Tabutema for venstresiden

Innvandring er et tema som splitter de fremste presidentkandidatene i to leire, i de som baserer hele sin politikk på å være mot innvandring og de som omfavner den. De første er høylytte og gir utlendingene skylden for alle problemer, alt fra arbeidsledighet til terror, fra offentlige budsjettproblemer til boligmangel, fra kriminalitet til overfylte skoleklasser. De lover drastiske tiltak for å ordne opp i problemene. Marine Le Pen (Front national) vil frata barn av utenlandske foreldre retten til statsborgerskap, trekke Frankrike ut av Schengen, særbehandle franske statsborgere og utvise alle utlendinger uten oppholdstillatelse. François Fillon (Les Républicains) lover å stramme inn reglene for familiegjenforening, kreve at folk må ha bodd to år i Frankrike for å få rett på sosialhjelp, fjerne offentlig legehjelp og la parlamentet vedta årlige innvandringskvoter basert på nasjonalitet – et klart brudd med prinsippene som har vært i kraft siden 1945 om at adgang for utlendinger ikke skal avhenge av opprinnelse.

Overfor denne konkurransen om å ha den strengeste innvandringspolitikken, nøyer leiren som omfavner innvandring seg med vage og til tider selvmotsigende forslag. I et intervju i protestantavisen Réforme erklærte Emmanuel Macron (En marche!) at «innvandring er en økonomisk, kulturell og sosial mulighet».¹ Men dette standpunktet finnes ikke i programmet hans: Der står det mest om asylretten, som høyresiden vil stramme inn, men ikke fjerne. Macron vil «umiddelbart sende tilbake» de som har fått avslag på asylsøknaden, men nevner i liten grad andre typer innvandring.

Hamon (PS) har ofte kritisert sin egen regjerings innvandringspolitikk, men programmet hans gjenspeiler i liten grad denne kritikken.
Foto: Laurentlesax, Shutterstock.

Jean-Luc Mélenchon og Benoît Hamon er ikke stort bedre. Mélenchon nevner utelukkende klimaflyktninger og politiske flyktninger og vil «kjempe mot årsakene til migrasjon». Hamon fra Sosialistpartiet har ofte kritisert sin egen regjerings innvandringspolitikk og beklaget at Frankrike ikke er mer solidarisk overfor flyktningene. Programmet hans gjenspeiler i liten grad denne kritikken: Utover Sosialistpartiets evinnelige (og aldri oppfylte) løfte om å gi stemmerett i lokalvalg til folk fra land utenfor EU, nøyer han seg med å foreslå «humanitære visa» uten å si noe mer konkret om hvordan de skal se ut og tildeles. Ingenting om økonomiske innvandrere eller ulovlige innvandrere som høyresiden snakker om.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Kappløp mot Front national

Forsiktigheten har sine grunner. Innvandringsfiendtlige partier og politikere har i flere år hatt vind i seilene i de fleste vestlige land: Trump i USA, Viktor Orbán i Ungarn, britiske brexit-tilhengere, Femstjernersbevegelsen i Italia, Det sveitsiske folkepartiet, Nieuw-Vlaamse Alliantie i Belgia, Front national i Frankrike og Partiet for lov og rettferdighet i Polen. Disse har alle stor oppslutning i den tradisjonelle arbeiderklassen. I Frankrike befinner mange Front national-velgere seg i de «sårbare områdene»,² hvor det er mange unge uten utdannelse, høy arbeidsledighet og mye fattigdom. I Storbritannia stemte mange for brexit i de områdene som er hardest rammet av globaliseringen og avindustrialiseringen, mens de fleste EU-tilhengerne befant seg i de store dynamiske byområdene. Folkeavstemningen i Sveits i februar 2014, hvor et flertall stemte mot «masseinnvandring», viste også en kløft mellom by og bygd. Og i USA fikk Trump en kald skulder fra de øvre samfunnslagene og minoritetene på øst- og vestkysten, men vant i den hvite arbeiderklassen.

Jo større sosial ulikhet, dess mer er innvandring et «økonomisk gode».

Frykten for å støte bort disse velgerne med et for innvandringsvennlig program synes å ha grepet Mélenchon. I forrige presidentvalg forsvarte han kanskje ikke fri rett til å slå seg ned hvor man vil, men han presenterte i det minste en liste med forslag for mer åpning: gi oppholdstillatelse i ti år, oppheve alle lovene høyresiden hadde vedtatt siden 2002, gi papirløse oppholdstillatelse, stenge forvaringssentrene og avkriminalisere ulovlig opphold. «Innvandring er ikke et problem. Hat mot fremmede og jakt på innvandrere er en skamplett på republikken vår: det må slutte,» sto det i programmet hans. «Mennesket først. Migrasjonsstrømmene i verden endres, de omfatter ulike motiver. Frankrike bør ikke være redd for dem, de bør ikke forakte [deres] store menneskelige og materielle bidrag.»

I år har linjen endret seg. Mélenchon ønsker ikke utlendinger like varmt velkommen lenger. «Å utvandre er alltid en påkjenning for de som drar,» står det i punkt 59 i hans nye program. «Den fremste oppgaven er å gjøre det mulig for alle å bo i sine opphavsland.» For å få til det foreslår Mélenchon intet mindre enn å «stoppe krigene og handelsavtalene som ødelegger de lokale økonomiene, og konfrontere klimaendringene». Endringen i standpunkt har splittet den progressive leiren, hvor den ene siden vil ha åpne grenser, mens Mélenchon nå er imot.³ Olivier Besancenot fra Nouveau Parti anticapitaliste (NPA) kritiserer dette «radikale venstrepartiet [som] liker å søke trøst i ideer om suverenitet, grenser og nasjonen». Talsperson for De grønne, Julien Bayou, anklager Mélenchon for å «springe om kapp med Front national».

Absolutt radikalitet

NPA, en rekke støtteorganisasjoner (Groupe d’information et de soutien des immigrés (Gisti), Migreurop, Réseau éducation sans frontières) og flere kristne organisasjoner (Cimade, Secours catholique) avviser skillet mellom flyktninger og økonomiske innvandrere. De forsvarer bevegelsesfriheten og mener politikken med stengte grenser har mislykkes: Verken det europeiske grensebyrået Frontex, tollkontroller eller outsourcingen til Tyrkia og Tunisia hindrer migranter i å ta seg inn i Europa. De tvinger dem bare til å gjøre det i skjul og utsetter dem for alle mulige typer utbytting. Friheten til å flytte hvor man vil, vil ifølge disse organisasjonene gjøre at utlendingene på lovlig vis kan finne de beste arbeidsbetingelsene og dermed unngå at lønningene presses ned.

For å fullføre sin bevisførsel trekker NPA fram innvandringens «økonomiske goder».⁴ Et overraskende argument fra et revolusjonært parti, men flere rapporter viser at innvandring ikke er en kostnad, men et gode for både staten og næringslivet. Ifølge en rapport fra økonomene Xavier Chojnicki og Lionel Ragot, i samarbeid med næringslivsavisen Les Échos, gir innvandrere et positivt nettobidrag: De er ofte unge, de har god helse og betaler mer skatt og avgifter enn de får tilbake i sosiale ytelser.⁵ I en rapport hyllet av økonomiredaksjonen i avisen Le Figaro, estimerer konsulentselskapet McKinsey at innvandrere «bidrar til nær ti prosent av verdiskapingen i verden».

Hvordan forklare Front nationals oppslutning i områder hvor det nesten ikke finnes utlendinger?

Magasinet Capital skrev i mars 2015: «Fleksibilitet er den fremste fordelen med innvandret arbeidskraft. […] I andre sektorer er innvandrere verdifulle fordi de er ’hardtarbeidende’.» En tredje fordel er at «arbeidstakere fra andre steder ikke nøler med å ta jobber som de innfødte ikke vil ha. De som tjener mest på det er renholdsselskapene. Språkkunnskaper er jo ikke nødvendig for å tømme søppelbøtter på kontorer.» Jo større sosial ulikhet, dess mer er innvandring et «økonomisk gode».

De revolusjonære tilhengerne av åpne grenser ønsker selvsagt ikke at arbeidsgiverne skal utbytte innvandrerne. Friheten til å bosette seg hvor man vil forutsetter, i deres øyne, en verden uten nasjonalstater. Dette synet står fjernt fra dagens virkelighet. «En ny bevissthet er i ferd med å bre seg på den ene og andre siden av grensene, i ungdommen og arbeiderklassen, hos arbeidere av alle opprinnelser, språk og hudfarge båret fram av revolt og internasjonal solidaritet,» skrev NPA i en tekst i oktober.⁶ Teksten baserer seg på en retorikk om en absolutt radikalitet – «Vi er med migrantene, mot politiet, mot staten og alle de som kollaborerer med statens politikk. […] Vi forsvarer retten til å ta og okkupere det som staten nekter å gi»⁷ – noe som i dagens situasjon synes å bety minimal valgoppslutning.

