Scener fra den republikanske borgerkrigen i Alabama

Hvordan kan en eiendomsspekulant fra New York som har vært gift tre ganger være så populær i de religiøse sørstatene?

Lørdag 27. februar arrangerer den republikanske partiledelsen i delstaten Alabama sitt årsmøte i et konferansesenter i byen Mobile. Det er tre dager til det er primærvalg i flere sørstater. Mange hundre lokale folkevalgte deltar. Her er det lettere å treffe på en svart folkevalgt enn en Trump-tilhenger. Et stort paradoks i en delstat hvor New York-milliardæren er svært populær – noe som vil bli bekreftet når han vinner primærvalget soleklart tre dager senere – og Det republikanske partiet er kritthvitt.

Trump blir ikke nevnt på talerstolen, men han er til stede i sinnene. Suksessen hans i valgkampen har sådd tvil om partiets framtid. Hvert valg har en kandidat eller to man misliker – hvordan like en så usympatisk fyr som Texas-senator Ted Cruz? Nesten ingen av kollegene i Kongressen klarer det. Men det er noe helt annet med Trump, vi har her å gjøre med det lærebøker i ledelse kaller hostile takeover. For mange republikanere, inkludert de fleste av partiets folkevalgte, mistenker ham for ikke å ha noen annen drivkraft enn sin grenseløse narsissisme og autoritære fristelse. De er redde for at han bryr seg mindre om partiet-til-Lincoln-og-Reagan enn omdømmet til luksushotellene sine og vodkamerket sitt. Denne lørdagen i Mobile gjennomfører den lokale partiledelsen en litt desperat og risikabel øvelse: å vedta partiets fundamenter, med elektronisk avstemning, samtidig som de frykter at Trump snart spretter champagnen.


Forbereder seg på katastrofen

For å teste den lille boksen de skal bruke til å stemme over ulike resolusjonsforslag, stemmer de tre hundre deltakerne først over hvilken krigsfilm de mener er best. Patton vinner en knusende seier over Pearl Harbour. Både utvalget og resultatet antyder at partilederne liker store slag og seire.

«De mistenker Trump for ikke å ha noen annen drivkraft enn grenseløs narsissisme.»

Så kommer de viktigste avstemningene: 76 prosent stemmer for at det neste primærvalget i delstaten i 2020 skal være «stengt», det vil si forbeholdt partiets velgere – i år var valget «åpent». Det åpenbare målet er å gjøre det vanskeligere for uortodokse kandidater som Trump, som trekker mange demokrater og uavhengige til urnene. I tilfelle budskapet ikke er tydelig nok for kasino-eieren Trump, fordømmer en annen resolusjon «alle former for pengespill» i Alabama. Resten av dagsordenen for årsmøtet er mer tradisjonelt: kritikk av «den destruktive agendaen til Barack Obama og Hillary Clinton», påminnelser om at presidentvalget vil bli avgjørende for den politiske balansen i høyesterett, nye krav om å stramme inn abortretten, motstand mot våpenkontroll.

Ved inngangen til konferansesalen reklamerer flere stands og skilt for kandidatene som fortsatt er med i kampen i februar – Ted Cruz, Marco Rubio, John Kasich og Ben Carson. Tilhengere deler ut jakkemerker og bilder med kandidatenes navn på. Trump har ingen stand her. Den stygge andungen fra New York synes å ha få tilhengere blant disse republikanerne, som allerede forbereder seg på katastrofen: I november hvis han blir knust, etterpå hvis han blir valgt.

Det plager dem åpenbart ikke at han går til angrep på muslimene. Resolusjonsforslag nr. 2016-06 anbefaler at USA nekter asyl til alle «flyktninger fra land som er knyttet til radikal islam». En republikansk folkevalgt forsvarer forslaget med at «det virker som om halve verden vil komme til USA og drepe amerikanere». Inntrykket hans, i likhet med den upresise forslagsteksten, vitner om en nokså vag kunnskap om internasjonal politikk. En franskmann i salen blir spurt, i fullt alvor, om muslimene er i flertall i hjemlandet hans. Forslaget blir nedstemt, så vidt.


