Frankrike, Jämtland

Med Ensomheten i Lydia Ernemans liv har Rune Christiansen forlatt en ukonvensjonell og kunstorientert romanstil, til fordel for en mer episk roman som fremhever selve livet som kunst.

For fjorårets roman Ensomheten i Lydia Ernemans liv har Rune Christiansen mottatt en lang rekke superlativer og Brageprisen attåt. Romanen markerer et sporskifte i Christiansens romanforfatterskap: Etter flere romaner med kommentarer til verdenslitteraturens og -kunstens store katalog, kommer han her tettere på livet og hin enkelte. For å bruke en klisjé som krykke: Ensomheten i Lydia Ernemans liv er nærmere livet enn kunsten, diskursen og referansene. Et menneskes utvikling og sjeleliv står i sentrum.

Brageprisvinneren debuterte i 1986 med diktsamlingen Hvor toget forlater havet. Han har høstet mye ros for sine ni diktsamlinger, og mottok Halldis Moren Vesaas-prisen i 1996. Dessuten er det blitt en rekke gjendiktninger (Montale, Bosquet, Jabès med flere), og han er redaktør for Oktobers gjendiktningsserie. I 1990 debuterte han som romanforfatter, og i alt er det blitt åtte romaner. Tre av dem har britisk setting (Glasgow og Cornwall).

En hyppig karakteristikk av diktdebuten var «surrealistisk». Etter hvert, særlig i og med romanene, ble Christiansen mer av en realist. Glasgow-romanen Steve McQueen er død fra 1997 er symptomatisk for Christiansens britiske realisme. Den har innslag av røff prosapoesi med mye kontant direkte tale. Romanen tematiserer arbeiderklassehistorikk gjennom en bestefar som jobbet ved Clyde-verftet og døde for tidlig av slit og røyk. Lange passasjer beskriver det særegne ved racerbilkjøring. Men aller mest handler romanen om britisk popkultur og en generasjon som bare var barn da Beatles ble oppløst, «en hyperstimulert generasjon som skrek ut etter trøst og ekstase i digre doser.» I intervjuer fra 1997 sier Christiansen at han føler seg mer tilknyttet skotsk samtidslitteratur enn norsk.


Serie av filmsekvenser

I overgangen til 2000-tallet endret Christiansen rettskrivingsnorm fra den man vanligvis kaller radikalt bokmål til et moderat riksmålspreg. Den britiske realismen ble etterfulgt av en mer kunstprosa-aktig og franskorientert stil i de tre neste romanene: Intimiteten (2003), Fraværet av musikk (2007) og Krysantemum (2009).

Fraværet av musikk er Christiansens kunstroman par excellence. Et kapittel heter karakteristisk nok «En bok med malerier fra barokken». Formmessig er dette en konsentrert bok, men også en bok med lange vandringer. Et kapittel begynner med barneminner om høstvandringer på Østerås, og via argonautenes reise ebber kapitlet ut i en pastisj på Claude Simons skrivestil. Christiansen tar oss også med på mytologiske vandringer (Thesevs, Amfytrion samt Lancelot og gralen, med en passe åpenbar Eric Rohmer-allusjon). Den tematiske bredden er stor, fra Bruegels vinterbilder via Roland Barthes’ Japan-studie Tegnenes rike, til sammenhengen mellom ordet ‘skjebne’ og buddhistmunkers kall. Christiansen klarer å pirre interessen for kunstnere jeg vil vite mer om: Georges Franju, Yasunari Kawabata og Federico Mompou. Han skriver også entusiastisk om franske og særlig italienske biler. Nå, det er mer Monteverdi enn Maserati her. Fraværet av musikk har jeg brukt som pausebok, nytelsesbok, og har sjelden lest mer enn to kapitler av gangen. Den fortjener imidlertid en mer sammenhengende lesning.

Intimiteten foregår i både Frankrike, Sverige og Norge, og utspiller seg hovedsakelig i et urbant miljø med ingredienser som byvandringer, skygging, kafébesøk, dypdykk i franske filmer og trafikkulykker. Men også verdensrommet er nærværende: ørsmå gjenstander i kosmos, romsøppel, som kan forårsake overraskende store ulykker. Verdensrommet er en gjenganger i Christiansens forfatterskap, det begynner allerede i diktsamling nummer to, Sanger fra måneraketten (1987).

Intimiteten er en svært vekslende og samtidig merkelig sammenhengende roman, i jeg-form. Få forfattere klarer å vandre like elegant fra Schubert til Rivette, fra Haydn til Bacharach, fra Henri Laborits biologiske systematikk til japanske playstationspill. Romanen byr også på en stilistisk merkverdighet: Fortellingen slår over i tjue sider fripoesi midtveis i løpet, i kapitlet «Kaleidoskopet». Linje-oppstillingen kan assosieres til Mallarmés terningkast-dikt. Intimiteten er gjennomsyret av respekt for fransk kultur, film og poesi, men også for teknikk og teknologi av ymse slag.

Tredjepersonsfortellingen Krysan-temum (2009) handler om Agnes Løv, datter av skuespilleren Elias Løv. I en alder av 34, en stund etter farens dødsfall, bestemmer hun seg for å dra til Sveits og jobbe med en avhandling om dikteren Alfred de Vigny. Både de sveitsiske alpene og den fransk-sveitsiske modernisten Jean-Luc Godard avleder hennes oppmerksomhet. Etter hvert forelsker hun seg i en kvinne, men venter antakelig barn med en mann. Agnes er hel, men samtidig delt. Krysantemum peker på flere vis frem mot fjorårets roman, både som kontrast og tematisk tvilling. Lydia i den siste romanen kan tenkes å være på samme alder som Agnes. Som Agnes er hun eneste nøkkelperson, og bokens andre skikkelser blir viktige gjennom henne. Men mens Krysantemum tematiserer både liv og litteratur, er livet litteraturen i Ensomheten i Lydia Ernemans liv.

Krysantemum er heller ikke fullt så enhetlig som sistnevnte, men like formbevisst og med klare likheter i oppbygningen. Et særtrekk ved denne romanen er to serier med «løse fotnoter», deriblant en meta-fotnote som kommenterer fotnotebruken til Dag Solstad. Det var under lesningen av Krysantemum jeg første gang tenkte på at Christiansen bygger opp en roman som en serie med filmsekvenser. Kapitlet «Hukommelsen» bør fremheves for sin underholdningsverdi. Pausefisker kan ha sin udiskutable sjarm når de serveres med omhu og savoir-faire.


Livet som kunst

Ensomheten i Lydia Ernemans liv skildrer, med imponerende presisjon, en svensk veterinær som i relativt ung alder flytter til Norge. Stedet hun kommer fra heter Frankrike (det står og skinner på romanens første side), men den lille landsbyen ligger faktisk i Jämtland, omtrent på samme breddegrader som Trøndelag. Stedet ble visst grunnlagt av en Frank. Således: Frankrike, Jämtland. Artig navn, pussigere enn Paris, Texas. Christiansen har alltid hatt en sans for egennavnenes magi, og en forkjærlighet for så vel svensk som fransk kultur.

Lydia Erneman er kontinuerlig til stede i teksten. Hun er beskrevet og fortalt i tredje person, likevel en slags heltinne, og imponerende troverdig. Med stor sensibilitet og innlevelse beskriver romanen Lydias enkle liv på landet, i nærhet til naturen og dyra. Faren Johan sa en gang at selv en karusellhest «kunne vekke hennes bløthjertede instinkter». Selv tenker Lydia at det ikke er noe «bløthjertet eller oppofrende ved forholdet hun hadde til dyrene. Det var snarere det reelle, det praktiske arbeidet som tiltalte henne».

De korte kapitlene er en vellykket narrativ organisering, med talende titler. Noen eksempler: «I en forhekset skog falt hun i tanker» og «Ingen eventyrlige reiser, ingen storslåtte oppdagelser eller heltemodige bedrifter». Her er det på sin plass å si at eventyr og realisme står perfekt til hverandre med Christiansens neddempede fortellervolum. Det må være en stilistisk bevisst forfatters drøm å oppnå en slik effekt. Han bruker over gjennomsnittlig mange gammeldagse og delvis utrydningstruede ord. Det er fint. Og han er kledelig tilbakeholden i bruken av fremmedord. En gang iblant er slektskapet med Tor Ulven åpenbart, som når han bruker uttrykket «den pollensvangre luften».

Det er langt færre referanser til kunst og kultur her enn i romanene fra 2003, 2007 og 2009. Som Øystein Rottem skriver var allerede Christiansens diktsamlinger preget av «referanser, sitater, dedikasjoner og allusjoner.»1 Dette gir seg iblant utslag i katalogisering, fortegnelser, utførlige lister, leksikalske stikkord og alfabetiske nøkkelord, favorite things – en borgesiansk liste over verdens rikdom og bemerkelsesverdige fenomener og eksistenser, især i Fraværet av musikk. Men listene får ikke dominere teksten i stort omfang, de er tilleggseffekter, pauser i normal høyprosa. Ensomheten i Lydia Ernemans liv markerer i så måte et stilskifte. Her er det ingen katalogiseringer av kulturperlene, fra barokkmalerier til bølgefilmer. Her er det tilværelsens essens som står i fokus: ansvar, omsorg, kjærlighet.

Forfatteren undersøker betingelsene for et lykkelig liv og beskriver et ikke-litterært miljø. Men kulturen er likevel til stede! Radioteateret figurerer som lydteppe i Lydias oppvekst i Jämtland. Hun og moren er ivrige lyttere av Gunnar Björnstrand, Eva Dahlbeck og kompani. Denne gangen er det langt færre artistnavn enn vanlig hos Christiansen, men akkurat her får vi en liten rekke. Lydias mannlige bekjentskap Edvin er på sin side skuespiller og skal sette opp Strindbergs Första varningen på Amfiscenen, og vi får også et utdrag fra stykket i boken. Heller ikke populærkulturen glimrer med sitt fravær. Men her er den, ulikt Christiansen, henvist til en statistrolle. Det handler mer om dyrene, menneskeligheten og de praktiske gjenstandene.

Romanen er i større grad konsentrert om den ene skikkelsen Lydia Erneman, enn Krysantemum var konsentrert om sin desiderte hovedperson Agnes Løv. Kanskje er det fordi Lydia er et modnere menneske gjennom sin praktiske kunnen. Det blir i ordets beste forstand stadig insistert på hennes sentrale posisjon, og tekstens konsentrasjon om henne. Lydias liv er kunst, som i kunnskap, kunnen.


Stim av pausefisker

Ensomheten i Lydia Ernemans liv er en hyllest til praktisk kunnskap. Den rommer kloke betraktninger om de nære essensielle ting som overgår forgjengerne og nærgående beskrivelser av veterinærens arbeid med dyra. De tre foregående romanene har også sine kunnskapskvaliteter: De to forrige er forfatterskapets hittil sterkeste på kunst, litteratur og europeisk kultur, og Intimiteten gir oss et norsk blikk på især fransk urbanitet og «heksagonets» regionale ulikheter. Men som en fortelling om menneskelig nærhet i grenselandet mellom prosa og poesi, tar den nye romanen prisen.

Fjorårets roman er en klassisk episk fortelling og mer tematisk rendyrket enn de forrige romanene. Sånn sett er den også mer konvensjonell. Her er det ikke innslag som tjue sider modernistisk poesi midt i boken. Det skal understrekes at de tre foregående romanene heller ikke er narrasjonsoppløsende nyroman-tekster, men lett lar seg lese av en oppmerksom ånd. Også denne romanen har en fragmentarisk tendens med korte tablåkapitler. Her, i skriftstykkenes og romantekstens oppbygning, ligger det konstante trekk i forfatterskapets seneste tiår.

Stopp opp ved fragmentsamlingen «Navngitte ting» midt i en skjebnesvanger seksjon av Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Les langsomt, som Arne Melberg kunne ha sagt: Läsa långsamt. Dette kapitlet kan saktens sammenlignes med «Hukommelsen» i Krysantemum. I begge tilfeller dreier det seg om en stim av pausefisker, men disse lodder dypere. Små paradoksale øyeblikk som kunne ha fått en twitter/haiku-pris hvis noe slikt hadde eksistert. Her er to av mine favoritter: «Minnene synker, ordene glemmes, en vennlig gest etterlates, et kjærlig blikk visner.» Og: «I motsetning til et fjell er skogen overbærende.» Poeten Rune Christiansen er fortsatt aktiv.

© norske LMD

Arnstein Bjørkly er kritiker.