Sol over Portugal

Å snakke om sola er en flukt, et forsvar, fra de stadig dårlige nyhetene. Alternativet er å flytte fra Portugals milde sol og arbeidsledighet for en ambisiøs generasjon uten framtidsutsikter.

Lisboa. Sola skinner inn gjennom vinduet bak meg. Den fyller hele rommet og legger seg på dataskjermen. I solskinnet forsvinner ordene etter hvert som jeg skriver, som om de visker seg selv ut

I dagligtalen trekkes sola frem som en av Portugals fremste kvaliteter. Samtalene går alltid slik: folk ser kun det negative i ting og glemmer å sette pris på det de tar for gitt, det aller enkleste, men i bunn og grunn viktigste, som for eksempel sola.

Dette meteorologiske argumentet kommer nesten alltid som en reaksjon på nyhetene. Å snakke om sola er en flukt, et forsvar. Vi har laget ordet saudade for å snakke om en spesiell type melankoli vi får av å se dagsrevyen.

Sola er en trøst. Når vi hører om noen som har flyttet til Storbritannia eller Sveits, svarer vi ofte «Jeg vedder at der har de ikke vår sol.» Et svar som gir et øyeblikks lettelse, en liten hvilepause. Foreløpig er det ingen som tror at myndighetene vil privatisere sola. Men man vet aldri. På Facebook klager mange over sin første vinter i et land hvor det snør. Andre utflyttere svarer med å klage over kvelende somre med over 35 grader i Rio de Janeiro. Slike banaliteter i globaliseringens tidsalder ville vært fullkommen med en universitetskollegas kommentar om været i Luanda. Disse Facebook-brukerne har altså fulgt statsministerens råd. For to år siden anbefalte han alle professorer å utvandre til Brasil eller Angola. Uansett om de har utvandret til varmere eller kaldere strøk hadde de gjort deres tidligere minister Miguel Relvas stolt. Han erklærte nylig hvor tilfreds han er med den nye portugisiske utvandringsbølgen, og hvor imponert han er over utdanningsnivået deres.

Disse ytringene avdekker viktige endringer i nasjonal identitet. Hittil har «emigrasjonen» hatt en bestemt symbolsk betydning. Når man brukte dette ordet refererte man til de hundretusener av mennesker som utvandret på 1960- og 1970-tallet. Presset av Salazars diktatur og av kolonikrigene, reiste mange av dem ulovlig over grensene og endte i Frankrike. Å komme dit var som å lande på Mars. Uten særlig utdanning endte mennene opp i byggebransjen mens kvinnene ble renholdere eller portnerkoner.

SKAL MAN VELGE et årstall ville jeg valgt 1986 som året da vi begynte å prøve å viske denne utvandringen bort fra det mentale bildet av landet. Det året gikk Portugal inn i EU, dermed kunne ideen om at vi ikke lenger var et utvandrerland spre seg med pengene fra Brussel og mindre avhengighet av de emigrertes penger. Det styrket portugisernes selvtillit overfor sine landsmenn i utlandet. Hvis jeg skal spekulere i sosialpsykologi, så ville jeg sagt at det dreide som en slags blanding av misunnelse og skam: misunnelse på biler og glitrende objekter framvist av utvandrerne som er vendt tilbake for ferien i august, og skam for sin lave utdannelse. I bunn og grunn, selvforakt, en følelse som gnager hos mange portugisere og som de nærer fortsatt.

Etter å ha kronet to tiår med avvisning og undervurdering betyr rosen fra ministeren at denne utvandringen skiller seg radikalt fra den forrige, noe som manglet i den belastende fortiden. Den nye utvandringen kan til og med være grunn til stolthet.

Det er ingen tvil om at situasjonen er en annen i dag enn på 1960- og 1970-tallet. Ministerens uttalelser, i likhet med kritikken de har utløst, er blitt videreformidlet av avisene, radioen og tven. I redaksjonene er mange av disse nyhetene laget av praktikanter. Unge nyutdannede som mest sannsynlig har sin andre eller tredje praktikantstilling: i dette yrke, som i de fleste andre, er de fleste under tretti praktikanter. De får ikke lønn, men håper på fast ansettelse. De glemmer midlertidig at fast ansettelse betyr lønn, og det har ikke avisene råd til. Men det er ikke mangel på kandidater for praktikantstillingene og dermed får de følelsen av at det slett ikke er verst å ha en slik stilling. De har i hvert fall et svar når de blir spurt hva de driver med.

Dessuten, slipper de å jobbe med telefonsalg eller kundeservice, og de slipper å gå kledd i en uniform fra en multinasjonel fast-foodkjede. Slik situasjonen er i dag, kan gratis arbeid etter endt utdannelse, hvor man gjør arbeidet de ansatte nekter å gjøre, ansees som en sjanse og en verdig skjebne.

Sola er en av disse banalitetene som hjelper oss å holde ut melankolien. Og det trengs. Det er konstant dårlige nyheter. En meteorologisk pa-rallell ville være en vinter som varer i årevis, uten avbrudd. Det hender at nyhetene prøver å forklare den vanlige borgeren noen av de økonomiske begrepene. Med hjelp av fargerike grafer dissekerer de gjelden og nevner noen tall, som for eksempel de milliarder av euro myndighetene allerede har brukt på bankene.

Det finnes de som lytter oppmerksomt, og som kjenner at indignasjon raskt forvandles til avmakt. De mange milliarder euro veier tungt på skuldrene til de som sitter og ser tv fra godstolen i stuen. Og så finnes det de som ikke lytter lenger. «Krise» og «innstramninger»: ordene er blitt bakgrunnsstøy.

