Mer av det samme

Kina har over 2000 tv-kanaler og 400 millioner tv-er, men påfallende lite mangfold. Seerne er velvillige ofre i kampen mellom statlig sensur, tilpassede vestlige show og militærpropaganda.

Ingen aviser ligger krøllet under setene i leddbuss 639, som hver morgen går til det nye finansstrøket Jianwai Soho. For alle passasjerene har øynene klistret til smarttelefonene sine, der en verbal kappestrid mellom den karismatiske Pan Shiyi (49) og dagens gjest utfolder seg på skjermen. Eiendomsmagnaten er programleder for «Pan Shiyis venner», et svært populært debattprogram som sendes tidlig om morgenen, slik at kineserne kan laste det ned og se det på vei til jobb.

Programmet konkurrerer med «Morgenappell», et kåseriprogram på nettet med den langhårete komponisten Gao Xiaosong (44), en tidligere dommer i en tv-sendt sangkonkurranse som har sittet seks måneder i fengsel for promillekjøring. I tjue minutter leverer han uten manus velfunderte refleksjoner rundt de mest løsrevne emner: kampfiksing i kinesisk fotball, amerikanske veitrafikklover, europeisk film. Med tre millioner faste seere slår «Morgenappell» de tradisjonelle kanalene ned i støvlene. Disse slåss på sin side om rettighetene til å sende programmet i reprise, fordi de ikke klarer å utvikle egne programmer.

Kinesisk tv og landets fire hundre millioner tv-er (ett for hver tredje kineser) er en høyborg for sangkonkurranser. Kanalene i provinsene Hunan, Zhejiang, Shanghai og Jiangsu lager gode lokale tilpasninger av utenlandske musikkprogram. Hver fredag fra januar til april i år sendte Hunan TV «I am a singer» tidlig på kvelden. Konseptet var enkelt: Sju kjendiser fra Kina, Taiwan og Hong Kong konkurrerte med slagere fra hjemlandenes repertoarer. Hver minste ting på scenen – fra juryens drikker til artistens tettsittende klær – var påskudd for produktplassering som innbragte 300 millioner yuan (294 millioner kroner). Med sine satellittsendinger, som sikrer seere over hele landet, har Hunan TV på få år blitt den nest mest sette kanalen i Kina, like bak China Central Television 1 (CCTV-1).



«Skadelige verdier»

Den lille kanalen fra Sør-Kina slo gjennom i 2004 med sangkonkurransen «Super Girl». Konseptet var originalt: De unge sangerne, plukket ut blant 3000 kandidater, var alle amatører, og seerne kunne stemme på sin favoritt via SMS. Det viste seg at det bare var smarte personer med et kult utseende som vant, noe som vekket kritikk helt til toppen av det kinesiske kommunistpartiet (CCP). Etter press fra Statsadministrasjonen for film, tv og radio stoppet Hunan TV det populære programmet. Fire hundre millioner så den siste sendingen 1. april 2011.

I år har «I am a singer» tatt luven av «Chinese Idol» og «China’s got talent» på Dragon TV (Shanghai), og «The Voice of China» på Zhejiang TV. Hunan TV akter ikke å stanse her. Kanalen har nettopp lansert «China’s Strongest Voice» og «Super Boy», og følger nøye med på Hubei TVs nye «Super Star China». I tillegg kommer alle reprisene utenom prime time av programmer fra tidligere sesonger, som gjør kinesiske tv-er til regelrette karaokemaskiner.

«At vi bare nøyer oss med å adaptere utenlandske suksessprogram viser at vi har lang vei å gå før vi får innsikt i det kinesiske markedet,» sukker journalisten Yuan Zhiqiang fra dagsavisen Global Times. For øyeblikket er de kinesiske produksjonsselskapene først og fremst opptatt av å tilpasse programmene til annonsørene, uten å engste seg for reklameoverdose.