Konspirasjonsteorier

På middagen etter årsmøtet (elendig på tross av at den koster 150 dollar) er to tredjedeler av servitørene svarte, 98 prosent av gjestene hvite. Alle kandidatene har sendt en representant. Carson har sendt sønnen sin. Med et implisitt stikk til Trump (som faren 13 dager senere vil gi sin støtte) åpner han talen sin med et bibelsitat: «Vokt dere for falske profeter.» Talspersonen til Cruz henter inspirasjon fra samme kilde, men nå for å understreke Cruz’ ideologiske integritet: «På fruktene skal dere kjenne dem.» Rubio har sendt en tungvekter: Rick Santorum som er svært populær blant evangelister. Han stilte selv i 2012 og vant primærvalget i Alabama. En tilsynelatende lite kjent lokalpolitiker forsvarer Trump: «Det beste ved ham, er at han engasjerer massene.»

Til slutt kommer kveldens høydepunkt, som utvilsomt har kostet arrangørene dyrt: Mark Geist, en tidligere privat sikkerhetsvakt i Libya som er blitt eksklusiv foredragsholder, gir en detaljert beretning – for detaljert til at man skjønner stort – av angrepet på det amerikanske konsulatet i Benghazi i september 2012.1 Hans konklusjon er klar, og alle her er enige om den: Forsømmelsene til daværende utenriksminister Hillary Clinton gjorde at ambassadør John Stevens mistet livet. Tonen for valgkampen er satt, men ikke av sinte amerikanere som lider under usikre jobber, arbeidsledighet og utflytting av arbeidsplasser: Så å si alle her må betale for reisen, hotellrommet og middagen. To–tre uker med den lokale minstelønnen (7,25 dollar i timen, landets laveste) ville knapt holdt.

Kan avskyen Obama og Clinton vekker hos de republikanske lederne drukne mistroen mot Trump? Det er ikke gitt, ifølge Vaughn Poe, som leder et fylkeslag i Alabama og skiller seg ut ved å være svart. Han mener at Trumps popularitet viser hvor effektiv blandingen reality-TV og ekstremisme er på amerikanske velgere. Han er mildt sagt urolig: «Adolf Hitler var veldig populær en gang. Og hvordan endte det? Hvis Trump blir vår kandidat, blir jeg flau som republikaner. Jeg kan ikke gjøre dette [stemme på ham] mot landet mitt.» IT-spesialisten ved universitetet i Alabama legger til: «Jeg har en IQ over 50. Har du en hjerne dukker ikke Trump opp på radarskjermen.»

«Partiene er kontrollert av velstående, urbane kulturer. Vi er bare en del av landet de flyr over.»
Kevin Bennett, republikansk Trump-motstander

Og Poe stopper ikke der: «Trump er ikke republikaner, han er demokrat. Virkelige republikanere lar seg ikke lure av Trump. Dette er en fyr som lever av å gjøre dealer. Jeg vil ikke bli overrasket hvis Trump i midten av september [når primærvalgene offisielt er avgjort] bestemmer seg for å bli Hillarys running mate. Da vil det være for sent for partiet å velge en annen kandidat.»

En så intrikat konspirasjonstese kan overraske, men mange republikanere, som er redde for Trumps atypiske politiske karriere, nevner alltid at han inviterte Clinton til sitt tredje bryllup. Men slike spekulasjoner er ikke forbeholdt sinte lokalpolitikere eller partimedlemmer hisset opp av Fox News, sosiale medier og konspirasjonsteorier. 16. mars anklager Cruz mediene, «nesten alle ledet av venstrefolk», for å «gjøre sitt ytterste for at Donald blir vårt valg, for de vet at han er den eneste kandidaten på Jorda som Hillary kan klare å slå.»


