USA /

Outsidernes år


De amerikanske massenes populistiske opprør.


Av

I et intervju ti måneder før han ble valgt sa Obama at «Ronald Reagan forvandlet Amerika slik verken Richard Nixon eller Bill Clinton gjorde». Reagan hadde «sendt oss ned en fundamentalt forskjellig vei».1 Sitert i Chuck Raasch, «Obama aspires to a transformational presidency», USA Today, McLean (Virginia), 16. april 2009. Budskapet var klart: I motsetning til Hillary Clinton, hovedmotstanderen i Demokratenes primærvalg, sto han for endring. Og han vant kampen om Det hvite hus med støtte fra en multietnisk koalisjon som krevde change – selv om det var vagt definert.

 

Budskap uten innhold

Åtte år senere har ingenting fundamentalt endret seg i USA. Obama flyttet inn i Det hvite hus midt i den verste økonomiske krisen landet hadde opplevd siden 1930-tallet. Hans første oppgave ble å unngå fullstendig kollaps. Han avvek fra den nyliberale doktrinen og ga en redningspakke på 800 milliarder dollar i stedet for innstramminger. Utover det har han i stor grad fulgt de nyliberale dogmene og unngått all politikk som kunne tenkes å svekke næringslivets tillit. Han har ført en politikk som har vært spesielt imøtekommende overfor USAs dypt upopulære finansinstitusjoner, og ingen av Wall Street-direktørene har blitt straffeforfulgt for sin rolle i finanskrisen. Samtidig gjorde Obama-administrasjonen lite for de mange millioner amerikanere som mistet hjemmene og pensjonene sine i krakket.

Det var i dette politiske landskapet Clinton annonserte sitt kandidatur i april i fjor. Faresignalene hadde vært synlige lenge: Demokratene hadde gått på store nederlag i mellomvalgene i 2010 og 2014, den økonomiske bedringen var heller blodfattig og Tea Party, Occupy Wall Street og andre protestbevegelser antydet en sydende misnøye. I denne stigende utilfredsheten med retningen landet gikk i, startet den tidligere førstedamen, New York-senatoren og utenriksministeren – en levende inkarnasjon av status quo i en tid som krevde endring – valgkampen sin.

Toppsjiktet i Det demokratiske partiet – staben, pengegiverne og superdelegatene (medlemmer av Kongressen og partiets nasjonale råd) – hadde for lengst bestemt at det nå var hennes tur til å flytte inn i Det hvite hus. Obama frarådet sin visepresident Joe Biden å stille, så hjalp han henne å knuse det overraskende sterke venstreopprøret til Bernie Sanders i primærvalget. Sjokket 8. november kan ikke forstås uavhengig av partiets beslutning om å holde fast på Clintons kandidatur i et år med et stort populistisk raseri.

Clintons rådgivere ble henrykt da de så at den eneste hindringen på veien mot Det hvite hus var Donald Trump. Han hadde kommet med vanvittige rasistiske og kvinnefiendtlige uttalelser i det republikanske primærvalget. Og hans uberegnelige atferd hadde overbevist velgerne om at han ikke var skikket til å være president – det var i det minste hva fokusgruppene deres sa. Til forskjell fra Trump og Sanders slet Clinton med å finne et budskap. Hun prøvde ut ikke mindre enn 85 slagord og endte til slutt med det intetsigende «Stronger Together».2 Matt Flegenheimer, «When Hillary Clinton tested new slogans – 85 of them», New York Times, 19. oktober 2016. Kandidaturet hennes var så ribbet for innhold at Clintons opinionsanalytiker Joel Benenson måtte sende en epost til valgkampleder John Podesta og spørre: «Har vi noen idé om hva hun tror eller vil at hovedbudskapet hennes skal være?»3 Sitert i Maureen Dowd, «Obama lobbies against obliteration by Trump», New York Times, 12. november 2016.

 

Velgerfordeling

I valgkampen i 2012 framstilte Obama sin motstander Mitt Romney som en hjerteløs riking som flagget ut amerikanske arbeidsplasser. Denne vinklingen gjorde at han fikk nok støtte fra den hvite arbeiderklassen til å vinne i de avindustrialiserte delstatene i det såkalte rustbeltet: Pennsylvania, Wisconsin, Ohio og Michigan. Mangemilliardæren Trump har sjelden nølt med å ansette ulovlige innvandrere eller å lure underleverandører, og var dermed fritt vilt for lignende angrep. Men Clinton hadde fått astronomiske honorar for å holde foredrag for amerikanske storkonsern (mellom januar 2013 og januar i fjor tjente hun 21,7 millioner dollar for 92 taler) og var ikke rett person til å komme med slike stikk.

Da teamet hennes innså at hun ikke var i posisjon til å komme med populistiske løfter til ofrene for globaliseringen og avindustrialiseringen, valgte de å satse på identitet. Hun forsøkte å rekonstruere Obamas multietniske koalisjon og fokuserte på fem målgrupper: afroamerikanerne, latinamerikanerne, asiatene, unge mellom 25 og 35 år og hvite kvinner. Clinton-kampanjens beslutning om å satse på mangfold framfor klasse framgår tydelig av epostene til Podesta som ble lekket gjennom WikiLeaks. 17. mars skrev han at han hadde «rangert navn i grove næringsgrupper (sic!)» som begynte med latinamerikanere, så kvinner (alle hvite), så afroamerikanere (alle menn).

Men strategien var ingen erstatning for et tydelig politisk budskap. I tillegg hadde mange amerikanere et nokså negativt syn på henne. Hun manglet karisma og klarte ikke å vekke samme entusiasme hos de som stemte for Obama i 2012. Disse gruppene stemte også på Clinton i år, men i mindre grad: 88 prosent av de svarte mot 93 prosent i 2012, 65 prosent av latinamerikanerne (mot 71 prosent), 65 prosent av asiatene (mot 71 prosent) og 55 prosent av aldersgruppen 25-35 (mot 60 prosent). Eneste unntaket var kvinnene hvor 55 prosent stemte på henne, et prosentpoeng opp fra 2012. På tross av anklager mot Trump om seksuell trakassering fikk han 53 prosent av stemmene til de hvite kvinnene og 67 prosent av stemmene til hvite kvinner uten høyere utdannelse.4 «General election exit polls», CNN.com, 9. november 2016.

 

Overså arbeiderklassen

Å mobilisere bestemte målgrupper er skummelt fordi det ofte fører til mot-mobiliseringer, noe Trump tjente på. På nasjonalt plan fungerte Clintons mangfoldskoalisjon: Hun fikk over to millioner flere stemmer enn Trump.5 Endelig opptelling er ikke klar før 19. desember. Men amerikanske valg avgjøres i delstatene. Og Clintons strategi feilet nettopp i Ohio, Wisconsin, Pennsylvania og Michigan, hvor 64 valgmenn sto på spill. Trump vant disse fire delstatene, fordi han hadde et klart budskap.

Trump vendte ryggen til den republikanske ortodoksien og angrep nådeløst frihandelsavtaler som Nafta og TPP og utflyttingen av produksjon. Han langet ut mot porøse grenser og de mange millioner ulovlige innvandrerne i USA. Og ikke minst kritiserte han USAs deltakelse i unødvendige kriger i Irak og i Libya. Slagordet hans, Make America Great Again, hans løfter om å sette Amerika først og hans stadige henvisninger til de «glemte amerikanerne» var skreddersydd for den hvite arbeiderklassen i rustbeltet.

Mange kommentatorer forklarer Clintons tap med den hvite arbeiderklassens fremmedfrykt og rasisme. Det er mye som tyder på at Trumps velgere er mer fremmedfiendtlige enn de andre,6 Zack Beauchamp, «These 2 charts explain how racism helped fuel Trump’s victory», Vox, Washington DC, 10. november 2016. men vi må ikke glemme at en afroamerikaner kalt Barack Hussein Obama vant i disse fire delstatene i 2008 og i 2012, og ofte med en solid margin. Obama vant i sin tid stort i mange av de hvite arbeiderklassefylkene som ble avgjørende for Trump.

I år sank andelen svarte som stemte på Demokratenes kandidat i alle disse delstatene og 71 prosent av de hvite mennene uten høyere utdannelse stemte for Trump i Pennsylvania, 70 prosent i Ohio, 69 prosent i Wisconsin og 68 prosent i Michigan. 58 prosent av de hvite kvinnene uten høyere utdannelse stemte for Trump i Pennsylvania, 57 prosent i Michigan og 55 prosent i Ohio. Clinton henvendte seg ikke til disse velgerne. Hun dro ikke til Wisconsin en eneste gang i løpet av valgkampen. I stedet valgte hun å dra på nytteløse turer til Arizona for å finne noen latinamerikanske stemmer som kunne vippe den tradisjonelt republikanske delstaten i hennes favør. Hun syntes ikke å bry seg om de stadig vanskeligere levekårene til arbeiderklassen: Fra 1975 til 2014 sank middelinntekten til hvite arbeidere uten høyere utdannelse med over 20 prosent, med et fall på 14 prosent mellom 2007 og 2014.

 

Progressivt alternativ

Demokratenes problemer med den hvite arbeiderklassen dreier seg om mer enn bare økonomisk politikk. Det finnes også en kulturell dimensjon som ble tydelig i Clintons bemerkning på et innsamlingsmøte i New York: «Du kan putte halvparten av Trump-tilhengerne i det jeg kaller kurven av foraktelige. Ikke sant? Rasistene, sexistene, de homofobe, de islamofobe.» Kommentarene – og latteren fra de velstående i salen – bekreftet for Trump-tilhengerne at Demokratene ser ned på dem.

Etter nederlaget 8. november kontrollerer republikanerne ikke bare Det hvite hus, men også Representantenes hus, Senatet og snart høyesterett. De har også 31 av 50 guvernører og styrer 35 delstatssenater og 32 delstatsforsamlinger. Men landskapet kan endre seg raskt. Demokraten Lyndon B. Johnson slo republikaneren Barry Goldwater med 23 prosentpoeng i presidentvalget i 1964. Fire år senere slo Nixon demokraten George McGovern med like stor margin.

2016 har vært et år med populistisk protest. Som John Judis skriver i The Populist Explosion, er populistbevegelser «et tidlig varsel om reelle problemer som de største partiene har nedtonet eller ignorert».7 John Judis, The Populist Explosion. How the Great Recession Transformed American and European Politics, Columbia Global Report, New York, 2016. Men venstre- og høyrepopulismen er fundamentalt forskjellige, understreker han. Der venstrepopulismen taler for «folket mot eliten», taler høyreopprørene for «folket mot en elite som de anklager for å kjæle med en tredje gruppe, innvandrerne, muslimene eller afroamerikanske aktivister». Trumps høyrepopulisme seiret, men i motsetning til i mange europeiske land fantes det her et troverdig progressivt alternativ i form av Bernie Sanders.

Oversatt av redaksjonen

Jerome Karabel er professor i sosiologi, University of California, Berkeley.

Fotnoter   [ + ]