Mens kveldene er viet sang, er ettermiddagen tiden for datingprogrammer. Siden 15. januar 2010 har Jiangtsu TV sprengt ratinglistene med «Feicheng Wurao» («Hvis du er den rette»), en reality-serie tilpasset dagens holdninger i Kina. I dagens program svømmer en spinkel gutt mot midten av arenaen. Rundt ham står 24 lolitaer som overlesser ham med spørsmål. I hånda har de en knapp de kan trykke på: Hvis ungkaren skuffer dem, trekker de kvinnelige beilerne seg ved å slukke lampen over seg. I løpet av halvannen time klarer programmet å sette sammen usannsynlige par: en kraftig arbeider og en sofistikert dame fra Shanghai, en eksentrisk laowai («utlending») og en tibetansk kvinne i nasjonaldrakt.

Sju måneder etter lanseringen skapte programmet sinne blant partikadrene og ble en formidabel snakkis da en kvinnelig deltaker sa: «Jeg foretrekker å gråte i en BMW framfor å le bakpå en sykkel.» En annen gang viste en kandidat fram bilder av sportsbilene sine og kontoutskrifter. Avisene hudflettet Jiangsu TVs «skadelige verdier». Myndighetene forlangte også at det skulle være to psykologer på scenen for å roe ned utbruddene til den overgira programlederen. Med seksti millioner seere i snitt har «Feicheng Wurao» fått flere avleggere, blant annet «Women Yuhui Ba» («La oss gå ut sammen») på Hunan TV og «Wei Ai Xiang Qian Chong» («Løp for kjærligheten») på Zhejiang TV.

Etter sang og forføring er sirkus det tredje mest populære konseptet. En kinesisk variant av «Skal vi stupe», der kjendiser konkurrerer og får opplæring fra OL-stupere, har stor suksess på Zhejiang TV, trass i at en tekniker druknet 19. april. Konkurrenten Jiangsu TV var ikke sen med å klone programmet, under navnet «Stjerner i fare», som de sender samtidig med «Skal vi stupe». Foruten gjestene er programmene kliss like.



Nyhetssensur

Ikke overraskende er de ansatte i disse kanalene like unge som seerne. Den kanadiske komikeren Mark «Dashan» Rowswell er eneren blant standup-komikerne i Kina. Han har vært på tv i snart tjue år: «Jeg var nylig i Changsha for å ha et show på Hunan TV. Jeg er 48 år, og jeg kunne sverge på at jeg var den eldste i hele bygget,» sier han til meg. «Produsentene, regissørene og manusforfatterne der var knapt 30 og behandlet meg som et ikon, en gammel rockestjerne.»

I september 1993 forbød Li Peng parabolantenner – unntatt i de store hotellene, hos sentrale myndigheter, i statsselskapenes hovedkontorer og i diplomatboliger. Årsaken var at statsministeren hadde mislikt en sveipende uttalelse fra en viss Robert Murdoch. Etter at han hadde skaffet seg aksjemajoriteten i en Hong Kong-basert tv-kanal for bagatellmessige 525 millioner dollar sa den australske milliardæren og mediemogulen: «De nye telekommunikasjonsmidlene har vist seg å være en utvetydig trussel mot totalitære regimer over hele verden. […] Satellitt-tv gjør det mulig for informasjonshungrige innbyggere i mange lukkede samfunn å omgå de statskontrollerte tv-kanalene.» Exit parabol.

Fortsatt får ikke vanlige kinesere se BBC eller CNN, selv om de har tilgang til over førti gratis kanaler, inkludert provinskanalene (hver provins får sende en kanal nasjonalt over satellitt). I tillegg kommer de 19 kanalene fra det statlige CCTV, som ble startet i 1958. Alle kanalene kan tas inn med digitale dekodere som finnes i de aller fleste hjem.