Stanger mot migrasjonsovergangen

Mélenchon forsøker å slå Sosialistpartiet i urnene og nøler ikke med å angripe den økonomiske innvandringen: «For øyeblikket har vi ikke råd til å ta oss av alle,» sa han til tv-kanalen France 2 i mars. Etter å ha sagt at han er for å ta imot flyktninger, la han til: «Om folk som er i Frankrike uten papirer, har en arbeidskontrakt og jobber, om de betaler skatt, da vil jeg gi dem alle papirer. […] Til de andre er jeg nødt til å si: ’Hør, jeg vet ikke hva vi skal gjøre. Slutt å si at dere gir oss en håndsrekning, for vi har den arbeidskraften vi trenger.’ Og framfor alt sier jeg: ’Dere må slutte å dra [fra hjemlandene].’»

I dag utgjør de økonomiske innvandrerne et mindretall av utlendingene som hvert år kommer til Frankrike, langt bak de som kommer i forbindelse med familiegjenforening, politiske flyktninger og utvekslingsstudenter. Med mindre Frankrike trekker seg ut av visse internasjonale avtaler, som Flyktningkonvensjonen fra 1951 eller Den europeiske menneskerettskonvensjonen fra 1953 om familiegjenforening – noe Mélenchon ikke vil gjøre – er det vanskelig å gjøre noe med det meste av innvandringen.

Mindre økonomisk innvandring vil dermed ha begrenset innvirkning på migrasjonsstrømmene. Men å gå imot den har en viktig symbolsk funksjon, nemlig å motbevise påstandene om snillisme, samtidig som man kan skille seg fra en høyreside som vil utvise alle irregulære innvandrere og de som har fått avslag på asylsøknaden. Likevel støtter Mélenchon implisitt ideen om at det finnes en sammenheng mellom økonomisk migrasjon og arbeidsledighet, noe som både historien og internasjonale sammenligninger synes å motbevise: På begynnelsen av 1930-tallet utviste Frankrike utlendinger i hopetall uten at det gjorde noe som helst med mangelen på arbeidsplasser. Et land som Canada har mange økonomiske flyktninger, men få arbeidsledige. Dessuten er det vanskelig å gi oppholdstillatelse til ulovlige innvandrere som har en jobb, for uten oppholdstillatelse tvinges de jo til å jobbe svart.

Å berike avreiselandene for å bekjempe årsakene bak migrasjonen vil på kort sikt stange mot den såkalte migrasjonsovergangen. Bedring av levekår gir nedgang i spedbarnsdødelighet og en yngre befolkning. Produktivitetsvekst frigjør arbeidskraft og gir økte lønninger, men det gjør ikke at befolkningen holder seg der de er. Snarere øker det antallet potensielle utvandrere, ettersom flere fysisk og materielt får muligheten til å dra ut. En modell laget av Verdensbanken viser at når innbyggernes inntekter (i kjøpekraftsparitet) i et land befinner seg mellom 600 dollar (som i Etiopia) og 7500 dollar (Colombia og Albania) i året, fører inntektsøkning til mer utvandring. Så snart den øvre grensen er nådd skjer det omvendte. Med en årlig inntektsvekst på to prosent vil det ta over 130 år før Niger og Burundi passerer denne terskelen, og over 60 år for Kambodsja.⁸

Internasjonalisme og klassefront

Besancenot fra NPA mener Mélenchons nye standpunkt er et «tilbakeslag for den radikale venstresiden». Mélenchon svarer at han er godt plassert «i tradisjonen til bevegelsen». Begge har rett.

Da Frankrike ble rammet av Den store depresjonen på slutten av 1800-tallet, hadde venstresiden en samstemt og sammenhengende innvandringspolitikk. Den kombinerte en teoretisk kritikk av utenlandsk arbeidskraft som et middel for å maksimere arbeidsgivernes profitt, med en pragmatisk analyse av den nødvendige alliansen mellom arbeidere og innvandrere mot de samme arbeidsgiverne.

«Utenlandske arbeidere (belgiere, tyskere, italienere og spanjoler) jaget fra sine land av nød, undertrykket og ofte utbyttet av bandeledere, kjenner verken språket, prisene eller landets vaner og er dømt til å gå med på sjefenes betingelser og arbeide for lønninger som de lokale arbeiderne nekter å godta,» skrev Jules Guesde og Paul Lafargue i programmet til Parti ouvrier (Arbeiderpartiet) i 1883. Selv om de beklaget «de nasjonale farene og arbeidernøden som utenlandske arbeidere fører med seg», ville de ikke stenge grensene: «For å overliste sjefenes kyniske, antipatriotiske planer må arbeiderne trekke utlendingene ut av politiets despoti […] og forsvare dem mot sjefenes griskhet ved å ’rettslig forby’ sjefene å ansette utenlandske arbeidere til en lavere lønn.»⁹ Denne teoretiske og praktiske linjen var sentral for venstrepartiene i boomårene fra 1900 til 1920 og i etterkrigstiden.

Bruddene har først og fremst dukket opp i krisetider. Da arbeidsledigheten eksploderte på begynnelsen av 1930-tallet krevde mange at utlendinger skulle utvises. I november 1931 la sosialisten Paul Ramadier fram et forslag for nasjonalforsamlingen om å stanse innvandringen og begrense andelen utlendinger i selskaper til ti prosent. Kommunisten Jacques Doriot kritiserte dette «fremmedfiendtlige tiltaket» og kalte det en «nasjonalistisk politikk med mål om å splitte arbeiderne overfor kapitalen». For å forsvare partiet sitt snakket sosialisten Léon Blum om «empiriske lindringer som best tar vare på interessene til arbeiderklassen» og trakk fram «virkelighetens problemer og selvmotsigelser».¹⁰

Krisen som begynte på 1970-tallet skapte nye splittelser. I forkant av presidentvalget i 1981 kom kommunistene med stadige utfall mot innvandringen. I kommunistavisen L’Humanité advarte journalisten Claude Cabanes mot sosiale og kulturelle problemer i forstedene Det franske kommunistpartiet styrte. «All denne ubalansen, forverret av vanskene knyttet til nedgang i kjøpekraft, arbeidsledighet og usikkerhet, gjør sameksistens [mellom franskmenn og innvandrere] vanskelig,» skrev Cabanes 30. desember 1980. Noen dager senere holdt partiets generalsekretær Georges Marchais en epokegjørende tale: «Vi må stoppe den offisielle og den ulovlige innvandringen,» tordnet han. «Det er utilgivelig å slippe inn nye arbeidsinnvandrere når landet vårt har nær to millioner arbeidsledige.» Sosialistene inntok posisjonen kommunistene tidligere hadde okkupert. «Vi kan ikke isolere innvandrerbefolkningen fra arbeiderklassen,» sto det i en programtekst ukeavisen L’Unité publiserte 19. desember 1980. «Hele partiet må mobiliseres rundt internasjonalismens grunnprinsipper og klassefronten».¹¹

Fantasiforestilling

Mélenchon og Besancenot inngår altså begge i den progressive tradisjonen, hvor de representerer både det beste og det verste. Mélenchon forsøker å ta opp vanskene innvandringen skaper for arbeiderklassen, men lar seg vinne over av retorikken om hjemsendelser og overtall. Besancenot er tro mot internasjonalismen, men gir en ideologisk tolkning som synes å stå i et misforhold til forhåpningene til middel- og arbeiderklassen som er utsatt for sparepolitikk og globalisering og er blitt mottakelig for syndebukk-strategien.

Front national utnytter disse bristene og forsøker å gjøre seg til «folkets parti». I likhet med kommentatoren Éric Zemmour, som henviser til geografen for «utkant-Frankrike», Christophe Guilluy, setter Front national de urbane, høytutdannede «elitene» som er for en innvandring de er skånet for, opp mot «folket» som må konkurrere med utlendingene om jobb, bolig og barnehageplass. «Det er de lavere samfunnslagene som konkret tar seg av spørsmålet om forholdet til den andre,» skriver Guilluy.¹²

Denne analysen ber om å bli nyansert. Arbeidsmarkedet er svært segmentert, sektorene som ansetter utlendinger (renhold, bygg- og anlegg og bevertning) er lite ettertraktet for nasjonale arbeidere. På samme måte gjør den urbane segregeringen at innvandrere ofte konkurrerer med andre innvandrere om boliger i forstedene til de store byene og om barnehageplasser. Og hvordan forklare at Front national får stor oppslutning i områder hvor det nesten ikke finnes utlendinger, annet enn at konkurransen delvis er en fantasiforestilling skapt av den offentlige debatten?

Det er ikke desto mindre sant at de velstående har et eksternt og distansert blikk på innvandring. Utenlandske sesongarbeidere er ingen trussel mot arbeidsplassene til folk fra eliteskolene eller journalistene, på samme måte som utsendte arbeidere ikke bekymrer bedriftsledere eller kunstnere. Og innbyggerne i de rike bydelene har langt mindre sjanser for å få fremmedarbeidere boende i nabolaget.