Autoritær nasjonalisme

Barbara Priester sitter i partiledelsen i delstaten. Hun er en bestemt åttiåring og et langvarig partimedlem i en delstat som demokratene styrte i 136 år (1874–2010), men som gradvis er blitt en av de mest republikanske delstatene i landet. Priester kjente og kjempet mot den demokratiske Alabama-guvernøren George Wallace, en fargerik skikkelse man stadig oftere sammenligner Trump med. Triadene hans mot establishmentet og de intellektuelle, hans rasedemagogi og brutale angrep på borgerrettsbevegelsen har merket USAs samtidshistorie.

Wallace stilte fire ganger til presidentvalg. I 1968 vant han i fem sørstater, deriblant Alabama med 66 prosent av stemmene. Et solid resultat med tanke på at han konkurrerte mot to tungvektere, republikaneren Richard Nixon og demokraten Hubert Humphrey. Folkemøtene hans ble ofte forstyrret, som Trumps valgmøter i dag. Wallace svarte demonstrantene med å be dem vaske og barbere seg. Da han var i bedre humør tilbød han seg å «signere sandalene deres». I sin tredje valgkamp i 1972 naglet et attentat ham til rullestolen uten å fjerne ham fra det øverste embetet i delstaten sin, hvor han var guvernør i fire perioder.

«Wallaces styrke var at han snakket for et slagent folk, sørstatsfolket,» sier datteren til Priester, Ann Bennett, som også er aktivt medlem i partiet i likhet med ektemannen Kevin. «Det samme er forklaringen på Trump. Obama har gjort Amerika til et slagent folk. Vi har tapt Irak, Afghanistan og mot IS. Folk vil derfor akseptere hvem som helst som lover å slå tilbake.»

«Republikanske velgere har diametralt motsatte preferanser enn de fleste folkevalgte.»

Et beseiret folk som følge av for svake ledere: Her har vi i det minste et slags gjennomgangstema i Trumps tenkning. For bakenfor forretningsmannens narsissisme, som driver ham til å ville «vinne» (et av hans favorittord) alle kampene han går inn i og dermed bli USAs president, har en autoritær nasjonalisme vært kompasset hans helt siden privatlivet og formuen hans gjorde lykke i ukebladene. Autoritær nasjonalisme er en tendens i tiden, men allerede for 25 år siden snakket Trump om det i et langt intervju i Playboy.2 Her rakket han ned på lederne for datidens to supermakter, George H. W. Bush og Mikhail Gorbatsjov.

Han anklaget Bush senior for å være for veik mot USAs allierte (spesielt Japan, Tyskland og golflandene) som den amerikanske hæren beskyttet gratis, mens de stakk kommersielle kjepper i hjulene på herren deres. Om den sovjetiske lederen sa han: «Jeg spår at han vil bli styrtet, for han har vist seg usedvanlig svak.» Allerede i mars 1990, da det satt en republikaner i Det hvite hus, som Ronald Reagan nettopp hadde flyttet ut av etter åtte år, mente Trump at planetens ledere «ler av vår idioti, de har ingen respekt for oss, de tramper over oss». Nå har han entret ringen for å «gjøre Amerika storslagent igjen» ved å slåss mot frihandelsavtaler og bygge en befestet mur langs grensen i sør. I mellomtiden har Kina og Mexico havnet på listen over land han mener utnytter USAs naivitet.


For mye Abraham Lincoln

Med Wallace har Priester allerede opplevd en demagog som skyldte alle landets problemer på en politikerklasse som beskyttet minoritetene, utlendingene og de kriminelle. Hun minnes også en medie-manipulator som skjelte ut journalister og kalte seg talsperson for mannen i gata, som kunne bruke ufine ord og forsvare ideer koste hva det koste ville. Hun stoler ikke på Trump. I likhet med datteren Ann og mannen Kevin har hun jevnlig sjekket meningsmålingene for å styre naboene (og sognebarna) mot den republikanske kandidaten som ligger best an til å slå Trump. Alle tre nølte mellom Rubio og Cruz, men endte opp med sistnevnte. Til ingen nytte.3Få står lenger unna ekteparet Bennetts sosiale og kulturelle univers enn Trump. Ann eier en gammel plantasje på 8000 mål utenfor den lille universitetsbyen Auburn, som er mest kjent for fotballaget sitt. Kevin tar seg av eiendommen og arrangerer hjortejakt. Baptisttroen betyr mye for tilværelsen deres og legger beslag på en betydelig del av tiden deres. De mener politikk krever kompetanse og erfaring. De er høflige, hever ikke stemmen. De forsvarer en minimal stat, jeffersonsk, som slavisk følger den amerikanske grunnlovens tiende tillegg,4 samt lokalstyre og sørstatenes rurale tradisjoner. Plutselig er partiet deres overtatt av en skilt milliardær som har stilt ut privatlivet sitt i skandaleaviser og paradert i fribryterringen med to supermodeller i tettsittende topper. Trump har aldri vært folkevalgt. På TV sier han at om han blir president så vil han ikke nøle med å beordre amerikanske soldater til å bryte alle brysomme lover, og at han vil si opp flere handelsavtaler uten å bry seg om Kongressen. Bennett er trist og forfjamset: «Vi kan ikke gjøre noe for å stoppe ham. Vi er alt annet enn establishmentet han kritiserer, men det vil ikke være første gang New York og nordstatene tråkker på oss.»

Kevin, tidligere leder i Eastman Kodak, sier urolig at Trump i en debatt brukte ordet ’herske’ da han snakket om George W. Bushs presidentskap. Kevin er lidenskapelig opptatt av historie, spesielt den amerikanske borgerkrigen, og glad i sørstatsflagget. Han har lenge mislikt at partiet snakker så mye om Abraham Lincoln. Og Manhattan-milliardærens autoritære forsnakkelser minner ham litt for mye om nordstatshærene til «den store frigjøreren».


Wall Street-gjengen

Hva synes sørstatstilhengerne om Trump? I Auburn treffer jeg Dianne Jay som fortsatt stemmer republikansk – familien hennes også. I håndvesken har hun en Smith & Wesson 38-kaliber og hun leser ikke lokalavisen, som hun mener er for venstrevridd (en diskutabel påstand). Ingenting irriterer henne mer enn den sedvanlige påstanden om at Trumps velgere i all hovedsak er sinte menn. Ifølge henne dreier det seg snarere om «en bevegelse av ekskluderte, resignerte amerikanere som har mistet tilliten til de to partiene. Jeg har aldri stolt på demokratene, fordi de er korrupte. Det republikanske establishmentet synes å føle at Trump er mer en arbeiderklassetype, selv om han er mange-milliardær, men han har jobbet for det. Han er en type som handler i stedet for å snakke. Establishmentet vårt har snakket, snakket og snakket». Partiledelsen har forent krefter for å sperre veien for Trump. Resultatet er at de har fått en «bevegelse» mot seg. «Som Mike Huckabee har sagt, og jeg elsker Mike Huckabee, er de veldig heldige at denne typen opprør skjer med stemmesedler og ikke kuler.»

Dialektikken mellom ballots og bullets, stemmesedler og kuler, er hentet fra en kjent tale borgerrettsaktivisten Malcolm X holdt i 1964. Det vil si, selv om hun ikke liker ordet, ligner Dianne Jays antipati mot republikanerne i Kongressen mye på sinne: «Jeg hater at de splitter partiet i en tid da vi må stå sammen mot Hillary Clinton. Jeg tror at de heller vil gi valget til Clinton enn at det blir avslørt hvem de virkelig er og hva som foregår på innsiden: lobbyvirksomheten, hestehandlene, gjentjenestene. Noe jeg liker med Trump er at han finansierer sin egen valgkamp og ikke står i gjeld til noen særinteresser. Republikanernes leder i Senatet, Mitch McConnell, tjener over en million dollar i året. Paul Ryan, president i Representantenes hus, tjener over 900 000 dollar i året. Disse folkene har mye å tape hvis noen kommer inn og sier: Nå skal vi skjære bort fettet.»

Selv om Kevin Bennett er fiendtlig innstilt til Trump, har han samme følelser som ham for det han kaller Wall Street-gjengen: «De to partiene er kontrollert av svært velstående, urbant orienterte kulturer. Vi er bare en del av landet de flyr over. De tror at kun deres lover gjelder. Vi skulle latt det hele brenne ned under krisen i 2008. Mye korrupsjon ville ha blitt luket ut. Det ville vært svært hardt, men vi burde ha gjort det.» Hva gjenstår av tillit til landets politiske system og de to partiene?


«Vi trenger en forretningsmann»

Mandag 29. februar arrangerer republikanerne i fylket sin årlige bankett i en tidligere flaskefabrikk i Opelika nær Auburn. På den første banketten i 1994 var det færre enn 40 gjester, denne kvelden er de nesten 300. Etter å ha sverget troskap til flagget og bedt en bønn, skjønner valgkretsens representant i Kongressen, Mike Rogers, at han må svare på korrupsjonsanklagene mot kollegene sine i Washington. Både Trumps og Cruz’ tilhengere anklager de republikanske representantene, som er i flertall i Kongressen, for ikke å ha annullert noen av Obamas store beslutninger (helsereformen, atomavtalen med Iran, moratorium på utvisning av visse innvandrere), som de gikk til valg på. Har de blitt så korrumpert av «systemet» at de er blitt med i det Cruz kaller «Washington-kartellet»?

Rogers svarer at man trenger to tredjedels flertall for å omgå et presidentveto. Han anbefaler vennene sine å være tålmodige: «I det siste året til denne sosialistadministrasjonen kommer vi ikke til å få til stort. Vår jobb er å sørge for at administrasjonen ikke gjør flere dårlige ting. Gi oss en republikansk president og det første han vil gjøre er å trekke tilbake Obamacare. Så bankreguleringsloven Dodd-Frank. Vi vil sørge for at denne sosialistregjeringen snart ikke er mer enn et vondt minne.»

En gåte gjenstår: Hvordan har Trump fått så lett innpass i et parti og en region hvor evangelistene har stor innflytelse? Dianne Jay har tidligere støttet baptistpastoren Huckabee som forsvarte «tradisjonelle familieverdier». Hun støtter i dag en kasinoeier uten en brennende tro, som banner kontinuerlig og snakker om kjønnsorganet sitt på TV. Hun forklarer det uten problemer: «Trump er imot abort, for bønn i skolen og tradisjonene USA vil ha tilbake. Dessuten er han den mest tradisjonelle der ute. Bare se på ham: Han er den suksessfulle amerikanske drømmen, og familien hans er blitt vidunderlig. Ja, han har vært gift tre ganger. Men hvor mange i Senatet har ikke vært gift flere ganger? Reagan var gift mer enn en gang, og han var skuespiller og hadde flere affærer. Ser du på en person i sin helhet er vi alle syndere. Hvis du begynner å kaste steiner, vil hele Senatet bli steinet.»

Trump har utvilsomt klart å skape et direkte og solid bånd til velgerne. Allerede mottar over 900 000 amerikanere, deriblant Jay, hans mange tekstmeldinger. Kritikken og avsløringene fra mediene, kunstnere og intellektuelle får dem ikke til å skjelve, snarere tvert imot. «Jeg stoler på Trump,» sier Jay. «Han har ingenting å vinne. Han har en vakker familie og ti milliarder dollar. Vi trenger en forretningsmann.»


Clintons eneste kampsak

Tapte arbeidsplasser, utflytting av produksjon, lave lønninger, endringer i landets religiøse identitet, føderalstatens manglende kontroll over grensene, frykt for framtiden: Nesten alle saker glir raskt over til temaet innvandring.5 «Det var saken som lanserte Trump,» sier Kevin Bennett. «Ingen ville ta i den. Han gjorde det. Skolene våre oversvømmes av innvandrere, men de har ikke rett til å sjekke om foreldrene har lovlig opphold. Lovene er ikke tydelige nok og man blir kalt rasist når man vil at de skal følge dem. Jeg vet ikke om det er realistisk å bygge en mur, men vi må ha en grense. Og Obama har åpnet den. Nå er folk gått lei. De ser tydelig at ingen av de to partiene vil risikere å støte de latinamerikanske velgerne.»

Mange ulike redsler blandes og gir næring til fenomenet Trump. I løpet av mine få dager i Alabama får jeg høre om terroristceller som tar seg inn i USA via Mexico, tunneler under grensen hvor det kommer flere tonn med narkotika, en armé av utlendinger som kan støtte seg til tolv millioner irregulære innvandrere. Etter at Obama ble valgt i 2008 og gjenvalgt i 2012 har partistrategene gjentatt at dette fokuset er valgmessig farlig for partiet, og at ingen kandidat til Det hvite hus kan vinne uten oppslutning fra de latinamerikanske velgerne.


Politisk identitet

Ann Coulter, en tordenrøst-spaltist hjemsøkt av innvandringsfrykt, har påstått at med dagens amerikanske demografi, mindre «hvit» enn da Jimmy Carter i 1980 og Walter Mondale i 1984 kjempet mot Reagan, ville de begge ha vunnet. Men paradoksalt nok sier Coulter at hun er sikker på sjansene til Trump. Han synes imidlertid å henvende seg til en stadig mindre del av de amerikanske velgerne, i all hovedsak hvite menn. I november kan Clinton bli kandidaten for både minoritetene og Wall Street, både feministene og frihandel, Goldman Sachs og status quo. Med en eneste kampsak og et eneste mandat: å sperre veien for Trump.

Om en slik koalisjon vinner valget, vil det ikke holde lenge. For valgkampen til Bernie Sanders viser at denne typen arrangement er i ferd med å bli oppbrukt. I så stor grad at sentrale elementer i hans kritikk av korrupsjonen i det amerikanske politiske systemet blir gjentatt av motsatt leir. Og ikke bare av Trump: Cruz mener også at «republikanerne er nesten like ille som demokratene. Altfor mange republikanere har gått til sengs med Wall Street og særinteressene, og lobbyene og big business. Alle ser de på ulovlig innvandring som billig arbeidskraft.»

Og når det er snakk om utflytting av arbeidsplasser, internasjonal handel og frihandel, er det ikke alltid lett å skille Jay fra en Sanders-velger. Den konservative republikaneren snakker om et treminutters klipp som har sirkulert på nettet og som har sjokkert henne stort: I klippet forteller sjefen for Carrier, en underleverandør for United Technology, til sine 1400 ansatte i Indianapolis at produksjonen snart vil flyttes til Mexico.6 Målet er, sier han mens det bues, «å forbli konkurransedyktig og sikre bedriften på lang sikt». Denne historien inngår nå i Trumps repertoar. Og arbeiderne, inkludert de fagorganiserte, lytter til det han har å si. Også her kan noen kort bli stokket om.

Siden begynnelsen av valgkampen har de republikanske velgerne uttrykt diametralt motsatte preferanser enn sine tidligere presidenter, de fleste folkevalgte, og de som finansierer og rådgir partiet. Ettersom de ikke uten kamp vil gi slipp på alt det som har formet deres politiske identitet siden Reagan-årene, og som de har tjent stort på, har den republikanske borgerkrigen utvilsomt bare så vidt begynt.

Oversatt av R.N.