,» utbryter han. Han liker å minne seg på om hvor mange ulike erfaringer som skjuler seg bak arbeidets tilsynelatende rutinepreg. «Uansett hvor jeg er trenger jeg bare å kaste et blikk ut av vinduet for å se den samme scenen: en gammel kvinne kommer for å ta en synsundersøkelse, en vaklende mann med stokk, et barn som løper. Hver eneste uke ser jeg de samme scenene om og om igjen, men på helt forskjellige steder.» Hvilke scener husker han best? Øynene hans lyser opp: «En gang vi stoppet i Mossel Bay, i sør, med utsikt over Atlanterhavet. En annen gang hadde vi et kort stopp i landsbyen Mooketsi i provinsen Limpopo ved foten av fjellet Hanglipberge.»

Noen vogner lenger borte ser også Elizabeth Mpya, leder for apoteket, på steppene i solnedgangen. «Jeg er optimist! Snart kommer vi tilbake til Wincanton og da ligger det et godt sykehus bare noen kilometer unna. Den dagen trengs ikke vi lenger. Jeg håper jeg opplever det før jeg dør.»

Oversatt av K. J. R.