Silicon Army

Bør produkter og tjenester fra Google, Apple og Amazon anses som våpen? Silicon Valley-selskapene har helt fra starten av hatt tette bånd til forsvarsdepartementet.

Det er ingen hemmelighet at Silicon Valley arbeider med hæren. Militærets ambisjoner har alltid vært god stimulering for forskning og utvikling. Arpanet, internettets forfar som dukket opp på begynnelsen av 1970-tallet, ble laget med midler fra Advanced Research Projects Agency (Arpa), som Eisenhower opprettet i 1958. Det statlige byrået, som skiftet navn til Darpa i 1972, har tre milliarder dollar til rådighet i året for å støtte oppfinnelser som kan styrke det amerikanske forsvaret.

På 60-tallet begynte offentlige forsvarskontrakter å sive inn i Silicon Valley. Selv om subsidiene fra det offentlige og militæret på ingen måte har tørket ut, later de mest libertarianske bedriftslederne som om de ikke ser den sentrale rollen til denne statlige inntektskilden. Mellom 2013 og 2018 skal de føderale bevilgningene til datasikkerhet øke fra 9 til 11,5 milliarder dollar.1 «Deltek Federal Information Security Market 2013–2018», Deltek, oktober 2013. Amazon selger en sikret skytjeneste til over 600 offentlige byråer og har inngått en kontrakt med CIA verdt 600 millioner dollar.2 «Amazon gets clearance to provide more cloud services to Pentagon», Financial Times, London, 26. mars 2014. De kommersielle avtalene mellom offentlige byråer og privat sektor forklarer også i stor grad overvåkningssamarbeidet deres. «Selv NSAs infrastruktur er laget av kommersielle selskaper!» sa NSAs risikosjef, Anne Neuberger, et år etter Edward Snowdens avsløringer.3 «Seminars about long-term thinking», The Long Now Foundation, San Francisco, 6. august 2014.

Permanent opprustning

Kontakten mellom etterretningsverdenen og Silicon Valley er som en saloon-dør: Facebooks sikkerhetssjef begynte i NSA i 2010, tidligere Darpa-direktør Regina Dugan er i dag visedirektør i Google, Hillary Clintons tidligere rådgiver i utenriksdepartementet er blitt strategiansvarlig i Microsoft, og ikke minst sitter Condoleezza Rice i styret til Dropbox. Rice var lenge dekan ved Stanford, universitetet som er tettest knyttet til Silicon Valley (her oppsto selskaper som Google og Cisco), før hun ble utenriksminister under George W. Bush. Hun er kronvitnet til ekteskapet mellom (den offentlige) forsvarssektoren og (den private) teknologibransjen. Og både i Washington og i Brussel vokser lobbybudsjettene til disse digitale gigantene som er noen av verdens største børsnoterte selskaper.

Big data-selskapene har endelig realisert det ’militærindustrielle komplekset’.

Darpa jobber under jorden for å legge til rette for denne osmosen. Byrået har gitt millioner av dollar i stipend til videregående skoler for å lage utklekkingsanstalter for hackere med skoleprogrammet Manufacturing Experimentation and Outreach (Mentor). Byrået arrangerer også konkurranser som Darpa Cyber Grand Challenge, hvor den som utvikler det beste verktøyet for å beskyttet nettverk vinner to millioner dollar. Og gjennom Darpa Open Catalog bidrar byrået selv direkte til fri programvare, blant annet programmer for å unngå overvåkning, som det berømte TOR-nettverket, som er laget for å gi anonymitet på internett. Disse investeringene er tilsynelatende interesseløse, om de ikke går direkte mot militære formål, men de holder staten oppdatert på det som lages utenfor dens synsfelt.

Ettersom denne langsiktige satsningen er usikker, har forsvarsbyråene også mulighet til å finansiere de mest lovende oppstartsselskapene direkte. Siden 1999 har CIAs risikofond In-Q-Tel hatt denne rollen. På fondets merittliste finner vi programvare for satellittbilder – opprinnelsen til Google Earth – og Palantir som i dag er verdt mellom fem og åtte milliarder dollar. Palantir ble startet av en av Silicon Valleys mektigste investorer, den prominente libertarianeren Peter Thiel (Paypal, Facebook). Selskapet lager verktøy som kan analysere store mengder ustrukturert informasjon, noe spioner liker svært godt. Blant selskapets konsulenter finner vi tidligere CIA-direktør George Tenet og nevnte Rice.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Digital våpenhandel

Siden 90-tallet har det universitetsmilitærindustrielle komplekset endret seg med framveksten av internettet og globaliseringen av elektromagnetisk etterretningsinformasjon, på bekostning av universitetet og til fordel for Silicon Valley. I februar i fjor mistet robotlaboratoriet Carnegie Mellon i Pittsburgh plutselig over førti medarbeidere, alle ble ansatt i Uber.4 Clive Thompson, «Uber would like to buy your robotics department», New York Times Magazine, 11. september 2015. Big data-selskapene har nå erstattet universitetene og endelig realisert det «militærindustrielle komplekset» som Eisenhower advarte mot i sin avskjedstale 17. januar 1961: Denne «permanente opprustningsindustrien» som gjør offentlig politikk til «fanger av en vitenskapelig og teknologisk elite». Det nye sikkerhetskomplekset strekker seg nå langt utover de historiske underleverandørene til hæren, som lenge var dens eneste digitale våpenleverandører. Det nye komplekset er kjennetegnet av en både innsnevret og utvidet overlapping mellom privat og offentlig.

Selve ordet ’cybersikkerhet’ går i favør av denne utvidelsen, fordi det henspiller både på sikkerhet for data-infrastruktur som er vital for landet (kjøpesentre, transportnett, strømnett, avfallshåndtering, banker), og på sikring av cyberrommet mot angrep på rikets sikkerhet (subversive organisasjoner, Anonymous, datatyveri). Man kan skissere prosessen slik: Først kjøper staten, og spesielt NSA, datasikkerhetsselskaper som jobber med såkalte zero-day sårbarheter, sikkerhetshull som ennå ikke har blitt oppdaget, så informerer etterretningstjenestene ledelsene i de store dataselskapene om sårbarhetene, innenfor hemmelige program som «Enduring Security Framework». I bytte deler disse selskapene sin kompetanse innen analyse og bruk av persondata. Denne utvekslingen av tjenester gjør at militære forsvarsoppdrag (å beskytte mer eller mindre vital infrastruktur) gradvis glir mot å bli politioppdrag (overvåke individer).5 Shane Harris, @War, The Rise of the Military-Internet Complex, Eamon Dolan / Houghton Mifflin Harcourt, New York, 2014.

Bør vi dermed se på de store digitale plattformene som våpenhandlere? Nei, fordi de er ikke i seg selv dødelige å bruke. Ja, hvis man mener at persondataene de henter ut bidrar til å utpeke mål for drap.

Oversatt av R.N.

Thibault Henneton er journalist.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Derfor støtter nordafrikanerne Assad

Neste sak

Fra kalasjnikov til drapssatellitter

Andre saker om Våpenindustri

Lukrative tårer

I hundre år har sikkerhetsbransjen balansert på en tynn line i promoteringen av tåregass som et

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.