Hver dag kommer nye tall som sveiper med seg disse ordene. Forrige uke kom tallene om utvandringen. Ubestridelige offisielle tall sertifisert av statistisk sentralbyrå. Disse offentlige instansene, det vet vi, er alltid litt forsinket, først nå offentligjør de tallene for 2011. Statistikken viser det vi allerede visste: Utvandringen har økt med 85 prosent fra året før. Flesteparten av utvandrerne er mellom 25 og 29 år, men med dem følger også mange barn og ungdom. Antallet høyt utdannede som flytter ut har økt med 49,5 prosent mellom 2009 og 2011. 49,5 prosent: som i tilbud hvor man setter prisen til 99,50 euro for at det skal virke billigere.

Alle visste allerede at Portugal ikke kunne romme de fleste nyutdannede. Det visste studentene selv da de valgte å ta grader i fag de etter all sannsynlighet ikke vil få bruk for i yrkeskarrieren. Hvis de liker litteratur og har flaks, ender de kanskje med å rydde bøker i en bokhandlerkjede. Hvis de liker mote, og har flaks, ender de kanskje med å stå vakt ved prøverommene i en klesbutikk. Tross alt sies det at i Brasil finnes det mulig-heter for arkitekter og at Tyskland trenger sykepleiere: De betaler godt og dekker til og med tyskkurs.

I visse øyeblikk har man forsøkt på tåpelig vis å gjøre dette til en generasjonskonflikt. Man kaller de unge bortskjemte og sammenligner deres vanskeligheter med tidligere generasjoners. De eldste påstår at det var verre da de var unge. De yngre skriver på murene at det er verre nå. Ingen konklusjon er kommet ut av det. I den politiske debatten har de eldste, som ser situasjonen på nært hold gjennom sine barn og barnebarn, forblitt stille. Det samme gjelder de yngste som innser hvilken byrde de er for sine foreldre og besteforeldre. Ingen generasjon kommer helskinnet ut av dette.

Én ting er det viktig å presisere. I september i fjor fylte et hav av mennesker gatene i de største byene, og i mars i år opplevde Portugal noen av de største demonstrasjonene siden revolusjonen i 1974. Folkemengdene hadde behov for å snakke ut, som om de holdt på å bli kvalt og måtte puste med stemmen. Alle hadde behov for å snakke og Facebook holdt ikke. Derfor tok alle med hver sin hjemmelagde plakat, ofte med fornærmelser: Det sterkeste uttrykket for frustrasjon overfor ordgyteri. Til alle velformulerte argumenter framført av selvsikre politikere svarte folket med et enkelt ord: tyver.

Disse fornærmelsene bunner i et dypt sinne som har vokst over lang tid. Fra de stadig dårlige nyhetene og fra melankolien som skyller over oss og vokser for hver dag. Følelsen av det kan og kommer til å bli enda verre.

Da må noe gjøres. Kanskje reise til England, dele rom med en venn, jobbe i en bar. Kanskje dra til Luxemburg, leve midlertidig hos sin forlo-vedes onkel, jobbe på fabrikk eller på byggeplass, som utvandrerne fra 1960-tallet. På tross av påstandene om at kun høytutdannede emigrerer, viser realiteten at svært mange mindre utdannede også flytter, og at svært mange er overkvalifiserte for de jobbene de får i utlandet.

DE UNGE PORTUGISERNES utfordringer er ikke åpenbare. Hovedgrunnen til problemene ligger i at de er svært mange, og at hver og én har sine egne ambisjoner. Få drømte om usikkert hjernedødt arbeid med lave lønninger. For tiden er en seksmånederskontrakt regnet som sikkert arbeid for folk under 30. For resten er arbeidsledighet det eneste alternativet, hvis ikke de velger en tilværelse av «grønne fakturaer» som gjør dem til selvstendige tjenestetilbydere som jobber uten rettigheter og faller utenfor velferdssystemet.

Jeg skal ikke gi noen prosenttall, jeg er lei prosenttall, som alle andre i dette landet. Jeg snakker om de unge under 30, men jeg kunne ha snakket om generasjonene før. For dem er situasjonen like ustabil.

Noen ganger hører vi at alle hadde holdt ut situasjonen bedre hvis de ikke kunne forestille seg en annen framtid, hvis ingen hadde sittet i årevis og sett for seg at de skulle bli designere eller filosofiprofessorer. For et trist resonnement. Kan man kalle tidsforløp uten drømmer, begjær eller ambisjoner for et «liv»?

Svært indirekte har ministeren i hvert fall rett i en ting. Som portugisere burde vi være stolte av våre medborgere som søker et bedre liv utenfor landegrensene. Med dette viser de mot og vårt folks beste kvaliteter. Men jeg vil minne om at vi skylder utvandrerne fra 1960- og 1970-tallet akkurat samme respekt. I deres avgjørelse lå det akkurat like mye mot. Jeg vet hva jeg snakker om: Jeg er den stolte sønn av en murer og en tjenestepike i en parisisk forstad.

Portugal er et aldrende land som ser sine unge dra. Sola skinner inn gjennom vinduet bak meg. Den fyller rommet hvor jeg oppholder meg. Ordene, i likhet med landet i sin helhet, fordufter i det sterke lyset. Det er øyeblikk hvor det virker som ordene selv vil gi opp håpet. Og vi føler oss beseiret av noe fremmed. Vi gir det et ansikt oppfunnet av vår egen frykt. Noe må gjøres. Noe må gjøres i dette landet. Varmen fra sola er en trøst, men den holder ikke. Den kan ikke kompensere for håpet vi mangler.

Oversatt av R. E.