Å være vitne til etnisk rensing

I store deler av Palestina er lokalbefolkningens tilgang til vann, varer og skolegang fullstendig kontrollert av okkupasjonsmakten. Palestinerne fordrives gradvis, fordi okkupanten ønsker å skape et Israel «fra elva til havet».

Mens bombene hagler over verdens største fengsel, Gaza, og dreper og skader tusenvis av sivile palestinere, kan det også være nyttig å se på hvordan Israels krigsstrategier fungerer i de andre okkuperte palestinske områdene. Som deltager i The Freedom Bus arrangert av The Freedom Theatre i Jenin tidligere i år ble jeg vitne til hvordan Israels etniske rensing fungerer i Oslo-avtalens mest fatale gråsone: område C.

Oslo-avtalen 1 og 2 ga midlertidige avtaleverk mellom Israel og De palestinske selvstyremyndighetene (PA), men betingelsene for avtalene er aldri blitt oppfylt. Siden 1999 har det midlertidige blitt permanent. Det mest skadelige utfallet er kanskje inndelingen av Vestbredden i tre avgrensede områder: I område A (ca. 18 prosent av Vestbredden) har PA ansvar for både sikkerhet og administrasjon. Jenin og de andre bysentrene på Vestbredden går under denne kategorien. Område B (21 prosent) er under PAs sivile administrasjon, mens ansvaret for sikkerheten er delt mellom israelerne og palestinerne. Det store område C (61 prosent) styres både sivilt og militært av Israel. Dette området omfatter de viktigste landbruksområdene og naturressursene i de okkuperte territoriene og hele grensen til Jordan inkludert Jordanelva og Dødehavet.


Der det å leve er å yte motstand

Med The Freedom Bus besøkte jeg flere lokalsamfunn med eiendommer i et av de mange «Restricted Military Area». Disse militære områdene som i dag utgjør over tretti prosent av område C, opprettes for å fordrive lokalbefolkningen før områdene overlates til nye bosettinger.1 I landsbyen Khirbet Yarza i Jordandalen er det mye som tyder på at den palestinske befolkningen blir brukt som levende blink under militærets «øvelser». Flere av landsbyens beboere har blitt skutt og drept uten forvarsel og andre har dødd av eksplosiver militæret har etterlatt i åkrene.

Som i landsbyen Al-Hadidiyah i Jordandalen blir olivenlunder og beitemark erklært som del av naturreservater og nasjonalparker, men forsøples av militæret og brukes til skytetrening. 13 prosent av område C hører i dag inn under denne kategorien. En rekke juridiske og administrative virkemidler tas i bruk for å gi et slør av legalitet til den ekstremt diskriminerende politikken mot den palestinske lokalbefolkningen. Bare rundt 30 prosent av område C kan på papiret brukes av palestinerne, men i virkeligheten er det bortimot umulig å få byggetillatelser. Dette rammer stort sett alle nybygg, men også bebyggelse fra før okkupasjonen. Alt fra hus, moskeer, helsestasjoner, skoler, barnehager og telt til brønner, staller og leskur beordres revet av den israelske sivile administrasjonen. Det blir dermed umulig å bygge opp industri og næring. Denne politikken går ikke bare utover palestinerne i område C, men i hele Vestbredden, fordi område C utgjør nesten alt åpent eller dyrkbart areal rundt de eksisterende bysentrene og landsbyene også i område A og B.

«Barna beskyttes av det samme militæret som truer med å rive skolen og barnehagen i landsbyen.»

Landsbyene i område C omringes ytterligere av veier til bosettingene som skal ha hundre meter klaring. De små palestinske lokalsamfunnene blir sakte kvalt i en knipetangmanøver der alle midler kan tas i bruk bortsett fra massakre av typen vi nå ser i Gaza. Tilgangen til vann er fortsatt det viktigste middelet. De viktigste vannkildene og jordbruksarealene i Palestina ligger i område C og kontrolleres av okkupasjonsmakten. I Al-Hadidiyah i Jordandalen forsynes bosettingen Ro’i med billig vann til produksjon av fiskeyngel, mens den palestinske lokalbefolkningen må reise langt etter vann som må kjøpes til langt høyere priser enn det bosettingene må betale.2 Denne vannapartheiden resulterer ikke bare i at det palestinske jordbruket blir utkonkurrert av bosettingene, men også til at palestinerne i område C drikker mindre vann enn det Verdens helseorganisasjon mener er tilrådelig.3 Slagordet til menneskerettsgruppen Jordan Valley Solidarity, «To Exist is to Resist» står dermed igjen som en god beskrivelse av livsvilkårene for palestinerne i område C. Her kan bare det å forsøke å leve på landstykket sitt ses på som å yte motstand mot okkupasjonsmakten.4


Folkerettsstridig okkupasjon

Okkupasjonspolitikken bryter helt fundamentalt med de forpliktelsene en okkupasjonsmakt ifølge folkeretten har overfor sivilbefolkningen. Det gjelder alt fra infrastruktur, trygghet, næringsgrunnlag til adgang til grunnleggende tjenester som helse og utdanning. Likevel er de viktigste lovbruddene den systematiske, men uoffisielle utbyggingen av de ulovlige jødiske bosettingene. På tross av de israelske statslederes forsikringer om det motsatte utvides bosettingene daglig. Byggetillatelser deles ut over en lav sko mens uautorisert utbygging ignoreres. I dag bor det over 500 000 bosettere i område C mot litt under 200 000 palestinere. Bosettingene og de tilgrensende landområdene som de administrerer utgjør nå over 37 prosent av hele Vestbredden. Mange av bosettingene tilhører ekstremistiske grupper som angriper og trakasserer den palestinske sivilbefolkningen. Og de blir så å si aldri straffet.

Siden 2004 har den italienske menneskerettsorganisasjonen Operation Dove vært til stede i landsbyen a-Tuwani i Hebron-høydene.5 De bidrar med å beskytte landsbyboerne i og rundt Firing Zone 181. Scenen som utspiller seg hver gang barna fra landsbyene Tuba og Maghayir al-Abeed skal til skolen i a-Tuwani gir et av de mest absurde og tydeligste bildene av okkupasjonspolitikkens indre logikk. Fordi barna ble angrepet av ekstremistiske bosettere på skoleveien mellom en bosetting og en ny utpost måtte de ta en omvei på to og en halv time til skolen. Man inviterte så inn internasjonale aktivister for å beskytte barna. Etter at tre av aktivistene ble skambanket, ble saken tatt til det israelske rettsvesenet, antagelig etter påtrykk fra USA hvor den ene aktivisten kom fra. I stedet for at domstolen utviste og straffet bosetterne i den selv etter israelsk lov ulovlige utposten, beordret de militæret til å eskortere barna. En morgen ble jeg med de italienske aktivistene og fikk se de palestinske barna danse og leke ned fra åskammen i horisonten med ulovlige bosettinger på hver side og en israelsk militærjeep rullende i ryggen. Å se barna beskyttes av det samme militæret som stadig truer med å rive ned skolen og barnehagen i landsbyen, mens ekstremistiske bosettere med en lang historie med vold mot små barn går fri for straff, gir et uutslettelig bilde av hverdagen i Israels folkerettsstridige okkupasjon.


Splitt og hersk

Den straffefriheten de illegale bosetterne nyter i ly av den israelske sivile administrasjonen overgås bare av den straffefriheten Israel får av sine mektige internasjonale beskyttere. I årtier har Israel gjort det de har kunnet for å forhindre all motstand mot okkupasjonen. Et hvert tilløp til protest på Vestbredden møtes med militære unntakslover fra 1967 som åpner for uforholdsmessig og ofte folkerettsstridig voldsbruk.6

Det sinnrike systemet med muren og de utallige kontrollpostene gjør det umulig for palestinere å bevege seg fritt. Bevegelseskontrollens viktigste effekt er at den hindrer palestinere fra forskjellige deler av landet å møtes. Ikke bare gjør det den sterke tradisjonen for ikke-voldelig aktivisme svært vanskelig, den daglige trakasseringen og trusselen er utformet for å knekke folkets motstandsvilje. Teknikkene er mange for å passivisere de som ikke lar seg knekke, så som den svært utbredte administrative fengslingen uten lov og dom som i dag møtes av sultestreik på sultestreik bak israelske murer.7 Splittingen av motstanden forsterkes dessuten gjennom et sikkerhetsmessig samarbeid med en palestinsk selvstyremyndighet som har mistet all troverdighet i den vanlige palestiners øyne.

Den meste kyniske utviklingen i dette spillet er hvordan Israel behandler palestinske barn. Landsbyen Nabi Saleh som har stått fram som et fyrtårn i den ikke-voldelige motstanden mot okkupasjonen kan tjene som et eksempel på hvordan Israel forsøker å knekke motstanden allerede hos barna.

De siste fire årene er 40 prosent av de skadde i landsbyen på 540 innbyggere barn, forteller Manal Tamimi i Nabi Saleh Solidarity. Etter samme mønster som ellers i de okkuperte palestinske områdene, og trass i konvensjoner Israel har undertegnet, har 60 barn under 18 blitt arrestert, hvorav ni av dem var under 15 år.8 Militæret bryter seg inn i husene nattestid, ofte i følge med hunder, for å gjennomføre det de kaller kartlegginger. Barn over ti fotograferes og ID-sjekkes. Mange barn fengsles selv om Israel har undertegnet internasjonale avtaler som forbyr fengsling av barn under 18 år. Tortur mot barn er sannsynligvis svært utbredt.9 Når barna i område C samtidig sliter for å få utdannelse, vann, riktig ernæring og et tak over hodet sier det seg selv at Israel prioriterer å skape tikkende bomber framfor opplyste frihetsforkjempere.


Etnisk rensning versus en enstatsløsning

Framfor å se på den ekstremt fiendtlige okkupasjonspolitikken som en klassisk kolonial problemstilling med utbytting og diskriminering av lokalbefolkningen og tilraning av naturressursene, må Israels politikk på Vestbredden ses i lys av ambisjonen om å ta over «Judea og Samaria» for å skape et Israel «fra elva til havet». Det er viktig å se denne sammenhengen i krigsstrategiene mot den palestinske sivilbefolkningen på Vestbredden, fordi den lett kan forsvinne i alle detaljene om overgrep og diskriminering. Når man følger utviklingen på bakken i området, uavhengig av de muntlige forhandlingene i den såkalte fredsprosessen, framstår de mange strategiene for å gjøre livet umulig for palestinerne i område C som en bevisst plan for etnisk rensning. Virkeligheten på bakken umuliggjør en tostatsløsning, fordi det som med tiden blir igjen av Vestbredden for palestinerne er spredte øyer av bebyggelse som blir fullstendig avhengig av å kjøpe varer og tjenester fra overmakten i det mange har begynt å kalle bantustaner etter sørafrikansk modell. En suveren stat med en slik struktur vil bare forbli suveren på papiret.

Derfor er stadig flere yngre palestinere klare for å legge fredsprosessen død, kvitte seg med åket av en korrumpert sivil administrasjon og jobbe for en sekulær og demokratisk enstatsløsning. Mye tyder på at et slikt scenario er hovedfienden for en israelsk regjering som synes å opprettholde en krigstilstand under dekke av evige fredsforhandlinger som fører ingensteds hen.

Den vanskelige freden og påfølgende alliansen mellom Fatah og Hamas oppsto som et folkekrav i det som mange har begynt å kalle en tredje intifada. Israel motarbeidet alliansen med alle midler helt fram til de under falske forutsetninger startet den urimelig voldsomme Operation Brother’s Helper på Vestbredden og de påfølgende massakrene i Gaza under navnet Operation Protective Edge.

Flere israelske journalister, deriblant Gideon Levy, påpeker at Israel ikke er interessert i fred, men i å videreføre en evig og bibelsk motivert okkupasjon.10 I en slik krigstilstand blir den etniske rensningen av de okkuperte palestinske områdene veien til den endelige løsningen. Max Blumenthal er blant dem som dokumenterer at stadig flere tar til orde for dette i Israel i dag.11 Det israelske samfunnet synes å ha kjørt seg fast i en voldskultus med rasistiske overtoner som sjokkerer og vekker avsky i verdenssamfunnet. Det virker derfor som at håpet om endring ligger i at sivilsamfunnene verden over presser sine regjeringer til å ta avstand fra Israels folkerettsstridige handlinger i praksis og setter makt bak kravene i arbeidet for å finne en rettferdig løsning i Israel-Palestina-konflikten.

© norske LMD

Marius von der Fehr er skribent.

  • Nils

    Glimrende og krystallklart oppsummert.

    Det er nok den eneste logiske konklusjonen som kan trekkes av Israels politikk. Det å måtte oppgi drømmen om Stor Israel er et nederlag ingen leder kan tåle. Dermed blir det en balansegang som sannsynligvis og forhåpentligvis blir umulig i det lange løp. Vestlige ledere som har som ambisjon å «skape fred i Midtøsten» møter denne virkeligheten etter en stund. Man har med en aktør å gjøre som ikke på noe tidspunkt kan avsløre sine egentlige hensikter. Det er vel 5 millioner palestinere som lever under disse forholdene, og en sekulær en-stats løsning vil gjøre slutt på den jødiske staten. Araberne vil være i flertall. Det er altså et israelsk prosjekt som i realiteten kun kan løses ved at tilstrekkelig mange, og helst alle, palestinere drives ut av det som skal bli Stor Israel. Med denne forståelsen i sekken blir en fredsmegling en formidabel oppgave.