Gjør’e sjæl

Pønken blir ofte redusert til klisjeer, men var mer enn en ungdommelig glede over å provosere.

juni 2015
Sex Pistols. Foto: Koen Suyk, Nationaal Archief, Den Haag.

Sommeren 1975 trykket New Musical Express (NME), som da hadde et opplag på 200 000, en artikkel om et nytt musikkmiljø som var i ferd med å oppstå i det fattige strøket Bowery på Manhattan. Slik fikk England, pønkens framtidige hjemland, først vite om pønkbevegelsen. NME fortalte om Top 40 New York Unrecording Rock Bands Festival, en rekke konserter organisert i en mørk og skitten bar som var gjort om til en provisorisk scene, CBGB. «Lyden var forferdelig, det sprang rotter bak scenen,» forteller sangeren Patti Smith, som pleide å henge der, mange år senere til magasinet Rolling Stone.

Bandene NME trekker fram er Ramones, Blondie og Television. Ingen har ennå gitt ut en plate. Kun Patti Smith har på dette tidspunktet klart, med hjelp fra sin fotografkjæreste Robert Mapplethorpe, å finansiere en singel med to spor: «Hey Joe» og «Piss Factory». På «Hey Joe», en versjon av rockestandarden som var blitt kjent gjennom Jimi Hendrix, synger hun om Patricia Hearst, den kaliforniske milliardærdatteren som etter å ha blitt bortført av en revolusjonær gruppe slutter seg til det ytre venstre og deltar i væpnede aksjoner. Singelen ble trykket i 2000 eksemplarer, og markedsføringen begrenset seg til en liten annonse i avisen The Village Voice som sier hvor man kan kjøpe den – platebutikker og bokhandlere i Greenwich Village. Framgangsmåten er ny. På den tiden forsøkte nye artister, selv de som var mest negative til kommersialisering, å kontakte eksisterende labeler for at de skulle ta seg av trykk og distribusjon. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal