Glimt av en ny venstreside

I en tid med langvarig økonomisk krise i de fleste vestlige land vitner nye politiske krefter om en politisk utålmodighet. En utålmodighet som ofte forvandles til sinne. Sosialdemokratene ved makten er nå blitt hovedmålet for dette sinnet.

Den vedvarende upopulariteten til de franske lederne er ikke et unntak man kan skylde på svake sysselsettingstall eller en systematisk fornektelse av sentrale venstreideer. Slutten på en ideologisk syklus som startet for over tjue år siden med «den tredje veien» til Bill Clinton, Tony Blair, Felipe González, Dominique Strauss-Kahn og Gerhard Schröder, viser seg også i USA og i de fleste andre europeiske land.

Nederlaget til den tidligere dominerende sosialliberalismen tjener ikke bare krefter enda lenger til høyre. Den har vekket til live en protestbevegelse med ideer som man hevdet var utdaterte, arkaiske, forvist av globaliseringen, fleksibiliteten og de nye teknologiene. Denne utemmede venstresiden har nå fått politisk representasjon på amerikanske universiteter, i Londons forsteder, og i kommunestyrene i Madrid og Barcelona. Og den våger iblant å si hvem fiendene er: kapitalens jerngrep om produksjonsmidlene, medienes innflytelse, finanssektorens makt. Selvsagt er opprørerne fortsatt bare ensomme svaler. Men i en tid hvor ytre høyre ofte hevder å ha monopol på alt sinne, kan dette glimtet av håp utfordre den om hvilke somre som skal komme.


Økende ulikheter

De sosialliberale er definitivt sjanseløse. I fjor sommer angrep de, med hjelp fra Angela Merkel, de greske lederne i Syriza for å tvinge dem til å slutte seg til dem. De trodde at de hadde utslettet all opposisjon på venstre flanke, men så dukket Jeremy Corbyn opp i Storbritannia og Bernie Sanders i USA. De to har engasjert en betydelig del av de unge i landene sine og rehabilitert både den politiske kampen og visse antikapitalistiske aspirasjoner som «den tredje veien» forsøkte å begrave en gang for alle.

I tillegg har de sosialliberale aldri tidligere kapitulert så totalt, så ugjenkallelig, for arbeidsgivernes ønsker, i bytte mot illusjonen om å skape noen nye arbeidsplasser og å få sitte litt ved makten igjen. Også her har de mislykkes: Arbeidsgiverne har blitt enda rikere, mens den økonomiske situasjonen forverrer seg. Og mens verdensøkonomien og finanssektoren kantrer igjen, er de sentrale nyliberale dogmene, som EUs sosialliberalere har innført de siste tretti årene, i ferd med å bli forlatt av de som en gang laget dem.

«Vissheten om at ulikhetene bare vil øke, gjennomsyrer nå samfunnet.»

Det har skjedd i det stille. Høyresiden, den liberale venstresiden og de store mediene kan late som om de ikke har merket noe og fortsette å følge ledestjernen som styrer hvert skritt de tar mens alt går i stykker rundt dem: markedskrise krever markedsløsning! Men det er blitt åpenlyst at tryllemiddelet deres – skattekutt og kutt i sosiale utgifter, mer usikkert arbeidsliv, mer frihandel – ikke fungerer. Og avmystifiseringen av sentrale elementer i denne overbevisningen har nå skapt fiender på innsiden.

Svekkede fagforeninger og arbeidsmiljølover skulle frigjøre tiltakslyst og gi fleksibilitet. To økonomer fra Det internasjonale pengefondet (IMF) innrømmet nylig at resultatet av denne politikken – som IMF har forsvart i lang tid – har vært økende ulikheter.1 Det er plagsomt i en tid hvor spørsmålet om sosial apartheid opptar folk i så stor grad at vestlige ledere regelmessig må late som om de bryr seg.


Høyner innsatsen

Ulikhet er ikke et onde, repliserer enkelte liberalere som mener at «inntektsspredning» stimulerer til initiativ, innovasjon, risikotakning og arbeidsplasser. «Unge franskmenn må ha lyst til å bli milliardærer,» sa den franske næringsministeren Emmanuel Macron nylig, og gjentok Reagans gamle løfte om at «stigende tidevann løfter alle båter».

Også her er de sjanseløse. I fjor regnet OECD ut at berikelsen til de rikeste (en gruppe som inneholder minst like mange parasittiske mellomledd som «driftige bedriftsledere») hadde truet «den langsiktige økonomiske veksten», mens en inntektsøkning for de fattigste ville ha økt veksten.2

Ronald Reagan, og senere François Mitterrand, mente at man måtte senke skattene for å få fart i økonomien.3 På en pressekonferanse i november 2012 sa Hollande høytidelig at denne «tilbudspolitikken» dessuten ville gi balanse i de offentlige budsjettene. Akk, britiske The Economist, den globale liberalismens bibel, innrømmet i januar, litt sørgmodig, at «antakelsene på begynnelsen av 2000-tallet om at skattekutt ville skape nok vekst til å finansiere seg selv ser tåpelige ut i dag».4 Tretti år med nyliberal sjokkterapi faller til jorden.