Den ideologiske kampen

De sosiale ulikhetene i holdningen til innvandring er likevel ikke en nødvendighet. De skyldes ofte lover, byutviklingspolitikk og politiske beslutninger som setter franske arbeidere i konkurranse med innvandrere, eller som beskytter de øvre samfunnslagene mot utenlandsk konkurranse. Svart arbeid svekker arbeidsvilkårene. Men det blomstrer, fordi arbeidstilsynet er bygget ned og arbeidsgiverne vet at det er lite sannsynlig at de vil bli tatt og straffet. Det ville ikke vært utsendte arbeidstakere uten EU-direktivet som ble vedtatt 16. desember 1996, eller sesongarbeidere om arbeidsmiljøloven ikke hadde gitt arbeidsgiverne tillatelse til det. I motsetning til forgjengerne i etterkrigstiden har mange av dagens innvandrere høyere utdannelse og fagbrev. At de kommer på jakt etter ufaglært arbeid viser problemene med den franske lærlingpolitikken, kvalifiseringssystemet og åpningen av visse yrker.¹³ Mens en utlending lett kan bli murer eller kassebetjent, er veien lang for å bli arkitekt, advokat eller valutamegler. En gang i tiden beklaget kommunistordførerne i forstedene at «de offentlige myndighetene systematisk sendte de nye innvandrerne» til dem og krevde «en bedre fordeling av arbeidsinnvandrerne i kommunene i parisregionen». Samtidig understreket de at deres kommuner ville fortsette å «påta seg sitt ansvar».¹⁴ I dag bor innvandrerarbeiderne framfor alt i fattige strøk og ingen blir sjokkert over det.

Høyresiden gleder seg hver gang innvandring blir et politisk tema: Alt den trenger å gjøre, slik den har gjort i tretti år, er å rulle ut fryktretorikken og love strenge tiltak. Venstresiden er likevel ikke dømt til vage, selvmotsigende program. Men for å formulere konkrete forslag og en sammenhengende analyse, må den gå inn i den ideologiske kampen og gruslegge spørsmålene mediene og «aktualiteten» kaster mot den.

Oversatt av redaksjonen

Benoît Bréville er redaksjonssjef, franske Le Monde diplomatique.

1
«Migrants, politique migratoire et intégration: le constat d’emmanuel Macron», Réforme, Paris, 2. mars 2017.
2
Hervé Le Bras, Le Pari du FN, Autrement, Paris, 2015.
3
«Jeg har aldri vært for friheten til å slå seg ned hvor man vil og jeg vil ikke begynne i dag,» har han sagt til avisen Le Monde (24. august 2016).
4
Denis Godard, «Politique migratoire: Y a pas d’arrangement …», L’Anticapitaliste, Montreuil, 24. november 2016.
5
Xavier Chojnicki og Lionel Ragot, L’immigration coûte cher à la France. Qu’en pensent les économistes?, Eyrolles / Les Échos éditions, Paris, 2012.
6
Isabelle Ufferte, «À travers la mondialisation de la révolte émerge une nouvelle conscience de classe …», Démocratie révolutionnaire, 27. oktober 2016, www.npa-dr.org.
7
L’Anticapitaliste, 24. november 2016.
8
Michael Clemens, «Does development reduce migration?», Working Paper nr. 359, Center for Global Development, Washington DC, mars 2014.
9
Jules Guesde og Paul Lafargue, Le Programme du Parti ouvrier, son histoire, ses considérants et ses articles, Henry Oriol Éditeur, Paris, 1883.
10
Sitert i Claudine Pierre, «Les socialistes, les communistes et la protection de la main-d’œuvre française (1931–32)», Revue européenne des migrations internationales, vol. 15, nr. 3, Poitiers, 1999.
11
Sitert i Olivier Milza, «La gauche, la crise et l’immigration (années 1930 – années 1980)», Vingtième siècle, vol. 7, nr. 1, Paris, juli–september 1985.
12
Christophe Guilluy, La France périphérique. Comment on a sacrifié les classes populaires, Flammarion, Paris, 2014.
13
Se Yaël Brinbaum, Laure Moguérou og Jean-Luc Primon, «Les ressources scolaires des immigrés à la croisée des histoires migratoires et familiales», i Cris Beauchemin, Christelle Hamel og Patrick Simon (red.), Trajectoires et origines. Enquête sur la diversité des populations en France, Institut national des études démographiques (INED), Paris, 2016.
14
Erklæring fra kommunistordførerne i parisregionen og folkevalgte i Paris, oktober 1969.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal