Argentina mot gribbene, del 2

En amerikansk domstol har dømt Argentina til å betale 1,3 milliarder til spekulasjonsfond. Dommen viser behovet for en internasjonal gjeldsforhandlingsmekanisme for stater.

Argentinas kamp mot «gribbefondene», selskaper som spekulerer i tvilsom gjeld, er som en amerikansk tv-serie. Alle ingrediensene er der: mysterium, politiske intriger, dramatiske vendinger og motbydelige bad guys. Blant de siste finner vi en hærskare tidligere toppbyråkrater i lobbyisttøfler. Journalisten Mark Leibovich sier at de «klamrer seg fast til Washington som skjell til steiner».1 Siste episode begynte 21. november 2012, da dommer Thomas Griesa i en føderal domstol i New York dømte Argentina til å betale 1,3 milliarder dollar til ulike spekulasjonsfond – blant annet NML Capital, som styres av Paul Singer. Implikasjonene av dommen går langt ut over striden mellom et land og finansmarkedene. Intrigen dreier seg nå om de globale styrkeforholdene mellom forgjeldede land og kreditorer. Den illustrerer også spliden hos amerikanske utenrikspolitiske ledere i et smertefullt spørsmål: Hvordan reagere når søramerikanske regjeringer krever geopolitisk uavhengighet?

For å forstå siste episode må man ha fulgt de tidligere sesongene. Det hele begynner i 2001. Etter mer enn tre år med resesjon viser det seg at Argentina ikke klarer å tilbakebetale en gjeld på om lag hundre milliarder dollar. Landet erklærer seg ute av stand til å betale og etter lange forhandlinger får kreditorene tilbud om å bytte ut obligasjonene sine med nye «restrukturerte» gjeldsbrev verdt under 70 prosent av de opprinnelige. 76 prosent av kreditorene aksepterte innen 2005, 93 prosent innen 2010. Argentina har vist seg som en god betaler, og kreditorene har ikke klagd. Inntil 30. juli i år.

For i mellomtiden har gribbefondene – betegnelsen skriver seg fra lenge før den argentinske episoden – gjort sin entré. Med NML Capital i spissen har de kjøpt gjelden som Argentina misligholdt, med en rabatt på 80 prosent i snitt: De betalte bare 20 cent for hver dollar i gjeld. Tanken var å rettsforfølge Argentina for å kreve full tilbakebetaling – en avkastning på 1600 prosent medregnet renter (mot 300 prosent med restruktureringen Argentina foreslo).


Bedre enn Hellas

Dette fører oss tilbake til 21. november 2012, da dommer Griesa kom gribbene til unnsetning og befalte at deres krav ble innfridd. 16. juni nektet USAs høyesterett til alles forbauselse å ta opp saken. Dermed ble Griesas beslutning rettskraftig. Halvannen måned senere ble Argentinas betalinger til sine restrukturerte kreditorer blokkert og mediene annonserte et nytt argentinsk mislighold.

Argentina har vært en modell for forgjeldede stater. Landet har klart å redusere gjeldsbyrden, fått fart på økonomien og sørget for at investorene fikk glede av den nye veksten gjennom regelmessige tilbakebetalinger. Næringslivspressen har aldri tilgitt Argentina for denne heterodokse politikken. Det er utvilsomt årsaken til den negative mediedekningen landet har vært utsatt for det siste tiåret. På grunnlag av uavhengige inflasjonsberegninger – høyere enn regjeringens – har Argentina redusert fattigdommen med over 75 prosent fra 2002 til 2011. Ulikhetene har også minsket: Fra 2001 og 2010 sank forholdet mellom de høyeste inntektene og de laveste fra 32 til 17.

Med bortimot en dobling av produksjonen fra 2002 til 2011 har Argentina klart seg vesentlig bedre enn Hellas: Under EUs og Det internasjonale pengefondets (IMF) formynderskap har grekerne hatt over seks år med resesjon, arbeidsledighet og kutt i helsebudsjettene. På tross av en rekke redningspakker, har Hellas fremdeles en gjeld på 170 prosent av BNP, og ingen tror at verdiskapingen vil nå 2007-nivå før i beste fall om ti år.


Vingeklippe gribbefondene

De tre siste årene har vært tøffe for den argentinske økonomien. Inflasjonen har steget til 38 prosent i året,2 mens dollarens vekslingskurs på svartebørsen ligger 70 prosent over den offisielle. En av forklaringene er at verdensøkonomien har stagnert siden 2010 (fra en vekst på 5,2 prosent i 2010 til 3 prosent i 2013). Dette har også rammet Argentinas to viktigste handelspartnere, Brasil og Europa. I tillegg kan ikke landet lenger låne på de internasjonale kredittmarkedene på grunn av rettsforfølgelsene fra Singer og gjengen. Det gjør Argentina mer sårbar enn andre for negativ betalingsbalanse. For ikke å nevne at medieekspertene oppmuntrer til massiv kapitalflukt.