Ingenting av dette skremmer høyrekandidatene fra å høyne innsatsen foran de kommende valgene. Hvorfor skal de legge bånd på seg i Frankrike, når Hollande ustanselig har proppet bedriftslederne fulle av godsaker? Og når utfallet av valget er nærmest gitt på forhånd, blir de ærlig og grådige. Sarkozy ser for seg et «fiskalt motsjokk» med ti prosent kutt i inntektsskatten kombinert med fjerning av formueskatten. Høyrepolitikere som François Fillon og Alain Juppé støtter forslaget, i likhet med massive kutt i offentlige utgifter. På tross av massearbeidsledighet, skrikende behov for vedlikehold av infrastruktur og en styringsrente nær null. De vil fjerne offentlige stillinger, redusere arbeidsledighetstrygden og slutte å dekke visse medisinske utgifter til utlendinger. Kort fortalt, ingen anger i de nyliberale bakrommene når det ikke passer med interessene til de privilegerte og med «oppskriftene» som sosialliberalismen har omfavnet.


Mørke skyer over økonomien

Det blir stadig mer imperativt å avvise kjetterske anbefalinger når ekspertenes forbannelse også rammer hjertet i systemet: frihandelsideologien. Det ble sagt at tapene av arbeidsplasser til utlandet ville bli kompensert av nye og mer produktive aktiviteter eller av vekst i andre. Men selv dette grunnprinsippet for den økonomiske liberalismen (teorien om komparative fortrinn og internasjonal spesialisering) vakler. Konkurransen fra kinesiske varer på det amerikanske markedet har ført til tap av to og en halv millioner arbeidsplasser i USA.

Sanders mener derfor det er god grunn til å kritisere både den nordamerikanske frihandelsavtalen Nafta, ratifisert i 1993 og forsvart av både Bill Clinton og George W. Bush, og TPP, som Obama signerte 4. februar med godkjennelse fra de fleste republikanerne i Kongressen. Utenriksminister John Kerry tror kanskje at amerikanerne allerede har glemt de løgnaktige løftene om Nafta, og lover at TPP vil skape 650 000 arbeidsplasser i USA. Men det er mørke skyer over verdensøkonomien, noe som sjelden er bra for sittende ledere. I 2007–2008 falt bankene da eiendomsverdiene deres kollapset. I dag truer overeksponeringen deres i oljesektoren med å skape samme problemer – og med det vansker for de mange landene disse bankene fortsatt holder som gisler.

For «finansverdenen» har aldri funnet en «virkelig motstander» på toppen av staten, slik Hollande lovet i valgkampen i 2012, men snarere folk som er overivrige etter å tjene den. Den trenger ikke å ha høyresiden ved makten når de kontrollerer nøkkeldepartementene. Bankene eller spekulasjonsfondene henter dessuten tidligere sosialistledere til styrene sine (Blair, Schröder, Strauss-Kahn), for ikke å glemme hvem som finansierer valgkampene til de amerikanske demokratene – for eksempel Hillary Clintons.


Globaliseringens pedagogikk

Hva betyr disse politiske bedrageriene, denne viljen til å videreføre feiltakene? At sosialliberalismen har mistet kraften den fikk fra sin allianse med næringslivslederne. Disse er mektigere enn noen gang og har mindre behov for mellomledd for å sikre interessene sine. Samtidig blir overenskomstene mellom tidligere sosialistledere og nyrike mer synlige, og de irriterer befolkningen som merker konsekvensene og betaler for det. Hillary Clinton forsvarer ektemannens fjerning av skillet mellom bankaktiviteter og spekulasjon, en beslutning som bidro til finanskrisen i 2007–2008. Hun smilte derfor mindre enn vanlig da Sanders sa: «Når en ungdom blir tatt med marihuana, får han det på rullebladet. Når en Wall Street-sjef ødelegger økonomien, får han ingenting på rullebladet. Det er dette makt handler om. Det er dette korrupsjon handler om, og det er dette som må endre seg i USA! Tre av de fire største bankene i USA er i dag betydelig større enn da vi reddet dem fordi de var for store til å falle. De må splittes opp! De er for mektige økonomisk, de er for mektige politisk.»5

«De trodde at de hadde utslettet all opposisjon til venstre, så dukket Corbyn og Sanders opp.»

Vi skjønner hvorfor en finansanalytiker var urolig dagen etter primærvalgene i New Hampshire, hvor Sanders og Donald Trump vant: «Etter det som skjedde i går kan investorene ikke utelukke et ekstremt valgutfall som vil være en stor fare for børsmarkedet.»6 En demokratisk kandidat som vil «splitte opp bankene», en republikansk kandidat som truer Kina og Mexico med handelskrig: Det er dette som er «ekstremt» i USA. Det ser ut som en stor del av amerikanerne har lært av sin egen erfaring med utflytting av industri, nedgang i kjøpekraft og økende skolepenger, og nå brutalt kvitter seg med alt det de har blitt fortalt om globaliseringen. Sammen med millioner av unge som ikke opplevde propagandaen under den kalde krigen, viser de sin entusiasme for en kandidat som angriper «milliardærklassen», som sverger å sprenge måten valgkamper finansieres på og kaller seg sosialist!


Gode, gammeldagse folkemøter

Samme utålmodighet, samme ønske om å gå i sømmene på en «venstreside» som har kapitulert på nesten alle områder, finner vi også i Europa. I Spania opplevde Sosialistpartiet, diskreditert av lokale partipamper og korrupsjonsskandaler, nylig sitt dårligste valgresultatet noensinne. Samtidig inntok protestpartiet Podemos en sosial og politisk hovedrolle. Når topartisystemet er brutt, åpner spillet seg. I Madrid, Barcelona og Zaragoza går oppfinnsomme kommuner imot utkastinger, angriper bankene, tar tilbake privatiserte tjenester, og gjennomgår kommunenes gjeld for å se om den er legitim.

Valgnederlaget til britiske Labour i mai ble ikke etterfulgt, som så ofte i slike tilfeller, av et byks til høyre. Blairismen ble i stedet forkastet av partimedlemmene som doblet seg i antall og nå er like mange som alle de andre partiene til sammen. Valget av Corbyn viste et ønske om å bevare arbeideridentiteten til et parti som nesten hadde mistet den. I likhet med Sanders har den nye Labour-lederen forlatt kommunikasjonstriksene for heller å snakke lenge på gode, gammeldagse folkemøter, uten å være redd for å hudflette de store mediene som hater ham. Ingen tviler på hans oppriktighet når han presenterer ideene sine, tenkningen sin. Han er mer opptatt av å radikalt påvirke termene i den politiske debatten enn å vinne det neste valget for enhver pris.

«I dag er de ulike regjeringene så å si enige på minst tre punkter: Våre offentlige utgifter må ned, vår økonomi er fortsatt for rigid og vi er ikke konkurransedyktige nok,»7 sier den europeiske sentralbanksjefen, Jean-Claude Trichet. Om ledernes «så å si enige» stikker i øynene, gjør resultatene det også. Trichet er garantert ute av stand til å forstå det, men stadig flere gjør opprør. De vil ikke få noen innrømmelser. Etter å ha tvunget Hellas i, har EU nå Portugal i siktet. «Som leder for en skjør koalisjon har sjefen for sosialistregjeringen, António Costa, lovet sin kommunistallierte og portugiserne, utslitte etter år med resesjon, å lette på innstrammingene,» skriver Le Figaro. «Men de brusselske kausjonistene for stabilitetspakten hører ikke på det øret. Under press fra EU, spesielt den tyske kansleren, og markedene, må den portugisiske regjeringen redigere saken på ny.»8


Historiske vippepunkt

Til gjengjeld, når David Camerons konservative regjering krever at de «europeiske partnerne» skal beskytte Citys interesser fra virkningen av fellesvalutaen og at London skal få lov til å kutte sosialhjelpen arbeidsinnvandrere fra EU-land har opptjent, må ikke den britiske «saken» redigeres på ny. Og sosialdemokratene på kontinentet, med Hollande i spissen, har godtatt denne «nasjonale preferansen», disse overskridelsene av EU-reglene. I mer enn tretti år har alle likevel erklært at «prioriteten er et sosialt Europa».

Skilsmissen mellom denne typen ledere og venstresiden er fullbyrdet. Det kan vi se i valgurnene, det kan vi se i gatene. Status quo og dens folk er avvist, deres politiske fundament redusert. Vissheten om at dette systemet er blitt ureformerbart, at ulikhetene bare vil øke, at det ikke vil lære av krisene, gjennomsyrer nå samfunnet. Og opphopningen av fornektelser på nesten alle felt på slutten av perioden til den franske presidenten har nærmest fått en pedagogisk verdi. For alle forestiller seg allerede følelsen av fortvilelse som vil ise gjennom landet etter at Hollande eller Sarkozy blir gjenvalgt.

I en slik situasjon er det fristende å ta en risiko, i det minste å bevare initiativet og overtaket over ytre høyre. Terrorisme og krig gir et tilsynelatende nasjonalt samhold, men sosial deklassering og innsnevringen av framtiden går ikke godt overens med politisk stabilitet. Det er alt dette som kommer til uttrykk i de nye protestskikkelsene. Skrittene deres er selvsikre, skjebnene deres er usikre. Men er ikke de historiske vippepunktene nettopp disse øyeblikkene hvor man må handle snarere enn å holde ut, sette seg i bevegelse snarere enn å vente?

Oversatt av R.N.