Det nye hovedkontoret til CCTV ligger i sentrum av finansstrøket i Beijing. Bygningen ligner en lang underbukse, noe mange spøker med, men med sine fire hundre programmer dominerer statskanalen fremdeles i de tusen hjem. En kinesisk tv-seer ser i snitt på CCTV i 45 minutter av de to timene som daglig tilbringes foran tv-en (nett-tv er ikke regnet med).

«Xinwen Lianbo», dagsrevyen klokka 19 på CCTV1, sendes samtidig på alle nyhetskanalene i provinsene og har vært landets mest sette program siden det ble opprettet i 1978. Sendingen hadde 135 millioner «faste seere» i 2013, ifølge offisiell statistikk. Men den blir ofte kritisert. Nyhetssendingen er det fremste instrumentet for politisk propaganda, her rapporteres det mest fra møter mellom statsledere i Folkets Store Hall, av høytidelige erklæringer fra partikadre og skryt av regjeringens økonomiske suksess. Mange kinesere sier sarkastisk at den eneste troverdige informasjonen er introen: «God kveld, klokka er 19. Her er ’Xinwen Lianbo»’.» Programmet blir dessuten ikke sendt direkte, det er tatt opp noen minutter tidligere, slik at sensuren kan kontrollere innholdet.



Sportsmonopol

CCTV-7 er et annet talende eksempel på partiets urokkelige kontroll over statskanalene. Kanalen viet militærnyheter starter sendingene på morgenen med nasjonalsangen. Etter reklame for ulike typer risbrennevin, blir nyhetsbrevet «Military Report» presentert av to unge offiserer i uniform. Kanalen sender så hovedsakelig scener fra militærøvelser og avslutter med bilder av fredelige hverdagssysler.

Om kvelden, i en science fiction-aktig setting, dukker en koloss opp på en stålrørsplatting, med boots og mørke solbriller. Energisk forteller han i detalj om ildkraften til stridsvognen MBT-3000, om hvor raske de lynkjappe flyene Chengdu J-20 og hvor presise Lijian-dronene er. Så tar respektable eksperter fra Forsvarsuniversitetet ordet og forteller om Kinas militære ambisjoner på det geopolitiske området. Det dreier seg om suverenitet over Diaoyu-øyene (Senkaku for japanerne) i Østkinahavet, eller USAs opprustning av Taiwan. Etter jordskjelv eller skred der de militære er sårt ønsket for å hjelpe ofrene, dekker CCTV-7 katastrofene direkte.

Av økonomiske grunner er CCTV også den eneste kinesiske kanalen som får dekke sportsbegivenheter. Det var derfor CCTV som sendte samtlige av de 64 kampene under fotball-VM i 2010. Kanalen tjente enorme summer på det – annonsørene betalte 13 000 euro i sekundet.

Foruten gallashowet på kinesisk nyttår (som gjorde sangerinnen Peng Liyuan, kona til president Xi Jinping, berømt), favner et program flere generasjoner, nemlig «Samlinger under himmelen». Programmet, basert på det britiske «Antiques Roadshow», handler om gamle gjenstander og sendes fire ganger i uka på satellittkanalen til Beijing TV. Siden april 2006 har kinesere fra alle samfunnslag deltatt, med en jadestatue eller en vase fra Ming-dynastiet mellom hendene. Fire kjente eksperter gransker gjenstandene nøye. Dersom det dreier seg om en ekte antikvitet, blir den stemplet «nasjonalskatt» og får en verdivurdering. Eieren reiser hjem overøst med ære. Men om objektet viser seg å være noe simpelt juggel, tar programlederen Wang Gang det og ødelegger det på flekken, og gir seerne gleden av le av eierens betuttede ansiktsuttrykk. Altså, en kinesisk brutalitet i motsetning til den britiske originalens fair-play, der eierne kan være anonyme om de ønsker det.

Oversatt av L.H.T.




Fotnoter:
1 Se George Monbiot, «Rupert Murdoch doesn’t even have to ask to get what he wants», The Guardian, London, 22. april 2008.