Våren som aldri var

Den 12. februar ble tre unge venezuelanere drept under en demonstrasjon i Caracas. Denne blodige dagen innledet også en flodbølge av nyhetssaker og debattartikler med store krigstyper: «Volden ryster Venezuela» (Wall Street Journal, 12. februar), «Venezuela slåss mot mediene» (New York Times, 21. februar) eller «Venezuela i krise: Latin-Amerikas Ukraina» (Le Figaro, 1. og 2. mars).

Den amerikanske administrasjonen har ikke nølt med å slutte seg til koret. 15. februar fordømte utenriksminister John Kerry regjeringens handlinger «som har en skremmende virkning på borgernes rett til å uttrykke sin misnøye fredelig». 13. mars anklaget han president Nicolas Maduro for å drive en «terrorkampanje» mot folket sitt. Skal vi tro de store medienes dekning og Washingtons mange erklæringer handler protestbølgen i Venezuela om at et fredelig og demokratisk ungdomsopprør har brutt ut i det oljerike landet og truer med å felle et undertrykkende autoritært regime som har mistet kontakten med folket. Mindre enn et år etter Chávez’ død skal den nye presidentens katastrofale økonomiske politikk og nådeløse forsøk på å kneble kritiske stemmer og pressefriheten ha antent en venezuelansk vår. Den meksikanske historikeren Enrique Krauze oppsummerer det hele i en kronikk i El País (26. februar) og New York Times (28. februar): «Venezuela glir åpenbart mot diktatur.». Men har denne framstillingen av Maduro som en latinamerikansk Ceausescu noe som helst med virkeligheten å gjøre? (…)