Nord-Korea

Nord-Koreas dragedrømmer

Lederne i Nord-Korea gjør alt de kan for å leve opp til parodien på seg selv, som med den siste utrenskingen i ledersjiktet. Men bak de burleske handlingene trer en ny økonomisk realitet fram med vekt på forbruk og en selvbevisst middelklasse.

Posted on

Igjen har Den demokratiske folkerepublikken Korea skapt internasjonale overskrifter. I desember ble Jang Song-thaek, onkel til landets leder Kim Jong-un, arrestert under et møte i politbyrået, deretter dømt og henrettet – alt på fire dager. Jang, født i 1946 og dermed en relativt ung leder i Nord-Korea, ble ofte regnet som regimets nestleder. Ifølge statspressen hadde han «begått kontrarevolusjonære handlinger for å undergrave partiet, staten og det sosialistiske systemet», men nøyaktig hva han har gjort er uklart, noe som forsterker mistanken om en politisk motivert prosess. Enkelte vestlige kilder hevder at han var utro, andre skal ha sett ham bli spist levende av utsultede hunder. Nord-Korea-spesialist Bruce Cumings har all grunn til å si at Nord-Korea får kommentatorene til å gå av skaftet.

Den raske rettssaken – arrestasjonen ble vist på tv – gir inntrykk av at alt er som før i det nordkoreanske rettsvesenet. Men selv om de anklagede fortsatt blir refset av sine egne advokater, som vanligvis takker retten når dommen har falt, virker det i hvert fall som om folk ikke lenger fengsles uten rettssak. I oktober 2013 var flere domstoler stengt «på grunn av oppussing», det vil si de ventet lovendringer. Mer talende er uten tvil stengingen av to av landets seks største interneringsleirer, ifølge det sørkoreanske nyhetsbyrået Yonhap.

Det nordkoreanske regimet er faktisk ikke en monolitt, eller i det minste en monolitt som dras i ulike retninger. Staten er sårbar og kunne ikke fø sin egen befolkning under krisen på 1990-tallet. Offentlige organer er i konflikt med hverandre. Militærkomplekset står støtt, men nye økonomiske soner har dukket opp og mange nordkoreanere har begynt å drive business på egen hånd.

Slåss om utviklingen
En skjør stat trenger ikke å bety en døende stat. Men de offentlige myndighetene forfaller, inkludert de som hadde ansvaret for fordeling av mat til 60 prosent av befolkningen i årene med økonomisk krise og hungersnød – «den besværlige marsjen» fra 1995 til 1997, da mellom tre og ti prosent av befolkningen døde. Regimet mistet siste rest av popularitet da det ble tydelig at det ikke klarte å sikre de mest grunnleggende behov, femti år etter at det kom til makten. Regjeringen har skjult seg bak «den amerikanske aggressiviteten», boikotten, som ble skjerpet etter fjorårets rakettoppskytninger. Og sanksjonene har helt reelle virkninger: Til og med Kina, landets eneste allierte, offentliggjorde i oktober en hundre sider lang liste over produkter det er forbudt å eksportere til Nord-Korea. Noen dager senere svarte den populære nordkoreanske TV-kanalen Man-sudae med en lang kanadisk dokumentar om piratkopierte varer, særlig kinesiske.

Men befolkningen er skeptisk til disse unnskyldningene som de statlige mediene konstant hamrer inn. For befolkningen var «den besværlige marsjen» en slags krigstilstand med hungersnød, sammenbrudd i offentlige tjenester og utbredt svartebørshandel. Overalt hvor nøden rammet, spesielt i øst, var overlevelse alt de tenkte på. Varer ble stjålet og solgt på alle mulige måter.1Se Barbara Demick, Nothing to Envy: Real Lives in North Korea, Spiegel and Grau, New York, 2009. Med unntak av noen sider med politiske kommentarer, gir boka en ærlig og velinformert beskrivelse av denne tiden, som bekreftes av nordkoreanske myndigheter, som nå har begynt å snakke om perioden. Fabrikkene ble stengt én etter én på grunn av kraftmangel, og ble revet. Offentlige bygninger ble revet og metallet solgt til Kina i bytte mot mat.

Staten, inkludert politiet, ble svekket. Flere flyktninger har fortalt at færre ble sendt til straffeleir for smugling eller ulovlig grensepassering. En dag får vi nok vite hva som virkelig hendte – særlig hvordan tradisjonelle organisasjoner dukket opp igjen for å kompensere for en defekt stat. Tv-bildene fra denne tiden ser ut som krigsfilmer: stengte fabrikker, hus uten strøm, øde marker og snø. Det var en krig, sier tv-en, for det fantes en fiende – men nå er alt så mye bedre.

Så hvorfor drepte regjeringen et av sine fremste medlemmer? Og er det et tegn på styrke eller svakhet? For å forstå maktkampen på toppen, må vi glemme klisjeen om at de konservative kjemper mot reformistene. Alle er reformister nå. Selv den sløveste byråkrat innser at den offisielle retorikken har mistet sin styrke. Etter «den besværlige marsjen» sluttet folk å lytte til propagandaen. Ingen tror lenger at morgendagen vil bringe gull og grønne skoger. Men den nasjonalistiske retorikken har stadig litt kraft igjen – man påpeker at det ikke er utenlandske soldater i nord (det er amerikanske soldater i Sør-Korea) eller at landet er et offer (både i Nord- og Sør-Korea beskriver historikerne halvøya som offer for utenlandsk aggresjon). Men retorikken tenner ikke lenger befolkningen. Bare fulle butikkhyller gjør det.

Lederne slåss for å få kontroll over landets utvikling snarere enn over maktapparatet. Kim Il-sung var «landsfaderen», mens sønnen Kim Jong-il legemliggjorde reform. Sønnesønnen Kim Jong-un er pent nødt til å føye seg inn i rekken, siden det er den han henter sin legitimitet fra. Men hans økonomiske suksess må dreie seg om mer enn bedre fordeling av varer.

Har spilt ut kortene
Når man kommer hjem fra Nord-Korea, er noe av det vanskeligste å forklare den nylige økonomiske oppturen. Folk har fremdeles apokalyptiske bilder i hodet fra hungersnøden, men situasjonen er gradvis blitt bedre. De siste månedene har det tatt av. Butikkhyllene er fylt opp igjen og strømmen er tilbake. De høye boligblokkene i periferien var i fjor mørke, nå lyser de hele natten. Staten fremmer næringsvirksomhet på alle plan. Før det omorganiserte myndighetene landsbygda og reduserte størrelsen på produksjonsenhetene rundt familielandsbyene. Kampanjen for å få opp produksjonen lykkes. Samtidig har myndighetene garantert hærens økonomiske interesser, i bytte mot å fjerne det offisielle slagordet «hæren først», som i sin tid skulle skape aksept for de enorme militærutgiftene. Nå beholder en million militære sine privilegier, men lover å ikke blande seg inn i politikken.

Nå står konflikten altså mellom Kina-inspirerte reformatorer (ettpartisystem kombinert med et fritt marked) og de som forsvarer den gamle partistaten. De første bryr seg mest om å få opp forbruket. Butikkene i Pyongyang er fulle av varer, innbyggerne i byene driver alle med næringsvirksomhet, handelen blomstrer langs grensen mot Kina, de tre spesielle økonomiske sonene (se kart) blir stadig sterkere. Partistatens veteraner, som havnet i vanry etter hungersnøden, er ikke nødvendigvis imot reformene, men kjemper for ikke å miste makten. Foreløpig leder Kim, men slaget har bare så vidt begynt. Næringsvirksomhet har for tiden ingen juridisk og rettslig ramme, så det finnes ingen sikkerhetsnett.

Kim Jong-un gjør som sin far, som beholdt den eldre garde, men doblet opp med yngre ledere uten rang. Han innsetter «skyggeministre» som bistår de notorisk inkompetente lederne, særlig i landbrukssektoren, og utnevner ordentlige spesialister. Det nye departementet for vern av jord og skoger virker som en offisiell anerkjennelse av behovet for nettopp å verne.

Forbrukskortet
Var Jang Song-thaek for prokinesisk? Regimet har lenge støttet seg på en fraksjon for å motarbeide og så utslette en annen. En annen politisk trussel er landets ekstreme avhengighet av et annet land, siden ideen om nasjonal uavhengighet er mer eller mindre den eneste gjenværende ideologien med noen kraft.

Handelen med Kina vokser i rekordfart: I 2011 økte handelen med 62,5 prosent til 5,63 milliarder dollar.2 Tall fra Korean Trade Investment Agency, Seoul, 2012. I august 2013 oppfordret Kinas visehandelsminister, Chen Jian, bedrifter til å investere i Nord-Korea. Anledningen var et besøk fra – nettopp – Jang Song-thaek. Men lista over viktige handelspartnere – India, Egypt, Indonesia, Thailand – blir stadig lengre. Sør-Korea er fremdeles nest største leverandør og kunde, på grunn av den spesielle økonomiske sonen Kaesong – selv om den på Kims befaling var stengt fra april til september i fjor. Handelen sank med ti prosent til 1,71 milliarder dollar i fjor, men det er de sørkoreanske næringslivstoppene som vil ha handel med Nord-Korea.

Man kan være optimistisk med tanke på en mulig åpning: Alt annet vil gå mot interessene til Kina, landets hovedinvestor, og folkets ønsker. Regimet har spilt ut alle sine kort, bortsett fra forbrukskortet.

En juridisk fiksjon
Regimet trenger en ny giv i kraftsektoren. Under krisen forverret en foreldet jordbrukspolitikk og massiv avskoging flommene, som ødela gruver og veier, selve grunnlaget for Nord-Koreas rikdom – som fram til 1975 overgikk Sør-Koreas. Kinas svært egennyttige bistand har i stor grad løst dette problemet, skjønt ikke uten vansker. Det krevde både tid og penger å drenere gruver, forteller kinesiske teknikere, siden infrastrukturen var så gammel. Gjennom byttehandler og bistand fra Kina, Sør-Korea og Japan, ble nye brønner boret, særlig etter olje, i sørvest i Sinuiju nær den kinesiske grensen. Det ble også bygget utallige små demninger. Flyr du mellom Pyongyang og Shenyang i Kina, kan du se omfanget av arbeidene. Nord-Korea har altså fått kraftforsyningen på plass igjen, et første viktig skritt, men landet har ennå ikke fått fart på industrien. Det vil kreve kapital i en helt annen størrelsesorden.

Regimet må også fortsette landbruksreformen. Ifølge flere ikke-statlige organisasjoner, er den vanskeligste biten allerede gjort. Men disse organisasjonene sliter med å overbevise de internasjonale organene om at de må stoppe matleveranse, for ikke å forstyrre den lokale matproduksjonen, og heller få på plass et samarbeid som i andre utviklingsland. Den første reformen er på vei, og vil gi frie hender til det private snarere enn det statlige markedet. Store kollektive enheter står ikke lenger på dagsorden.

Det blir nok langt vanskeligere å etablere private bedrifter med lønnsmottakere, siden landbruket fortsatt er svært arbeidsintensivt. Tallene er usikre, men det trengs antakelig flere hundre nordkoreanere for å gjøre det samme som en bonde på et mekanisert vesteuropeisk gårdsbruk. Under «den besværlige marsjen» og de store flommene, ble hele befolkningen, inkludert lederne, bedt om å hjelpe til med å reparere veiene, uten asfalt. Til og med i Pyongyang måtte de samle sammen spredte asfaltrester, varme dem opp og slå dem ned i hullene med hammer eller skjeer. Det sier noe om utfordringene en (re)mekanisering av landet vil møte.

Landet kan også satse på økonomisk liberalisering. Frie markeder har eksistert i flere år allerede og er nå en del av landskapet, selv om fotoforbudet fremdeles er strengt i de mest etablerte, som Tongil-markedet i Pyongyang. Disse markedene har nå blitt utkonkurrert av andre handelsetablissementer uten noen offisiell status.

Landets svake punkt er matforsyningen, særlig ferskvarer, men du finner nesten alt annet i varemagasinene i Pyongyang: klær, sminke, elektronikk, mobiltelefoner, sykler. Og prisene er heller ikke for høye for folk flest. Det er på ingen måte snakk om butikker for eliten – ikke minst siden vekslingskursen på den nasjonale valutaen nå er flytende. Det er vekslingsbyråer i alle varemagasinene og større hotell. Dette forhindrer at det utvikler seg en svartebørs. Sant nok finnes det damer i femtiårene som veksler for rundt den samme prisen, men de gjør det ikke for å spekulere på kursen. De er på jakt etter valuta for å kjøpe importvarer og kvalitetsprodukter. Veletablerte luksusforretninger ligger samlet i nye bygninger sammen med restauranter og saunaer. Alle slags valutaer er i omløp her.

Disse butikkene har en uklar privat-offentlig status. Det er ganske lett å orientere seg både inne og i salgsbodene på gata: Har produktene høy kvalitet, er det som regel en privat virksomhet. I de fleste tilfeller tilhører virksomheten teknisk sett staten, men dette er det historiker og Nord-Korea-spesialist Andrej Lankov3 Se Andrej Lankov, The Real North Korea: Life and Politics in Failed Stalinist Utopia, Oxford University Press, 2013. kaller en «juridisk fiksjon».