Man kan undres over Griesas motiver. Da han hindret de restrukturerte kreditorene i å få det de hadde krav på, brøt han med det grunnleggende prinsippet i det amerikanske rettssystemet, den private eiendomsretten. Dommen var så ubegripelig at Brasil, Mexico, Frankrike og Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasur) støttet Argentina. Likevel mente ankedomstolen at beslutning var gyldig.

På dette stadiet i intrigen må blikket vendes mot Washington. I første omgang fikk Argentina støtte fra det amerikanske finansdepartementet. 17. juli i fjor antydet også IMF-sjefen Christine Lagarde at de ville støtte landet i Høyesterett. Men 23. juli snur IMFs styre – der USA-representanten har stor innflytelse. Lagarde og mange andre i IMF ble satt i forlegenhet og la ikke skjul på sin irritasjon. På en pressekonferanse 24. juli ble IMF-talsmann William Murray spurt om den overraskende snuoperasjonen. «Gå og snakk med folkene i Finansdepartementet, det er de som har svaret!» svarte han.

I Washington ser mange – ikke minst Christine Lagarde – faren i Griesas avgjørelse. «Ledelsen og avdelingene i IMF er bekymret for de store systemiske implikasjonene beslutningen har,» sa Murray 25. juli. Selv International Capital Market Association (ICMA) deler bekymringen. 29. august i år kunngjorde de en revisjon av direktivene for utstedelse av statsgjeld, i et forsøk på å vingeklippe gribbefondene.

I USA og de fleste andre land finnes det lover som lar låntakere som ikke er i stand til å betale lånene, erklære seg konkurs for å kunne starte fra null igjen. På internasjonalt nivå finnes det ingen slik mekanisme for stater. Det internasjonale finanssystemet hviler derfor på forhandlinger om restrukturering. Men Griesas dom kan komplisere slike forhandlinger, selv om de ender i en avtale: en håndfull misfornøyde (eller spekulanter) er nok til å velte den.


Uforutsigbart rettsvesen

Hvem overbeviste Finansdepartementet om å skifte syn og påvirke IMF? Det skorter ikke på mistenkte. Gribbefondene har sin egen lobby, American Task Force Argentina. Hjulpet av tidligere toppfolk fra Clinton-administrasjonen, brukte organisasjonen over en million dollar for å forsvare saken til Paul Singer i fjor. Blant nøkkelaktørene i denne kuvendingen finner vi nykonservative kongressmedlemmer, særlig den antikubanske høyrefløyen i Florida-delegasjonen. De nøyer seg ikke med å stikke kjepper i hjulene hver gang Obama forsøker å bedre forholdene mellom USA og Latin-Amerika; de vil fjerne alle de progressive regjeringene der, inkludert i Brasil. Nyere historie – fra Washingtons diskrete støtte til militærkuppet i Honduras i 2009 til støtten til demonstrasjonene mot regjeringen i Venezuela i fjor – viser at de ofte får gjennomslag.

Siden 30. juli 2012 har pressen fortalt at Argentina for andre gang på 13 år har misligholdt gjelden sin. Det er feil. Regjeringen har gjort alt de skulle, men nå er tilbakebetalingene blokkert i bankene etter ordre fra dommer Griesa. Argentina leter etter måter å betale kreditorene på utenfor amerikansk jurisdiksjon. Landet har allerede vedtatt lover som skal la innehavere av restrukturerte obligasjoner bytte disse i nye, utstedt i Argentina.

De fleste rike land har konkurrert i å støtte finanseliten. 9. september stemte FNs generalforsamling over et forslag om å etablere en restruktureringsmekanisme for statsgjeld, foreslått av utviklingslandene i G77 og Kina. USA og allierte (Israel, Canada, Australia, Tyskland) stemte mot, mens de fleste europeiske land avsto fra å stemme. Likevel ble forslaget vedtatt med 121 stemmer (11 mot, 41 blanke).

Utviklingslandene gjør lurt i å utstede sine obligasjoner under andre jurisdiksjoner enn USAs. Griesas dom viser at de nå risikerer at et uforutsigbart rettsvesen prioriterer interessene til noen spekulanter framfor skjebnen til millioner av mennesker. I 2009 var 70 prosent av obligasjonene til de framvoksende markedene utstedt i New York. Men Storbritannia og Belgia har lover som ville ha gjort Griesas beslutning umulig. Om utstedelse av statsgjeld bevegde seg over til andre finanssentre, ville det utvilsomt motivere amerikanske lovgivere til å tilpasse lovene sine til de internasjonale normene.

Oversatt av L.H.T.

Mark Weisbrot er leder for Center for Economic and Policy Research og Just Foreign Policy.

  • Kjell Lindholm

    Meget interessant artikkel. Om jeg ikke forstår konsekvensen av alt som er skrevet, åpner det i alle fall mine öyne og tilförer meg mer kunnskap !