Motstand fra middelklassen
Forbrukslysten, prutingen og nødvendigheten av å klare seg, sørger for resten. De kinesiske grensebyene Dandong og Yanji, nær de store økonomiske spesialsonene Hwanggumpyong og Rason, tar imot mange nordkoreanske forhandlere som bare selger det de klarer å bære. Som alltid tilpasser de kinesiske byene seg raskt til dette kravet, noe myndighetene også oppfordrer dem til å gjøre. I Dandong bekrefter et reisebyrå at de alene arrangerer 4000 reiser for kinesere i året. Dette gjør det lettere å forstå hvor de nordkoreanske myndighetene får pengene sine fra.

I kinesiske Jian forteller nordkoreanere meg at de kommer hit for å jobbe noen uker eller måneder, før de tar med seg lønna hjem. Andre, som det er langt vanskeligere å treffe, har myndighetene sendt til Kina som ledd i et stort program der de kan leve og jobbe relativt fritt, men størstedelen av lønna deres blir betalt direkte til de nordkoreanske myndighetene. Dette synes å være vanlig blant tømmerhoggere og syere – yrker koreanere hadde i Mandsjuria og Sibir lenge før Den demokratiske folkerepublikken Korea ble dannet.

Nord-Korea viser en solid økonomisk utvikling, men landets ledelse har likevel store problemer med å gi en juridisk form til politikken. Handel med utenlandske bedrifter reguleres fra tilfelle til tilfelle. Det finnes ikke noe regelverk for den nye økonomiske situasjonen, og siden den offisielle diskursen ikke er endret, råder fremdeles status quo, teoretisk sett. Det er fortsatt forbudt å fotografere de frie markedene. Kun de økonomiske spesialsonene får lov til å ha noen regler, og skal vi tro kinesisk presse oppstår det ofte konflikter med kinesiske bedrifter. Men det finnes ingen dommere.

Å totalt underkaste seg kineserne vil uten tvil være fatalt for regimet. Men det er også risikabelt ikke å gjøre noe. I 2009 forsøkte myndighetene i Pyongyang seg på en dristig og kraftig finans- og skattereform med en smertefull devaluering og konfiskering av det meste av folks sparepenger – penger uten noen objektiv verdi, må det sies, fordi de på denne tiden ikke kunne brukes til å kjøpe varer. Regimet hadde tidligere ikke vist tegn på usikkerhet under selv de verste krisene, men vaklet denne gang i møte med en enorm motstand fra middelklassen i byene. Reformen forsvant etter noen dager, sammen med initiativtakeren.

Uten sidestykke
Kim er altså fullt klar over hva middelklassen vil og ikke vil. Den utgjør 20–25 prosent av befolkningen – partiledere, de som har tillatelse til å bo i de store byene, arbeidere med kontakter i utlandet. Han har bestemt seg for å innfri ønskene deres. Han kler seg som sin far, har samme frisyre som sin bestefar, har alltid med seg sin fotogene hustru (tradisjon og modernitet), og innvier stadig nye fasiliteter og tjenester.

Den unge lederen er et rent produkt av systemet, og var stort sett ukjent før han kom til makten. Likevel er han nokså populær. Sett deg ned på en kafé i Pyongyang en vanlig mandag: Når Kim Jong-uns siste aktiviteter ruller over tv-skjermene, blir det litt etter litt stille og blikkene vender seg mot skjermen. Sendingen varer i 45 minutter og viser lederen innvie og inspisere sine store prosjekter.

I hovedstaden fylles horisonten av blokker, fornøyelsesparker, svømmebasseng og sykehus. En søndagstur i en av parkene, eller til et svømmebasseng med enorme sklier, forteller mye. Jeg ser busser fylt med bønder på dagstur med kollegene – som ofte ender med at de ser det populære showet Arirang.

Er Nord-Korea Asias neste drage? Teknisk sett er det mulig, hvis dagens politiske linje holder stand og det bygges en moderne stat. Etter 1900-tallets utenlandske intervensjoner, den japanske koloniseringen, etableringen av sosialistregimet og gjenoppbyggingen etter borgerkrigen, har nordkoreanerne nå vært gjennom deres femte økonomiske sjokk. De har erfaringen på sin side. Men de ideologiske og juridiske utfordringene – ikke bare de økonomiske – er gigantiske.

Oversatt av K.J.R.

Fotnoter   [ + ]